Media og opinion makter vanligvis bare en sak om gangen når det gjelder asyl/opphold/innvandring. Og det må være tid mellom hver gang. Derfor blir neppe demonstrasjonen i Stavanger kl.18 i dag noen kioskvelter på nasjonalt plan. Men også den viser tydelige svakheter ved vårt system, ved vår regeltolkning.
I stikkords form:
1998: Kamuran Kaplan, kurder og aktivist, flykter til Norge.Familien står på dødslisten til den hemmelige etterretningstjenesten, som likviderte flere tusen PKK-vennlige aktivister på 1980- og 90-tallet.Huset jevnes med jorden av stridsvogner, broren forsvant under uklare omstendigheter. Kaplan flykter for å berge livet.
Søker asyl. Avslag. 2003: Kone og barn kommer etter, får mdlertidig opphold i 2008: ” Barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag”.
Kamuran må ut, kan søke familiegjenforening om 5 år. Reiser ikke, men får heller ikke varsel om uttransportering.
Fast jobb siden 2000 hos iTec Con på Randaberg, får skattekort og betaler sin skatt. Arbeidsgiver: ”Skiftledere og nøkkelmedarbeider, Har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring.” Har bodd på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden. Hver måned mottar UDI husleie for bolig.
Borgarting lagmannsrett: ”Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold.... oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”. Rojin er 5 år.
Alle helse- og omsorgsinstanser vil at begge foreldrene skal være til stede i familien. Ut fra sin kultur er Kaplans plikt å ta vare på sin familie.
2010: UNE anker til Høyesterett. Dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen ("De hadde bare ett hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller", kommenterte Kaplans fagforening) Kaplan må ut.
Etter dommen tvangsinnlegges Kamuran på psykiatrisk poliklinikk, psykiateren frykter for hans liv: ”Uten innleggelse ville han vært død i dag”.
Justisminister Knut Storberget beskytter Mullah Krekar fordi livet hans skal være usikkert hjemme i Kurdistan. Kurderen Kamuran Kaplans liv som er usikkert.
Kone og tre barn utsettes for et umenneskelig press.
Rojins skjebne blir særdeles usikker, familien må ha sosialstønad, mens Kaplan i dag har en god jobb og kan forsørge dem. ”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år” (Solveig Horne, stortingsrepr. Frp).
"Vi må vokte oss vel for der enkle løsningers tyranni”, skriver stortingsrepresentant Hadia Tajik(Ap) i en kronikk i Aftenposten i dag. Men – også for vår egen skyld - må vi vokte oss for regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for "konsekvensene".
Noen ganger dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet. Kaplans sak er en av dem.
tirsdag 18. januar 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
En utmerket kommentar på det absurde i det politiske byråkrati i dagens Norge. Politikere som er redde for å ta standpunkt, ved å lempe "ulempen ved å ta beslutning" over på byråkratiet.
SvarSlettDet er også verdt å legge merke til at UNE anket til Høyesterett. Hva ville konsekvensen vært om de i stillhet lot være å anke? Er de besatt av en streng lovforståelse?
SvarSlett