Spøk og Spenning og finans

”Spøk og Spenning” (1941-1954) var et blad i min oppvekst. Jeg leste vel de fleste av de 174 nummerne i oppveksten, og jeg ble minnet om det da jeg mandag leste Dagens Næringslivs to historier om finansinstitusjoner som har snudd gamle begreper på hodet. Det har ikke vært noen spøk, og spenning har det vært mer enn nok av for mange rådløse som har søkt råd der hjelp skulle være, men ikke var. Acta og Storebrand kunne ikke hjelpe noen opp en bakke, men de kom nærmere inntjeningstoppen selv.

Det er nesten rørende å lese om selgernes anstrengelser å hjelpe. For at mangeårige kunder i de eldre aldersklasser skal få en tryggest mulig alderdom? Nei. For å sikre selskapet inntekter – og seg selv bonuser.

Storebrand først. Et ektepar i 70-årene ønsker å låne 50.000 kroner for å pusse opp huset. De er gjeldfrie og har 350.000 kroner i pensjon. Men i Storebrand blir de latterliggjort. Slike lån gir man da ikke. Det er det dummeste selgerne har hørt. Men nærmest som en vennetjeneste vil banken låne ut en million kroner slik at de kane investere i fond og rentepapirer, ”bruke avkastningen på alle sine drømmer” og leve lykkelig alle sine dager.

Ekteparet sier nei. En gang To ganger. Men selgerne vet ikke det beste de skal gjøre for kunden, og i tredje fremstøt blir presset for sterkt. ”Det er jo profesjonelle rådgivere, de vet nok beste for oss”. Trodde antagelig ekteparet. Tegningsgebyr på 63.000 kroner? Nærmest som en pølse i slaktetiden å regne. Og slakting av investeringene ble det.

”Dette grenser opp mot svindel”, sier sønnen. Jeg vil ikke motsi ham. Heldigvis fikk ekteparet fullt medhold i Bankklagenemnda.

I 2.akt opptrer Acta. En 80 år gammel dame vil gi barnebarna penger. Hun er gammel kunde hos Acta og ber om råd. Hun har tenkt seg å gi brt en million kroner. Men Acta vet råd. Usedvanlig dårlig råd skal det vise seg. Damen overtales til å låne 1,8 mill.kr mer enn hun har tenkt, med pant på nærmere 3 mill.kr. i boligen. En million plasseres i hedgefondet ”Key Multi-Strategy Plus”, det lyder som en fanfare blåst av gulltrompeter.

Fanfaren stilner av når kunden foruten å betale renter taper en halv million på verdifall. Acta ville nok gjerne lagt saken ad acta, henlegge den, men heldigvis igjen – Bankklagenemnda er nådeløs: ”Kunden ble villedet til å foreta enn utilrådelig investering”

Slik ender dette eventyret om grådighet anno tidlig 2000-tall, om finansbukkene som ville gjøre seg fete. Og i den moderne utgaven er det såvisst ikke bare to som banker på kundenes bro, det er en hel liten koloni som har lagret seg på setra der de blir så fete, så fete at de nesten ikke orker å kommenterer når verden går dem imot. Og er ikke rentefettet og provisjonsfettet gått av dem, og får ikke Bankklagenemnda tatt flere, så er de der ennå.
(Med takk til Dagens Næringsliv, avisen er atskillig mer spennende enn ”Spøk og Spenning”)