Francis Gary Power - kom aldri til amerikanernes base på Bodø flyplass med spionflyet
Det begynte med at USA tidlig på 50-tallet var svært interessert i å følge den militære og industrielle utviklingen i Sovjetunionen. Høk over høk, mente toppene i Pentagon og krevde et rekognoseringsfly som kunne fly så høyt at det ikke kunne skytes ned. Et topphemmelig prosjekt utviklet et slikt fly, som ble plassert i Wiesbaden i Tyskland i 1956. Etter hvert ble mange områder i Sovjetunionen overfløyet av U-2 uten at sovjetrusserne kunne gjøre noe fra.
1. mai - en symbolsk kommunistdag - 1960 kunne de. Et U-2, populært kalt “Den sorte dame”, lettet fra en Nato-base i Pesahawar i Pakistan med kurs for Bodø. Flygeren het Francis Gary Power, og i Norge skulle han bytte plass med oberst Marty Knutson. Hensikten var å fotografere interkontinentale raketter under utplassering rundt Sverdlovsk og Plesetsk-området.
Men så langt kom han ikke. Under denne turen var det lagt inn en sving som brakte flyet innen rekkevidden til et rakettbatteri to ganger, og det straffet seg. Over Sverdlovsk detonnerte en rakett så nær flyet at han måtte hoppe ut i fallskjerm og landet omrtent uskadd.
Det var en stor propagandatriumf da Sovjet kunne offentliggjøre nedskytingen av et spionfly. USA benktet først hendelsen inntil det ble klart at Powers var tatt til fange. Rettssaken resulterte i at Powers tilsto og ble dømt til 3 års fengsel og 7 års tvangsarbeid, en overraskende mild dom. Han avtjente ett år og ni måneder før han ble utvekslet med storspionen Rudolf Abel (arbeidet som radiooperatør i Norge på 30-tallet) som var plassert i USA av Sovjet, avslørte atombombehemmeligheter, ble tatt og dømt til 30 års fengsel.
Utvekslingen skjedde på Glienicke Brücke, som går fra Potsdam i tidligere DDR til Vest-Berlin
Hvorfor ble denne hendelsen så alvorlig?
Et toppmøte mellom USA og Sovjet i Paris 14 dager etter flyturen ble torpedert av Sovjetunionen, ikkie minst fordi man krevde en unnskyldning som president Eisenhower ikke ville gi. Nikita Khrusjtsjov truet med å slippe atombomber over Bodø og Norge. Hendelsen økte mistroen mellom Øst og Vest, en mistro som kulminerte med den cubanske rakettkrisen i 1962, da Sovjetunionen var i ferd med å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba. Dette ville endre terrorbalansen fordi slike raketter hadde mulighet til et hurtig angrep på USA med atomvåpen
Hvorfor resulterte denne saken i en stor politisk debatt i Norge? U-2 skulle lande i Norge fordi USA hadde en hemmelig U-2 base i Bodø. Visste norske myndigheter at USA drev spionasje fra en norsk flyplass og bemannet med amerikanske soldater? Hadde man utsatt landet for en klar sikkerhetsrisiko?
Både statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Nils Handal nektet den gangen enhver kjennskap til det. De kalte også USAs ambassadør inn på teppet og fikk uforbeholdne beklagelser tilbake fra amerikanerne.
I årene etterpå måtte pressen og folket avfinne seg med den offisielle forklaringen om at verken regjering eller andre myndigheter visste at basen for U-2 ble brukt til spiontokt, og at USA og CIA dermed hadde handlet helt på egen hånd og uten å informere noen på norsk side.
Media var den gangen atskillig mer myndighetslojale enn i dag, og ikke før i 2007 kunne NRK i programmet “Spekter” gjennom topphemmelige CIA-dokumenter sannsynliggjøre at forklaringene var uriktige. Verdens fremste ekspert på affæren med U-2, militærhistorikeren Chris Pocock, tolket et CIA-dokument fra 1958 til at norske myndigheter skulle informeres.
- Det virker klart av dokumentet at daværende sjef for norsk etterretningtjeneste, oberst Vilhelm Evang, skulle informeres om at U2-flyene som tok av fra Bodø flyplass, skulle gjøre ulovlige spiontokter over sovjetisk luftrom, sa Pocock i programmet. Men underrettet Evang den politiske ledelsen?
På en måte virker U2-affæren som en parallell til TV 2-avsløringen i fjor høst nylig av at amerikanske myndigheter har drevet systematisk overvåking av norske borgere. Etterretningsgruppen som bærer navnet Surveillance Detection Unit (SDU) ble etablert våren 2000, og flere av de ansatte har tidligere hatt lederjobber i norsk politi og i Forsvaret.
USA bekrefter overvåkingen, men hevder norske myndigheter var informert om dette.
Ut fra det vi nå vet om norsk etterretning og politiske ledelse og samspillet mellom disse, er det i alle fall min klare tro at “noen” visste.
PS.For et par år siden kom boken "U-2-Affæren" av Alf R. Jacobsen. Jeg har ikke lest den, men det sies at den er meget interessant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar