Noen ytterst få vil mene at voldshandlinger kan være ytringer. I regjeringens Ytringsfrihetskommisjon (1997-1999) var vi helt enige om at voldshandlinger ikke omfattes av ytringsfriheten. Den er basert på et klart skille mellom tale og handling som fører til materiell eller fysisk skade.
Straffeloven rammer den som "offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet". Strafferammen er 8 års fengsel.
Det sentrale her er at en oppfordring alene ikke er gjort straffbar. Det kreves noe mer, oppfordring til "iverksettelse". Det er derfor bare de oppfordringer som umiddelbart har som formål å føre til handling som omfattes. Bestemmelsen har vært brukt med forsiktighet.
Testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.
Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.
I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.
En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».
Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.
Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.
Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.
Det spesielle vern for politiske ytringer ble drøftet i domspremissene for den såkalte Kjuus-kjennelsen i Høyesteretts i 1997. Jack Erik Kjuus hadde som leder for Hvit Valgallianse distribuert partiets valgprogram der det blant annet het at adoptivbarn fra utlandet måtte steriliseres om de ønsket å bo i Norge. Det samme gjaldt "den fremmede parten" i blandede parforhold og deres felles barn. Kjuus ble dømt for overtredelse av straffeloven § 135 a ("rasismeparagrafen"), mens et mindretall på fem dommere stemte for frifinnelse.
Både flertall og mindretall la til grunn at politiske ytringer hadde et spesielt vern ved Grunnlovens bestemmelse om "frimodige Ytringer om Statsstyrelsen". Men i avveiingen mot "rasismeparagrafen" kom man altså til ulike resultater. De politiske ytringers spesielle vern var det dominerende argument for mindretallets votum, idet det fant at dette vern måtte slå igjennom til tross for at de tiltak som ble foreslått "i vesentlig grad strider mot grunnleggende rettsprinsipper". Poenget var at det ikke dreide seg om oppfordring til ulovlig handling, men altså om politiske ytringer. I realiteten vil det i denne sammenheng si at det dreide seg om et lovforslag som ikke kunne gjennomføres uten "tilstrekkelig oppslutning i folket". Et ikke ubetydelig mindretall i Høyesterett gikk altså langt i å ville tillate sterkt provoserende ytringer som må formodes å bryte klart med den almene moral, når ytringene fremsettes i en politisk kontekst.
Jeg deler mindretallets syn.
Det må være legitimt å sette grenser for ytringsfriheten for å unngå de verste utslag. Men hvor bør grensene gå? Er det offentliges viktigste oppgave å sette grenser? Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.
En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.
"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.
Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar