I kirken bør det ikke være noen terskel ved inngangen, men en ordinert prest må følge det rammeverk som er lagt for hans/hennes virksomhet. I det som har fremkommet i det offentlige rom, har jeg ikke hørt noe fra Einar Gelius som skulle bryte med det sentrale i kristen tro: Evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.
Så langt jeg kan vurdere dreier denne saken seg om Gelius’ forhold til presterollen, ikke om teologi. Når man etter mange samtaler og advarsler over tid ikke synes å ha evne eller vilje til å innordne seg, må man ikke bli forundret over at det reageres. Hvor mange redaktører ville godtatt illojalitet, en rekke brudd på Vær Varsom-plakaten og redaksjonens interne regelverk år etter år?
En del av reaksjonene i denne saken går på at den er et bevis for intoleranse og liten åpenhet. Da forlater jeg Einar Gelius og vil prøve å si noe om disse to begrepene.
Noen er likegyldige til kirkens og dens budskap. Andre distanserer seg fra den fordi de synes at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte. Kjenner seg utestengt og uverdige. De er rammet av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk.
Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.
Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.
Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet.
Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Alle pålegger seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.
Kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum. Det er ikke garantert mot å vekke anstøt, og skal det lyde i sin bredde, må det også være med krav på universell gyldighet, for det ligger i sakens karakter.
Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse. Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp..
Hos dem som vil ha en kirke er det, og vil det alltid være, uenighet om åpenhetens størrelse. Ønsket for min åpne kirke er at den forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. At den gir alle mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten særlig i etiske spørsmål foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.
Kirke må være der hvor folk er, uten å måtte mene hva folkeflertallet ønsker. Kirken må forkynne evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidle kjærlighet, styrke livsmotet og bidra til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.
Vi må skille mellom åpenhet og populisme. Kirken må ha en åndelig tyngde som gjør at folk trekkes mot den.
(kommentar i Klassekampen lørdag 4.desember, skriver der hver 5.lørdag)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar