Norge vil sende en meget hjelpetrengende person med tvang til et hjemland som ikke synes å ha noe behandlingstilbud til ham. ”Innvandringspolitiske hensyn taler imot å gikk ham opphold”, sier tingretten. Formelt har man fulgt lovens bokstav, men der det er vilje er det også vei. Her mangler viljen.
Adresseavisen har støttet regjeringens innstramming av asylpolitikken, fordi det har vært nødvendig å bremser den rekordhøye strømmen av uberettigede asylsøkere – den var i ferd med å sprenge hele mottaksapparatet. Men Dritan-saken viser at det i praksis er omtrent umulig å få opphold på humanitært grunnlag, og avisen kommenterer: ”Tragisk…skremmende … et system som har gått i vranglås”. Det er ikke for sterke ord.
Downs syndrom, døv, mangler språk, trenger døgnkontinuerlig tilsyn og omsorg – er ikke det nok til å kunne oppfylle ”sterke humanitære hensyn”?
***
Vi leser om Mike fra Nigeria som i to år har vært samboer med Anne-Stine. Paret venter barn i april. Han har en datter på 3 år og har daglig omsorg for samboerens datter . En historie med åtte år i menneskerettsorganisasjon, til sist den eneste overlevende, UNE har sjekket og funnet historien sann, han var her lovlig da han søkte om familiegjenforening, lang behandlingstid. Mike får ikke jobbe men Anne-Stine mister den doble barnetrygden fordi hun ikke lenger anses som enslig forsørger!
”Du kan følge opp barna dine like godt fra Nairobi”, sier UNE, som tolker en lovtekst annerledes – og naturligvis mye mer restriktivt – enn en professor i grammatikk og syntaks.
FNs barnekonvensjon? Stryk det som ikke passer norske myndigheter.
***
Vi leser om anti-islamisten Ibrahim fra Iran. Han har fått avslag på asylsøknaden i Norge, og ønsker å dra til Canada der han har gode muligheter for arbeid og opphold. Han er godt likt av arbeidsgiver og arbeidskamerater, men nå nektes han arbeidstillatelse av myndighetene. Samtidig vet de at han ikke kan returneres til Iran før forholdene der blir annerledes. Da ønsker han også selv å reise hjem. Men som asylsøker i Schengen-området slipper han ikke ut av Europa.
Et system det ikke er lett å bli klok på.
***
Vi leser om tre asylsøkere uten oppholdstillatelse og id-papirer som er tatt for narkohandel. Politiet har beslaglagt 170.000 kroner. Alle er nå løslatt og får bli i Norge, politiet kan ikke bevise hvilket land de kommer fra eller hvor de først søkte oppholdstillatelse.
Slik er systemet.
***
Det er lett å sitte i fred og ro i en leilighet i Stavanger og kritisere myndigheter og systemer. Slippe å møte de mange fortvilte som trenger beskyttelse. Eller som har flyktet fra det de opplever som en farlig situasjon for dem i hjemlandet. Eller som lyver om sin bakgrunn, som ødelegger identifiseringspapirer, som stundom kan være kriminell som bevisst porøver å svindle og ødelegge asylinstituttet. Eller de er de rett og slett ønsker en utrolig bedre hverdag for seg og sine. Disse siste er ikke mer lykkejegere enn de mange, mange nordmenn som på slutten av 1800-tallet emigrerte til USA.
Hva ville vi selv gjort i slike situasjoner, hvor langt ville vi kunnet gå i kampen for et bedre liv?
Jeg tror ikke noen tar lett på jobben med å skille ut de som får bli og de som ikke innvilges asyl fordi grunnene ikke finnes tunge nok. Å bestemme over menneskeskjebner må - bør i alle fall - være en tøff jobb som sliter på sinnet. Men regjeringen har lagt seg på en hardere linje enn tidligere, og dette har resultert i politiske signaler som de utøvende asyl- og flyktningeinstanser raskt har fanget opp.
Ingen lover og regler kan dekke alle situasjoner, alle skjebner. Vi sender ikke folk til land der dødsstraff truer.I andre sammenhenger er ikke kriteriene like enkle. Det vil alltid ligge et skjønn i tolkninger av paragrafer og bestemmelser. I vurderinger av beskyttelsesbehov og situasjon i hjemlandet. I avveininger av de kryssende hensyns relative styrke.
Og det er her jeg synes at sterke humanitære aspekter stundom vrakes av redsel for "konsekvensene". At man ikke tar nok hensyn til FNs barnekonvensjon, både når det gjelder enslige flyktningebarn/unge og barn i familier. Barn som har bodd kanskje alle sine år i Norge. Som er norske i alt unntatt statsborgerskapet.
Systemer.Lover.Myndigheter. Vi må ha dem. Vi trenger reguleringer. Norge kan ikke være en frihavn. Er lovverket for strengt? Da må vi velge politikere som vil endring. I dagens politiske Norge synes det mest å være en konkurranse blant de tre store partiene om å være barskest.
Uansett - vi trenger å innse at innimellom, en og annen gang, dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet.
Takk til deg for den viktige oppgaven du fyller ved å prøve bevisstgjøre flere i forhold til måten vårt samfunn har utviklet seg på.
SvarSlettMenneskeligheten blir mer og mer borte til fordel for system-relatert tankegang og handlinger.
Jeg skammer meg over å se den måten norske myndigheter behandler mange mennesker som absolutt bør fylle kriteriene for opphold. Hvis viljen var til stede er nok regelverket lett å bruke til søkerens beste, ikke motsatt. Dessverre er det alltid lett å tolke regelverket på den måten som er ønskelig.
Når feil mennesker sitter der til å tolke dette regelverket, da sier det seg selv at vi får tragedier i massevis.