Schibsteds oppkjøp i Media Norge bekymrer både fagforeningsledere og enkelte politikere.
Utgangspunktet er en planlagt sammenslåing av Schibsted og Media Norge (Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Av hensyn til eierskapsbegrensningene er ikke Adresseavisen med, noe som ellers ville være fornuftig). Schibsted vil skape en struktur som gjør det lettere å samarbeide på tvers av virksomheter i konsernet, og fremholder at dette vil styrke evnen til verdiskaping, samtidig som ressurser vil kunne frigjøres til å styrke kjerneaktiviteten i virksomhetene.
Mitt enkle resonnement har alltid vært at det viktige ikke er hvem som eier, men hvordan det eies. Lokale eiere er ingen garanti for uavhengighet.På 90-tallet opplevde jeg i Stavanger Aftenblad at Schibsted var en god eier som innså at en avis må være lokalt forankret og ha et lokalt redaksjonelt særpreg. Da avisen ble fusjonert i Media Norge ble redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelt i den publisistiske plattformen.
Dette innebærer ikke at jeg applauderer alt Schibsted har foretatt seg i økonomisk sammenheng. For eksempel å dele ut et stort utbytte i en tid da avisene var utsatt for sterke nedskjæringer, var uheldig. Og ordningen med bonus til sjefredaktør og adm,dir. bryter også med mitt syn på en god lønnspolitikk, jfr. min blogg ”Tvilsomme besøk av Bonus” .
Redaksjonelt samarbeid i den utstrekning de ulike redaksjonene selv finner det formålstjenlig, og langt på vei total samordning av teknisk og fremfor alt digital utvikling, annonsesalg osv, er etter min oppfatning en klok vei å gå i et stadig tøffere mediemarked. En slik oppskrift vil gi de beste avisprodukter og den største inntjening.
Jeg understreker ”selv finner det formålstjenlig”. Skulle det bli tale om å pålegge avisene redaksjonelle grep som de er uenige i, er dette et skritt bakover. For mye fellesprodusert stoff vil svekke lokalt særpreg og svekke abonnementsgrunnlaget for papiravisene. I nettsammenheng er det vanskeligere å spå, men uten solid lokal forankring også der vil det kanskje bli lettere for konkurrenter å erobre markedsandeler.
Jeg deler Schibsted-sjef Rolf Ryssdals ideal om på være ”opptatt av mangfold, ikke ensretting” – og har et fromt håp om at dette også vil kunne gjenkjennes i fremtidens praksis. Sjefredaktør Tom Hetland i Stavanger Aftenblad sier at det som skjer ”i praksis vil bety lite for oss i det daglige arbeid”. Hans Erik Matre, tidligere sjefredaktør i Aftenposten og nå redaktør i Media Norge . kaller fusjonen”vinn-vinn” for alle parter. Jeg har arbeidet sammen med dem begge, og har stor respekt for deres redaksjonelle integritet og vurderinger.
Det redaksjonelle samarbeidet mellom de store regionavisene begynte på slutten av 80-tallet. Det var sjefredaktør Gunnar Flikke i Adresseavisen og undertegnede som i en av våre mange avissamtaler fant ut at det var synd at Stavanger Aftenblad hadde enerett i Norge på utenriksstoff fra JyllandsPostens mange korrespondenter ute i verden. Etter hvert ble alle fire med i ordningen,og på 90-tallet ble det av hensynt til EUs viktighet for Norge etablert en felles korresponden ki Brussel. Stein Viksveen fra Aftenbladet var den første, siden har medarbeidere fra de andre avisene fått sjansen – og brukte den godt, til felles glede.
Vi fant raskt ut at ved å satse felles på enkelte prosjekter, kunne vi frigjøre midler til andre utfordringer. Hensikten med samarbeidet var aldri av økonomisk art, det skjedde utelukkende for å styrke de enkelte redaksjonelle produktene. Hvorfor sende journalist og fotograf fra to, tre eller fire av avisene for å dekke en katastrofe på Haiti, når alle kunne få det samme stoffet og kanskje bruke sparte midler til flere prosjekter som man enkeltvis ellers ikke hadde hatt råd til? Hvis Rogaland ikke hadde noen lokale deltakere i vinter-OL, var det en fordel om Adresseavisens folk tok seg av dekningen, mens Stavanger Aftenblad lettere kunne følge Gunn-Rita Dahles sykkelherjinger i utlandet.. Bilstoff, reiselivsstoff, forbrukerstoff – alt dette kan lages uavhengig av geografisk redaksjonell plassering, aller best med den tilleggsverdi ligger i lokale bilder og stoffsupplering.
Det er naturlig at Stavanger Aftenblad intervjuer Svein Gjedrem fra Finnøy når han fratrer som sjef for Norges Bank, og at dette kan brukes i Bergens Tidende. Det er en fordel når viktige avsløringer i Aftenposten også spres i Bergen, Stavanger og Kristiansand, når en eventuell Grand Prix-finale i Bratislava med en artist fra Sørlandet dekkes av Fædrelandsvennen, når Bergens Tidendes presentasjon av Kurt Nielsen bloir fellesgods. Slik kunne jeg fortsette, poenget er: Mer stoff for pengene.
Skulle derimot eierne forlange at det politiske stoff som Aftenbladet i dag bringer fra egen medarbeider i Oslo i stedet kom fra Aftenpostens politiske redaksjon, ville det være svært negativt, Likeså hvis de fire avisene som i dag har hvert sitt ukemagasin skulle påtvinges et felles produkt. I begge tilfeller ville slike tiltak svekke det lokale særpreg. Og så dum tror jeg ikke eiere vil være.
Jeg kan skjønne at enkelte politikere og medarbeidere i avisene i Media Norge stiller spørsmålstegn ved det som skjer. Inntil noe annet er bevist, tror jeg frykten er ubegrunnet. I dagens mediesituasjon ser jeg ikke noe bedre alternativ for å sikre både arbeidsplasser og mangfold. Men skal disse avisene ikke bare fungere som lim men også som lupe i lokalsamfunnene er det nødvendig at både den enkelte redaksjon og eierne håndterer økonomien slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på.
I all tale om media, journalistikk, penger og økonomi, er det likevel alltid viktig å ta med seg Arne Garborgs ord:
Skalet av alle ting kan
ein få for pengar.
Men ikkje kjernen;
den er ikkje
for pengar fal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar