Landbruk og fiske inn i næring?

”Jeg personlig ønsker et samlet og handlekraftig næringsdepartement, men det er ikke alle her på huset som er enige om dette”. Det var hilsenen NHO-leder John G. Bernander ga ved et matseminar tirsdag – ”dog før de to fagstatsrådene Brekk og Berg-Hansen var ankommet seminaret” (Nationen).

Tanken har vært luftet tidligere, sterke profesjonsinteresser har automatisk forkastet den – uten at den nødvendigvis blir dårligere av den grunn. Landbruks-og matminister Lars Peder Brekk (sp) avviser da også Bernanders tankegang,og finner at den er en ”fullstendig avsporing i forhold til å satse mer på fiskeri og landbruk”. Han fremholder at i en del saker grenser de tre departementene til hverandre eller krysser grensene, ”men dette fungerer godt i dag”

Mange spørsmål reiser seg: Er det riktig at fiskeri og landbruk omtrent alltid blir styrt av statsråder med bakgrunn fra næringen? Er dagens struktur best egnet for å legge til rette for næringsutvikling? Virker strukturen konserverende? Og særlig når det gjelder Landbruks- og matdepartementet (LMD): Er det forbrukerne eller næringsutøverne man er mest opptatt av?

LMDs fokus på produksjon av rødt kjøtt har i flere år vært problematisert:
”Overkjører faglige helseråd i matpolitikken, av hensyn til salgsinteressene i kjøttbransjen”. Mens FNs miljørapporter er så tydelige som de aldri har vært på at vi må produsere og konsumere mindre kjøtt, har den øverste ansvarlige for landbruket i Norge samme mål som bransjen selv – «mest mulig kjøtt». Når LMD fremholder at «færre slutter som bønder», viser Nationen at mange tilskuddsmottakere sitter i sofaen året rundt: De har satt bort driften til entreprenører eller er passive samdrivere. Siden det norske tilskuddsregimet kutter støtten når enhetene blir større, er det likevel lønnsomt å stå som aktiv på papiret.

Det er også interessant når Riksrevisjonen i en rapport viser at norsk landbruk er ute av kurs og på vei bort fra flere av Stortingets mål for landbruket. Selv om kontrollene med tilskuddsmisbruk er bedret, er det fortsatt «betydelig gjenværende risiko. I mange kommuner har samme person, eventuelt noen få personer, rollen både som veileder, vedtaksmyndighet og kontrollør. Er kontrollsystemet robust nok, spør Riksrevisjonen.

Ingen spørsmål gir enkle svar. Når det gjelder fiskeri og landbruk kan næringskjennskap åpenbart være en stor fordel, men til tider også problematisk (jfr, sittende statsråd). I sum bør det være gode grunner for å se nærmere på tanken om et sterkt næringsdepartement som inkluderte de to spesialinteressene. Men det kan neppe skje med den sammensetning av regjeringen vi har i dag, om da ikke den kreative og nytenkende Trond Giske tar et grep.

Departementsstrukturen i Norge skifter stadig. Forslag om nye departementer. Omorganiseringer både av faglige, partimessige og personlige grunner. Ingen har imidlertid gått så langt som den danske Mogens Glistrup: "Legg ned Forsvaret, og kjøp en telefonsvarer som eventuelle fiender kan ringe".Nærings- og handelsdepartementet har røtter tilbake til 1846 med Departementet for det Indre, men dagens struktur kommer fra 1997. Ingen av de ni statsrådene i disse årene har sittet så lenge som 3 år. Det er lite heldig, gir dårlig kontinuitet og tilsvarende sterk byråkrati-innflytelse.

Noen departementer har bestått siden grunnlovsvedtaket på Eidsvoll:
1814 Finansdepartementet
1814 Forsvarsdepartementet (egentlig samling av armedepartementet og
marinedepartementet fra 1885),

Noen områder har gjennomgått en rekke rokeringer av ulike årsaker. Eksempel: Da kultur og vitenskap ble skilt ut fra (Kirke- og undervisningsdepartementet 1814-1890) i 1981, ble det gitt plass til katolikken Lars Roar Langslet i nytt departement for Kultur og vitenskap, videre 1989-90 Kirke og kultur, 1990 Kulturdepartementet, 1990 Utdanning og forskning, 1991 Utdanning, forskning og kirke, 2002 deling i et departement for Utdanning og forskning, og et for Kultur og kirke. I dag er kirkesakene plassert i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet,mens Kunnskapsdepartementet kom i 2006,

Nye felter har krevd egne departementer:
1972 Miljøvern, fra 2007 har Erik Solheim ansvar både for miljøvern og utvikling
1984-90 Utviklingshjelp, fra 1990 bistands- og utviklingsminister med sete i Utenriksdepartementet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er kommet etter 2006.

En rekke andre departementer har vært tidsbestemte:
1916-1922 Provianteringsdepartementet
1822-1918 Revisjonsdepartementet
1917-1920 Industriforsyningsdepartementet
1939-1950 Forsyningsdepartementet
1996-1997 Planleggings- og samordningsdepartementet ("Det norske hus"

Det har også vært en rekke konsultative statsråder:
1945-48 Gjenreisningen av Finnmark
1945-48 Flyktninger og fanger
1974-69 Havrett og fiskerigrenser
1980-81 Samordnet langtidsplanlegging

1940-45 var det fem statsråder uten portefølje i eksilregjeringen i London, og i samlingsregjeringen (25.juni-3.november 1945) var det tre konsultative statsråder.