Betyr Stortinget noe?

Klassekampens oversikt over de representantene som oppholder seg mest på Stortingets talerstol illustrerer til overmål at Stortinget ikke lenger er noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil Solvik-Olsen, Frp).

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne av en jernhard trekant som ikke tillater noen slinger i styringsvalsen.

Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Men spesielt når flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, oppstår en situasjon der både de rødgrønne og opposisjonens stortingsrepresentanter mistrives. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.

Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer. Et fornuftig ord i den sammenheng henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.

Inge Lønning – som takket være Oslo-Høyres dumhet dessverre ikke er å finne i Stortinget lenger(partiet kunne hatt bruk for ham som veiviser i den verdipolitiske debatt, Thorbjørn Røe Isaksen trenger medspillere) – har treffende skrevet: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra”.

Ser vi på taletidlisten, er det ganske typisk at den første rødgrønne på listen er på syvendeplass, Per Olaf Lundteigen (sp), han som er den mest fritt-talende fra Ap og Sp. SV må unntas , partiet driver stundom en privatpraktiserende parlamentarisme i en slags Peer Gynt-variant: protesterer i all verden. Hadde det ikke vært mer realt enten å ta en dissens i regjeringen eller å forsvare de vedtak man til syvende og sist er ansvarlig for?

Så kan det sies mye om hva en slik liste innebærer, og vi bør ikke legge mer vekt på den enn som et apropos til parlamentarisk liv anno 2011. I de store partiene er det ikke like lett å slippe til(Trine Skei Grande, V, topper listen suverent og den andre V-representanten Borghild Tenden er nr.8 – de skal fronte partiet i alle saker). Selvfølgelig vet jeg at det gjøres mye godt arbeid i komitéer, i møter med interessegrupper, organisasjoner og enkeltpersoner. Men slike argumenter kan også være en litt lettvint unnskyldning.

Mimir Kristjansson, politisk kommentator i Klasseklampen, har et godt poeng når han fremholder at “det er nok ikke få pressgrupper som skulle ønske seg en retorisk kanon av Grandes eller Solvik-Olsens kaliber fra sitt fylke”.

Men ikke glem Ivar Aasens ord til alle regjeringer og opposisjoner til alle tider: “Skulde alt vera gjort, som er sagt, so vardt mangt eit Ord usagt”.