Kulturimperialisme?

STAVANGER: ”Folket i Rygjafylket i Sørvest-Norge jublet i går. De 430 000 isolerte rogalendingene fikk sin første bok på sitt eget språk, nytestamentet på rogalandsk Arbeidet med oversettelsen har tatt nesten et tiår, og det er lagt ned et stort arbeid i å forme og lage skriftspråket. Til stede ved den store begivenheten var den etiopiske ambassadør i Norge, lederen av det etiopiske kirkerådet og gen.sekr. i det etiopiske misjonsselskapet. Den etiopiske stat og frivillige etiopiske organisasjoner har som kjent i mange år drevet et omfattende utviklings- og misjonsarbeid blant de mange folkegruppene i Norge”.
(Agalla Methi Times)

Hadde verdens utviklet seg noe annerledes, hadde Rogaland vært mer avsides enn Blånildalen, kunne dette ha vært en realitet. Nå må vi altså bytte rogalendinger med gumuz-folket og Etiopia med Norge

Misjonærer har her gjort en stor kulturell innsats ved å gi et folk et skriftspråk som styrker identiteten hos en minoritetsgruppe. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme. De som i dag sitter kunnskapsløse og snakker lett nedlatende om den hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med i Blånildalen og opplevd gleden og stoltheten over et viktig utviklingsskritt - med kirkekaffe uten julebrød, men med slakt fra en okse og flere geiter.

Ingjerd og Sigmund Evensen dro til Papua Ny-Guinea med to barn for å arbeide som bibeloversettere. De ble værende 17 år hos umanakainafolket, en liten folkegruppe høyt oppe i fjellene. Innbyggerne levde isolert fra andre og uten eget skriftspråk. Det fikk de av ekteparet Evensen. ”Vi ønsket å reise ut for å bo blant et folk, for å lære av dem, for på en måte å bli født som et lite barn inn i en ny kultur, hvor det var de som hadde alt å tilføre oss. Og så gjennom dette få være med på å gi dem mulighet til å få et skriftspråk som kunne styrke deres identitet som folk”.
Det finnes flere slike eksempler.

Arthur Klæbo skrev om ”Ullstrømper til Afrika”. Boken forteller med varme om de mange som brukte de muligheter de hadde til å sende ut norske misjonærer, men er lite dekkende for dagens misjonsinnsats. Det drives et viktig og relevant arbeid på områder som er helt vesentlige for byggingen av demokrati, framgang og velferd i en rekke afrikanske, asiatiske og søramerikanske land. Spør bare hvor mange statsråder på Madagaskar som har forstått Stavanger-dialekten.

Misjonærer er ikke overmennesker. Ikke ufeilbarlige. De har i løpet av 168 års norsk misjonsvirksomhet i likhet med alle andre vært barn av sin tid. De har, som alle oss andre, gjort sine feil, tatt gale avgjørelser, i enkeltsaker sviktet nestekjærlighets-imperativet.

Det er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til den vestlige verdens globale ekspansjon; politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen.
Misjonsvirksomhetene drev likevel sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig virksomhet. Den bekreftet alle menneskers verdi, og førte til betydelige sosiale reisninger.

I dag ser vi at norske utsendinger mer og mer blir tjenere for den lokale kirke i de land de blir bedt om å komme til. Men det blir færre av dem, en misjonærfamilie koster det samme som for eksempel lønn til nærmere 150 kinesiske medarbeidere.
Nå kommer det misjonærer, prester, fra sør til Norge og tar bolig midt iblant oss. Likevel kobler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Mange blir støtt i møte med mennesker som har ”sett lyset” og som vil misjonere.

Dette henger vel også sammen med sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde sin egen tro som sann i universell betydning, stemples som fundamentalisme, respektløshet og arroganse.

Etnosentrisme og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. På mange områder er det viktig å ha et vedvarende lys på hvordan de kommer til uttrykk
Både i kirken og i all annen virksomhet.
(lørdagskommentar i Klassekampen 30.oktober)

Renvasket? Tillit gjenopprettet?

De visste ikke noe. Tenkte ikke noe. Hørte ikke noe. Leste ikke noe. Og snakket de var det i alle fall ikke sammen.

Som en duett mellom Tone Damli Aaberge i Sogndal og Odd Nordstoga i Telemark. Samtidig, men uten forbindelse.

Norgesmestre i asynkronsvømming på dypt vann.

Det var Justisdepartementets lovavdeling som skulle redde dem inn på det tørre. ”Habile”, sa juristene i regjeringskvartalet. Etterpå. For sent.

Det var de samme juristene som tidligere hadde sagt til Regjeringen i to saker at det juridiske var i orden. Det gjaldt rederiskatten og Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift). Men i Høyesterett opplevde Regjeringen – trolig til sin store forbauselse - nederlag. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger. Det gjorde nok Navarsete og Riis-Johansen også.

Bergens Tidende offentliggjorde i går et brev ovavdelingen har skrevet etter et spørsmål fra Sivilombudsmannen. Det er interessant. Her heter det at det ikke lar seg forene med ”vår funksjon” å uttale seg om gjeldende rett i en sak som er avgjort av et departement. ”Som kjent gir Lovavdelingen veiledning om rettslige spørsmål til regjeringsapparatet”.

Med andre ord. Partsinnlegg. Greit å vite til neste gang

Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan ikke unnskylde manglende politisk gangsyn. Tillit skapes ikke selv om Justisdepartementet sier at habilitetsregler ikke er brutt. Juss er ingen eksakt vitenskap, heller et hjelpemiddel til å tolke lover ut fra en rekke forutsetninger. Utifra det som de to statsrådene forela Lovavdelingen, kan det godt være at tekniske siden ved habilitetsbegrepet var i orden. Men tillit er ikke et begrep der jussen kan være overdommer.

Egenerklæringen lydernå på ”renvasket”. Men vannet er mudrete og såpa er dyppet i tvil Kanskje har han rett, han som sa tillit er sky som en hjort. Når man først har jaget den bort, varer det lenge før den kommer tilbake

Tvilsomme besøk av Bonus

”Farfar”, sa lille Spørre, ”hvem er Bonus? Hvorfor gir han penger til noen og ikke til andre? Jeg traff to venner i dag. Sjef var veldig fornøyd fordi han hadde fått penger av Bonus , mens Medarbe som jobber i samme bedrift ikke hadde fått noe. Litt senere traff jeg Sjef-2 og Medarbe-2 som begge var glade fordi begge hadde fått penger av Bonus. Jeg skjønner ikke dette, hvem er Bonus, hvor kommer han fra?”

”Bonus kommer fra latin og betyr bra, men det lever han ofte ikke opp til ”, sa Farfar og la hodet i hendene for å se ut som om han tenkte, mens han i virkeligheten var ganske trøtt. ”Egentlig kommer han fra Amerika. Mange nordmenn har emigrert dit, tilbake kom det på slutten av forrige århundre økonomiske misjonærer som het Prestasjonsovervåkning, Kontroll, Evaluering, Målesystem, Opsjon, Kompensasjon – og altså Bonus. De formerte seg raskt og fikk mange korttenkte etterkommere. Brukt fornuftig har de som inviterte dem fått impulser (Spørre blar ivrig i ordboka) og redskaper til bedre styring. I konkrete situasjoner der alle i bedriften har stått spesielt på, har Bonus skapt felles glede. Der Bonus bare er innom Sjef, kan arbeidsmoralen lett svekkes

Spørre avbryter, han er en ivrig avisleser og fanger derfor opp mye som vennene hans, som bare leser flyktige meldinger på nettet ikke får med seg. ”Jeg har sett at (her måtte han ta sats for å få med seg ord han ikke hadde lært i barnehagen) at noen av lederbarna til Kompensasjon og Opsjon på 1990-tallet fikk dobbeltnavn som Ekstrem Grådighet og Kriminell Atferd, mens Medarbe’ene fikk besøk av Ruin og bedrifter ble drept eller truet av Konkurs. Og ble ikke Leder-ætten i både i Norge og andre land smittet av viruset Økonomisk Vinning?”

Farfars lille grønne er skrevet av Sosial Liberal, hun er en slektning av Ole Brumm og sier som han ”ja takk både til Lyserød og Lyseblå – men ikke for meget av noen av dem”. Derfor sier han til Spørre at Bonus i noen sammenhenger har gjort en god jobb, men at 50 års motivasjonsforskning har vist at Bonus og Prestasjon Belønning flytter fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger. B og PB undergraver lett samarbeidsverdier, tillitsbaserte og egalitære relasjoner, flate organisasjoner og selvstendige medarbeidere”.

”Mener du at Bonus ikke bør komme på besøk?” sier Spørre, han rekker ikke å finne frem i ordboka.

Farfar tar sats: ”Bonus er på ville veier hvis han bare går til Sjef. I slike sammenhenger bør Bonus nektes adgang til bedrifter som ønsker å ha et positivt verdigrunnlag og menneskesyn. Hvorfor skal en godt betalt Sjef ha bonus for å gjøre jobben sin best mulig? Ligger det ikke en belønning nok i dette å få brukt krefter og evner i samspill med andre og se at det blir resultater? Hvilke holdninger skapes i en bedrift dersom lederen får besøk av Bonus og de ansatte ikke ser snurten av ham i en situasjon der alle stått på for å nå et bestemt mål? Som tante Rettferdighet alltid har sagt: Det er ikke das Ding an sich som er problemet, det er måten den brukes på”.

Spørre har lært av Farmor at det er viktig å være kritisk, også overfor Farfar: ”Jeg har en venn som fikk besøk av Bonus som sa at dersom han klarte å plukke mer jordbær i timen enn det gårsbrukeren hadde regnet med, ville han få penger. Han var veldig fornøyd med Bonus, han”.

Farfar finner frem et eksemplar av Journal of Organizational Behaviour og leser høyt fra en artikkel av BI-professor Bård Kuvaas:
”En høy fastlønn virker mer motiverende og prestasjonsfremmende enn bonusutbetalinger for ansatte i kunnskapsbedrifter. Resultatavhengig avlønning kan for eksempel øke prestasjonen til jordbærplukkere, selgere og eiendomsmeglere. Mye av drivkraften for å tilby bonus her er at arbeidet i seg selv ikke er så fryktelig spennende. Da kan en ekstra gulrot inspirere til økt innsats. Da kan du få økt kvantitet, men ikke nødvendigvis økt kvalitet (kanskje plukkes flere umodne eller overmodne jordbær)”.

Spørre synes dette høres fornuftig ut. Men han gir seg ikke: ”Når jeg elser lekser, har jeg et mål. Kan det ikke være nyttig at en bedrift får besøk av Målstyring ?
Farfar besøker hver morgen nettstedet http://forskning.no og siterer fra et intervju med administrerende direktør Bjørn Helge Gundersen i Administrativt forskningsfond (AFF

”Det er påfallende at de fleste målstyringsmodellene ender opp med de samme banale prestasjonsmodellene. Enten som et tall, en bokstav eller en firefelts tabell. Et slikt enkeltresultat kan bestemme veien videre for den enkeltes jobb. Det positive er at en slik tilnærming forenkler informasjonsmengden og kan danne grunnlaget for fornuftige samtaler om innsats og utvikling. På den negative siden kan det føre det til ensretting, disiplinering og feilbedømming av mennesker.

Bedriftenes systemer og prosesser er under kontinuerlig debatt og forhandlinger. Det innebærer at de forandres og justeres på og derved også kan ende opp med betydelige målefeil og vridningseffekter som initiativtakerne ikke forutser. Dette har ført til at en ved statistisk etterprøving av metoder og verktøy har vist at de ikke skiller på prestasjoner slik man har tilsiktet, men påvirkes av faktorer som for eksempel rase, alder og/eller kjønn”

”OK da”, sier Spørre, som snart skal legge seg, men har ett spørsmål igjen: ”Hvorfor får politimestrene bonus på toppen av lønnen dersom distriktet gjør en god jobb? .Er det ikke Medarbe Politi som gjør jobbene?

”Jo”, sier Farfar. ”Dette er et eksempel på at noen har helt misforstått Jesu ord i Matteus 25.29 der det står at ”den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har”. Dette er eksempel på det moderne menneskes fundamentalisme, anført av Grådig Kapitalisme,der de leser et enkelt bibelord uten å se sammenhenger. Det dreier seg her om et sitat fra Jesu avskjedstale.
I lignelsen om talentene gir mannen som skal dra utenlands, sine tjenere talenter etter det hver enkelt har evne til. Når hele livet er en gave fra Gud, og vi er forvaltere av Guds godhet, da er hver dag en rik mulighet. Og kjærligheten øker jo mer vi tar i mot og gir videre Vi skal bruke våre evner i nestekjærlighetens tjeneste, ikke for egen vinning.
Det er etter disse ordene at Jesus snakker om å gi mat til den som er sulten, ta imot de fremmede,. Se til de syke og besøke dem som er i fengsel. ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”.

Spørre nikker, han går på søndagsskolen og har lært at hva han vil andre skal gjøre mot ham, skal han gjøre mot andre. ”Hva med tippoldefar Kapitalist?” undres han idet han går inn for å legge seg. ”Noen sier han er roten til alt vondt, men flere mener han har skapt vekst og fremgang for alle, om enn i ulik grad”.

”Kapitalist hadde to sønner, Sosial og Grådig. Sosial fikk mange barn, særlig på Vestlandet og Sørlandet. Etterkommerne var samfunnsbyggere som brukte tid og penger til beste for samfunnet, de var nøysomme i forbruk og investerte i nye arbeidplasser. Enda har vi etterkommere. Grådig-slekten har imidlertid formert seg mest og lever i verste velgående”, sier Bestefar. ”Nå må du sove, men jeg går på kino for å se ”Wall Street Money never sleeps”.

Nostalgisk om journalistbløff og oppfinnsomhet

AMMAN: Jeg går i gatene i den jordanske hovedstaden og er plutselig 19 år tilbake i tid, til den gang aviser fremdeles hadde brukbare reisebudsjetter. I Stavanger Aftenblad hadde vi etablert en ordning med korttidskorrespondenter som et ledd i kompetanseutvikling og reportasjetrening fra andre forhold.

I 1991 hadde avisen i noen måneder Kjell Gjerseth stasjonert i Amman. Han hadde en mer variert bakgrunn enn de fleste: journaliststudier, sosiolog, lektor ved distriktshøyskolen i Volda, AKP-ml, sjølproletarisering på Jøtul fabrikker og leder av ulovlig streik i seks uker, journalist i Klassekampen, Tarjei Vesaas’ debutantpris for ”Chakoo” (en roman fra Afghanistan under sovjetisk okkupasjon), og altså journalist i hjembyen.

Så kom den første Gulfkrigen i 1991, og Kjell dekket den fra sitt lille Amman-kontor. Lenge var det håpløst for utenlandske journalister å komme seg inn i Irak. Men så plutselig ble det kjent at Hussein hadde sagt at 20 representanter for verdenspressen skulle få komme inn i se krigens ødeleggelser.

Da reagerte Kjell lynraskt. Han hadde et visum til Irak (gode journalister har også flaks), leide en drosje og kjørte til grensen. Der viste han frem pressekortet og fortalte om Husseuins vedtak og han var en av de 20. Nå var det nok ingen i Irak som hadde ventet at de inviterte journalistene skulle komme inn via den grenseovergangen Kjell hadde valgt, så soldatene på post hadde ikke noen liste over hvem som skulle komme.
>”You are not on the list we have heard”, sa soldatene. "I am here" sa Kjell, viste til visum, og kom seg inn takket være gode talegaver (nyttig journalistisk utrustning).

Det var de store tv-selskapene, CNN, BBC, osv, og verdenspressen med New York Times, Daily Telegraph osv som var invitert. I Bagdad var situasjonen den at all reportasje måte skje på engelsk, via en satellitt-telefon der det satt sensorer og passet på hva som ble sagt og skrevet. Det var høytidelig laget prioriteringslister over rekkefølgen for mediene, for de sto jo i kø når deadline, nærmet seg. Hva gjorde Kjell, som ikke sto på den offisielle listen? Der de andre mediene oppvartet sjefene og prøvde å få gode tider, ble Kjell som en folkets mann venn med teknikerne som hadde ansvaret for driften av satellitt-telefonen. Og de ble så gode kompiser at Kjell fikk meget gunstige sendetider. Jeg spurte aldri om dette hadde skjedd takker være milde norske gaver – i andre sammenhenger kalt bestikkelser – i form av sigaretter eller flasker. Stundom er det like greit slik.

Kjell fikk gode sendetider og Stavanger Aftenblad ble eneste nordiske avis med direkte reportasje fra krigen.

En dag besøkte Kjell ruinene av en melkemelfabrikk som var rakett-ødelagt av amerikanerne fordi de mente det ble produsert kjemiske våpen der. Kjell fant en pose som jeg fremdeles har stående i hylla, merket ”sweetened alban milk powder.”

Kjell hadde vært ute i tøffe situasjoner et par år tidligere. Mange vil huske tumultene i Beijing og bildet av den lille kinesiske studenten foran en stor tank på Den himmelske fredens plass. Vi hadde sendt Kjell til Kina litt før det braket løs. Da det skjedde, ble det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs. Mange utenlandske journalister forlot landet. Men ikke Kjell. Han syklet rundt i byen, meldte seg pr. teleforn direkte til den norske ambassadøren hver 2. time. I tumultene mistet han en sykkel i tumultene og kjøpte en ”ny" damesykkel med handlekurv for 50 dollar.

Slik kunne Aftenbladets lesere bli førsteklasses orientert om hendelsene, bedre enn de fleste.

Klima, skepsis og global enighet

De internasjonale klimaforhandlingene er FNs forsøk på å lage en plan for den globale klimadugnaden: Hvor mye skal klimagassutslippene reduseres, og hvem skal betale for det? København-toppmøtet kom ikke fram til en bindende internasjonal klimaavtale. Nå fortsetter forhandlingene fram mot toppmøtet i Cancún, Mexico, i desember 2010. Tror noen at det vil skje noe positivt der? At ambisjonene i FNs klimakonvensjon fra 1992 vil kunne realiseres?

Klimatoppmøtet i Cancún skal brukes til å vedta en "balansert pakke" som senere kan bygges ut til en juridisk bindende avtale, men viljen til å legge de nødvendige utslippskuttene og pengene på bordet har ikke økt. Enkelte land inntar en hardere linje foran det kommende toppmøtet.

Forpliktende internasjonalt miljøarbeid er for tiden en tapt sak. ”Arbeidet med ny global klimaavtale går baklengs” sier EUs miljøkommisær. Nå sist måtte statsminister Stoltenberg forlate FNs hovedkvarter i Addis Abeba uten noen avtale om hvordan FN-landene kan finansiere kutt i klimagasser i utlandet.

Og uansett ”er tiltakene som diskuteres langt fra tilstrekkelige til at vi skal ha et håp om å kunne begrense oppvarmingen til 2 grader som er målsettingen. vi er på full fart inn i en klimakatastrofe” (Svein Tveitdal, leder av FN-senteret GRID)

Stadig færre tror på den menneskeskapte oppvarmingen. Rogalendingene har sterkest tilknytning til olje- og gassproduksjonen i Norge, og betegnende nok er skepsisen størst her. En nyhetsmelding i dag forteller kanskje litt om hvorfor nordmenn glemmer Arnulf Øverlands ord om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv:

• Av alle folkeferd i verden er nordmenn minst sårbare for klimaendringer. Det er fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år.

• Nesten annenhver nordmann mener at klimatrusselen er overdrevet. 25 prosent oppgir å ha endret mening i løpet av det siste året

Det er altså slik at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

Etter et besøk i Bhutan i april/mai skrev jeg en blogg om at frykten for klimaendringene synes å ha skapt forsterket vilje til i samarbeid å treffe tiltak som vil motvirke utviklingen. Dette gjelder land der klimaendringer vil få enorme konsekvenser selv ved forholdsvis små temperaturstigninger.

Klimaskeptikerne mener de har ”sunne vitenskapelige og politiske argumenter, og det begynner å bli vanskeligere å ignorere dem jo lenger inn i debatten vi går. Klimaet endres, dette er en permanent og naturlig prosess i vår atmosfære".
Svenske Kolingen sa en gang at "jag nekar fakta". men hva sier klimaskeptikerne til at:

• Siden 1980-årene har hvert tiår vært varmere enn det foregående, og jorda er gradvis blitt varmere siden 1950. «Dette er ubestridelig», sier NOAA

• Den høye temperaturen mot slutten av det 20. århundret er godt utenfor usikkerhetsområdet for kurven gjennom hele millenniet (RegClim - "Klimaet i Norge om 50 år")

• Utslipp av klimagasserer en av de fremste årsakene til at vi ikke lever bærekraftig, fremholder WWF

Internasjonale avtaler er avhengige av at Kina, India og USA blir enige. Det ser altså ikke lyst ut. Norge er et foregangsland når det gjelder kvotekjøp og midler bevaring av regnskog (selv om vi her stundom viser et janus-ansikt jfr. min blogg). Det overordnede perspektiv er selvfølgelig at klimaproblematikken må løses globalt. Men det må ikke lulle oss inn i troen på at enten er ikke klimaprognosene troverdige, eller at dersom de likevel skulle være det kan vi kjøpe oss fri fri for tiltak på hjemmebane. Vi bør vise ansvar, gå foran, gjør klimakutt når det gjelder olje/gass og transport og oljefyring, blir flinkere i energiøkonomisering, forsterke satsningen på alternative energikilder.

Jeg har enda ikke fått lest Kjetil B.Alstadsheim bok der han samtaler med Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. men jeg har lest Jon Bjartnes anmeldelse av den i Alstadheims avis, Dagens Næringsliv. Og det er grunn til å merke seg både

a) hver gang noen foreslår et klimatiltak i Norge, dukker det opp en sosialøkonom på statslønn som ser ut til å ha lært samfunnsansvar av de to minste bukkene Bruse: Ta ikke meg, ta heller broren min, for han er mye billigere enn meg

b)Så lenge Stoltenberg ikke synes han må forsvare Statoil eller norsk oljepolitikk, møter vi en politiker som er utpreget global i hodet, og så altså gjør stor nytte for seg ute i verden.

Åpenhet - så lenge det passer

Myndighetene er i prinsippet for offentlighet, gjerne meroffentlighet. Men realitetene viser at forvaltningen på ulike plan stundom av politiske og andre bekvemmelighetsgrunner bryter intensjonene i Offentlighetsloven.

Jeg skjønner at søkere ikke ønsker navn offentliggjort, men jeg har vanskelig for å forstå at myndigheter som vil stå for åpenhet og gir strenge regler om offentlighet, i mange prosesser synes så være mest interessert i lukkede prosesser der hodejegere finner frem til “høvelige kandidater”.

I noen sammenhenger handler det naturligvis om rene politiske løp. Saken om ny direktør for Språkrådet synes å være en av dem. Et enstemmig styre innstiller en kandidat, kulturministeren gir rødt lys, hvorpå deler av styret trekker seg. I en artikkel i Dagbladet i går skrev den vrakede søkeren, professor Kjell Lars Berge, at Huitfeldt og regjeringen i viktige språkpolitiske spørsmål som for eksempel moms på e-bøker etter hans mening “handler stikk i strid den språkpolitikken de selv har vært med på å vedta”.
Her blir det nok utnevnt en som har større politisk tillit.

Også i den mest sentrale kulturstillingen, direktør i Norsk Kulturråd har det vært reagert på prosessen. Etter at søknadsfristen gikk ut, sa departementet at man gjennom et rekrutteringsfirma ville lete etter nye søkere. Fire dager før utnevnelsen av Anne Aasheim sa departementet at prosessen “pågår fortsatt, og vi utelukker ikke at det kan komme flere søkere som ikke har søkt, men vurderer å gjøre det”.

Under fredagens pressekonferanse der Huitfeldt presenterte Aasheim, sa den nye direktøren at hun først søkte jobben dagen før. Formelt er dette sikkert riktig. ”Endringene statsråden varslet i budsjettet ga svarene jeg trengte for å si ja til jobben”, sier Aasheim. Men tror noen at det før den formelle søknad ble levert ikke hadde vært samtaler om kulturpolitiske holdninger mellom departement og Aasheim?

Jeg tror Anne Aasheim har kvalifikasjoner til å bli en utmerket direktør i Kulturrådet. Men kan den tidligere sjefredaktøren i en av Norges viktigste aviser gå god for den offentlighetspraksis Kulturdepartement her har praktisert?

Jurist Kristine Foss i Norsk Presseforbund kommenterer: ”Departementet har snytt oss for å få vite hvem andre som har vært vurdert i ansettelsen. Vi får ikke vite om Aasheim har konkurrert med Valgerd Svarstad Haugland eller Anne Enger, som begge er navn som har blitt nevnt som aktuelle for stillingen.. Å få vite hvem Aasheim har konkurrert mot, er jo helt avgjørende for å kunne ha en velbegrunnet oppfatning av om hun var den beste kandidaten. Samfunnet fratas muligheten til å foreta en uavhengig kontroll av ansettelsen. Kontroll av ansettelser er en av de viktigste, om ikke det viktigste, hensynet bak regelen om innsyn i søkerlister”.

Altfor ofte synes det som om det er nok for å gjøre unntak at en søker ber om det. Loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper.

I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.

Makter og myndigheter på ulike plan i forvaltningen bør bli mer bevisste på å følge disse retningslinjene.

Sparegris med flekker og sprekker

Nytt på nytt på nytt - eller om att og om att og om att: Det kommer stadig flekker på og sprekker i den utvendige glasuren på vår nasjonale sparebøsse, Oljefondet. Den gamle historien om at teori er teori og praksis er praksis, and never the twain shall meet. Omverdenen hører nok hva vi sier, men de ser hva vi gjør. Det er ikke alltid et vakkert syn.

Petronila Chumpi er kommet fra Peru til Norge og bringer med seg følgende budskap: ”Det er skandaløst. Rike land som Norge har en svært dobbeltmoralsk rolle ute i verden. De kjøper seg fri fra ansvaret ved å late som om de støtter både urfolks rettigheter og bevaring av regnskogen. For samtidig bruker de enorme mengder penger på å ødelegge nettopp disse to tingene”.
En representant for urfolket sier ifra om at Norge tjener penger på industrielle utslipp og lekkasjer av olje og flytende gass, ødeleggelser av land, territorier og naturressurser.

Hun er ikke alene. Det er mange og mangt på klagelisten:
Urfolk i Guatemala – investeringer i selskaper ansvarlig for gruvedrift som fører til store miljøskader, helseproblemer, hudproblemer og hårtap hos barn, sprekker i hus, brønner som tappes).
Urfolk i Brasil - store demninger for gruvedrift kan sette et areal tilsvarende 11.000 fotballbaner under vann og skape avskoging.
Vest-Sahara - investeringer i gjødselseskaper med eksport som er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode.
Burma - oljeinvesteringer i prosjekt gjort det mulig for militærjuntaen å starte et ulovlig atomvåpenprogram.
Sudan - eierinteresser i oljeselskaper som skal ha medvirket til krigsforbrytelser i Sudan.
Bredt internasjonalt – investeringer utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes som alle driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett, ulovlig i Norge.
Osv, osv.

Viktige skogområder i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia får 2,2 milliarder kroner i 2011 fra Norge til bevaring av regnskog.
Viktige skogområder i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia er områder der Oljefondet ved årsskiftet hadde investert 11,2 milliarder kroner i selskaper som anklages for å påføre stor skade på regnskog og urbefolkning.

Det spanske oljeselskapet Repsol forurenser og skaper store problemer for urfolk. Her har oljefondet har investert stort i, 2,8 milliarder kroner - en tidobling siden 2007, da Regnskogfondet først varslet oljefondets etikkråd om saken.
Det siste tall jeg har sett for sparegrisen vår er 2.910 milliarder kroner , nærmere 600.000 for hver innbygger i Norge. Snart runder vi 3000 milliarder. Det er penger vi har tjent på å utvinne og selge olje, og fra det vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Avgående sjef i Norges Bank, Svein Gjedrem, regner med at sparegrisen er dobbelt så tykk om 10 år. Våre etterkommere vil neppe ha grunn til å spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Jeg misunner ikke Etikkrådet når det gjør sine vurderinger og anbefalinger I sparegrisen vår ligger det aksjer i over 8.000 selskaper over hele verden. Norge deltar i et finansolympisk hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, god vilje og etikkråd.(Jeg har skrevet mer om dette i bloggen "Olje, fond, etikk og ansvar")

Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. En kamp mot sparegrisens fedme vil neppe fenge særlig oppslutning. Men vår store Lotto-gevinst (vi har ikke en gang tatt lodd) burde tilsi at vi ikke kan være fornøyd med den ene prosenten som går til bistand, eller hjelp til selvhjelp som det egentlig bør hete og være.

Og – kan vi ikke i det minste motvirke at lokalbefolking og miljø blir sittende med store miljøkostnader påført av selskaper som Oljefondet har vært inne i? Støtte til "fri rettshjelp" vil i slike tilfeller være en god og etisk måte å ivareta interessene til de som får merke kostnadene ved uetisk forretningsdrift. Her har Regjeringa et ansvar for å etablere mekanismer som sikrer at de berørte kan få prøvd sakene sine for nasjonale eller internasjonale retts- og tvisteinstanser.

Aktivt eller passivt – gjennom våre finansielle operasjoner gjennom Oljefondet driver Norge politikk. Det er viktig å erkjenne at vi ikke bare sliter med å leve opp til idealene men også bevisst opptrer med et Janus-ansikt overfor verden. Da bør kanskje de store honnørord og egenerklæringer ikke sitte altfor løst.

Møter med Sima Samar

14.januar 2008, Kabul. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ankommer hotell Serena, ’”Første punkt på utenriksministerens offisielle program var et møte med Sima Samar, lederen for den afghanske menneskerettighetsorganisasjonen. Møtet med Samar begynte ca kl 17.40. ….Møtet hadde vart i ca en halv time da deltakerne hørte støy ovenfra. De forstod ikke umiddelbart at hotellet var under angrep og prøvde å fortsette møtet. Ca kl 18.15 (14.45) hørte de en kraftig eksplosjon etterfulgt av intens skyting”.
Det var neppe tilfeldig at Gahr Støre ville møte Sima Samar først under sitt besøk i Kabul. Og det er ingen tilfeldighet at Sima Samar i dag er en av favorittene til å få Nobels fredspris.

Hun er lege og menneskerettsforkjemper og leder Afghanistans uavhengige menneskerettsorganisasjon, som Kirkens Nødhjelp var medvirkende til å få i gang. Jeg hadde gleden av å møte henne i 2003, i et Kabul som var betydelig fredeligere enn i dag - jeg kunne uproblematisk gå rundt i gatene. Hun har kjempet for kvinners rettigheter i en årrekke.

-I Afghanistan er man nå i ferd med å bevege seg fra skarpe våpen til forhandlinger, og i den prosessen er kvinnerettigheter et følsomt tema. Hvis nobelkomiteen ønsker å bety noe, kan den velge å stille seg bak en person som slåss nettopp for dette. En pris til Sima Samar ville presse både på regjeringen til Hamid Karzai og på det internasjonale samfunnet til å legge betydelig større vekt på menneskerettigheter, sier Kristian Berg Harpviken, direktør i Fredsforskningsinstituttet.

Jeg møtte Samar i egenskap av styreleder i Kirkens Nødhjelp og fordi hun i mange år har arbeidet nært sammen med KN. Det var sterkt å høre henne fortelle om et liv i kamp for kinners rettigheter, i kamp mot Taliban.

”Vi kan ikke få fred, demokrati og utvikling i Afghanistan før kvinnene blir dyktiggjort og krenkelsene av deres menneskerettigheter avsluttes. Derfor satset jeg mye på utdannelse for jenter, ved siden av den medisinske hjelpen til folk. Taliban mislikte dette, og derfor måtte jeg stundom lage skoler i private hjem, eller jeg måtte si at det gjaldt undervisning på et langt lavere nivå enn den som virkelig ble gitt”Simna Samar møtte motgang, forfølgelse og trusler. Men hun var modig. En gang hadde en offiser beslaglagt en lastebil med byggemateriell og proteinrik kjeks fra Norge. Hun minnet ham om at kona hans lå på klinikken hennes for behandling, og krevde at lasten ble frigitt. ”Neste dag fikk jeg alt tilbake”.

Hun kritiserte fundamentalistisk islam, sharialovene og bruken av burka – når den ble truet på kvinnene. Talibanske trusler ble farligere og farligere, og hun måtte flyktet til Pakistan og fortsatte arbeidet derfra.

I 2002 kom hun tilbake og ble visepresident og minjster for kvinnespørsmål. Men hennes kritikk mot sharia og fundamentalisme og undertrykkelse av kvinner møtte så stor motstand at hun valgte å gå av en tid etter at jeg snakket med henne. Da ble hun leder av menneskerettighetsorganisasjonen, samtidig som hun ledet arbeidet med fire sykehus, 12 klinikker og 60 skoler.

Vi snakket naturlig nok mest om Kirkens Nødhjelps arbeid i landet. KN har jobbet i Afghanistan siden 1979 og har kontorer i Kabul og Meymaneh med til sammen 50 ansatte. Sima Samar har vært en viktig rådgiver særlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering, beredskap og respons ved katastrofer, og forebygging og håndtering av konflikt. KN arbeider også med matsikkerhet, vann og fornybar energi og utvikling av landbruk.

Kirkens Nødhjelps overordnede mål i Afghanistan er å bedre levekårene for utsatte og marginaliserte mennesker gjennom bærekraftig bruk av lokale krefter og naturressurser i integrerte landsbygdutviklingsprosjekter

Hennes avskjedsord var relatert til at jeg hadde fortalt om min opplvelse av et enormt antall opiumsvalmuer på veien fra Pakistan: ”Vi har omtrent 90 pst av verdens opiumplanter. De som står bak narkotikahandelen er like farlige som fanatiske islamister og må bekjempes like aktivt".

Sima Samar har mottatt et tosifret antall priser og utmerkelser for sitt arbeid. Får hun en ny anerkjennelse i dag?

Juss og habilitet - og politikk

Når en statsråd må be Justisdepartementets lovavdeling om en habilitetsuttalelse, har vedkommende et problem – uansett svar. Politikk er stundom mer enn juss, og juss stundom mer enn politikk. Det kan finnes betydelig uenighet om når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

Regjeringens største habitetsproblem gjelder etter min mening ikke først og fremst Navarsete, Riis-Johansen og Meltveit Kleppa, og slett ikke Gahr Støre. Fordi Fiskeridepartementet er uinteressant for de fleste ikke-fagfolk, og dermed lite sexy, har statsråd Lisbet Berg Knudsen, med klare eierinteresser i fiskeri-Norge, sluppet lettvint unna medienes søkelys.

De tre Sp-statsrådene var ikke inhabile på sine respektive områder, selv om Senterpartiet har mottatt store, ulovlige pengebidrag fra Eidsiva Energi og Troms. Det mener Justisdepartementets lovavdeling.

Så enkelt er det ikke, sier opposisjonen. ”Lovavdelingen er ingen objektiv autoritet. Den har til oppgave å ivareta regjeringens interesser” fremholder leder Anders Anundsen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Lovavdelingen gjør et solid arbeid og er et godt avklaringsinstrument. Tolkningene er veiledende, ikke bestemmende. Regjeringen driver politikk. Men både når det gjelder saken om rederiskatten og om Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift) gikk Regjeringen – som støttet seg på lovavdelingen – på nederlag i Høyesterett. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger.

Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den unnskylder ikke manglende politisk gangsyn. Tillit skapes ikke selv om Justisdepartementets lovavdeling sier at habilitetsregler ikke er brutt.

Jeg tror at Sp-statsrådene snakker sant om sin uvitenhet i den aktuelle saken, men det som har skjedd kan bidra til en økt politikerskepsis.

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ble statsråd etter valget i fjor høst. Hun kom fra jobben som fiskeoppdretter i familieselskapet Sinkaberg-Hansen AS og har hatt en rekke styreverv både i og utenfor næringen.

Hun er flere ganger blitt anklaget for inhabilitet, som da hun foreslo en forskrift som gir fylkesmenn mulighet til å sette søknader om etablering og utvidelser av oppdrettsanlegg foran alle andre saker og hastebehandle dem. Særlig Miljøverndepartementet var svært kritisk til forslaget fordi det kan innebære at miljømyndigheter ikke får mulighet til å vurdere søknadene.

Statsråden ville fryse gebyrer for et selskap hvor hun har åpenbare økonomiske interesser på eiersiden. Justisdepartementets lovavdeling sa at fiskeriministeren var inhabil til å behandle de omstridte milliongebyrene en rekke oppdrettselskaper risikerer å måtte betale for brudd på lovverket. Men fiskeriekspertene mener lovavdelingens vurdering er langt mer omfattende enn statsråden selv tolker den. De fremholder at statsråden har ingen særlig mulighet til å håndtere oppdrettsaker etter dette, verken individuelle saker eller generelle.

Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Små kommuner, nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av inhabilitetsreglene.

Sivilombudsmannen Arne Fliflet gjør en glimrende jobb i dette landskapet. Han registrerer tvilen, skepsisen og endog mistenksomheten overfor motiver og avgjørelser på toppen: ”Selv om det ikke skulle være grunnlag for dette, er det nødvendig at tilliten til forvaltningen styrkes”. Dette gjelder også politikere.

Jeg tror denne tilliten styrkes dersom fiskerministeren får hjelp til å se at hun bør fratre. Og enkelte statsråder må bli flinkere til å lese både eposten og det som står med liten skrift i landsstyremøtepapirene.

Et stk. "skam" - resten kan vi leve med

1. Utgiftssiden på årets stats budsjett er 960 milliarder kroner. Det er nesten 200.000 pr.nordmann. 128 milliarder ( 7,4 milliarder mer enn det handlingsregelen legger opp til) er oljeinntekter. Det betyr 25.600 kr på hver enkelt av oss.

2. Norge er et krav- og rettighetssamfunn. Kravene følger eksponentialfunksjonen ( beskriver en stigning som ikke er jevn. men som blir stadig steilere). Historisk var pliktene overveldende i forhold tilrettighetene. Balansepunktet er nå passert med god margin.

3. Antall interessegrupper øker i samme takt som medisinske nyvinninger, og er blitt en sterk utgiftsdrivende faktorer på statsbudsjettet.

4. ”Stø kurs ” (Regjeringen) – men mot hva? ”Økende klimagassutslipp og fortsatt tap av naturmangfold” (Natur og Ungdom). ” Ingen penger til CO2-håndtering på Kårstø” (Bellona).

