La Petter være Petter

”Tour de ski” eller ”På Tour med Petter”? Er Petter Northug ”en dårlig taper, barnslig, pussig og sær”? Så norske og svenske journalister ut som "idioter" (Expressen) da pressen presset seg sammen i snøværet utenfor en brakke der de norske utøvere skiftet og Petter lot seg intervjue gjennom et vindu? Når halvparten av de spurte i en undersøkelse mener at langrennssportens superstjerne slett ikke er noe forbilde, er det ”en knusende seier for alle som mener han egner seg dårlig som forbilde?”

Rektor Trond Blindheim ved Norges Markedshøyskole mener det. Men her er jeg ikke på linje med det prektige ”idrettspolitisk korrekte” flertallet. La Petter få være Petter, det er trolig derfor han er så god. Han sier det han mener, han taper og vinner ikke med samme sinn – men han vinner. Og når han ikke gjør det, la ham få være sint og skuffet, slippe å møte 32 journalister som nesten alle skal vite ”hvordan han følte det”.

Så lenge Petter følger idrettens skrevne bud, er det OK. Hvis han opptrer unfair, ødelegger bevisst for en konkurrent, gjør en innersving der løypa tilsier ytre, skøyter der det skal være klassisk eller tar en heftig kveld på byen – da skal media og ledelse gjøre det klart at slikt tolereres ikke.

Selvfølgelig er det kjekt med fremragende idrettsutøvere som i ett og alt er forbilder.Men vi kan ikke alltid få kombinerte helter og dydsmønstre. Og mange ganger har jeg nok tenkt at når utøvere ytrer eller oppfører seg med åpenbar påholden penn, brenner inne med skuffelsen og ytrer seg i alminnelige, stundom nesten selvutslettende, vendinger, er det neppe disse som fremkommer i enerom. Petter Northug er ærlig på godt og vondt, vi bør kunne klare å leve med det selv om det ikke måtte korrespondere med vedtatte prektighetsidealer.

Journalister blir lett furtne hvis det norske flagget ikke går til topps der det uten kryss og b er spådd triumf. Hvis Petter ikke lykkes i skitouren, vil han nok finne mange negative ord i kommentarene, på samme måte som superlativene vil står i kø på oppløpssiden når han – som den eneste virkelige topputøver vi i dag synes å ha i herrelangrenn – tar frem Rykket eller staker seg de nødvendige centimetrene foran på målstreken.

Friske uttalelser på forhånd skaper fallhøyde – man kanskje er det de rå egenskapene som preger hans omgang med media og allmennhet som gjør at han også skaffer oss de ubetalelige gledesstundene.

Ikke fang villdyret Petter inn i et prektighetsbur. Jeg slutter meg uten videre til Dagbladets Gudleiv Forr når han skriver: ”Northug har tatt sin siste gullmedalje hvis vi gjør ham til husskiløper for Omsorgs-Norge”.

Og - kanskje vet Petter mer om markedsføring i idretten enn rektoren på Markedshøyskolen.