mandag 31. januar 2011
Bahrain bygger nytt land
MANAMA, BAHRAIN: ”Vi bygger landet” kunne være et godt motto for gulfmonarkiet Bahrain. Nye høyhus i spennende design spretter opp. Og mens det i en artikkel fra begynnelsen av tusentallet heter at landets areal er 667 kvkm og Lonely Planet fra 2007 opererer med 705 kvkm, er det ingen som kan fortelle hvor stort det er i dag. Gravemaskiner og mudringsredskaper er i kontinuerlig i den langstrakte sjøbunnen og legger nye områder til landet.
Det som imponerer meg mest, er Bahrain World Trade Center. Denne skyskraperen hare to tårn, og mellom dem er bygd flere vindmøller som produserer 20 pst av energien bygningen trenger.
Jeg tror Bahrain – 750 000 innbyggere - må være det mest avslappede arabisk av alle arabiske land jeg har besøkt. Det understrekes av at svært mange av de nærmere 4 millioner turister kommer fra Saudi Arabia, det mest lukkede og strengeste islamske land. Det er bare 26 km fra Saudi til Bahrain, og langs ”frihetsveien” som den kalles, strømmer daglig saudierel til hovedstaden Manama for å nyte alkohol i dyre hoteller og kvinner i bilige hoteller. Landet er dessuten en av de svært få gulfstatene som offisielt anerkjenner Israel.
Alt dette ifølge vår guide, en ung student med skråblikk på utviklingen i et land der ingen kunne tru at nokon kunne bygge så mange forretningsbygg og luksuspregede
leiligheter og store kjøpesentra og en hel Health Island med langt flere sykehus spesialister enn innbyggerne trenger – men så var det dette med turister, da.
På få år har Bahrain tatt spranget fra det gamle og tradisjonelle handelsmiljøet til å bli et arabisk senter både når det gjelder økonomi og som senter for en rekke multinasjonale selskaper. Landet har den raskest voksende økonomi i denne del av verden, og svært mye er skjedd i de siste 10 årene.
Lenge var det naturlige perler som var Bahrains viktigste eksportartikkel. Naturforholdene ligger ekstremt godt til rette for slik virksomhet, og på det flotte nasjonalmuseet får man et fascinerende inntrykk av denne virksomheten gjennom århundrer. Men på 30-tallet ble perleeksporten dramatisk redusert, både av generelle økonomiske grunner og japanernes fremstilling av kunstige perler.
Men som det skjedde med Stavanger etter at hermetikkindustrien falmet – oljen kom i stedet! Landet var det første i Midt-Østen der man fant olje, i 1932. I Saudi-Arabia sprutet den opp året etter. I dag produserer landet 6-7000 kubikkmeter olje Etter en del uro og kamp for demokrati på slutten av 90-tallet, ble landet et konstitusjonelt monarki med kong Hamad fra den mektige al Khalifa-familien som har hatt makten siden midten av 1700-tallet som leder. En litt mer demokratisk utvikling har begynt. Nok til å dempe en del uro, men det er stadig kongen som har både lovgivende, dømmende og utøvende makt. Han utnevner statsministeren, og statsministeren utnevnere regjeringen. ”Du kritiserer ikke kongefamilien, media driver utstrakt selvsensur”, sier guiden.
Landet har valg, men i fjor høst ble mange sjiamuslimer bedt om å stemme i andre valgkretser ”for ikke å forstyrre den politisk balanse”, som guiden bemerker litt ironisk.
Kongetroskapen er sterk. Det er interessant at selv om mer enn tre av fire innbyggere er sjiamuslimer, er kongefamilien sunni (9 prosent er kristne, en høyt tall i denne del av verden). Men Bahrain er et lite land blant store og svært viktige land, og det gjelder åp fremnstå samlet.
De siste 20 årene har det blitt et stadig sterkere militært samarbeid mellom Bahrain og USA. Amerikanske flybaser i landet var viktige under Gulfkrigen, og den 5.flåte har ankringsplass her. ”Og da skjønner du vel at et angrep på kongefamilien og det politiske systemet blir som et angrep på USA, og at en politisk endring mot kongens vilje ikke er så lett å få til".
Det er ingen inntektsskatt i Bahrain, skolegangen er gratis, og det er innført både syketrygd, alderspensjon, uførepensjon og arbeidsledighetstrygd.
Si Formula 1 og Grand Prix, og det blir liv i bahrainerne. Hvem skulle vel egenlig kunne tro at et så lite land – 92 pst av arealet er dessuten ørken – kunne bli en del av et opplegg som følges interessert av over en milliard. Bahrain bygget en moderne bane med plass til 70.000 tilskuere, og overalt ser jeg reklame for løpet som hver år arrangeres i begynnelsen av april. Den eneste forskjellen i forhold til andre Formula 1-løp er at vinneren i Bahrain ikke oversprøytes med champagne men med en mer alkolfri variant,
Den som leter etter spektakulære turistopplevelser behøver ikke å bruke så langt tid i Bahrein. Nasjonalmuseet er imidlertid vel verdt et besøk, et av de fineste jeg har sett – selv om jeg ikke tilhører de flittigste museumsbesøkerne. Et klenodium er en luksusutgave av en 1932 Buick-modell, gitt til kongen i anledningen av oljefunnet i 1932.
Fra en av de mange utstillingene i nasjonalmuseet.
Men ta uansett en guidet tur og opplevn nok en stat som de siste tiårene har tatt kvantesprang inn i nåtiden.
søndag 23. januar 2011
2022: Qatar kommer, hva med Norge?
Et av de ni stadionene som skal bygges i Qatar til VM 2022
DOHA, QATAR: Qatar - Japan 2-3. Jeg snakker om kvartfinalen i Asian Cup 2011, og det var det de snakket om, de mange tusener i den sjarmerende bespisningsdelen av Dohas store souk fredag kveld. TV-apparatene sto på i alle veier og bakgater, og begeistringen steg opp i den forurensede himmelen over byen da hjemmelaget, rangert som nr.105 i verden, to ganger tok ledelsen mot japanerne på 29.plass vinner av de tre siste Asia-mesterskapene. Desto sterkere var sukkene i souken da Masahiko Inoiha i siste minutter scoret vinnermålet.
”Vi har vist verden at vi er sterke og vi viste at vi kan spille god fotball, selv om vi gjorde noen feil og ble straffet for det”, sa en stolt trener etterpå, Da kunne han se tilbake på gevinst både over Kina (2-0) og Kuwait (3-0). Entusiasmen er enorm i det lille steinrike landet, Asian cup – semifinalene spilles i helgen i Doha – er bare som et lite anslag i forspillet til en fulltonende VM-symfoni i 2020.For det var fotballens største overraskelse på mange, mange år da Fifa like før jul foretrakk Qatar i 2022 foran særlig USA, men også søkerland som Sør-Korea, Japan og Australia (alle vant for øvrig sine kvartfinaler i Asian Cup).
Med dette spennende valget beveger verdensfotballen seg inn i nytt terreng, en fortsettelse av det som skjedde da Sør-Afrika fikk mesterskapet i fjor. ”Fotball-VM for første gang til et muslimsk land, vi tror at dette kan føre til bedre forståelse av vår religion og kultur”, sier guiden. Han mener at den positive små skritt i forhold til menneskerettigheter og samfunnsutvikling, blir forsterket av det som kommer til å skje fremover . Og nesten hvem du enn snakker med, ser på VM som en enorm sjanse til å vise verden: Vi kan!
Vertsnasjonen i 2022 er den minste som til nå har arrangert dette mesterskapet – men også den rikeste. Det kommer til å merkes! Et interessant sportslig trekk: Landet har innledet et millard-samarbeid med |Barcelona, verdens beste fotballag p.t.
Tallene: Qatar planlegger å bruke nærmere 350 milliarder norske kroner de neste ti årene til ny infrastruktur i form av tunnelbane, tog, hoteller, en ny by til 200.000 innbyggere osv..
Ni helt nye stadioner skal bygges, tre gamle skal renoveres. Bare disse VM-anleggene vil koste 20 milliarder i byggekostnader og 4 milliarder i utbygging relatert direkte til stadionene. Skissene av de nye anleggende er utrolig spennende, her er landets kulturelle arv knyttes sammen med moderne design på en spennende og kreativ måte, her er det stadionformer både som et stort skjell - i perlestaten fremfor noen - båter av ulike slag, arabiske særtrekk. Qatar har også lovet at deler av tribuneanleggene skal sendes til utviklingsland slik at det blir 22 nye praktanlegg.
Mengår det an å spille fotball i et land der sommertemperaturen gjennomgående er over 40 grader, stundom over 50? Hvis du har penger nok, garanterer du et luftkjølingsanlegg som gir 27 grader permanent på stadionene, med energi hentet fra solen. Mange har spurt om ikke temperaturen kunne flyttes til ”vinteren”, i disse dager er for eksempel temperaturen i underkant av 20. ”Hvis Qatar spør, er det er forslag vi stiller oss positive til ”, sa Fifas mektige mann Sepp Blatter sist fredag.
”Money is not the problem, it is the time”, sa en av mine gode venner til en agent som absolutt ville selge oss en utflukt under en ferietur. Qatar har både penger og tid, planene er klare for det neste tiåret. Optimismen er på topp, er forventningene for stoer? På de siste snauere månedene som er gått siden VM-valget ble truffet er aksjeindeksen steget med over 8 prosent. Allerede i dag preges Doha av stor byggevirksomhet, ”men det er nå det begynner sier guiden. Mange vil ha biter av den kjempestore anleggskaken. Det internasjonale pengefondet (IMF) regner med at i 2011 vil Qatar ha en sterkere økonomisk utvikling enn noe annet land.
Qatar synes pragmatisk og tilpasningsdyktig. Typisk er det at myndighetene forsikrer fotballfansen om at alkoholforbudet under VM bare vil være veiledende, det skal kunne nytes alkohol ”på dertil bestemte områder”, De blir neppe små.
Jeg ble overrasket da jeg kom til flyplassen i Doha og oppdaget hvor mange flyruter som går ut herfra. Så er det da helle ikke mange land som har rundt en million gjestearbeidere. Men ruteoversikten på flyplassen forteller om mange fly også til større byer i Europa. Plassen er sprengt, aldri har jeg vært på et fly som måtte takse så langt for å komme inn til terminalen. Men myndighetene er sikre: I 2022 skal det være kapasitet til å ta imot de flere hundretusen gjester man regner med vil komme til VM.
Kommer også Norge dit? Jeg er mer sikker på at Qatar vil avansere på fotballrankingen.
.
fredag 21. januar 2011
Fra Karmøy til Qatar
Mye sprek arkitektur i den nye bydelen i Doha
DOHA, QATAR: ”Leve Qatar, leve Hydro – skitt i Norge, skitt i norske arbeidsplasser på Karmøy.” Så sier i alle fall aluminiumsarbeiderne på Karmøy. Grunnen til det finnes her i Qatar. På Karmøy vil Hydro legge ned 93 arbeidsplasser – mens selskapet investerer 18 milliarder kroner i bygging av det største aluminiumverket som noen gang er bygget, og gjennom dette få 50 prosent av verket Quatalum i Qatar. Inkludert i investeringen er et gasskraftverk som er tre ganger så stort som verket på Kårstø.
I praksis betyr dette at Hydro flytter gasskrevende produksjon til et land der selskapet har vært tilstede helt fra landet ble fritt i 1971, fordi rammevilkårene er slik at det produksjonen her er svært mye rimeligere enn i Norge.
”Hvis de politiske rammevilkårene hadde vært til stede kunne Hydro bygd anlegget på Karmøy”, sier fagforeningen påKarmøy Og spørsmålet reises: Kan det forsvares å flytte industri basert på norsk vannkraft til virksomhet drevet av gass i Qatar? Ville anlegget kunne godkjennes i Norge?
Det er gigantiske dimensjoner over det som skjer på Quatalum. Store ord fløy forbi da kronprins og statsråder deltok i en storstilt åpningsseremoni i fjor. Vi snakker om det største aluminiumverket som noen gang er bygget i verden, om Hydros største enkeltsatsing, om Norges største industriprosjekt i utlandet.
”En vellykket rakettoppskytning for oss”, sier Hydro-sjefen Svein Richard Brandtzæg -forøvrig fra Karmøy - stolt over gjennomføringen av prosjektet og demonstrasjon av kompetanse og ekspertise. Selskapet har ledet et byggeprosjekt der 22.000 arbeidere var i sving samtidig og det i alt ble brukt over 90 millioner arbeidstimer
Den norske stat eier 34,5 prosent av aksjene i Hydro, og dermed litt over 17 prosent av et anlegg der det ved full drift i løpet av 2011 skal lages mer enn dobbelt så mye aluminium som ved det største norske verket, Hydro Aluminium i Sunndal.
Hvorfor flytte og ekspandere? For dårlige rammebetingelser, økende energipriser i Norge, CO2-avgift. Qatar har overskudd av energi og blant de mest konkurransedyktige energiprisene i verden - gassprisen en tiendel av Norge, kanskje rundt 10 øre pr. kubikkmeter. ((Uten at det direkte har noe med dettre på gjøre, bensinprisen er kr.1,60)
Quatalum vil ikke akkurat svekke utslippsmengden i et land som allerede har en tvilsom rekord: verdens største utslipp av CO2 per innbygger, rundt 60 tonn pr. innbygger, mens Norge vel har oppimot 10.
Qatar har undertegnet Kyoto -avtale. Men det fikk status som utviklingsland, og har derfor ikke utslippsbegrensninger. Utviklingsland? Den statlige økonomi preges i alle fall ikke av fattigdom. Landet har BNP pr. innbygger på drøyt 515.000 kroner mot rundt 325.000 for Ola Nordmann. At rikdommen her på den arabiske halvøy er noe ulikt fordelt, er en annen sak.
Det går ingen protesttog i Qatar. Ingen fakler og flammende appeller om brudd på menneskerettighetene, om utnytting av ufaglærte gjestearbeidere ved Qatalum-prosjekte.Etter det som er kommet frem i media får de betalt helt ned i seks kroner i timen og jobber ti timers seks dager i uken.
Det er forbudt for gjestearbeidere å organisere seg. Og det er mange av dem, det hevdes at av 1,7 millioner innbyggere kommer rundt av nærmere tre av fire utenfra, først og fremst fra India og Filippinene. Drosjesjåføren er fra India, guiden fra Nepa. ”Jeg er glad for å ha jobb og hilser all aktivitet her velkommen”, sier begge to. De bor i hjemlandet og de bor i Qatar, mest det siste - ”det er her det er mulig å tjene penger”.
tirsdag 18. januar 2011
"Konsekvensene"
Media og opinion makter vanligvis bare en sak om gangen når det gjelder asyl/opphold/innvandring. Og det må være tid mellom hver gang. Derfor blir neppe demonstrasjonen i Stavanger kl.18 i dag noen kioskvelter på nasjonalt plan. Men også den viser tydelige svakheter ved vårt system, ved vår regeltolkning.
I stikkords form:
1998: Kamuran Kaplan, kurder og aktivist, flykter til Norge.Familien står på dødslisten til den hemmelige etterretningstjenesten, som likviderte flere tusen PKK-vennlige aktivister på 1980- og 90-tallet.Huset jevnes med jorden av stridsvogner, broren forsvant under uklare omstendigheter. Kaplan flykter for å berge livet.
Søker asyl. Avslag. 2003: Kone og barn kommer etter, får mdlertidig opphold i 2008: ” Barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag”.
Kamuran må ut, kan søke familiegjenforening om 5 år. Reiser ikke, men får heller ikke varsel om uttransportering.
Fast jobb siden 2000 hos iTec Con på Randaberg, får skattekort og betaler sin skatt. Arbeidsgiver: ”Skiftledere og nøkkelmedarbeider, Har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring.” Har bodd på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden. Hver måned mottar UDI husleie for bolig.
Borgarting lagmannsrett: ”Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold.... oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”. Rojin er 5 år.
Alle helse- og omsorgsinstanser vil at begge foreldrene skal være til stede i familien. Ut fra sin kultur er Kaplans plikt å ta vare på sin familie.
2010: UNE anker til Høyesterett. Dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen ("De hadde bare ett hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller", kommenterte Kaplans fagforening) Kaplan må ut.
Etter dommen tvangsinnlegges Kamuran på psykiatrisk poliklinikk, psykiateren frykter for hans liv: ”Uten innleggelse ville han vært død i dag”.
Justisminister Knut Storberget beskytter Mullah Krekar fordi livet hans skal være usikkert hjemme i Kurdistan. Kurderen Kamuran Kaplans liv som er usikkert.
Kone og tre barn utsettes for et umenneskelig press.
Rojins skjebne blir særdeles usikker, familien må ha sosialstønad, mens Kaplan i dag har en god jobb og kan forsørge dem. ”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år” (Solveig Horne, stortingsrepr. Frp).
"Vi må vokte oss vel for der enkle løsningers tyranni”, skriver stortingsrepresentant Hadia Tajik(Ap) i en kronikk i Aftenposten i dag. Men – også for vår egen skyld - må vi vokte oss for regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for "konsekvensene".
Noen ganger dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet. Kaplans sak er en av dem.
I stikkords form:
1998: Kamuran Kaplan, kurder og aktivist, flykter til Norge.Familien står på dødslisten til den hemmelige etterretningstjenesten, som likviderte flere tusen PKK-vennlige aktivister på 1980- og 90-tallet.Huset jevnes med jorden av stridsvogner, broren forsvant under uklare omstendigheter. Kaplan flykter for å berge livet.
Søker asyl. Avslag. 2003: Kone og barn kommer etter, får mdlertidig opphold i 2008: ” Barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag”.
Kamuran må ut, kan søke familiegjenforening om 5 år. Reiser ikke, men får heller ikke varsel om uttransportering.
Fast jobb siden 2000 hos iTec Con på Randaberg, får skattekort og betaler sin skatt. Arbeidsgiver: ”Skiftledere og nøkkelmedarbeider, Har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring.” Har bodd på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden. Hver måned mottar UDI husleie for bolig.
Borgarting lagmannsrett: ”Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold.... oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”. Rojin er 5 år.
Alle helse- og omsorgsinstanser vil at begge foreldrene skal være til stede i familien. Ut fra sin kultur er Kaplans plikt å ta vare på sin familie.
2010: UNE anker til Høyesterett. Dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen ("De hadde bare ett hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller", kommenterte Kaplans fagforening) Kaplan må ut.
Etter dommen tvangsinnlegges Kamuran på psykiatrisk poliklinikk, psykiateren frykter for hans liv: ”Uten innleggelse ville han vært død i dag”.
Justisminister Knut Storberget beskytter Mullah Krekar fordi livet hans skal være usikkert hjemme i Kurdistan. Kurderen Kamuran Kaplans liv som er usikkert.
Kone og tre barn utsettes for et umenneskelig press.
Rojins skjebne blir særdeles usikker, familien må ha sosialstønad, mens Kaplan i dag har en god jobb og kan forsørge dem. ”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år” (Solveig Horne, stortingsrepr. Frp).
"Vi må vokte oss vel for der enkle løsningers tyranni”, skriver stortingsrepresentant Hadia Tajik(Ap) i en kronikk i Aftenposten i dag. Men – også for vår egen skyld - må vi vokte oss for regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for "konsekvensene".
Noen ganger dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet. Kaplans sak er en av dem.
mandag 17. januar 2011
Frp står fast, svikter Høyre?
Fremskrittspartiet er i saken om Datalagringsdirektivet (DLD) til nå det eneste partiet på høyresiden som på klart prinsipielt grunnlag fremstår som konsekvent forsvarer av rettsstatsprinsippene, pressefrihet, rettssikkerhet, og privatlivets fred/personvern. Høyre? Spørsmålstegnet dekker situasjonen fullt ut.
Stortinget begynner tirsdag behandlingen av DLD. Ap er det eneste partiet som sier ja, alle de andre sier nei unntatt Høyre. Var det bare tomme fraser, eller vil partiet gi substans til den formuleringen man gikk til valg på: "For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet."
Jeg har alltid syntes at noe av det beste med Høyre har vært en kompromissløs kamp for personvern og personlig integritet. Men man er gått ut på dato hvis man har større glede av fortiden enn av fremtiden, hvis prinsippfasthet avløses av pragmatisme.
Vil Høyre i en overdrevet frykt for EØS-avtalens fremtid følge Arbeiderpartiet, si ja til DLD og legge enda flere steiner i broleggingen av overvåkningsveien til et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig?
I denne saken uttrykker Frp prinsippene slik: ”Vi har lagt alle mulige verktøy på politiets bord, men personvernet og beskyttelse av den private sfære går til kjernen av vårt partiprogram. Derfor vil vi bruke reservasjonsretten”.
Det var slik også Høyre burde tale.
Datatilsynet sier nei. Personvernkommisjonen sier nei. Samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Den europeiske Open Rights Group mener i en uttalelse om direktivet at vissheten om at du i prinsippet er overvåket kan skape frykt, og at: ”This chilling effect is especially harmful in cases which attract abuses of power, namely in the case of organisations and individuals who are critical of the government or even the political system”.
Saksordfører Ingjerd Schou har sagt at Høyre skal bruke sin innflytelse for det den er verdt, og presse fram tilpasninger som ivaretar personvernet langt bedre enn det hun mener regjeringens proposisjon gjør. Akkurat et slikt opplegg vil Ap omfavne, da har man nemlig fått gjennomslag for selve prinsippet om kollektiv overvåking av et helt samfunn, der hensikten er å luke ut de få som utfører eller planlegger kriminelle handlinger.
Kan det å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, være i pakt med mot Høyres ånd? Kan et parti som har kjempet for den liberale rettsstaten være med og uthule selve det fundamentet den hviler på?
Hvis Ap og Høyre vinner frem, er det tatt et nytt og alvorlig skritt mot samfunnet der Storebror stadig ser oss mer i kortene. NAV hevdet rett til å få ut mer sensitive opplysninger enn politiet har fullmakt til. Vi ser stadig ønsker om samkjøring av ulike registre, i effektivitetens og kontrollens navn. Skatteetaten, NAV, forsikringsselskaper, rettighetshavere innen film og musikk vil ha stor interesse av den foreslåtte datalagring. Hva gjør en stadig økende mistro mot og kontroll av enkeltindividet med samfunnet?
Vil vi at Storebror skal lagre hvem den enkelte av oss snakker med i telefonen eller sender sms til? Vil vi at innholdet i våre e-poster kan bli kjent? Vil vi at Storebror skal kunne lagre hvor vi til enhver tid har befunnet oss? Vil vi innføre et kontrollregime som til enhver tid overvåker alle, bare for å være på den sikre siden? Ønsker vi å forskyve maktbalansen mellom folk og myndigheter i feil retning? Skal vi ikke lenger være uskyldige til det motsatte er bevist?
”Vi har aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.” (stortingsrepr. Torbjørn Røe Isaksen, H).
Nettopp.
Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre.
Skal Høyre være en garantist for Ap, eller en garantist for rettsstaten?
Stortinget begynner tirsdag behandlingen av DLD. Ap er det eneste partiet som sier ja, alle de andre sier nei unntatt Høyre. Var det bare tomme fraser, eller vil partiet gi substans til den formuleringen man gikk til valg på: "For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet."
Jeg har alltid syntes at noe av det beste med Høyre har vært en kompromissløs kamp for personvern og personlig integritet. Men man er gått ut på dato hvis man har større glede av fortiden enn av fremtiden, hvis prinsippfasthet avløses av pragmatisme.
Vil Høyre i en overdrevet frykt for EØS-avtalens fremtid følge Arbeiderpartiet, si ja til DLD og legge enda flere steiner i broleggingen av overvåkningsveien til et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig?
I denne saken uttrykker Frp prinsippene slik: ”Vi har lagt alle mulige verktøy på politiets bord, men personvernet og beskyttelse av den private sfære går til kjernen av vårt partiprogram. Derfor vil vi bruke reservasjonsretten”.
Det var slik også Høyre burde tale.
Datatilsynet sier nei. Personvernkommisjonen sier nei. Samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Den europeiske Open Rights Group mener i en uttalelse om direktivet at vissheten om at du i prinsippet er overvåket kan skape frykt, og at: ”This chilling effect is especially harmful in cases which attract abuses of power, namely in the case of organisations and individuals who are critical of the government or even the political system”.
Saksordfører Ingjerd Schou har sagt at Høyre skal bruke sin innflytelse for det den er verdt, og presse fram tilpasninger som ivaretar personvernet langt bedre enn det hun mener regjeringens proposisjon gjør. Akkurat et slikt opplegg vil Ap omfavne, da har man nemlig fått gjennomslag for selve prinsippet om kollektiv overvåking av et helt samfunn, der hensikten er å luke ut de få som utfører eller planlegger kriminelle handlinger.
Kan det å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, være i pakt med mot Høyres ånd? Kan et parti som har kjempet for den liberale rettsstaten være med og uthule selve det fundamentet den hviler på?
Hvis Ap og Høyre vinner frem, er det tatt et nytt og alvorlig skritt mot samfunnet der Storebror stadig ser oss mer i kortene. NAV hevdet rett til å få ut mer sensitive opplysninger enn politiet har fullmakt til. Vi ser stadig ønsker om samkjøring av ulike registre, i effektivitetens og kontrollens navn. Skatteetaten, NAV, forsikringsselskaper, rettighetshavere innen film og musikk vil ha stor interesse av den foreslåtte datalagring. Hva gjør en stadig økende mistro mot og kontroll av enkeltindividet med samfunnet?
Vil vi at Storebror skal lagre hvem den enkelte av oss snakker med i telefonen eller sender sms til? Vil vi at innholdet i våre e-poster kan bli kjent? Vil vi at Storebror skal kunne lagre hvor vi til enhver tid har befunnet oss? Vil vi innføre et kontrollregime som til enhver tid overvåker alle, bare for å være på den sikre siden? Ønsker vi å forskyve maktbalansen mellom folk og myndigheter i feil retning? Skal vi ikke lenger være uskyldige til det motsatte er bevist?
”Vi har aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.” (stortingsrepr. Torbjørn Røe Isaksen, H).
Nettopp.
Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre.
Skal Høyre være en garantist for Ap, eller en garantist for rettsstaten?
lørdag 15. januar 2011
Biskop Kvarme og mediene
På ”Verdidebatt” i Vårt Land går det i øyeblikket en debatt: ”Er VG ute etter Kvarme”. Jeg vil gjerne gå litt bredere, forholdet mellom Oslobispen og mediene er en interessant studie der jeg –litt ubeskyttet – vil fremholde at det er et klassisk eksempel på at mediene stundom starter med en fasit og så gjør sitt beste for å finne belegg for den.
Folks forventninger til en biskop er en barsk arbeidsgiver. Det er utfordrende å skulle være en inspirerende leder i en kirke som må se rundt seg og se fremover. En kirke som skal tolke livet og gi hjelp til å leve, gi begrunnelser for etiske valg i konfrontasjonen med de nye utfordringer fra den globale kulturen. Jeg har alltid oppfattet biskop Kvarme slik at han ønsker å skape rom, for medarbeiderne slik at de får utfolde sine liv og sine gaver Han vil sette ord på det gode i menighetene, han vil være en biskop som er glad i storbyen og enda viktigere: en biskop som ser menneskene i storbyen.
I 1995 redigerte Kvarme en bok og skrev selv en spennende hovedartikkel med overskriften ”En ny tid for evangeliet i vår kultur?” Noe av det virkelig løfterike som har skjedd i de siste årene er at fra å være en motkultur tuftet på puritanske idealer, ser vi i stigende grad tendenser til at kirken gjør felles front med kulturlivet mot et overkommersialisert og forbrukerfiksert samfunn.
Når jeg kjenner til noe av det som aldri havner i media når det gjelder Kvarmes møte med det flerkulturelle, synes jeg at han har fulgt opp idealene og at han er en viktig aktør i den utviklingen vi har sett over tid - fra den alvorlige og dystre kristendom til en hverdag fremdeles preget av alvor og inderlighet, men med nye omgangsformer, mer glede og viste følelser.
Kvarmes forhold til mediene preges altfor ofte av forutinntatthet hos den 3.statsmakt. Det begynte allerede før han ble innsatt som biskop for snart seks år siden. Hans forhold til vigsling av homofile utløste sinte reaksjoner, selvfølgelig hjalp det heller ikke at syv at åtte – hvis jeg ikke husker feil – proster i Oslo hadde et annet standpunkt i den saken. Det ble liksom en kollektiv enighet om at Kvarme er en mørkemann . En merkelapp som det er altfor lett å dele ut når man ikke vil eller kan sette seg inn i et saksforhold. Jeg deler ikke Kvarmes syn i homofili-spørsmålet, men det er altfor lettvint å dele ut merkelappen til alle som her står på kirkens tradisjonelle oppfatning.
Dekningen av Gelius-saken startet med en oppfatning om at det måtte være Kvarme som gjorde noe galt. Etter hvert som mediene oppdaget at så å si ingen av Gelius kolleger i et bispedømme med mange radikale (igjen en håpløs merkelapp) ville rykke ut til hans fordel, tror jeg man skjønte at den tradisjonelle fasit ikke stemte. Jeg synes biskopen kom meget godt ut sin håndtering av arbeidskonflikten, i motsetning for eksempel til Carl I. Hagen som stod frem og snakket om at biskopen sikkert var misunnelig (!) på Gelius.
På den andre siden: Når kristne kritiserer mediene, bør man passe seg for ikke å falle i samme forutinntatt-felle. Ikke reagere programmatisk negativt hver gang det dukker opp en avsløring av noe eller noen i kirken. Mediene gjør en viktig gjerning når de trekker fram uheldig maktbruk, overgrep, kritikkverdige ting osv, Dette er bare bevis på at det er sant, det som vi bekjenner om å ha ”krenket Deg i tanker, ord og gjerninger”. Kirken og kristne trenger som alle andre kritiske medier, og stundom er det grunn til å sukke over hvordan vi forholder oss til dem. Og naturligvis - både biskop Kvarme og alle vi andre som på en eller annen måte tegner kirken i offentligheten kan stundom trø feil og i ettertid erkjenne at vi kunne ha håndtert ting litt annerledes.
Men noen medier bør også være selvkritiske. En fordomsfri vurdering av biskop Kvarmes bispetjeneste, og i utgangspunktet ikke ta alt i verste mening, kan være klokt.
Folks forventninger til en biskop er en barsk arbeidsgiver. Det er utfordrende å skulle være en inspirerende leder i en kirke som må se rundt seg og se fremover. En kirke som skal tolke livet og gi hjelp til å leve, gi begrunnelser for etiske valg i konfrontasjonen med de nye utfordringer fra den globale kulturen. Jeg har alltid oppfattet biskop Kvarme slik at han ønsker å skape rom, for medarbeiderne slik at de får utfolde sine liv og sine gaver Han vil sette ord på det gode i menighetene, han vil være en biskop som er glad i storbyen og enda viktigere: en biskop som ser menneskene i storbyen.
I 1995 redigerte Kvarme en bok og skrev selv en spennende hovedartikkel med overskriften ”En ny tid for evangeliet i vår kultur?” Noe av det virkelig løfterike som har skjedd i de siste årene er at fra å være en motkultur tuftet på puritanske idealer, ser vi i stigende grad tendenser til at kirken gjør felles front med kulturlivet mot et overkommersialisert og forbrukerfiksert samfunn.
Når jeg kjenner til noe av det som aldri havner i media når det gjelder Kvarmes møte med det flerkulturelle, synes jeg at han har fulgt opp idealene og at han er en viktig aktør i den utviklingen vi har sett over tid - fra den alvorlige og dystre kristendom til en hverdag fremdeles preget av alvor og inderlighet, men med nye omgangsformer, mer glede og viste følelser.
Kvarmes forhold til mediene preges altfor ofte av forutinntatthet hos den 3.statsmakt. Det begynte allerede før han ble innsatt som biskop for snart seks år siden. Hans forhold til vigsling av homofile utløste sinte reaksjoner, selvfølgelig hjalp det heller ikke at syv at åtte – hvis jeg ikke husker feil – proster i Oslo hadde et annet standpunkt i den saken. Det ble liksom en kollektiv enighet om at Kvarme er en mørkemann . En merkelapp som det er altfor lett å dele ut når man ikke vil eller kan sette seg inn i et saksforhold. Jeg deler ikke Kvarmes syn i homofili-spørsmålet, men det er altfor lettvint å dele ut merkelappen til alle som her står på kirkens tradisjonelle oppfatning.
Dekningen av Gelius-saken startet med en oppfatning om at det måtte være Kvarme som gjorde noe galt. Etter hvert som mediene oppdaget at så å si ingen av Gelius kolleger i et bispedømme med mange radikale (igjen en håpløs merkelapp) ville rykke ut til hans fordel, tror jeg man skjønte at den tradisjonelle fasit ikke stemte. Jeg synes biskopen kom meget godt ut sin håndtering av arbeidskonflikten, i motsetning for eksempel til Carl I. Hagen som stod frem og snakket om at biskopen sikkert var misunnelig (!) på Gelius.
På den andre siden: Når kristne kritiserer mediene, bør man passe seg for ikke å falle i samme forutinntatt-felle. Ikke reagere programmatisk negativt hver gang det dukker opp en avsløring av noe eller noen i kirken. Mediene gjør en viktig gjerning når de trekker fram uheldig maktbruk, overgrep, kritikkverdige ting osv, Dette er bare bevis på at det er sant, det som vi bekjenner om å ha ”krenket Deg i tanker, ord og gjerninger”. Kirken og kristne trenger som alle andre kritiske medier, og stundom er det grunn til å sukke over hvordan vi forholder oss til dem. Og naturligvis - både biskop Kvarme og alle vi andre som på en eller annen måte tegner kirken i offentligheten kan stundom trø feil og i ettertid erkjenne at vi kunne ha håndtert ting litt annerledes.
Men noen medier bør også være selvkritiske. En fordomsfri vurdering av biskop Kvarmes bispetjeneste, og i utgangspunktet ikke ta alt i verste mening, kan være klokt.
Kongen og Augustin
Jeg har en klok, gammel venn som jeg setter stor pris på. Riktignok er det som på Facebook mange ganger: Du ber om vennskap med en som ikke kjenner deg. Men det er verdt å bli kjent med ham, jeg har vært det siden 1972.
Hans ”Bekjennelser” inntar en enestående plass i verdenslitteraturen. Det hevdes at fra den ble skrevet omkring år 400 har ingen bok utenom Bibelen hatt så mange lesere og fått slik varig innflytelse på ettertiden.
Sist møtte jeg ham på fjernsynet nyttårsaften, og det var Kong Harald som hadde ham med seg: ”Filosofen og biskopen Aurelius Augustin, som levde på 400- tallet, skrev noe veldig klokt: ”Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.” Kanskje vi skulle prøve å møte hverandre med denne rausheten – og se på hva som faktisk er det sentrale, og hva som er det perifere – rett og slett hva som er stort og hva som er smått”.
Kongens ord kan være til ettertanke for alle oss som på ulike måter, med ulik klarhet og faglig tyngde og definitivt med ulik påvirknings- og gjennomslagskraft deltar i samfunnsdebatten. Det påfølgende tilhører kategorien smått.
For et par år siden møtte jeg kirkefaderen i en rapport fra en vis kvinne og to vise menn, om a) identifisering av forbedringspunkter i Samferdselsdepartementets etatsstyring og eierskapsutøvelse gitt dagens organisering , b) dernest å øke forståelsen for ansvars- og oppgavefordelingen mellom departementet og tilknyttede etater og selskaper, og endelig c) å bidra til ryddige prosesser i styringsforholdet".
Til en så alvorlig oppgave er det naturlig ikke nok å ha ansvar for kommunikasjonen her på jorden. Etter kontakt med Augustin lånte de tre vise inspirasjon til en formålsparagraf for etatstyring:
"Styringen av statsselskapene skal preges av fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt". KrF kan glede seg over at i alle fall ett departement satser på en tung, kristeninspirert basert formålsparagraf.
Dette bør inspirere andre departementer. Fastheten synes nok ofte å være mer verdsatt enn friheten.
Men hva med kjærligheten? Biskopen av Hippo, født i det som i dag er Algerie, definerer slik:
"Kjærlighet har hendene til å hjelpe andre. Den har føttene til å haste til de svake og trengende. Den har øyne til å se elendighet og nød. Den har ørene til å høre menneskenes sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut".Dette bør være en god formålsparagraf for både sosial- og helsedepartement, NAV, barnevernet, integrering, flyktninger og asyl.
Augustin uttrykker seg forståelig. Fra Språkrådets etterretningstjeneste kommer et departementssitat som viser at ikke all er like enkelt: «Tilsvarende anvendelse av beregningsreglene i § 18-3 annet til fjerde ledd ved rapportering og beregning for driftsår hvor anlegget ikke har vært undergitt grunnrentebeskatning, vil kunne medføre ulike praktiske spørsmål og mulige behov for tilpasninger som gjennomgås i det følgende i forhold til hvert av de enkelte av elementene som inngår i grunnrenteinntektsberegningen etter § 18-3 annet til fjerde ledd.»
??
Heller ikke alle betraktninger hos Augustins etterfølgere er like enkle å tilegne seg. Les bare fra dr.theol. Aksel Valen Sendstads "Filosofi til kristentroen". Kapittel 4 har overskriften: "Erkjennelsen av Guds væren som kongenialitet med virkelighetens polaritetsstruktur i åpenbaringen". Der heter det bl.a. :
"Denne polaritet er konsipert innenfor et åpent begrep for virkelighet hvor væren er forstått som universalt kopula, og hvor de polære komponenter derfor (kan) kopuleres med basis i åpenbaringen. I dette får det spesifikt kristelige fra ontisk-dogmatisk synspunkt sin rette ontologiske basis".(NB: Væren er ikke en hann som kopulerer).
Professor Ivar Asheim bidrar med denne lettfattelige orientering: "Menneskebildepedagogikkens syntetiske anliggende ivaretas på den måten at den nakne empiri transcenderes ved en interpretasjon som tilstreber å heve opp i lyset det empiriske materialets antropologiske implikasjoner".
Alt dette minner meg om da Jesus spurte en gruppe teologer:
"Hvem sier dere at jeg er?"
De svarte: "Du er inkarnasjonen av den transcendente Guds immanente åpenbaring."
Da svarte Jesus: Hæ?
(Kommentar i Klassekampoen lørdag15.januar)
Hans ”Bekjennelser” inntar en enestående plass i verdenslitteraturen. Det hevdes at fra den ble skrevet omkring år 400 har ingen bok utenom Bibelen hatt så mange lesere og fått slik varig innflytelse på ettertiden.
Sist møtte jeg ham på fjernsynet nyttårsaften, og det var Kong Harald som hadde ham med seg: ”Filosofen og biskopen Aurelius Augustin, som levde på 400- tallet, skrev noe veldig klokt: ”Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.” Kanskje vi skulle prøve å møte hverandre med denne rausheten – og se på hva som faktisk er det sentrale, og hva som er det perifere – rett og slett hva som er stort og hva som er smått”.
Kongens ord kan være til ettertanke for alle oss som på ulike måter, med ulik klarhet og faglig tyngde og definitivt med ulik påvirknings- og gjennomslagskraft deltar i samfunnsdebatten. Det påfølgende tilhører kategorien smått.
For et par år siden møtte jeg kirkefaderen i en rapport fra en vis kvinne og to vise menn, om a) identifisering av forbedringspunkter i Samferdselsdepartementets etatsstyring og eierskapsutøvelse gitt dagens organisering , b) dernest å øke forståelsen for ansvars- og oppgavefordelingen mellom departementet og tilknyttede etater og selskaper, og endelig c) å bidra til ryddige prosesser i styringsforholdet".
Til en så alvorlig oppgave er det naturlig ikke nok å ha ansvar for kommunikasjonen her på jorden. Etter kontakt med Augustin lånte de tre vise inspirasjon til en formålsparagraf for etatstyring:
"Styringen av statsselskapene skal preges av fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt". KrF kan glede seg over at i alle fall ett departement satser på en tung, kristeninspirert basert formålsparagraf.
Dette bør inspirere andre departementer. Fastheten synes nok ofte å være mer verdsatt enn friheten.
Men hva med kjærligheten? Biskopen av Hippo, født i det som i dag er Algerie, definerer slik:
"Kjærlighet har hendene til å hjelpe andre. Den har føttene til å haste til de svake og trengende. Den har øyne til å se elendighet og nød. Den har ørene til å høre menneskenes sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut".Dette bør være en god formålsparagraf for både sosial- og helsedepartement, NAV, barnevernet, integrering, flyktninger og asyl.
Augustin uttrykker seg forståelig. Fra Språkrådets etterretningstjeneste kommer et departementssitat som viser at ikke all er like enkelt: «Tilsvarende anvendelse av beregningsreglene i § 18-3 annet til fjerde ledd ved rapportering og beregning for driftsår hvor anlegget ikke har vært undergitt grunnrentebeskatning, vil kunne medføre ulike praktiske spørsmål og mulige behov for tilpasninger som gjennomgås i det følgende i forhold til hvert av de enkelte av elementene som inngår i grunnrenteinntektsberegningen etter § 18-3 annet til fjerde ledd.»
??
Heller ikke alle betraktninger hos Augustins etterfølgere er like enkle å tilegne seg. Les bare fra dr.theol. Aksel Valen Sendstads "Filosofi til kristentroen". Kapittel 4 har overskriften: "Erkjennelsen av Guds væren som kongenialitet med virkelighetens polaritetsstruktur i åpenbaringen". Der heter det bl.a. :
"Denne polaritet er konsipert innenfor et åpent begrep for virkelighet hvor væren er forstått som universalt kopula, og hvor de polære komponenter derfor (kan) kopuleres med basis i åpenbaringen. I dette får det spesifikt kristelige fra ontisk-dogmatisk synspunkt sin rette ontologiske basis".(NB: Væren er ikke en hann som kopulerer).
Professor Ivar Asheim bidrar med denne lettfattelige orientering: "Menneskebildepedagogikkens syntetiske anliggende ivaretas på den måten at den nakne empiri transcenderes ved en interpretasjon som tilstreber å heve opp i lyset det empiriske materialets antropologiske implikasjoner".
Alt dette minner meg om da Jesus spurte en gruppe teologer:
"Hvem sier dere at jeg er?"
De svarte: "Du er inkarnasjonen av den transcendente Guds immanente åpenbaring."
Da svarte Jesus: Hæ?
(Kommentar i Klassekampoen lørdag15.januar)
fredag 14. januar 2011
Den store Julereisene - svarene
Her er svarene i den konkurransen jeg la ut på bloggen min. Jeg har trukket ut to vinnere: Åse Rita Ellingsen,Trondheim, og Håkon Loven, Aurland, to bøker er underveis.
1. Gulen. Gunnar Staalesen , ”Vi skal arve vinden”. Peder Furubotn, Tito. ”Vest Tank”- eksplosjon. 2. Steinkjer, ladejarlene Svein og Eirik Håkonsson, Kalv Arneson og Hellig Olav, Arne Paasche Aasen (”De nære ting”) 3. Leka. Ørnerovet. Kong Herlaug, Harald Hårfagre. 4. Sulitjelma. Kobber og svovelkis-gruve. Fauske-marmor. 5. Kabelvåg (Svolvær godtas). Herbjørg Wassmo, Tora og Dina, ”Hundre år”. Lofotkatedralen. Austvågøy, ”De brente våre gårder”. 6. Å i Lofoten. Infinitivsmerke, siste bokstav. E 10. Hans-Erik Dyvik Husby, Hank von Helvete. Filmen om Cornelis Vreeswijk. Håkon Moslet i P3. 7. Gratangen. Tysk tilbaketrekning i 1940. ”Dronning Maud”. Henny Moan, Jeanne d’Arc, Kameliadamen. Andre Bjerke, ”De dødes tjern. 8. Winchester. «Winchester Cathedral» (The New Vaudeville Band) «Cathedral» (Crosby, Stills & Nash). Kong Arthurs runde bord. St. Svithun. Stavanger domkirke. Jane Austen, Anne Hathaway, Nobelkonserten. 9. Liverpool. John Winston (Churchill) Lennon, ”Yellow Submarine”. Bill Shankly, “Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så”. 10. Stoke (on-Trent). Gordon Banks. Peter Shilton, Maradona, “Guds hånd”. Stanley Matthews. 11. Tintagel. Romerske ruiner ved Chester. Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Trollmannen Merlin. Stonehenge. 12. Nordpolen. Børge Ousland (gikk i 1990 uten hund og forsyninger underveis) og Thorleif Thorleifsson seilte rundt på en sesong. Diskusjon om hvem som var først til polpunktet. 13. Kangerlussuaq (Søndre Strømfjord). Grønland. Bernt Balchen, amerikansk militærbase. SAS-fly. 14. Beringstredet. Vitus Bering. Her har Asia og Amerika vært landfast. Audun Os, krysse i robåt. Os, Terje Søviknes. 15. Washington. Denzel W. “Cry Freedom” og “Malmcolm X”. Bing Crosby, “Sailing Away to Norway”. Bill Gates, formuen til veldedighet, Microsoft. 16. Springfield. ”The Simpsons”. Abraham Lincoln, Gettysburg 1863. 17. Dakota-bygningen i New York. John Lennon ble drept i 1980. “Give Peace a chance”, ”Strawberry Fields forever”, lite område nær bygningen er oppkalt. Rosemary’s Baby”, Judy Garland (“Over the Rainbow”). 18. ”Ørkenen Sur, den norske uteliggerkolonien i Brooklyn”. Herman Wildenwey, ”Bay Ridge”. Lapskaus Boulevard. 19. Costa Rica. Laura Chinchilla. Oscar Arias (1987). Columbus, Costa de Oro. 20. Dronning Maud Land i Antarktis, Kompani Linge. Forskningsstasjonen Troll. Dronning Mauds fødsel og død. 21. Elfenbenskysten. Basilique de Notre Dame de la Paix, verdens største. Didier Drogba, Didier Konan Ya (Hannover, Moa). 22. Monrovia. James Monroe, USAs 5.president, Charles Taylor. 23. Okinawa. Atombomben. Ry Cooper. 24. Kuala Lumpur. Malaysia. 25. Kirgisistan. Manas. 26. Jekaterinburg. Den transsibirske jernbanen. Blodskirken. Tsarfamilien henrettet. Boris Jeltsin. 27. Jemen. ”Av Saba kom de konger tre…gull, røkelse, myrra ofret de”. Kjell Magne Bondevik, drap på norsk pike i London. 28. Jeriko. 10.000 år. Henning Sommerro, Trondheimssolistene. Josvas bok, kap.6, horn, murer. Liv Signe Navarsete, Lærdal. 29. Garizim (Jerizim). ”Samaritanens hemmelighet”. Abrahams offer. Nablus. Samaritanerne. Lukas 10:25-37. Verdens eldste? 30. Krak des Chevaliers. Syria. Johanitterne, Malta, falk. Golanhøydene. 31. Kiev. Dnepr. Ellisiv, gift med Harald Hardråde. Sofia, Istanbul. Orange-revolusjonen. Fotball-EM. 32. Slovenia. Merlene Ottey. Jugoslavia. 33. Oberammergau, pasjonsspill, Bayern, Levi Strauss. Wilhelm Røntgen. 34. Kosovo. FN-domstol (”uavhengighet ikke i strid med folkeretten”). Kosovoserbere. 35. Flandern. O Helga Natt. Jussi Bjørling. 36. Swiebodzin. Polen. Lech og Laroslaw Kaczynski. 37. Katyn(skogen). 1940. Russlands statsminister Vladimir Putin og Polens statsminister Donald Tusk. 38. Riga. ”Soloppgang i Riga”, 1968, Harald og Sonja. Mariss Jansons, dirigent. Vadim Demidov, Rosenborg. 39. Follo. Fotball, cupfinale og nedrykk. E6 og E18. Siren Sundby. Lasse Kjus på ski og fra Ski. Tusenfryd. 40. Lommedalen. Magnus Carlsen, sjakk. Birger Ruud. Narve Bonna (OL 1924). Ari Behn. 41. Gran. Sct.Petri, Hadeland, skøyter. Arne Treholt, ”Ninjatroppen”. John Wilhelm (katolikk) og Tryggve Gran. Alm Svarten. 42. Lærdal. Borgund stavkirke. Verdens lengste veitunnel. Ålesund, fotball. 43. Iveland. Rytterstatuen på Slottsplassen, Brynjulf Bergslien, Knut og Nils.(I BT og Stavanger Aftenblad blir svaret Voss, pga litt annen oppgaveformulering).
De lokale spørsmålene i regionavisene som ikke inngår i min twitter-/facebook-konkurranse:
Adresseavisen: 1. Hasselvika, general-symposium for humor og galskap, St.Olav inn i Hysnes fort. Odd Hassel, kjemi (1969). 44. Meråker. (”Tusen og) en natt”, svensk prins osv. Klarinett, Helge Ingstad. Tora Berger.
Stavanger Aftenblad:
Normal: 16. Luzern, Vierwaldstättersee, Pilatus, konserthus.
Vanskelig: 1.Vanvik. Rasmus Løland, Eirik Vandvik. Ola Ørland, askeavkok. Suldal, Ungkarsfestivalen. . 19. Vestfossen. Christian IV, bergverk. Per Olaf Lundteigen (sp), ”Annerledeslandet”. Tove Paule, første kvinnelige president i Norges Idrettsforbund
Barn: 1.Sogndal. Tone Damli Aaberge, Aksel Hennie. Gjest Bårdsen. 2. Bergen. Kurt Nilsen. Sissel Kyrkjebø, ”Glade Jul” 600.000. Buekorps. 3. Kristiansund. Ole Gunnar Solskjær. Molde. 4. London. Fulham. Brede Hangeland. Big Ben. 5. Azkaban. ”Harry Potter og fangen fra Azkaban”. 6. Washington. President Obama. George Washington. 7. Montana. 8. Påskeøya. Thor Heyerdahl, Chile. 9. Kilimanjaro. Cecilie Skog, ”Skal vi danse?” 10. Kairo. Faraoer. Pyramider. 11. Burma. Kate Middleton, blå safir. Aung San Suu Kyi. 12.Betlehem. Kong David og Goliat, Jesus. 13. Jeriko. Sakkeus i morbærtreet. Hornblåsing rev ned murene. 14. Sveits. 15. Moskva, Melodi Grand Prix. Den røde plass. 16. Hviterussland. Minsk. Aleksander Rybak, Melodi Grand Prix, ”Fairytale” . 17. Vimmerby. Pippi og Emil. 18. Drammen. Donkey Boys. Buskerud. 19. Egersund. Bengt Sæternes. 20. Bryne. Arne Garborg, Haugtussa, Veslemøy.
Bergens Tidende: 1.Knarvik. Ivar Medaas , ”When I’am 64”, ”Når eg er 67”. Nordhordlandsbrua, Salhusbrua, budsjettsvikt. 2. Gulen. Gunnar Staalesen , ”Vi skal arve vinden”. Peder Furubotn, Tito. ”Vest Tank”- eksplosjon. 3. Bremanger. Sirkusfestival, Bob Dylan. Ørsta - Hundvikfjorden, kraftlinje. 42. Lærdal. Borgund stavkirke. Verdens lengste veitunnel. Ålesund, fotball. 43. Voss. Rytterstatuen på Slottsplassen, Brynjulf Bergslien, Knut og Nils. Ekstremsportveko. ”Voss of Norway”, Iveland.
Fædrelandsvennen: 1.Spangereid. Ansgar Gabrielsen, H-topp i Kristiansand. Bueskyting, Einar Tambarskjelve, Olav Tryggvason. Båtgraver. Rekketunet på Gahre, landets lengste. 2. Mandal. Derby-keeper Mats Mørch (17). Elektronisk valg. Malene Braaten-Sakariassen ble Miss Norway. . 43. Åmli. Nelaug.
1. Gulen. Gunnar Staalesen , ”Vi skal arve vinden”. Peder Furubotn, Tito. ”Vest Tank”- eksplosjon. 2. Steinkjer, ladejarlene Svein og Eirik Håkonsson, Kalv Arneson og Hellig Olav, Arne Paasche Aasen (”De nære ting”) 3. Leka. Ørnerovet. Kong Herlaug, Harald Hårfagre. 4. Sulitjelma. Kobber og svovelkis-gruve. Fauske-marmor. 5. Kabelvåg (Svolvær godtas). Herbjørg Wassmo, Tora og Dina, ”Hundre år”. Lofotkatedralen. Austvågøy, ”De brente våre gårder”. 6. Å i Lofoten. Infinitivsmerke, siste bokstav. E 10. Hans-Erik Dyvik Husby, Hank von Helvete. Filmen om Cornelis Vreeswijk. Håkon Moslet i P3. 7. Gratangen. Tysk tilbaketrekning i 1940. ”Dronning Maud”. Henny Moan, Jeanne d’Arc, Kameliadamen. Andre Bjerke, ”De dødes tjern. 8. Winchester. «Winchester Cathedral» (The New Vaudeville Band) «Cathedral» (Crosby, Stills & Nash). Kong Arthurs runde bord. St. Svithun. Stavanger domkirke. Jane Austen, Anne Hathaway, Nobelkonserten. 9. Liverpool. John Winston (Churchill) Lennon, ”Yellow Submarine”. Bill Shankly, “Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så”. 10. Stoke (on-Trent). Gordon Banks. Peter Shilton, Maradona, “Guds hånd”. Stanley Matthews. 11. Tintagel. Romerske ruiner ved Chester. Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Trollmannen Merlin. Stonehenge. 12. Nordpolen. Børge Ousland (gikk i 1990 uten hund og forsyninger underveis) og Thorleif Thorleifsson seilte rundt på en sesong. Diskusjon om hvem som var først til polpunktet. 13. Kangerlussuaq (Søndre Strømfjord). Grønland. Bernt Balchen, amerikansk militærbase. SAS-fly. 14. Beringstredet. Vitus Bering. Her har Asia og Amerika vært landfast. Audun Os, krysse i robåt. Os, Terje Søviknes. 15. Washington. Denzel W. “Cry Freedom” og “Malmcolm X”. Bing Crosby, “Sailing Away to Norway”. Bill Gates, formuen til veldedighet, Microsoft. 16. Springfield. ”The Simpsons”. Abraham Lincoln, Gettysburg 1863. 17. Dakota-bygningen i New York. John Lennon ble drept i 1980. “Give Peace a chance”, ”Strawberry Fields forever”, lite område nær bygningen er oppkalt. Rosemary’s Baby”, Judy Garland (“Over the Rainbow”). 18. ”Ørkenen Sur, den norske uteliggerkolonien i Brooklyn”. Herman Wildenwey, ”Bay Ridge”. Lapskaus Boulevard. 19. Costa Rica. Laura Chinchilla. Oscar Arias (1987). Columbus, Costa de Oro. 20. Dronning Maud Land i Antarktis, Kompani Linge. Forskningsstasjonen Troll. Dronning Mauds fødsel og død. 21. Elfenbenskysten. Basilique de Notre Dame de la Paix, verdens største. Didier Drogba, Didier Konan Ya (Hannover, Moa). 22. Monrovia. James Monroe, USAs 5.president, Charles Taylor. 23. Okinawa. Atombomben. Ry Cooper. 24. Kuala Lumpur. Malaysia. 25. Kirgisistan. Manas. 26. Jekaterinburg. Den transsibirske jernbanen. Blodskirken. Tsarfamilien henrettet. Boris Jeltsin. 27. Jemen. ”Av Saba kom de konger tre…gull, røkelse, myrra ofret de”. Kjell Magne Bondevik, drap på norsk pike i London. 28. Jeriko. 10.000 år. Henning Sommerro, Trondheimssolistene. Josvas bok, kap.6, horn, murer. Liv Signe Navarsete, Lærdal. 29. Garizim (Jerizim). ”Samaritanens hemmelighet”. Abrahams offer. Nablus. Samaritanerne. Lukas 10:25-37. Verdens eldste? 30. Krak des Chevaliers. Syria. Johanitterne, Malta, falk. Golanhøydene. 31. Kiev. Dnepr. Ellisiv, gift med Harald Hardråde. Sofia, Istanbul. Orange-revolusjonen. Fotball-EM. 32. Slovenia. Merlene Ottey. Jugoslavia. 33. Oberammergau, pasjonsspill, Bayern, Levi Strauss. Wilhelm Røntgen. 34. Kosovo. FN-domstol (”uavhengighet ikke i strid med folkeretten”). Kosovoserbere. 35. Flandern. O Helga Natt. Jussi Bjørling. 36. Swiebodzin. Polen. Lech og Laroslaw Kaczynski. 37. Katyn(skogen). 1940. Russlands statsminister Vladimir Putin og Polens statsminister Donald Tusk. 38. Riga. ”Soloppgang i Riga”, 1968, Harald og Sonja. Mariss Jansons, dirigent. Vadim Demidov, Rosenborg. 39. Follo. Fotball, cupfinale og nedrykk. E6 og E18. Siren Sundby. Lasse Kjus på ski og fra Ski. Tusenfryd. 40. Lommedalen. Magnus Carlsen, sjakk. Birger Ruud. Narve Bonna (OL 1924). Ari Behn. 41. Gran. Sct.Petri, Hadeland, skøyter. Arne Treholt, ”Ninjatroppen”. John Wilhelm (katolikk) og Tryggve Gran. Alm Svarten. 42. Lærdal. Borgund stavkirke. Verdens lengste veitunnel. Ålesund, fotball. 43. Iveland. Rytterstatuen på Slottsplassen, Brynjulf Bergslien, Knut og Nils.(I BT og Stavanger Aftenblad blir svaret Voss, pga litt annen oppgaveformulering).
De lokale spørsmålene i regionavisene som ikke inngår i min twitter-/facebook-konkurranse:
Adresseavisen: 1. Hasselvika, general-symposium for humor og galskap, St.Olav inn i Hysnes fort. Odd Hassel, kjemi (1969). 44. Meråker. (”Tusen og) en natt”, svensk prins osv. Klarinett, Helge Ingstad. Tora Berger.
Stavanger Aftenblad:
Normal: 16. Luzern, Vierwaldstättersee, Pilatus, konserthus.
Vanskelig: 1.Vanvik. Rasmus Løland, Eirik Vandvik. Ola Ørland, askeavkok. Suldal, Ungkarsfestivalen. . 19. Vestfossen. Christian IV, bergverk. Per Olaf Lundteigen (sp), ”Annerledeslandet”. Tove Paule, første kvinnelige president i Norges Idrettsforbund
Barn: 1.Sogndal. Tone Damli Aaberge, Aksel Hennie. Gjest Bårdsen. 2. Bergen. Kurt Nilsen. Sissel Kyrkjebø, ”Glade Jul” 600.000. Buekorps. 3. Kristiansund. Ole Gunnar Solskjær. Molde. 4. London. Fulham. Brede Hangeland. Big Ben. 5. Azkaban. ”Harry Potter og fangen fra Azkaban”. 6. Washington. President Obama. George Washington. 7. Montana. 8. Påskeøya. Thor Heyerdahl, Chile. 9. Kilimanjaro. Cecilie Skog, ”Skal vi danse?” 10. Kairo. Faraoer. Pyramider. 11. Burma. Kate Middleton, blå safir. Aung San Suu Kyi. 12.Betlehem. Kong David og Goliat, Jesus. 13. Jeriko. Sakkeus i morbærtreet. Hornblåsing rev ned murene. 14. Sveits. 15. Moskva, Melodi Grand Prix. Den røde plass. 16. Hviterussland. Minsk. Aleksander Rybak, Melodi Grand Prix, ”Fairytale” . 17. Vimmerby. Pippi og Emil. 18. Drammen. Donkey Boys. Buskerud. 19. Egersund. Bengt Sæternes. 20. Bryne. Arne Garborg, Haugtussa, Veslemøy.
Bergens Tidende: 1.Knarvik. Ivar Medaas , ”When I’am 64”, ”Når eg er 67”. Nordhordlandsbrua, Salhusbrua, budsjettsvikt. 2. Gulen. Gunnar Staalesen , ”Vi skal arve vinden”. Peder Furubotn, Tito. ”Vest Tank”- eksplosjon. 3. Bremanger. Sirkusfestival, Bob Dylan. Ørsta - Hundvikfjorden, kraftlinje. 42. Lærdal. Borgund stavkirke. Verdens lengste veitunnel. Ålesund, fotball. 43. Voss. Rytterstatuen på Slottsplassen, Brynjulf Bergslien, Knut og Nils. Ekstremsportveko. ”Voss of Norway”, Iveland.
Fædrelandsvennen: 1.Spangereid. Ansgar Gabrielsen, H-topp i Kristiansand. Bueskyting, Einar Tambarskjelve, Olav Tryggvason. Båtgraver. Rekketunet på Gahre, landets lengste. 2. Mandal. Derby-keeper Mats Mørch (17). Elektronisk valg. Malene Braaten-Sakariassen ble Miss Norway. . 43. Åmli. Nelaug.
Der det er vilje er det vei
Det var i en armensk kirke i Tbilisi, Georgias hovedstad. Jeg kom i snakk med en dame i 50-årsalderen som vasket gulvet. Hvor jeg var fra? Norge. ”Å, Fridtjof Nansen”, utbrøt hun sponant. Hun fortalte at historien om Nansens humanitære innsatsa stadig lever i Armenia. Han engasjerte seg i årevis særlig sterkt for å skaffe hjelp til armenske flyktninger som ble massedeportert fra Tyrkia i 1915-17. En del av et folkemord der det kan ha blitt drept opptil 1,5 millioner armenere.
I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasst for å hjelpe statsløse og papirløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater, og var det første godkjente reisedokumentet for slike flyktninger.
Nansenpasset ble skapt for å hjelpe flyktningestrømmen etter første verdenskrig og ut av Russland i forbindelse med den russiske revolusjonen. De papirløse fikk hjelp.I disse dager vil Nansens hjemland av innvandringspolitiske årsaker sende Maria Amelie (25) inn i Russland.
Det er mange tragiske historier om mennesker som må forlate Norge fordi de ikke kommer over det gjerdet vi naturligvis har satt opp nå det gjelder asylsøkere og flyktninger, Men arrestasjonen av Maria rørte ved spesielt mange norske hjerterøtter. Temperaturen var høy i sosiale medier, jfr. min blogg . Fjernsynets aktualitetsprogrammer tente. Politikere duellerte, vi registrerte både maktarroganse og avmakt, mange demonstrerte, humanitære organisasjoner reagerte sterkt.
Norsk lov brytes ikke i dette tilfelle. Men lov og praktisering møter stadig oftere viktige spørsmål. Rent generelt: Bryter Norge menneskerettigheter gjennom Utlendingsnemndas (UNE) praksis? Mangler UNE vilje til å behandle hver søker individuelt? Er bekvemmelighets- og konsekvenshensyn overordnet menneskerettighetene? Begår vi overgrep mot forsvarsløse barn? Bør ikke Regjeringen gjøre nødvendige endringer i utlendingsloven slik at det klart fremgår av lovteksten at et avslag på en søknad må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv?
Maria Amelie-saken viser svakheter ved innvandringspolitikken. Det vil for eksempel være klokt å vurdere når det bør gis permanent oppholdstillatelse av lengeboende i Norge ut fra en vurdering av ulike modeller i europeiske land.
Maria kom hit som mindreårig. Hun hadde ikke noe valg. Men UNE hadde det. Man kunne brukt artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Den sier at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det betyr at barnets beste skal veie tyngre enn andre hensyn. FNs barnekomité krever en omfattende prosess for virkelig å klarlegge hva som er til et barns beste.
Behøver vi å bry oss om FN i slike saker. Faktisk er det slik at barnekonvensjonen er innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Dermed har den forrang i forhold til annen norsk lovgivning.
Selv om hun har vært papirløs har Maria Amelie sannelig blitt integrert, i dag fremstår hun som en nordmann god som noen. Hennes spesielle historie gjør at dersom myndighetene vil, finner de en utvei slik at hun får bli i Norge uten at det setter utvisningssystemet i fare.
Da justisminister Knut Storberget (Ap) sendte julekort med takk for boka han hadde fått i gave fra Maria Amelie, skal han ha vært uvitende om at hun snart skulle ut av landet. Nå vet han det. Og der det er vilje, er det alltid en vei. Kanskje burde Storberget og Arbeiderpartiet i Nansen-året lytte nettopp til Fridtjof Nansen: ”Hvis alle søker i samme retning og det viser seg å være den gale vei, så kan lett hele flokken gå sin ødeleggelse i møte”
I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasst for å hjelpe statsløse og papirløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater, og var det første godkjente reisedokumentet for slike flyktninger.
Nansenpasset ble skapt for å hjelpe flyktningestrømmen etter første verdenskrig og ut av Russland i forbindelse med den russiske revolusjonen. De papirløse fikk hjelp.I disse dager vil Nansens hjemland av innvandringspolitiske årsaker sende Maria Amelie (25) inn i Russland.
Det er mange tragiske historier om mennesker som må forlate Norge fordi de ikke kommer over det gjerdet vi naturligvis har satt opp nå det gjelder asylsøkere og flyktninger, Men arrestasjonen av Maria rørte ved spesielt mange norske hjerterøtter. Temperaturen var høy i sosiale medier, jfr. min blogg . Fjernsynets aktualitetsprogrammer tente. Politikere duellerte, vi registrerte både maktarroganse og avmakt, mange demonstrerte, humanitære organisasjoner reagerte sterkt.
Norsk lov brytes ikke i dette tilfelle. Men lov og praktisering møter stadig oftere viktige spørsmål. Rent generelt: Bryter Norge menneskerettigheter gjennom Utlendingsnemndas (UNE) praksis? Mangler UNE vilje til å behandle hver søker individuelt? Er bekvemmelighets- og konsekvenshensyn overordnet menneskerettighetene? Begår vi overgrep mot forsvarsløse barn? Bør ikke Regjeringen gjøre nødvendige endringer i utlendingsloven slik at det klart fremgår av lovteksten at et avslag på en søknad må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv?
Maria Amelie-saken viser svakheter ved innvandringspolitikken. Det vil for eksempel være klokt å vurdere når det bør gis permanent oppholdstillatelse av lengeboende i Norge ut fra en vurdering av ulike modeller i europeiske land.
Maria kom hit som mindreårig. Hun hadde ikke noe valg. Men UNE hadde det. Man kunne brukt artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Den sier at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det betyr at barnets beste skal veie tyngre enn andre hensyn. FNs barnekomité krever en omfattende prosess for virkelig å klarlegge hva som er til et barns beste.
Behøver vi å bry oss om FN i slike saker. Faktisk er det slik at barnekonvensjonen er innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Dermed har den forrang i forhold til annen norsk lovgivning.
Selv om hun har vært papirløs har Maria Amelie sannelig blitt integrert, i dag fremstår hun som en nordmann god som noen. Hennes spesielle historie gjør at dersom myndighetene vil, finner de en utvei slik at hun får bli i Norge uten at det setter utvisningssystemet i fare.
Da justisminister Knut Storberget (Ap) sendte julekort med takk for boka han hadde fått i gave fra Maria Amelie, skal han ha vært uvitende om at hun snart skulle ut av landet. Nå vet han det. Og der det er vilje, er det alltid en vei. Kanskje burde Storberget og Arbeiderpartiet i Nansen-året lytte nettopp til Fridtjof Nansen: ”Hvis alle søker i samme retning og det viser seg å være den gale vei, så kan lett hele flokken gå sin ødeleggelse i møte”
torsdag 13. januar 2011
Skarpe skudd på twitter
I natt ble papirløse Maria Amelie (25) arrestert av åtte politimenn. Utenfor Nansenskolen. Blant Nansen-studenter. I Nansen-året. Det året ”den humanitære stormakt” Norge skal minnes han som skrev ut nesten en halv million Nansen-pass til papirløse flyktninger.
Maria kom til Norge som mindreårig og har vært her de siste 9 årene.
Åtte politimenn. Det er slikt som kalles prioritering og riktig bruk av (over?)tiden. Det er viktigere å få folk ut enn å jakte på kriminelle som kommer inn.
Temperaturen er høy i sosiale medier. I mitt twitter-univers skytes det skarpt i alle retninger. I løpet av ca.45 minutter kom det nærmere 50innlegg (maks. 140 tegn pr. innlegg):
Det finst truleg asylsøkjarar som kan betre norsk enn somme "innfødde".
Ingen grunn til å være sjokkert dersom man har oppholdt seg ulovlig et sted i nesten 10 år, vel.
Vannvittig at folk sammenligner håndhevelsen av et gyldig avslag på søknad om oppholdstillatelse med jødeutryddelsen.
Applauderer fengslingen av MariaAmelie. En seier for rettsstaten! Likhet for loven.
Alle skal behandles likt men det er en logisk brist her som svekker tilliten til systemet. Maria Amelie-saken gjør meg bare trist.
Årets nordmann må ut, Mullah Krekar får bli.
Da jeg ble overfalt og ringte snut kom to etter 45 minutter og nektet å hjelpe. 8 snut på overtid for å arrestere ei lita jente får de til.
Man må ha regler for utkastelse av papirløse, og de må håndheves godt. Nå har vi lært at reglene er dårlige, og at de håndheves horribelt.
Var det noen som tenkte at en slik provokasjon måtte til for å få fart på debatt om mangler i lovverket/praksis?
Litt skadefro over at APs løse kanoner gang på gang skyter vilt på twitter og rammer moderskipet midtskips.
Hvorfor omtales de som rødgrønne? De oppfører seg jo temmelig mørkebrunt.
Var innbrudd i 4 hus i gata mi i Grimstad før jul. Ingen politimann å se. Men alle kjøpte jo alarm, så bra for BNP.
Du skal ikke se bort fra at overkill fra politiet er bevisst for å få en ordentlig avklaring og debatt rundt temaet.
Maria Amelie kastes ut. Krekar får bli. Norsk humanisme i praksis
Når man først skal kaste ut en russer, så bør vel han smultglade karateeksperten av en nynazist stå lenger frem i køen enn Maria.
Tror sentrale AP folk og regjeringen at dette "vil gå over" om vi klarer å holde oss unna media i 24 timer?
Arrestasjon er sanksjonert av den regjeringen SV sitter i.
Maria Amelia har i grunn få behov. Hun står på egne ben. Hun er en bidragsyter. Det er ingen grunn til å kaste henne ut.
Strålende signal til innvandrere. "Nei, det holder ikke å snakke flytende norsk og ta høyere utdanning. Du må gjøre mer!"
Det er viktig at vi arbeider for å endre *systemet*. Selv Berlusconi har gitt flyktninger amnesti. På tide i Norge.
Maria Ameliesaken viser en stor svakhet ved innvandringspolitikken. Vi trenger en legal vei inn i Norge, utenom asyl og ekteskap med fettere.
Det er viktig å huske at debatten er større enn papirløse flyktninger, vi må ta debatten om Norges totale innvandring snart.
Deler av debatten rundt MariaAmalie, koblet m/ Krekar, viser hvorfor rettsstat er viktig. Mye AdHocSynsing og EplerOgBananer.
Sannsynligvis helt riktig å pågripe MarieAmelie for utsendelse, men ganske smakløst å sprette champagnen og la jubelropene runge.
Hvordan kan man påstå, med retten i hånd, at et barn som ble brakt til Norge av sine foreldre er ulovlig? MariaAmeli er norsk nå.
Maria Amelie er viktig fordi hun viser det menneskelige ansiktet til en gruppe som ofte demoniseres.
Regjeringen verken styrer eller sanksjonerer hvordan politiet går til arrestasjon. Burde kanskje gjort det, når man ser idiotien.
Viktig med engasjement og symbolsaker, men også viktig med de andre 18000 "usynlige" papirløse.
Hvem er reaksjonene rettet mot? lovansvarlige, forvaltningsansvarlige eller de med myndighet til å omgjøre enkeltvedtak.
Det skal verta underleg å høyra festtalar um Nansen i år. Nei vent, det er jo Nansen/Amundsen-år, so då vert det vel berre skiprat...
Det eneste som er både moralsk og prinsipielt riktig er å la både MariaAmelie OG de 18,000 andre papirløse få bli i Norge.
Innvandingspolitikken vil nødvendigvis måtte utformes i spenningen mellom pater og mater.
Jeg har sterke tvil om at den "almenne rettsfølelse" befinner seg på twitter.
man ikke kan la noen få bli bare fordi de er symatisk og ressurssterk? Har man ikke grunn til opphold, så har man det ikke :)
Twitters rettsfølelse trumfer "almenn rettsfølelsen" hvilken som helst dag. På Twitter.
Jesus sa en gang at loven ikke er tid for lovens skyld, men for menneskenes. rettsstaten er til for menneskenes skyld, ikke for juristene.
Absurde regler, sier Heikki Holmås. Han mener Amelie hadde fått opphold om hun var arbeidsinnvandrer.
'
For at "almenn rettsfølelse" skal være interessant,må almennhetens "følelelse" reflektere innsikt i konteksten en sak inngår i.
Vi trenger ressurssterke og synlige "papirløse" som kan sette fokus på alle dem uten ressurser til å ta opp sin egen kamp.
En amnestilov for folk som har bodd lenge i landet trenger ikke tilbakevirkende kraft
i kaster i alle fall ut mange som burde blitt og som ville tilført samfunnet vårt mye.
Venstre - ikke for å være frekk, men gikk ikke deres regjering inn for enda strengere utsendelsesregler?
Det positive med Marie Amelie-saken, er at politiet nå endelig har fått nok ressurser til å ta seg av både stort og smått. Spesielt smått.
Nå må ikke folk gjøre seg dumme; Krekar får bli her pga. frykt for dødsstraff i Irak. Men ellers er pågripelsen av mariaamelie litt rar.
Vi er medmennesker. Det er derfor Maria Amelie skal bli. Jeg vil være med på å føre håpet videre.
Retten har ingen verdi hvis den ikke beskytter menneskerettene.
Det viktigste: Hvis vi gir amnesti til alle nå, er systemene forbedret slik at mengden ulovlige ikke vil vokse på nytt?
Maria Amelie må få bli, for hun er jo så flink og snill og pen.
Vi trenger en mer human behandling av barn som har bodd lenge i Norge fordi dette er hjemlandet deres.
Maria Amelies forbrytelse er at gitt et ansikt til de tusenvis av papirløse som lever i konstant uvisshet.
Lurer jammen på hvordan organisasjonen Norge hadde funka dersom de mest innvandringsvennlige i dette mediet skulle styrt skuta.
Maria kom til Norge som mindreårig og har vært her de siste 9 årene.
Åtte politimenn. Det er slikt som kalles prioritering og riktig bruk av (over?)tiden. Det er viktigere å få folk ut enn å jakte på kriminelle som kommer inn.
Temperaturen er høy i sosiale medier. I mitt twitter-univers skytes det skarpt i alle retninger. I løpet av ca.45 minutter kom det nærmere 50innlegg (maks. 140 tegn pr. innlegg):
Det finst truleg asylsøkjarar som kan betre norsk enn somme "innfødde".
Ingen grunn til å være sjokkert dersom man har oppholdt seg ulovlig et sted i nesten 10 år, vel.
Vannvittig at folk sammenligner håndhevelsen av et gyldig avslag på søknad om oppholdstillatelse med jødeutryddelsen.
Applauderer fengslingen av MariaAmelie. En seier for rettsstaten! Likhet for loven.
Alle skal behandles likt men det er en logisk brist her som svekker tilliten til systemet. Maria Amelie-saken gjør meg bare trist.
Årets nordmann må ut, Mullah Krekar får bli.
Da jeg ble overfalt og ringte snut kom to etter 45 minutter og nektet å hjelpe. 8 snut på overtid for å arrestere ei lita jente får de til.
Man må ha regler for utkastelse av papirløse, og de må håndheves godt. Nå har vi lært at reglene er dårlige, og at de håndheves horribelt.
Var det noen som tenkte at en slik provokasjon måtte til for å få fart på debatt om mangler i lovverket/praksis?
Litt skadefro over at APs løse kanoner gang på gang skyter vilt på twitter og rammer moderskipet midtskips.
Hvorfor omtales de som rødgrønne? De oppfører seg jo temmelig mørkebrunt.
Var innbrudd i 4 hus i gata mi i Grimstad før jul. Ingen politimann å se. Men alle kjøpte jo alarm, så bra for BNP.
Du skal ikke se bort fra at overkill fra politiet er bevisst for å få en ordentlig avklaring og debatt rundt temaet.
Maria Amelie kastes ut. Krekar får bli. Norsk humanisme i praksis
Når man først skal kaste ut en russer, så bør vel han smultglade karateeksperten av en nynazist stå lenger frem i køen enn Maria.
Tror sentrale AP folk og regjeringen at dette "vil gå over" om vi klarer å holde oss unna media i 24 timer?
Arrestasjon er sanksjonert av den regjeringen SV sitter i.
Maria Amelia har i grunn få behov. Hun står på egne ben. Hun er en bidragsyter. Det er ingen grunn til å kaste henne ut.
Strålende signal til innvandrere. "Nei, det holder ikke å snakke flytende norsk og ta høyere utdanning. Du må gjøre mer!"
Det er viktig at vi arbeider for å endre *systemet*. Selv Berlusconi har gitt flyktninger amnesti. På tide i Norge.
Maria Ameliesaken viser en stor svakhet ved innvandringspolitikken. Vi trenger en legal vei inn i Norge, utenom asyl og ekteskap med fettere.
Det er viktig å huske at debatten er større enn papirløse flyktninger, vi må ta debatten om Norges totale innvandring snart.
Deler av debatten rundt MariaAmalie, koblet m/ Krekar, viser hvorfor rettsstat er viktig. Mye AdHocSynsing og EplerOgBananer.
Sannsynligvis helt riktig å pågripe MarieAmelie for utsendelse, men ganske smakløst å sprette champagnen og la jubelropene runge.
Hvordan kan man påstå, med retten i hånd, at et barn som ble brakt til Norge av sine foreldre er ulovlig? MariaAmeli er norsk nå.
Maria Amelie er viktig fordi hun viser det menneskelige ansiktet til en gruppe som ofte demoniseres.
Regjeringen verken styrer eller sanksjonerer hvordan politiet går til arrestasjon. Burde kanskje gjort det, når man ser idiotien.
Viktig med engasjement og symbolsaker, men også viktig med de andre 18000 "usynlige" papirløse.
Hvem er reaksjonene rettet mot? lovansvarlige, forvaltningsansvarlige eller de med myndighet til å omgjøre enkeltvedtak.
Det skal verta underleg å høyra festtalar um Nansen i år. Nei vent, det er jo Nansen/Amundsen-år, so då vert det vel berre skiprat...
Det eneste som er både moralsk og prinsipielt riktig er å la både MariaAmelie OG de 18,000 andre papirløse få bli i Norge.
Innvandingspolitikken vil nødvendigvis måtte utformes i spenningen mellom pater og mater.
Jeg har sterke tvil om at den "almenne rettsfølelse" befinner seg på twitter.
man ikke kan la noen få bli bare fordi de er symatisk og ressurssterk? Har man ikke grunn til opphold, så har man det ikke :)
Twitters rettsfølelse trumfer "almenn rettsfølelsen" hvilken som helst dag. På Twitter.
Jesus sa en gang at loven ikke er tid for lovens skyld, men for menneskenes. rettsstaten er til for menneskenes skyld, ikke for juristene.
Absurde regler, sier Heikki Holmås. Han mener Amelie hadde fått opphold om hun var arbeidsinnvandrer.
'
For at "almenn rettsfølelse" skal være interessant,må almennhetens "følelelse" reflektere innsikt i konteksten en sak inngår i.
Vi trenger ressurssterke og synlige "papirløse" som kan sette fokus på alle dem uten ressurser til å ta opp sin egen kamp.
En amnestilov for folk som har bodd lenge i landet trenger ikke tilbakevirkende kraft
i kaster i alle fall ut mange som burde blitt og som ville tilført samfunnet vårt mye.
Venstre - ikke for å være frekk, men gikk ikke deres regjering inn for enda strengere utsendelsesregler?
Det positive med Marie Amelie-saken, er at politiet nå endelig har fått nok ressurser til å ta seg av både stort og smått. Spesielt smått.
Nå må ikke folk gjøre seg dumme; Krekar får bli her pga. frykt for dødsstraff i Irak. Men ellers er pågripelsen av mariaamelie litt rar.
Vi er medmennesker. Det er derfor Maria Amelie skal bli. Jeg vil være med på å føre håpet videre.
Retten har ingen verdi hvis den ikke beskytter menneskerettene.
Det viktigste: Hvis vi gir amnesti til alle nå, er systemene forbedret slik at mengden ulovlige ikke vil vokse på nytt?
Maria Amelie må få bli, for hun er jo så flink og snill og pen.
Vi trenger en mer human behandling av barn som har bodd lenge i Norge fordi dette er hjemlandet deres.
Maria Amelies forbrytelse er at gitt et ansikt til de tusenvis av papirløse som lever i konstant uvisshet.
Lurer jammen på hvordan organisasjonen Norge hadde funka dersom de mest innvandringsvennlige i dette mediet skulle styrt skuta.
onsdag 12. januar 2011
Media Norge, Schibsted og uavhengighet
Er Schibsted et grådig troll som aldri blir mett av synergier og virksomhetsoverdragelser? Utfordrer selskapet mangfoldet i mediebransjen?'
Schibsteds oppkjøp i Media Norge bekymrer både fagforeningsledere og enkelte politikere.
Utgangspunktet er en planlagt sammenslåing av Schibsted og Media Norge (Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Av hensyn til eierskapsbegrensningene er ikke Adresseavisen med, noe som ellers ville være fornuftig). Schibsted vil skape en struktur som gjør det lettere å samarbeide på tvers av virksomheter i konsernet, og fremholder at dette vil styrke evnen til verdiskaping, samtidig som ressurser vil kunne frigjøres til å styrke kjerneaktiviteten i virksomhetene.
Mitt enkle resonnement har alltid vært at det viktige ikke er hvem som eier, men hvordan det eies. Lokale eiere er ingen garanti for uavhengighet.På 90-tallet opplevde jeg i Stavanger Aftenblad at Schibsted var en god eier som innså at en avis må være lokalt forankret og ha et lokalt redaksjonelt særpreg. Da avisen ble fusjonert i Media Norge ble redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelt i den publisistiske plattformen.
Dette innebærer ikke at jeg applauderer alt Schibsted har foretatt seg i økonomisk sammenheng. For eksempel å dele ut et stort utbytte i en tid da avisene var utsatt for sterke nedskjæringer, var uheldig. Og ordningen med bonus til sjefredaktør og adm,dir. bryter også med mitt syn på en god lønnspolitikk, jfr. min blogg ”Tvilsomme besøk av Bonus” .
Redaksjonelt samarbeid i den utstrekning de ulike redaksjonene selv finner det formålstjenlig, og langt på vei total samordning av teknisk og fremfor alt digital utvikling, annonsesalg osv, er etter min oppfatning en klok vei å gå i et stadig tøffere mediemarked. En slik oppskrift vil gi de beste avisprodukter og den største inntjening.
Jeg understreker ”selv finner det formålstjenlig”. Skulle det bli tale om å pålegge avisene redaksjonelle grep som de er uenige i, er dette et skritt bakover. For mye fellesprodusert stoff vil svekke lokalt særpreg og svekke abonnementsgrunnlaget for papiravisene. I nettsammenheng er det vanskeligere å spå, men uten solid lokal forankring også der vil det kanskje bli lettere for konkurrenter å erobre markedsandeler.
Jeg deler Schibsted-sjef Rolf Ryssdals ideal om på være ”opptatt av mangfold, ikke ensretting” – og har et fromt håp om at dette også vil kunne gjenkjennes i fremtidens praksis. Sjefredaktør Tom Hetland i Stavanger Aftenblad sier at det som skjer ”i praksis vil bety lite for oss i det daglige arbeid”. Hans Erik Matre, tidligere sjefredaktør i Aftenposten og nå redaktør i Media Norge . kaller fusjonen”vinn-vinn” for alle parter. Jeg har arbeidet sammen med dem begge, og har stor respekt for deres redaksjonelle integritet og vurderinger.
Det redaksjonelle samarbeidet mellom de store regionavisene begynte på slutten av 80-tallet. Det var sjefredaktør Gunnar Flikke i Adresseavisen og undertegnede som i en av våre mange avissamtaler fant ut at det var synd at Stavanger Aftenblad hadde enerett i Norge på utenriksstoff fra JyllandsPostens mange korrespondenter ute i verden. Etter hvert ble alle fire med i ordningen,og på 90-tallet ble det av hensynt til EUs viktighet for Norge etablert en felles korresponden ki Brussel. Stein Viksveen fra Aftenbladet var den første, siden har medarbeidere fra de andre avisene fått sjansen – og brukte den godt, til felles glede.
Vi fant raskt ut at ved å satse felles på enkelte prosjekter, kunne vi frigjøre midler til andre utfordringer. Hensikten med samarbeidet var aldri av økonomisk art, det skjedde utelukkende for å styrke de enkelte redaksjonelle produktene. Hvorfor sende journalist og fotograf fra to, tre eller fire av avisene for å dekke en katastrofe på Haiti, når alle kunne få det samme stoffet og kanskje bruke sparte midler til flere prosjekter som man enkeltvis ellers ikke hadde hatt råd til? Hvis Rogaland ikke hadde noen lokale deltakere i vinter-OL, var det en fordel om Adresseavisens folk tok seg av dekningen, mens Stavanger Aftenblad lettere kunne følge Gunn-Rita Dahles sykkelherjinger i utlandet.. Bilstoff, reiselivsstoff, forbrukerstoff – alt dette kan lages uavhengig av geografisk redaksjonell plassering, aller best med den tilleggsverdi ligger i lokale bilder og stoffsupplering.
Det er naturlig at Stavanger Aftenblad intervjuer Svein Gjedrem fra Finnøy når han fratrer som sjef for Norges Bank, og at dette kan brukes i Bergens Tidende. Det er en fordel når viktige avsløringer i Aftenposten også spres i Bergen, Stavanger og Kristiansand, når en eventuell Grand Prix-finale i Bratislava med en artist fra Sørlandet dekkes av Fædrelandsvennen, når Bergens Tidendes presentasjon av Kurt Nielsen bloir fellesgods. Slik kunne jeg fortsette, poenget er: Mer stoff for pengene.
Skulle derimot eierne forlange at det politiske stoff som Aftenbladet i dag bringer fra egen medarbeider i Oslo i stedet kom fra Aftenpostens politiske redaksjon, ville det være svært negativt, Likeså hvis de fire avisene som i dag har hvert sitt ukemagasin skulle påtvinges et felles produkt. I begge tilfeller ville slike tiltak svekke det lokale særpreg. Og så dum tror jeg ikke eiere vil være.
Jeg kan skjønne at enkelte politikere og medarbeidere i avisene i Media Norge stiller spørsmålstegn ved det som skjer. Inntil noe annet er bevist, tror jeg frykten er ubegrunnet. I dagens mediesituasjon ser jeg ikke noe bedre alternativ for å sikre både arbeidsplasser og mangfold. Men skal disse avisene ikke bare fungere som lim men også som lupe i lokalsamfunnene er det nødvendig at både den enkelte redaksjon og eierne håndterer økonomien slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på.
I all tale om media, journalistikk, penger og økonomi, er det likevel alltid viktig å ta med seg Arne Garborgs ord:
Skalet av alle ting kan
ein få for pengar.
Men ikkje kjernen;
den er ikkje
for pengar fal.
Schibsteds oppkjøp i Media Norge bekymrer både fagforeningsledere og enkelte politikere.
Utgangspunktet er en planlagt sammenslåing av Schibsted og Media Norge (Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Av hensyn til eierskapsbegrensningene er ikke Adresseavisen med, noe som ellers ville være fornuftig). Schibsted vil skape en struktur som gjør det lettere å samarbeide på tvers av virksomheter i konsernet, og fremholder at dette vil styrke evnen til verdiskaping, samtidig som ressurser vil kunne frigjøres til å styrke kjerneaktiviteten i virksomhetene.
Mitt enkle resonnement har alltid vært at det viktige ikke er hvem som eier, men hvordan det eies. Lokale eiere er ingen garanti for uavhengighet.På 90-tallet opplevde jeg i Stavanger Aftenblad at Schibsted var en god eier som innså at en avis må være lokalt forankret og ha et lokalt redaksjonelt særpreg. Da avisen ble fusjonert i Media Norge ble redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelt i den publisistiske plattformen.
Dette innebærer ikke at jeg applauderer alt Schibsted har foretatt seg i økonomisk sammenheng. For eksempel å dele ut et stort utbytte i en tid da avisene var utsatt for sterke nedskjæringer, var uheldig. Og ordningen med bonus til sjefredaktør og adm,dir. bryter også med mitt syn på en god lønnspolitikk, jfr. min blogg ”Tvilsomme besøk av Bonus” .
Redaksjonelt samarbeid i den utstrekning de ulike redaksjonene selv finner det formålstjenlig, og langt på vei total samordning av teknisk og fremfor alt digital utvikling, annonsesalg osv, er etter min oppfatning en klok vei å gå i et stadig tøffere mediemarked. En slik oppskrift vil gi de beste avisprodukter og den største inntjening.
Jeg understreker ”selv finner det formålstjenlig”. Skulle det bli tale om å pålegge avisene redaksjonelle grep som de er uenige i, er dette et skritt bakover. For mye fellesprodusert stoff vil svekke lokalt særpreg og svekke abonnementsgrunnlaget for papiravisene. I nettsammenheng er det vanskeligere å spå, men uten solid lokal forankring også der vil det kanskje bli lettere for konkurrenter å erobre markedsandeler.
Jeg deler Schibsted-sjef Rolf Ryssdals ideal om på være ”opptatt av mangfold, ikke ensretting” – og har et fromt håp om at dette også vil kunne gjenkjennes i fremtidens praksis. Sjefredaktør Tom Hetland i Stavanger Aftenblad sier at det som skjer ”i praksis vil bety lite for oss i det daglige arbeid”. Hans Erik Matre, tidligere sjefredaktør i Aftenposten og nå redaktør i Media Norge . kaller fusjonen”vinn-vinn” for alle parter. Jeg har arbeidet sammen med dem begge, og har stor respekt for deres redaksjonelle integritet og vurderinger.
Det redaksjonelle samarbeidet mellom de store regionavisene begynte på slutten av 80-tallet. Det var sjefredaktør Gunnar Flikke i Adresseavisen og undertegnede som i en av våre mange avissamtaler fant ut at det var synd at Stavanger Aftenblad hadde enerett i Norge på utenriksstoff fra JyllandsPostens mange korrespondenter ute i verden. Etter hvert ble alle fire med i ordningen,og på 90-tallet ble det av hensynt til EUs viktighet for Norge etablert en felles korresponden ki Brussel. Stein Viksveen fra Aftenbladet var den første, siden har medarbeidere fra de andre avisene fått sjansen – og brukte den godt, til felles glede.
Vi fant raskt ut at ved å satse felles på enkelte prosjekter, kunne vi frigjøre midler til andre utfordringer. Hensikten med samarbeidet var aldri av økonomisk art, det skjedde utelukkende for å styrke de enkelte redaksjonelle produktene. Hvorfor sende journalist og fotograf fra to, tre eller fire av avisene for å dekke en katastrofe på Haiti, når alle kunne få det samme stoffet og kanskje bruke sparte midler til flere prosjekter som man enkeltvis ellers ikke hadde hatt råd til? Hvis Rogaland ikke hadde noen lokale deltakere i vinter-OL, var det en fordel om Adresseavisens folk tok seg av dekningen, mens Stavanger Aftenblad lettere kunne følge Gunn-Rita Dahles sykkelherjinger i utlandet.. Bilstoff, reiselivsstoff, forbrukerstoff – alt dette kan lages uavhengig av geografisk redaksjonell plassering, aller best med den tilleggsverdi ligger i lokale bilder og stoffsupplering.
Det er naturlig at Stavanger Aftenblad intervjuer Svein Gjedrem fra Finnøy når han fratrer som sjef for Norges Bank, og at dette kan brukes i Bergens Tidende. Det er en fordel når viktige avsløringer i Aftenposten også spres i Bergen, Stavanger og Kristiansand, når en eventuell Grand Prix-finale i Bratislava med en artist fra Sørlandet dekkes av Fædrelandsvennen, når Bergens Tidendes presentasjon av Kurt Nielsen bloir fellesgods. Slik kunne jeg fortsette, poenget er: Mer stoff for pengene.
Skulle derimot eierne forlange at det politiske stoff som Aftenbladet i dag bringer fra egen medarbeider i Oslo i stedet kom fra Aftenpostens politiske redaksjon, ville det være svært negativt, Likeså hvis de fire avisene som i dag har hvert sitt ukemagasin skulle påtvinges et felles produkt. I begge tilfeller ville slike tiltak svekke det lokale særpreg. Og så dum tror jeg ikke eiere vil være.
Jeg kan skjønne at enkelte politikere og medarbeidere i avisene i Media Norge stiller spørsmålstegn ved det som skjer. Inntil noe annet er bevist, tror jeg frykten er ubegrunnet. I dagens mediesituasjon ser jeg ikke noe bedre alternativ for å sikre både arbeidsplasser og mangfold. Men skal disse avisene ikke bare fungere som lim men også som lupe i lokalsamfunnene er det nødvendig at både den enkelte redaksjon og eierne håndterer økonomien slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på.
I all tale om media, journalistikk, penger og økonomi, er det likevel alltid viktig å ta med seg Arne Garborgs ord:
Skalet av alle ting kan
ein få for pengar.
Men ikkje kjernen;
den er ikkje
for pengar fal.
tirsdag 11. januar 2011
Gjelsten, Røkke og Solskjær
Årets mest interessante "lokaloppgjør" i fotball kan bli når Åge Hareide - trener i Viking og boligadresse i Molde - møter sitt gamle lag med Ole Gunnar Solskjær som trenerspiss og Bjørn Rune Gjelsten og Kjell Inge Røkke som økonomiske tilretteleggere. Hareide var trener i Molde da Solskjær kom til klubben og fikk sitt gjennombrudd i 1995.
På slutten av 60-tallet var jeg leder i Romsdal Friidrettskrets. I vårsesongen var det terrengløp nesten hver helg, i Tomrefjorden og Tresfjorden, Hjelvika og Innfjorden, Hjelset og Eidsvåg. Det var særlig to av de yngre jeg merket meg, de var vel 10-12 år. Den ene var en skikkelig energibunt. Ikke den mest teknisk fullkomne løper jeg har sett, men han kompenserte med utrolig innsats og seiersvilje, ga aldri opp. Den andre var litt høyere, elegant i løpesteget, du så han hadde talent. Forberedte seg grundig, la løpet opp fornuftig. Jeg kom hjem flere ganger og sa til Marie: "De to må det bli noe av".
Og det ble det, de het Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.
Ingen av dem har glemt Molde. Tirsdag ble det kjent at Bjørn Rune Gjelsten investerer opp mot 20 millioner kroner til nye Molde-spillere. Hans motivasjon er ”punkt 1, Ole Gunnar er tilbake. Da er ringen sluttet”. Han og Kjell Inge Røkke var eierduoen som solgte Solskjær til Manchester United i 1996.De kjøpte også klubben Wimbledon, ikke det mest vellykkede norske vikingtokt.
Mens Gjelsten har sine røtter i Tomrefjord på andre siden av fjorden, har Kjell Inge Røkke fra Banehaugen midt i Molde frem til 2010 støttet klubben med rundt 500 millioner kroner. Aker Stadion i vannkanten er et av Norges beste og i alle fall med den suverent vakreste utsikten: Romsdalsalpene.
Jeg går ut fra at både fotballfaglige og andre kommentatorer vil vie avtalen en viss oppmerksomhet i dagene fremover, ”Økonomisk bloddopet klubb” sa Tom Staavi i Dine Penger tidligere i kveld. Trolig kommer en del betraktninger om ”usunne spillerlønninger”, ”skakk-kjørt fotball-økonomi i Norge ”, ”ikke grunnlag for et topplag i en relativt liten by”. Osv. Jeg avstår, lokalrøttene er for sterke.
Gjelstens investering kommer i klubbens jubileumsår, den runder de 100 i juni. ”Klubben i mitt hjerte” har gitt mange store opplevelser og noen skuffelser. Uansett – det er en bedrift at Molde frem til siste sommer var den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.
I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt en (Moss). 6 NM for junior.
19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale. Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen i 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.
Molde har alltid være preget av angrepsvilje. I 1995 herjet de tre S’ene Sole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Ole Bjørn Sundgot. I 2009 leverte Makhtar Thioune skreddersøm til Mame Birham Dioufs målskapende kontringer, og Magne Hoseth på sitt beste er alltid en nytelse enten han scorer fra 30-40 meter eller skrur en corner direkte i mål.
Nedturene? Seks nedrykk fra toppserien.
Administrativt har det ogvså kommet sterfke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.
Fortiden kan være lett å idealisere når 2010-sesongen ikke var av de store, selv om høstspurten under Uwe Rösslers ledelse var strålende. Og det kan være greit å minne om at det ikke er første gang Rune Gjelsten investerer i MFK. I 2006 var han en av 8lokale aktører som gikk inn med 10 mill.kr for å kjøpe nye ”klassespillere”. Året endte med nedrykk.
Om Røkke og Gjelsten skulle synes at de har punget ut nok, er det kanskje en reserve på benken, eller i alle fall i Monaco. Der bor milliardæren Arne Fredly. Oppvokst i Molde med en far som var agronom og ordfører (KrF). Det mest sportslige jeg har sett fra ham var da han for vel et år siden i bilprogrammet Broom vant et trehjulssykkel-løp sammen med Kari Traa, mot Kurt Oddekalv og Tommy Rustad.
