Hans ”Bekjennelser” inntar en enestående plass i verdenslitteraturen. Det hevdes at fra den ble skrevet omkring år 400 har ingen bok utenom Bibelen hatt så mange lesere og fått slik varig innflytelse på ettertiden.
Sist møtte jeg ham på fjernsynet nyttårsaften, og det var Kong Harald som hadde ham med seg: ”Filosofen og biskopen Aurelius Augustin, som levde på 400- tallet, skrev noe veldig klokt: ”Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.” Kanskje vi skulle prøve å møte hverandre med denne rausheten – og se på hva som faktisk er det sentrale, og hva som er det perifere – rett og slett hva som er stort og hva som er smått”.
Kongens ord kan være til ettertanke for alle oss som på ulike måter, med ulik klarhet og faglig tyngde og definitivt med ulik påvirknings- og gjennomslagskraft deltar i samfunnsdebatten. Det påfølgende tilhører kategorien smått.
For et par år siden møtte jeg kirkefaderen i en rapport fra en vis kvinne og to vise menn, om a) identifisering av forbedringspunkter i Samferdselsdepartementets etatsstyring og eierskapsutøvelse gitt dagens organisering , b) dernest å øke forståelsen for ansvars- og oppgavefordelingen mellom departementet og tilknyttede etater og selskaper, og endelig c) å bidra til ryddige prosesser i styringsforholdet".
Til en så alvorlig oppgave er det naturlig ikke nok å ha ansvar for kommunikasjonen her på jorden. Etter kontakt med Augustin lånte de tre vise inspirasjon til en formålsparagraf for etatstyring:
"Styringen av statsselskapene skal preges av fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt". KrF kan glede seg over at i alle fall ett departement satser på en tung, kristeninspirert basert formålsparagraf.
Dette bør inspirere andre departementer. Fastheten synes nok ofte å være mer verdsatt enn friheten.
Men hva med kjærligheten? Biskopen av Hippo, født i det som i dag er Algerie, definerer slik:
"Kjærlighet har hendene til å hjelpe andre. Den har føttene til å haste til de svake og trengende. Den har øyne til å se elendighet og nød. Den har ørene til å høre menneskenes sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut".Dette bør være en god formålsparagraf for både sosial- og helsedepartement, NAV, barnevernet, integrering, flyktninger og asyl.
Augustin uttrykker seg forståelig. Fra Språkrådets etterretningstjeneste kommer et departementssitat som viser at ikke all er like enkelt: «Tilsvarende anvendelse av beregningsreglene i § 18-3 annet til fjerde ledd ved rapportering og beregning for driftsår hvor anlegget ikke har vært undergitt grunnrentebeskatning, vil kunne medføre ulike praktiske spørsmål og mulige behov for tilpasninger som gjennomgås i det følgende i forhold til hvert av de enkelte av elementene som inngår i grunnrenteinntektsberegningen etter § 18-3 annet til fjerde ledd.»
??
Heller ikke alle betraktninger hos Augustins etterfølgere er like enkle å tilegne seg. Les bare fra dr.theol. Aksel Valen Sendstads "Filosofi til kristentroen". Kapittel 4 har overskriften: "Erkjennelsen av Guds væren som kongenialitet med virkelighetens polaritetsstruktur i åpenbaringen". Der heter det bl.a. :
"Denne polaritet er konsipert innenfor et åpent begrep for virkelighet hvor væren er forstått som universalt kopula, og hvor de polære komponenter derfor (kan) kopuleres med basis i åpenbaringen. I dette får det spesifikt kristelige fra ontisk-dogmatisk synspunkt sin rette ontologiske basis".(NB: Væren er ikke en hann som kopulerer).
Professor Ivar Asheim bidrar med denne lettfattelige orientering: "Menneskebildepedagogikkens syntetiske anliggende ivaretas på den måten at den nakne empiri transcenderes ved en interpretasjon som tilstreber å heve opp i lyset det empiriske materialets antropologiske implikasjoner".
Alt dette minner meg om da Jesus spurte en gruppe teologer:
"Hvem sier dere at jeg er?"
De svarte: "Du er inkarnasjonen av den transcendente Guds immanente åpenbaring."
Da svarte Jesus: Hæ?
(Kommentar i Klassekampoen lørdag15.januar)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar