Der det er vilje er det vei

Det var i en armensk kirke i Tbilisi, Georgias hovedstad. Jeg kom i snakk med en dame i 50-årsalderen som vasket gulvet. Hvor jeg var fra? Norge. ”Å, Fridtjof Nansen”, utbrøt hun sponant. Hun fortalte at historien om Nansens humanitære innsatsa stadig lever i Armenia. Han engasjerte seg i årevis særlig sterkt for å skaffe hjelp til armenske flyktninger som ble massedeportert fra Tyrkia i 1915-17. En del av et folkemord der det kan ha blitt drept opptil 1,5 millioner armenere.

I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasst for å hjelpe statsløse og papirløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater, og var det første godkjente reisedokumentet for slike flyktninger.

Nansenpasset ble skapt for å hjelpe flyktningestrømmen etter første verdenskrig og ut av Russland i forbindelse med den russiske revolusjonen. De papirløse fikk hjelp.I disse dager vil Nansens hjemland av innvandringspolitiske årsaker sende Maria Amelie (25) inn i Russland.

Det er mange tragiske historier om mennesker som må forlate Norge fordi de ikke kommer over det gjerdet vi naturligvis har satt opp nå det gjelder asylsøkere og flyktninger, Men arrestasjonen av Maria rørte ved spesielt mange norske hjerterøtter. Temperaturen var høy i sosiale medier, jfr. min blogg . Fjernsynets aktualitetsprogrammer tente. Politikere duellerte, vi registrerte både maktarroganse og avmakt, mange demonstrerte, humanitære organisasjoner reagerte sterkt.

Norsk lov brytes ikke i dette tilfelle. Men lov og praktisering møter stadig oftere viktige spørsmål. Rent generelt: Bryter Norge menneskerettigheter gjennom Utlendingsnemndas (UNE) praksis? Mangler UNE vilje til å behandle hver søker individuelt? Er bekvemmelighets- og konsekvenshensyn overordnet menneskerettighetene? Begår vi overgrep mot forsvarsløse barn? Bør ikke Regjeringen gjøre nødvendige endringer i utlendingsloven slik at det klart fremgår av lovteksten at et avslag på en søknad må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv?

Maria Amelie-saken viser svakheter ved innvandringspolitikken. Det vil for eksempel være klokt å vurdere når det bør gis permanent oppholdstillatelse av lengeboende i Norge ut fra en vurdering av ulike modeller i europeiske land.

Maria kom hit som mindreårig. Hun hadde ikke noe valg. Men UNE hadde det. Man kunne brukt artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Den sier at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det betyr at barnets beste skal veie tyngre enn andre hensyn. FNs barnekomité krever en omfattende prosess for virkelig å klarlegge hva som er til et barns beste.

Behøver vi å bry oss om FN i slike saker. Faktisk er det slik at barnekonvensjonen er innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Dermed har den forrang i forhold til annen norsk lovgivning.

Selv om hun har vært papirløs har Maria Amelie sannelig blitt integrert, i dag fremstår hun som en nordmann god som noen. Hennes spesielle historie gjør at dersom myndighetene vil, finner de en utvei slik at hun får bli i Norge uten at det setter utvisningssystemet i fare.

Da justisminister Knut Storberget (Ap) sendte julekort med takk for boka han hadde fått i gave fra Maria Amelie, skal han ha vært uvitende om at hun snart skulle ut av landet. Nå vet han det. Og der det er vilje, er det alltid en vei. Kanskje burde Storberget og Arbeiderpartiet i Nansen-året lytte nettopp til Fridtjof Nansen: ”Hvis alle søker i samme retning og det viser seg å være den gale vei, så kan lett hele flokken gå sin ødeleggelse i møte”