Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.
Saken dreier seg om fem år gamle, sterkt funksjonshemmede Ronjin. Far er hennes viktigste omsorgsperson. Han, kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan, flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og tre barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag.
Men Kamuran skal utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente – og mener – UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering. Siden 2000 har han hvert år mottatt skattekort, hvert år har han betalt skatt på linje med andre. ”En nøkkelmedarbeider” sier firmaeieren. De har begge vært i god tro. Hver eneste måned har Utlendingsdirektoratet tatt imot husleie for bolig.
Borgarting lagmannsrett ser saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sier at Kaplan må få bli, ”Ronjins krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.
UNE anker til Høyesterett. Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen. Kaplan må ut.
Høyesterett er uenig med lagmannsretten. Slik er systemet, det må vi akseptere. Men er lagmannsrettenhelt på jordet, kan dens avgjørelse overhode ikke aksepteres, er den helt i strid med loven? Ville det være brudd med lovens bestemmelser om lagmannnsrettens avgjørelse fikk stå selv om Høyesterett finner en annen tolkning mer korrekt? Skal ikke barna skjebne, deres sterke tilknytning til Norge, telle svært tungt?
Kaplan fikk opprinnelig avslag på asylsøknad. Nå er situasjonen annerledes. Kone og tre barn utsettes for et umenneskelig press. Ronjins skjebne blir særdeles usikker, familien må ha sosialstønad, mens Kaplan i dag har en god jobb og kan forsørge dem. ”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år” (Solveig Horne, stortingsrepr. Frp).
Det er politikere som gir lover. Jo mindre presise de er og jo mindre de klarer å ta opp i seg ulike situasjoner, dess større spillerom har jussen.
Det regelverket politikerne har satt opp kan altså tolkes slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes. Når norske par skilles, skal ikke en av foreldrene flytte langt av gårde med felles barn. Her gjelder det mor og tre barn som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – men vil mister far i alle fall i fem år. Humanitært?
Lokale politikere som kjenner denne saken, engasjerer seg til familiens fordel. Det er bra, men norsk asylpolitikk kan ikke styres gjennom reaksjoner på konkrete saker. Det er lover og retningslinjer som må bli klarere eller endres. Byråkratiet har fått for stor makt, og det bør alvorlig vurderes om UNE skal avvikles.
Nå har politikere også fra regjeringspartiene signalisert at de kan tenke seg forskrifter der hensynet til barnas situasjon er klarere definert. Generelt bør man se på UNEs funksjon, kanskje må politikerne - som har fraskrevet seg ansvaret – ”sørge for å få tilbake ordninger som tillater engasjement i enkeltsaker” (Høyres nestleder Bent Høie).
En annen nestleder, Venstres Helge Solum Larsen har bedt justisministeren stille utreisevedtaket i bero i påvente av nye retningslinjer. Det er en henstilling Knut Storberget bør følge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar