Molde: Unntakstilstand erklært

MOLDE: Vi feirer 50års-jubileum Molde Internasjonale Jazzfestival og jeg. Festivalen fikk sin spede begynnelse i august 1961, og jeg starte et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Og når vi er i jubileumssektoren: Molde fotballklubb feirer sitt 100-årsjubileum med å toppe tabellen i Eliteserien halvveies.

Alt er som det skal være. Molde vinner søndagskampen på Røkkeløkka,. Mandag morgen er alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens unge drar i gang Street Parade
med Lionel Batiste fra New Orleans som eksotisk anfører, Storgata fylles enda mer,Rådhusplassen fylles, ordføreren forteller hvor viktig jazzen er for Molde og Molde for jazzen,
unge musiker av lokal avl- No Name - blåser ørene av de nærmeste publikummer. Funkmusikken funker. Og ungdommene i Molde strengeleik leiker med toneuttrykk og er nok et bevis på på epler som faller tett inntil stammen; ung musikk i den etablerte festival.

Festivalgeneral med 3 stjerner, Jan Ole Otnæs, taler. Om at Moldejazz i år klarer seg uten typiske trekkplastre - internasjonale pop- og rockstjerner - som har sørget for publikumsrekord år etter år. Om å rive ned båser, og løfte fram musikk som både påvirker jazzen og som er beslektet med den.

Teatersjef Carl Morten Amundsen holder den beste åpningstalen jeg har hørt. Utenom de åpenbare åndelige akvaliteter er det ingen som ironiserer så godt over moldenserne. Og de/jeg liker det, enten det skyldes at de/jeg har selvironi eller at de/jeg er glade for enhver omtale uansett. Og når han bemerker at moldenseren ser det som helt naturlig at verdensstjerner vandrer rundt i den ene gaten, akkompagnerer kirketåret med ett slag.

Unntakstilstand er erklært, festival nr.51 er i gang. Solen skinner - i alle fall i dag. Vi er alltid nervøsw for at tilreisende ikke skal få se den vakre utsikten vår/min.
"Utsikten mandag 18.juli kl.17.12 (Alle fotos: tbb)
Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” Vi er enormt mottagelige for slikt.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie. Verdens 4. lengstlevende jazzfestival bare slått av Newport (53) og Monterey (52) i USA og Ljubljana (50) i Slovenia.

Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen, populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsadal Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”).

Og skepsisen holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon) i Sunnmørsposten skrev i 1965 om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark. Men i dag står kristenfolket i kø utenfor domkirken når Ytre Suløen eller Magnolia eller krefter fra New Orleans drar i gang kirkekonsert. Og det er helt naturlig at søndagen før åpningen er helgens gudstjeneste jazzmesse, med Molde Storband og sangkrefter av ulik norsk geografisk opprinnelse. Det er så riktig og det er så betagende vakkert og det forteller at ting tar tind men at tiden ikke står stille.

Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø, pågangsmot, myndigheters erkjennelse hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde som seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt.

Molde fotballklubb er den eneste klubben i Norge tenom Rosenborg som har spilt Champions League. Byen var inntil i fjor den minste europeiske med et lag i den eksklusive serien. Drømmen om ny deltagelse har fått næring i år. Jazzfestivalen er forlengst i Chamopions League, kan spillet på gressmattene bli av samme kvalitet? Får vi et streif av Sol(skjær)?