Biskop Kvarme og mediene

På ”Verdidebatt” i Vårt Land går det i øyeblikket en debatt: ”Er VG ute etter Kvarme”. Jeg vil gjerne gå litt bredere, forholdet mellom Oslobispen og mediene er en interessant studie der jeg –litt ubeskyttet – vil fremholde at det er et klassisk eksempel på at mediene stundom starter med en fasit og så gjør sitt beste for å finne belegg for den.

Folks forventninger til en biskop er en barsk arbeidsgiver. Det er utfordrende å skulle være en inspirerende leder i en kirke som må se rundt seg og se fremover. En kirke som skal tolke livet og gi hjelp til å leve, gi begrunnelser for etiske valg i konfrontasjonen med de nye utfordringer fra den globale kulturen. Jeg har alltid oppfattet biskop Kvarme slik at han ønsker å skape rom, for medarbeiderne slik at de får utfolde sine liv og sine gaver Han vil sette ord på det gode i menighetene, han vil være en biskop som er glad i storbyen og enda viktigere: en biskop som ser menneskene i storbyen.

I 1995 redigerte Kvarme en bok og skrev selv en spennende hovedartikkel med overskriften ”En ny tid for evangeliet i vår kultur?” Noe av det virkelig løfterike som har skjedd i de siste årene er at fra å være en motkultur tuftet på puritanske idealer, ser vi i stigende grad tendenser til at kirken gjør felles front med kulturlivet mot et overkommersialisert og forbrukerfiksert samfunn.

Når jeg kjenner til noe av det som aldri havner i media når det gjelder Kvarmes møte med det flerkulturelle, synes jeg at han har fulgt opp idealene og at han er en viktig aktør i den utviklingen vi har sett over tid - fra den alvorlige og dystre kristendom til en hverdag fremdeles preget av alvor og inderlighet, men med nye omgangsformer, mer glede og viste følelser.

Kvarmes forhold til mediene preges altfor ofte av forutinntatthet hos den 3.statsmakt. Det begynte allerede før han ble innsatt som biskop for snart seks år siden. Hans forhold til vigsling av homofile utløste sinte reaksjoner, selvfølgelig hjalp det heller ikke at syv at åtte – hvis jeg ikke husker feil – proster i Oslo hadde et annet standpunkt i den saken. Det ble liksom en kollektiv enighet om at Kvarme er en mørkemann . En merkelapp som det er altfor lett å dele ut når man ikke vil eller kan sette seg inn i et saksforhold. Jeg deler ikke Kvarmes syn i homofili-spørsmålet, men det er altfor lettvint å dele ut merkelappen til alle som her står på kirkens tradisjonelle oppfatning.

Dekningen av Gelius-saken startet med en oppfatning om at det måtte være Kvarme som gjorde noe galt. Etter hvert som mediene oppdaget at så å si ingen av Gelius kolleger i et bispedømme med mange radikale (igjen en håpløs merkelapp) ville rykke ut til hans fordel, tror jeg man skjønte at den tradisjonelle fasit ikke stemte. Jeg synes biskopen kom meget godt ut sin håndtering av arbeidskonflikten, i motsetning for eksempel til Carl I. Hagen som stod frem og snakket om at biskopen sikkert var misunnelig (!) på Gelius.

På den andre siden: Når kristne kritiserer mediene, bør man passe seg for ikke å falle i samme forutinntatt-felle. Ikke reagere programmatisk negativt hver gang det dukker opp en avsløring av noe eller noen i kirken. Mediene gjør en viktig gjerning når de trekker fram uheldig maktbruk, overgrep, kritikkverdige ting osv, Dette er bare bevis på at det er sant, det som vi bekjenner om å ha ”krenket Deg i tanker, ord og gjerninger”. Kirken og kristne trenger som alle andre kritiske medier, og stundom er det grunn til å sukke over hvordan vi forholder oss til dem. Og naturligvis - både biskop Kvarme og alle vi andre som på en eller annen måte tegner kirken i offentligheten kan stundom trø feil og i ettertid erkjenne at vi kunne ha håndtert ting litt annerledes.

Men noen medier bør også være selvkritiske. En fordomsfri vurdering av biskop Kvarmes bispetjeneste, og i utgangspunktet ikke ta alt i verste mening, kan være klokt.