Som et tillegg lanserer jeg HEDEFINS-testen (Hvordan Er Det Egentlig Fatt I Norsk Skole). Den har ingen fasit, den er høyst frivillig og kommer ikke som tillegg til de omseggripende (skole)politiske ønsker og pålegg om planer herfra og et stykke mot månen, om nye prøver og evalueringer, med økende antall møter som resultat.
4700 norske elever fra 200 skoler deltok – gjelder det utvalgte elever (fra nasjonale prøver vet vi at enkelte slipper å ta dem) eller hele klasser?
Er utvalget fra de samme skolene som i 2000?
Er det blitt mer eller mindre fokus på å gjøre det godt på prøver?
Er skolens hverdag for kompleks til at kunnskap og læring kan reduseres til tall?
Finnes det viktig kunnskap som kan ikke måles?
Tar Pisa-testene hensyn til hva som står på den norske læreplanen og målene norske lærere jobber mot?
Måler Pisa alt som skjer i norsk skole?
Snevrer den inn forståelsen av hva en god skole skal være?
Kartlegges elevenes trivsel, evne til samarbeid og til å ta ordet i en forsamling?
Det er blitt langt færre veldig flinke elever – er det skapt en holdning av at det er greit å ikke strekke seg etter å bli bedre?
De flinke sakker akterut i forhold til jevnaldrende i Sørøst-Asia, er det positivt? Er det ingen problemer med at de ekstra flinke utfordres altfor lite?
Er vi gode nok i realfagene til å ha grunnlag nok for å møte fremtidens teknologiske utfordringer?
Vil norske elever om noen år kunne si med skipper Worse: ”Vi kommer sent, men godt”? Eller - vil vi bli relativt svakere i det internasjonale kappløpet om den beste hjernekraften? Er det blitt vanskeligere eller lettere for norske studenter å få plass ved de beste lærestedene i utlandet?
Er det klokt eller dumt å hevde at vi vil få en (enda) bedre skole med mer hardt arbeid, repetisjon og øving?
Finland er klart Pisa-best i Norden – er det på tross av eller på grunn av at der er lærerutdanningen fem år?
Hva kan det komme av at prosentandelen som svarer ”hører ikke etter hva læreren sier” er økt fra 27 til 33 pst 10 år?
Kan det ha noe for seg å styrke veggene i klasserommet?
Vil det styrke elevenes evne til ro og konsentrasjon?
Vil tradisjonell klasseromsundervisning med fastere rammer og bedre oppfølging av hver elev gi bedre leseferdigheter?
Er norske skoler er bygget etter Rema 1000-prinsippet: økonomi er viktigere enn kvalitet? Ville vi fått en bedre eller dårligere skole med lavere maksimums elevtall i klassen?
Bør alle bunnlinjer bestå av tall?
Det er kvaliteten på lærerne som avgjør, ikke antall elever i klassen... Vi trenger den frigjorte, modne, vitebegjørlige, vise, rause og jordnære læreren...
SvarSlettAmen
SvarSlettPISA-rapporten anbefaler også at man satser på høyere lærerlønninger istedet for små klasser:
SvarSlett"At the level of the school system and net of the level of national income, PISA shows that higher teachers’ salaries, but not smaller class sizes, are associated with better student performance."
Ekstra materielle ressurser utover et grunnleggende bra nivå bedrer heller ikke elevprestasjoner.
Det jeg blir mest opphengt i er hvor mye bedre østasiatene presterer enn oss. Virker ikke som det har betydd så mye fram til mht. konkurransekraft osv., men vi ser jo også i Vesten at østasiatiske elever briljerer på skolen og det blir stadig flere av dem på toppuniversitetene, selv om de i USA holdes nede gjennom bruk av kvotering. På Berkeley som har avskaffet kvotering utgjør asiat-amerikanerne nå 42% av studentmassen (som er en ganske kraftig overrepresentasjon i forhold til at de kun utgjør 13% av befolkningen i California og 4% i USA).
Når vi ser at elevene i Shanghai scoret 600 poeng i matematikk mot OECD-gjennomsnitt og norsk snitt på 498, så er det jo lett å anta at hoveddelene av de internasjonale studentene også vil komme fra disse østasiatiske områdene.