Så spørs det hva sterkere økonomiske muskler kan bety for innsatsen på banen. Jeg tror Molde vil få en god sesong uten å komme helt til topps, Ole Gunnar Solskjær har nok lært litt langsiktig tenkning av Sir Alex Ferguson. Kanskje kan han også bidra til å skape fred mellom Molde og Kristiansund – men på Røkkeløkka bør det skytes med skarpt!
På slutten av 60-tallet var jeg leder i Romsdal Friidrettskrets. I vårsesongen var det terrengløp nesten hver helg, i Tomrefjorden og Tresfjorden, Hjelvika og Innfjorden, Hjelset og Eidsvåg. Det var særlig to av de yngre jeg merket meg, de var vel 10-12 år. Den ene var en skikkelig energibunt. Ikke den mest teknisk fullkomne løper jeg har sett, men han kompenserte med utrolig innsats og seiersvilje, ga aldri opp. Den andre var litt høyere, elegant i løpesteget, du så han hadde talent. Forberedte seg grundig, la løpet opp fornuftig. Jeg kom hjem flere ganger og sa til Marie: "De to må det bli noe av".
Og det ble det, de het Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.
Ingen av dem har glemt Molde. Tirsdag ble det kjent at Bjørn Rune Gjelsten investerer opp mot 20 millioner kroner til nye Molde-spillere. Hans motivasjon er ”punkt 1, Ole Gunnar er tilbake. Da er ringen sluttet”. Han og Kjell Inge Røkke var eierduoen som solgte Solskjær til Manchester United i 1996.De kjøpte også klubben Wimbledon, ikke det mest vellykkede norske vikingtokt.
Mens Gjelsten har sine røtter i Tomrefjord på andre siden av fjorden, har Kjell Inge Røkke fra Banehaugen midt i Molde frem til 2010 støttet klubben med rundt 500 millioner kroner. Aker Stadion i vannkanten er et av Norges beste og i alle fall med den suverent vakreste utsikten: Romsdalsalpene.
Jeg går ut fra at både fotballfaglige og andre kommentatorer vil vie avtalen en viss oppmerksomhet i dagene fremover, ”Økonomisk bloddopet klubb” sa Tom Staavi i Dine Penger tidligere i kveld. Trolig kommer en del betraktninger om ”usunne spillerlønninger”, ”skakk-kjørt fotball-økonomi i Norge ”, ”ikke grunnlag for et topplag i en relativt liten by”. Osv. Jeg avstår, lokalrøttene er for sterke.
Gjelstens investering kommer i klubbens jubileumsår, den runder de 100 i juni. ”Klubben i mitt hjerte” har gitt mange store opplevelser og noen skuffelser. Uansett – det er en bedrift at Molde frem til siste sommer var den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.
I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt en (Moss). 6 NM for junior.
19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale. Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen i 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.
Molde har alltid være preget av angrepsvilje. I 1995 herjet de tre S’ene Sole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Ole Bjørn Sundgot. I 2009 leverte Makhtar Thioune skreddersøm til Mame Birham Dioufs målskapende kontringer, og Magne Hoseth på sitt beste er alltid en nytelse enten han scorer fra 30-40 meter eller skrur en corner direkte i mål.
Nedturene? Seks nedrykk fra toppserien.
Administrativt har det ogvså kommet sterfke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.
Fortiden kan være lett å idealisere når 2010-sesongen ikke var av de store, selv om høstspurten under Uwe Rösslers ledelse var strålende. Og det kan være greit å minne om at det ikke er første gang Rune Gjelsten investerer i MFK. I 2006 var han en av 8lokale aktører som gikk inn med 10 mill.kr for å kjøpe nye ”klassespillere”. Året endte med nedrykk.
Om Røkke og Gjelsten skulle synes at de har punget ut nok, er det kanskje en reserve på benken, eller i alle fall i Monaco. Der bor milliardæren Arne Fredly. Oppvokst i Molde med en far som var agronom og ordfører (KrF). Det mest sportslige jeg har sett fra ham var da han for vel et år siden i bilprogrammet Broom vant et trehjulssykkel-løp sammen med Kari Traa, mot Kurt Oddekalv og Tommy Rustad.
Så spørs det hva sterkere økonomiske muskler kan bety for innsatsen på banen. Jeg tror Molde vil få en god sesong uten å komme helt til topps, Ole Gunnar Solskjær har nok lært litt langsiktig tenkning av Sir Alex Ferguson. Kanskje kan han også bidra til å skape fred mellom Molde og Kristiansund – men på Røkkeløkka bør det skytes med skarpt!
mandag 10. januar 2011
Best omdømme ved å akseptere
Anders Talleraas og Magnus Stangeland er dømt til ubetinget fengsel for grovt bedrageri. NB! - dommen er ikke rettskraftig og de to har ankefrist. Stangeland har allerede gjort det klart at han ikke kan ha dette sittende på seg. Han mener fremdeles at ”man har oppfylt aktsomhetskravet når man kontakter ordningens administrasjon, og om man kan stole på og innrette seg etter den informasjon man får”.
Jeg skjønner Stangeland når han sier at ”det er ikke dette ettermælet jeg vil ha. Omdømmet er det viktigste for meg”. Jeg er imidlertid redd for at selv om en høyere rett skulle gjøre enkelte justeringer, er skaden skjedd.
Men de som virkelig har bidratt til å skade politikeres omdømme sitter ikke på noen tiltalebenk. Det er de som
• gjennom årene har vedtatt en ”særdeles gunstig pensjonsordning” (Ekspertutvalget) for folkets kårne
• har vernet om et system som har gitt dem rett til full stortingspensjon etter 12 år, mens det i andre offentlige tjenestepensjonsordninger kreves 30 år. Dersom man slutter i sin stilling før man når pensjonsalderen i slike ordninger, økes kravet til opptjening fra 30 til 40 år
• har latt Stortingspensjonen har fulgt reguleringen av den godtgjørelsen
som fastsettes for stortingsrepresentanter, mens offentlige tjenestepensjoner og folketrygdens pensjoner reguleres i takt med endringer i folketrygdens
grunnbeløp. I mange år har grunnbeløpet vært underregulert, og da har stortingspensjonene økt mer enn andre tjenestepensjoner og
folketrygdpensjonene
• valgte et styre som traff vedtak som dannet presedens for den ordningen som de selv senere kunne nyte godt av. Som pensjonister kunne de for eksempel tilpasse sine inntekter til den modellen for inntektsprøving som var med å utvikle
• ikke gjorde noe forsøk på å tilnærme seg vanlige pensjonistordninger før de ble presset av Riksrevisjonen til å gjøre endringer i lov av 15. desember 1950, avløst av lov av 12. juni 1981.
• omgjorde et sikkerhetsnett til bekvemmelighetsgarn med betydelig maskevidde
Det er ikke slik folkets kårne skal opptre. Som Ekspertutvalget sa i sin rapport i 2009: ”Det ser ut til at "respekt- og støttetenkingen" som er viktig for arbeidet i nasjonalforsamlingen, har smittet over til et område der "administrativ kontrolltenking" ellers har en betydelig plass i vårt samfunn."
Det er dette som har skapt en generelle omdømmebrist for politikere gjennom tiår. Og så har altså retten i tillegg funnet at to er ”verstinger” som må straffes. Er de ”syndebuukker”?
Det ordet har bakgrunn i fortellingen om Den store forsoningsdagen (Yom Kippur), den viktigste dagen i den gamle israelittiske/judeiske offerkult. 3. Mosebok viser at for å rense folket og – ikke minst! – helligdommen (og prestene som gjør tjeneste der) for urenheten eller konsekvensene av ulike synder som har blitt begått det siste året, skal det ofres en okse (syndoffer for øverstepresten), en vær (brennoffer påalteret), én bukk (syndoffer for folket) og én bukk som ”skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning med den, og så skal den sendes ut i ødemarken”. Med andre ord: en som bærer eller påtar seg skylden for noe han ikke har gjort.
Om ikke begrepet er dekkende i denne saken, har den likevel åpenbare elementer som gjør at det ikke er malplassert.
Ellers er nok verken Austevoll eller Molde (Talleraas er nordmøring, men har skjønt verdien av å bo i rosenes by, han holder forøvrig til i Nøysomhetsveien) områder vi forbinder med ”ødemark”
Min vurdering er at i lengden får disse to best omdømme ved å akseptere dommen. Og som jeg har sagt mange ganger til dem som har følt seg klemt mellom valsene på trykkpressen og tilsvertet for livet: Det er utrolig hvor fort slike forhold blir glemt – hvis man ikke selv gjør noe for å forlenge pinen.
Jeg skjønner Stangeland når han sier at ”det er ikke dette ettermælet jeg vil ha. Omdømmet er det viktigste for meg”. Jeg er imidlertid redd for at selv om en høyere rett skulle gjøre enkelte justeringer, er skaden skjedd.
Men de som virkelig har bidratt til å skade politikeres omdømme sitter ikke på noen tiltalebenk. Det er de som
• gjennom årene har vedtatt en ”særdeles gunstig pensjonsordning” (Ekspertutvalget) for folkets kårne
• har vernet om et system som har gitt dem rett til full stortingspensjon etter 12 år, mens det i andre offentlige tjenestepensjonsordninger kreves 30 år. Dersom man slutter i sin stilling før man når pensjonsalderen i slike ordninger, økes kravet til opptjening fra 30 til 40 år
• har latt Stortingspensjonen har fulgt reguleringen av den godtgjørelsen
som fastsettes for stortingsrepresentanter, mens offentlige tjenestepensjoner og folketrygdens pensjoner reguleres i takt med endringer i folketrygdens
grunnbeløp. I mange år har grunnbeløpet vært underregulert, og da har stortingspensjonene økt mer enn andre tjenestepensjoner og
folketrygdpensjonene
• valgte et styre som traff vedtak som dannet presedens for den ordningen som de selv senere kunne nyte godt av. Som pensjonister kunne de for eksempel tilpasse sine inntekter til den modellen for inntektsprøving som var med å utvikle
• ikke gjorde noe forsøk på å tilnærme seg vanlige pensjonistordninger før de ble presset av Riksrevisjonen til å gjøre endringer i lov av 15. desember 1950, avløst av lov av 12. juni 1981.
• omgjorde et sikkerhetsnett til bekvemmelighetsgarn med betydelig maskevidde
Det er ikke slik folkets kårne skal opptre. Som Ekspertutvalget sa i sin rapport i 2009: ”Det ser ut til at "respekt- og støttetenkingen" som er viktig for arbeidet i nasjonalforsamlingen, har smittet over til et område der "administrativ kontrolltenking" ellers har en betydelig plass i vårt samfunn."
Det er dette som har skapt en generelle omdømmebrist for politikere gjennom tiår. Og så har altså retten i tillegg funnet at to er ”verstinger” som må straffes. Er de ”syndebuukker”?
Det ordet har bakgrunn i fortellingen om Den store forsoningsdagen (Yom Kippur), den viktigste dagen i den gamle israelittiske/judeiske offerkult. 3. Mosebok viser at for å rense folket og – ikke minst! – helligdommen (og prestene som gjør tjeneste der) for urenheten eller konsekvensene av ulike synder som har blitt begått det siste året, skal det ofres en okse (syndoffer for øverstepresten), en vær (brennoffer påalteret), én bukk (syndoffer for folket) og én bukk som ”skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning med den, og så skal den sendes ut i ødemarken”. Med andre ord: en som bærer eller påtar seg skylden for noe han ikke har gjort.
Om ikke begrepet er dekkende i denne saken, har den likevel åpenbare elementer som gjør at det ikke er malplassert.
Ellers er nok verken Austevoll eller Molde (Talleraas er nordmøring, men har skjønt verdien av å bo i rosenes by, han holder forøvrig til i Nøysomhetsveien) områder vi forbinder med ”ødemark”
Min vurdering er at i lengden får disse to best omdømme ved å akseptere dommen. Og som jeg har sagt mange ganger til dem som har følt seg klemt mellom valsene på trykkpressen og tilsvertet for livet: Det er utrolig hvor fort slike forhold blir glemt – hvis man ikke selv gjør noe for å forlenge pinen.
onsdag 5. januar 2011
Slik blir 2011
Senterpartiets miljøpolitiske talsmann vil at storbyene skal få mer penger fra staten, Wikileaks mer enn antyder at Frankrike driver større industrispionasje i Europa enn både russere og kinesere, og ordfører Leif Johan Sevland vil ha "Volvo Ocean Race" til Stavanger
Dagbladets Stein Aabø har altså ikke helt rett når han konstaterer at ved overgangen fra 2010 til 2011 er ”alt ved det gamle”. Samntidig er det en rekke hendelser som med meget stor grad av sannsynlighet kan forutsies.
Wikileaks vil forsette fortellingen om Norges avhengighet av USA, og det vil komme flere avsløringer a la våpenskjoldet som viser at regjeringen tar en beslutning lenge før den offentliggjøres, slik at SV i mellomtiden kan flagge sin uenighet med noe de allerede har godtatt internt.
Politiet i Oslo vil regulere trafikken på gressplenen utenfor Stortinget slik at at SV og Sp ikke samtidig kan gå ut og lufte sin uvilje uten å dissentere.
Spenningsmoment: Vil Ap innse at man får mer av sin politikk igjennom ved danne en mindretallregjering?
Oljeprisen vil stige, Norges pengebinge likeså – og folket vil klage over økte bensinpriser.
Afghanistan.
Erna vil frislippe akkurat så mange av gruppas representanter at datalagringsdirektivet likevel kan vedtas ved hjelp av Ap og deler av H. Forbausende nok vil Frp ivareta personvernhensyn bedre enn sine lyseblå mulige samarbeidspartnere.
Høyre og Frp vil ikke si noe om hva slags plattform de eventuelt kan samles på i 2013.
Hvordan definere lokalsykehus?
Det vil komme en ny influensabølge der vi a) ikke har kjøpt nok vaksine, eller b) har kjøpt altfor mye.
Et spenningsmoment: Vil Øystein Olsen fortsette Svein Gjedrems diktlesning under årstalen i Norges Bank, eller er det slik at humaniora hadde bedre grobunn på Finnøy enn i Statistisk Sentralbyrå der Olsen kommer fra?
Siv vil fortsatt være sjokkert.
Markerte ledere og politikere vil gå fra borde, men verden står likevel til påske 2012. Som Einar Førde sa det: "Kirkegården er full av umistelige folk",
Knut Arild Hareide vil ikke få med seg Inger Lise Hansen som nestleder, selv om det er det han ønsker. ”Hvem kan se den sperregrense under vann”?
Jaysuma Saidy Ndure vil løpe fort – de få gangene han ikke er skadet.
Stadig flere nordmenn vil klage over manglende bevilgninger til helsestell, eldre, sosialhjelp, skole, kultur, forskning, forsvar, næringsstøtte – og for stor skattebyrde, de rikeste vil også vil fjerne formuesskatten.
Strømprisene.
Pensjonsreformen - der debatten stundom minner om det gamle fagforeningskravet: Ingen må tjene mindre enn gjennomsnittet.
Enkelte politikere vil i valgkampen love å bygge en bro der det ikke er en elv.
Flere politikere vil demonstrere mot og handlekraft så snart de har fratrådt.
Flere vil kjøpe Ipad uten egentlig å vite hva de skal bruke den til, ”so ein Ding muss ich auch haben”
Papiravisene vil miste lesere, men mediehusene vil slå lesertallene sammen med nett-tallene og forkynne at "aldri har så mange lest...", uten hensyn til at en del av dem er de samme.
Dagbladet slås reelt sammen med Dagens Medisin.
Regjeringen vil ha flere samråd.
Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen utvikler nye måter å svare på spørsmål uten å gjøre det.
Knut Storberget vil lansere en rekke nye reformer og grep.
Marianne Aulie kler av seg på Times Square.
Gullrekka.
Flere forfattere vil skrive kriminalromaner.
Politiet og Forsvaret tviholder på aldersgrense 57 år.
Det blir ikke satt i gang et arbeid for å få Sommer-OL til Stavanger i 2028. Ikke ennå.
Petter Northug.
Ryktene om Jens Stoltenberg som FN-sjef i en eller annen sammenheng vil tilta.
Molde vinner ikke seriemesterskapet.
Dagbladets Stein Aabø har altså ikke helt rett når han konstaterer at ved overgangen fra 2010 til 2011 er ”alt ved det gamle”. Samntidig er det en rekke hendelser som med meget stor grad av sannsynlighet kan forutsies.
Wikileaks vil forsette fortellingen om Norges avhengighet av USA, og det vil komme flere avsløringer a la våpenskjoldet som viser at regjeringen tar en beslutning lenge før den offentliggjøres, slik at SV i mellomtiden kan flagge sin uenighet med noe de allerede har godtatt internt.
Politiet i Oslo vil regulere trafikken på gressplenen utenfor Stortinget slik at at SV og Sp ikke samtidig kan gå ut og lufte sin uvilje uten å dissentere.
Spenningsmoment: Vil Ap innse at man får mer av sin politikk igjennom ved danne en mindretallregjering?
Oljeprisen vil stige, Norges pengebinge likeså – og folket vil klage over økte bensinpriser.
Afghanistan.
Erna vil frislippe akkurat så mange av gruppas representanter at datalagringsdirektivet likevel kan vedtas ved hjelp av Ap og deler av H. Forbausende nok vil Frp ivareta personvernhensyn bedre enn sine lyseblå mulige samarbeidspartnere.
Høyre og Frp vil ikke si noe om hva slags plattform de eventuelt kan samles på i 2013.
Hvordan definere lokalsykehus?
Det vil komme en ny influensabølge der vi a) ikke har kjøpt nok vaksine, eller b) har kjøpt altfor mye.
Et spenningsmoment: Vil Øystein Olsen fortsette Svein Gjedrems diktlesning under årstalen i Norges Bank, eller er det slik at humaniora hadde bedre grobunn på Finnøy enn i Statistisk Sentralbyrå der Olsen kommer fra?
Siv vil fortsatt være sjokkert.
Markerte ledere og politikere vil gå fra borde, men verden står likevel til påske 2012. Som Einar Førde sa det: "Kirkegården er full av umistelige folk",
Knut Arild Hareide vil ikke få med seg Inger Lise Hansen som nestleder, selv om det er det han ønsker. ”Hvem kan se den sperregrense under vann”?
Jaysuma Saidy Ndure vil løpe fort – de få gangene han ikke er skadet.
Stadig flere nordmenn vil klage over manglende bevilgninger til helsestell, eldre, sosialhjelp, skole, kultur, forskning, forsvar, næringsstøtte – og for stor skattebyrde, de rikeste vil også vil fjerne formuesskatten.
Strømprisene.
Pensjonsreformen - der debatten stundom minner om det gamle fagforeningskravet: Ingen må tjene mindre enn gjennomsnittet.
Enkelte politikere vil i valgkampen love å bygge en bro der det ikke er en elv.
Flere politikere vil demonstrere mot og handlekraft så snart de har fratrådt.
Flere vil kjøpe Ipad uten egentlig å vite hva de skal bruke den til, ”so ein Ding muss ich auch haben”
Papiravisene vil miste lesere, men mediehusene vil slå lesertallene sammen med nett-tallene og forkynne at "aldri har så mange lest...", uten hensyn til at en del av dem er de samme.
Dagbladet slås reelt sammen med Dagens Medisin.
Regjeringen vil ha flere samråd.
Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen utvikler nye måter å svare på spørsmål uten å gjøre det.
Knut Storberget vil lansere en rekke nye reformer og grep.
Marianne Aulie kler av seg på Times Square.
Gullrekka.
Flere forfattere vil skrive kriminalromaner.
Politiet og Forsvaret tviholder på aldersgrense 57 år.
Det blir ikke satt i gang et arbeid for å få Sommer-OL til Stavanger i 2028. Ikke ennå.
Petter Northug.
Ryktene om Jens Stoltenberg som FN-sjef i en eller annen sammenheng vil tilta.
Molde vinner ikke seriemesterskapet.
tirsdag 4. januar 2011
Lærere, kontroll, skjema og møter
”Bok alene gjør ingen klok”, sa kjerringa, hun svidde grøten med nesen i kokeboka. Nei, det må lærere til. Kreative, energiske lærere, med engasjement og overskudd for fag og mennesker.
Hvordan får vi det? Lønn, og dermed status, må økes. Og læreren må få være lærer. Må få tilbake den status som er nødvendig for å utøve myndighet og selvstendighet. . I dagens skole svekkes ofte kreativitet og engasjement av økende kontroll, skjemavelde og møtevirksomhet. ”Hver gang en politiker finner på noe, er, faren stor for at det vil medføre mer prøving og flere skjema på skolene” sa Kristin Halvorsens forgjenger og partifelle Bård Vegar Solhjell.
Jeg tror han ser helt rett. Økt tidsbruk og papirarbeid på mange nye pålegg, nye reformer, nye oppgaver, aktivitetsmålinger, evalueringer og kontroll står neppe i forhold til gevinsten.
I en oversikt kunnskapsminister Kristin Halvorsen har sendt til Stortinget, er det opplistet 148 rundskriv, forskrifter, lovendringer og læreplanendringer innen skolesektoren siden den rødgrønne regjeringen overtok høsten 2005. ”Lærere og rektorer drukner”, sier Venstres leder Trine Skei Grande (V) til VG.. Jeg tror ikke noen av dokumentene er unyttige, men tallet forteller kanskje litt om skolebyråkratiseringen. Det gjør i alle fall et 90 siders, tettskrevet rundskriv om vurdering av elever,
Gjennom årene har politikerne gjentatte ganger ønsket seg "myndige, selvstendige og entusiastiske lærere". Men de samme politikere har fratatt lærerne mange av mulighetene til å kunne oppfylle de gode ønsker. Det blir stadig lettere å gå seg vill i en uoversiktlig jungel mellom alle trender og slagord om problembasert, problemorientert, gruppebasert, ansvarsbevisst læring osv. byråkratiskolen skal alt fra samtaler til tilbakemeldinger dokumenteres. Det skal legges årsplaner, ukeplaner, fagplaner, møteplaner - plan opp og i mente.
Hva man gjør og hvor effektivt arbeidet utføres kreves målt og innrapportert. Arbeidsoppgaver skal skriftlig evalueres og dokumenteres. Undervisningen skal kvalitetssikres, nettverkssamlinger etableres, det skal drives læreplanarbeid og IKT-utvikling.
Stadig flere lærere når irritasjonsgrensen i forhold til skjemavelde og rapporteringskrav, stadig flere går av før de må.
Erfaringer fra Danmark tyder på at lærere i beste fall bruker halvparten av arbeidstiden til undervisning. Uten å slå barnet ut med vaskevannet: Sett en stopper for den økte byråkratiseringen og umyndiggjøringen av lærerne som arbeidstakere. Velg de som skal trekke opp retningslinjene for skolens hverdag blant dem som har erfaring og faglig kompetanse. Førtidspensjoner de livsfjerne ideene, ikke sjelden prøvd iverksatt med atskillig arroganse. Se med kritiske øyne på og ta bare det beste med fra pedagogikken basert på problemorientering, deltagerstyring, medbestemmelse, selvforvaltning og alle prosjektarbeidene. Og mon det ikke bør lages en plan for hvordan et økende, men systematikkmanglende planarbeid kan reduseres.
Ikke minst: Ta livsgleden fra møteelskerne.
Hvordan får vi det? Lønn, og dermed status, må økes. Og læreren må få være lærer. Må få tilbake den status som er nødvendig for å utøve myndighet og selvstendighet. . I dagens skole svekkes ofte kreativitet og engasjement av økende kontroll, skjemavelde og møtevirksomhet. ”Hver gang en politiker finner på noe, er, faren stor for at det vil medføre mer prøving og flere skjema på skolene” sa Kristin Halvorsens forgjenger og partifelle Bård Vegar Solhjell.
Jeg tror han ser helt rett. Økt tidsbruk og papirarbeid på mange nye pålegg, nye reformer, nye oppgaver, aktivitetsmålinger, evalueringer og kontroll står neppe i forhold til gevinsten.
I en oversikt kunnskapsminister Kristin Halvorsen har sendt til Stortinget, er det opplistet 148 rundskriv, forskrifter, lovendringer og læreplanendringer innen skolesektoren siden den rødgrønne regjeringen overtok høsten 2005. ”Lærere og rektorer drukner”, sier Venstres leder Trine Skei Grande (V) til VG.. Jeg tror ikke noen av dokumentene er unyttige, men tallet forteller kanskje litt om skolebyråkratiseringen. Det gjør i alle fall et 90 siders, tettskrevet rundskriv om vurdering av elever,
Gjennom årene har politikerne gjentatte ganger ønsket seg "myndige, selvstendige og entusiastiske lærere". Men de samme politikere har fratatt lærerne mange av mulighetene til å kunne oppfylle de gode ønsker. Det blir stadig lettere å gå seg vill i en uoversiktlig jungel mellom alle trender og slagord om problembasert, problemorientert, gruppebasert, ansvarsbevisst læring osv. byråkratiskolen skal alt fra samtaler til tilbakemeldinger dokumenteres. Det skal legges årsplaner, ukeplaner, fagplaner, møteplaner - plan opp og i mente.
Hva man gjør og hvor effektivt arbeidet utføres kreves målt og innrapportert. Arbeidsoppgaver skal skriftlig evalueres og dokumenteres. Undervisningen skal kvalitetssikres, nettverkssamlinger etableres, det skal drives læreplanarbeid og IKT-utvikling.
Stadig flere lærere når irritasjonsgrensen i forhold til skjemavelde og rapporteringskrav, stadig flere går av før de må.
Erfaringer fra Danmark tyder på at lærere i beste fall bruker halvparten av arbeidstiden til undervisning. Uten å slå barnet ut med vaskevannet: Sett en stopper for den økte byråkratiseringen og umyndiggjøringen av lærerne som arbeidstakere. Velg de som skal trekke opp retningslinjene for skolens hverdag blant dem som har erfaring og faglig kompetanse. Førtidspensjoner de livsfjerne ideene, ikke sjelden prøvd iverksatt med atskillig arroganse. Se med kritiske øyne på og ta bare det beste med fra pedagogikken basert på problemorientering, deltagerstyring, medbestemmelse, selvforvaltning og alle prosjektarbeidene. Og mon det ikke bør lages en plan for hvordan et økende, men systematikkmanglende planarbeid kan reduseres.
Ikke minst: Ta livsgleden fra møteelskerne.
søndag 2. januar 2011
La Petter være Petter
”Tour de ski” eller ”På Tour med Petter”? Er Petter Northug ”en dårlig taper, barnslig, pussig og sær”? Så norske og svenske journalister ut som "idioter" (Expressen) da pressen presset seg sammen i snøværet utenfor en brakke der de norske utøvere skiftet og Petter lot seg intervjue gjennom et vindu? Når halvparten av de spurte i en undersøkelse mener at langrennssportens superstjerne slett ikke er noe forbilde, er det ”en knusende seier for alle som mener han egner seg dårlig som forbilde?”
Rektor Trond Blindheim ved Norges Markedshøyskole mener det. Men her er jeg ikke på linje med det prektige ”idrettspolitisk korrekte” flertallet. La Petter få være Petter, det er trolig derfor han er så god. Han sier det han mener, han taper og vinner ikke med samme sinn – men han vinner. Og når han ikke gjør det, la ham få være sint og skuffet, slippe å møte 32 journalister som nesten alle skal vite ”hvordan han følte det”.
Så lenge Petter følger idrettens skrevne bud, er det OK. Hvis han opptrer unfair, ødelegger bevisst for en konkurrent, gjør en innersving der løypa tilsier ytre, skøyter der det skal være klassisk eller tar en heftig kveld på byen – da skal media og ledelse gjøre det klart at slikt tolereres ikke.
Selvfølgelig er det kjekt med fremragende idrettsutøvere som i ett og alt er forbilder.Men vi kan ikke alltid få kombinerte helter og dydsmønstre. Og mange ganger har jeg nok tenkt at når utøvere ytrer eller oppfører seg med åpenbar påholden penn, brenner inne med skuffelsen og ytrer seg i alminnelige, stundom nesten selvutslettende, vendinger, er det neppe disse som fremkommer i enerom. Petter Northug er ærlig på godt og vondt, vi bør kunne klare å leve med det selv om det ikke måtte korrespondere med vedtatte prektighetsidealer.
Journalister blir lett furtne hvis det norske flagget ikke går til topps der det uten kryss og b er spådd triumf. Hvis Petter ikke lykkes i skitouren, vil han nok finne mange negative ord i kommentarene, på samme måte som superlativene vil står i kø på oppløpssiden når han – som den eneste virkelige topputøver vi i dag synes å ha i herrelangrenn – tar frem Rykket eller staker seg de nødvendige centimetrene foran på målstreken.
Friske uttalelser på forhånd skaper fallhøyde – man kanskje er det de rå egenskapene som preger hans omgang med media og allmennhet som gjør at han også skaffer oss de ubetalelige gledesstundene.
Ikke fang villdyret Petter inn i et prektighetsbur. Jeg slutter meg uten videre til Dagbladets Gudleiv Forr når han skriver: ”Northug har tatt sin siste gullmedalje hvis vi gjør ham til husskiløper for Omsorgs-Norge”.
Og - kanskje vet Petter mer om markedsføring i idretten enn rektoren på Markedshøyskolen.
Rektor Trond Blindheim ved Norges Markedshøyskole mener det. Men her er jeg ikke på linje med det prektige ”idrettspolitisk korrekte” flertallet. La Petter få være Petter, det er trolig derfor han er så god. Han sier det han mener, han taper og vinner ikke med samme sinn – men han vinner. Og når han ikke gjør det, la ham få være sint og skuffet, slippe å møte 32 journalister som nesten alle skal vite ”hvordan han følte det”.
Så lenge Petter følger idrettens skrevne bud, er det OK. Hvis han opptrer unfair, ødelegger bevisst for en konkurrent, gjør en innersving der løypa tilsier ytre, skøyter der det skal være klassisk eller tar en heftig kveld på byen – da skal media og ledelse gjøre det klart at slikt tolereres ikke.
Selvfølgelig er det kjekt med fremragende idrettsutøvere som i ett og alt er forbilder.Men vi kan ikke alltid få kombinerte helter og dydsmønstre. Og mange ganger har jeg nok tenkt at når utøvere ytrer eller oppfører seg med åpenbar påholden penn, brenner inne med skuffelsen og ytrer seg i alminnelige, stundom nesten selvutslettende, vendinger, er det neppe disse som fremkommer i enerom. Petter Northug er ærlig på godt og vondt, vi bør kunne klare å leve med det selv om det ikke måtte korrespondere med vedtatte prektighetsidealer.
Journalister blir lett furtne hvis det norske flagget ikke går til topps der det uten kryss og b er spådd triumf. Hvis Petter ikke lykkes i skitouren, vil han nok finne mange negative ord i kommentarene, på samme måte som superlativene vil står i kø på oppløpssiden når han – som den eneste virkelige topputøver vi i dag synes å ha i herrelangrenn – tar frem Rykket eller staker seg de nødvendige centimetrene foran på målstreken.
Friske uttalelser på forhånd skaper fallhøyde – man kanskje er det de rå egenskapene som preger hans omgang med media og allmennhet som gjør at han også skaffer oss de ubetalelige gledesstundene.
Ikke fang villdyret Petter inn i et prektighetsbur. Jeg slutter meg uten videre til Dagbladets Gudleiv Forr når han skriver: ”Northug har tatt sin siste gullmedalje hvis vi gjør ham til husskiløper for Omsorgs-Norge”.
Og - kanskje vet Petter mer om markedsføring i idretten enn rektoren på Markedshøyskolen.
lørdag 1. januar 2011
Amundsen intet godt eksempel
Statsminister Stoltenberg startet sin nyttårstale med å hylle Roald Amundsen. Det synes jeg ikke han skulle ha gjort. Naturlig nok ble nasjonen den gang ”fylt med stolthet” over at det norske flagget ble plantet på Sydpolen. Men det vi har fått vite senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.
Alle kjenner Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, våre store polarhelter. Men hvem kjenner Hjalmar Johansen?
I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.
En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Frans Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.
Nansen ble verdenskjent nasjonalhelt, Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige.
I 1910 stilte Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en Sydpol-ekspedisjon, må Johansen få være med. En positiv handling.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Det burde han. Hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!
Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.
På hjemturen stopper Amundsen Johansens hyre, og han må forlate Fram ved anløp Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
Helter er så mangt.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.
Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: >“Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.
Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”
Alle kjenner Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, våre store polarhelter. Men hvem kjenner Hjalmar Johansen?
I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.
En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Frans Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.
Nansen ble verdenskjent nasjonalhelt, Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige.
I 1910 stilte Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en Sydpol-ekspedisjon, må Johansen få være med. En positiv handling.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Det burde han. Hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!
Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.
På hjemturen stopper Amundsen Johansens hyre, og han må forlate Fram ved anløp Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
Helter er så mangt.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.
Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: >“Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.
Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)