5. Milepæl: For første gang på 2000-tallet legges frem et statsbudsjett med innstramming (0,2%, men likevel).

6. Alle skal med. Få ordentlige prioriteringer, men masse klaging på at gode formål ikke har fått mer. ” Sosialdemokrati med nogo attåt, har ikke politikere som evner eller tør tenke langsiktig (Jan Arild Snoen i Minerva)

7. Hovedsatsing: ”Holde arbeidsledigheten og rentesatsen lav” (statsminister Stoltenberg). Gode muligheter for at dette lykkes.

8. a) Ingen overraskelser i LOs kommentar : ”Et budsjett for arbeid og sysselsetteing” (Roar Flåthen)

b )Ingen overraskelser i opposisjonens kommentarer: ”Vi må skape mer, ikke skatte mer” (Høyre). ” De eldre blir taperne” og ” Fører til mer harryhandel i Sverige” (Frp). ” altfor dårlige på miljø, på kunnskap” (Venstre). ”Skuffet over bistandskutt og mangel på et skikkelig løft for en verdig eldreomsorg” (KrF).”En milliard til krigen i Afghanistan, men bistands-kutt” (Rødt).

c)Ingen overraskelser i organisasjonenes kommentarer: ”Behov for en avgiftsrevolusjon” (NAF). ”Mange kommuner må foreta tøffe prioriteringer” (KS). ” ikke et budsjett for de sykeste gamle” (Norsk Sykepleierforbund). ” bidrar ikke til at flere funksjonshemmede kommer i arbeid” (FFO). ” Svikter asylsøkerbarna nok en gang” (Redd Barna).”For svak styrking av innsatsen motg fattigdom” (FO). ” Nå er vi lei av fine ord om motivasjon og praksisretting” (Norsk Elevorganiosasjon). ”Krever flere lærere” (Utdanningsforbundet) ”Skuffende” (Norsk Kulkturskoleråd). ” gjør lite for å fornye Norge og skape flere arbeidsplasser for fremtiden” (HSH). ”Avgiftsøkningen uansvarlig og en gavepakke til Systembolaget og smuglere” (Vin - og brennevinleverandørenes forening). ” Savner djerve grep for å styrke konkurranseutsatt sektor” (Norsk Industri). ” Jens fyller ikke bassengene i år heller” (vestlandskommuner”.” Urimelig at 30 prosent av pensjonistene skal betale mer i skatt for å dekke inn andres skattelette” (Seniorsaken). Osv, osv, osv, osv.

9. Og alle hjerter gleder seg: ” To uker ekstra permisjon til far, nå også når mor er uføretrygdet”. ”En milepæl for countrymusikken”. ”Flere får gratis barnehage”. ”Bibliotekene får 2 mill. til dataspill”. ”Styrket tannhelse i distriktene”. ”Norsk Rockforbund roser kulturministeren”.

10. Minst perspektivrikt:Miljø- og klimapolitikken.

11. ”Seier’n er vår”: Den kulturinteresserte, miljøbeviste far er budsjettets vinner. Taperen er den røykende, netthandlende pensjonisten med høy inntekt (Dagbladet).

12. Spenningsmomentet: Det mest spennende i finanstalen til Sigbjørn Johnsen var om han skulle si tjue ølløv eller elleve (Svein Th. Marthinsen).

13. Ord for dagen:
"Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad"
(Thomas Kingo, 1674)

14. a) Budsjettet er solid, men mangler perspektiver. Det er godt tilpasset dagens Norge. Det kommer til å vedtas med lite hyl og skrik og få endringer.

b) Til de ansvarlige opposisjonspartiene: Alle påplusningsforslag må finne en reduksjons-motpost eller sannsynlig inntektsøkning.

PS: ”Vår ære og vår finansielle makt har oljefunn oss skapt” (fritt etter Nordahl Grieg). I stedet for å dele gevinsten i naturens Lotto med flere, bruker vi den til stadige forbedringer av egen velstand. Heller enn å svekke bistandsstøtten burde målsettingen være å øke den.

På dette ene punktet er budsjettet for 2011 en skam

Åndelig kvakksalveri

”Kreftpasienter skal ikke ta cellegift”. ”Kristne behøver ikke å være syke”, ”Funksjonshemmede barn er Guds straff for foreldrenes synd”. "Mange er syke og har ikke peiling på at de kan vandre i guddommelig helse”.

Sitatene er tillagt den omstridte amerikanske helbredelsespredikanten Thurman Scrivner, som har fremført sitt budskap på tv-kanalen ”Visjon Norge”. Selv om de skulle bare tatt litt ut av sin sammenheng, som kanalleder Jan Hanvold hevder, er det ikke vanskelig å skjønne reaksjoner fra f.eks. generalsekretær Jarl Ovesen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO):

”Jeg vet at en del søker til miljøer som tilbyr forbønn. Det skal de få lov til. Men de må ikke komme i en situasjon der de selv bli påført skyld for at helbredelsen ikke inntreffer. Jeg vet at mange kan oppleve slik forkynnelse som en krenkelse. Men jeg ønsker ikke forbud mot helbredelsesforkynnelse eller forbønn for syke.”

Såkalte helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn, tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Snåsamannen, Jorald Gjerstad, sier på sin måte:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Høstjakten er over

De hadde ham nå. Dagfinn Høybråten.

Høstjakten sluttet like raskt som den begynte. Røster i KrFs øvre sjikt – det er ikke nødvendigvis så høyt dersom taket er lavt – talte fra mellomgulvet under løfte om kildebeskyttelse. Dannet, men klart nok, uten kryss og b.

Det var som å stikke hull på en gul ballong. Bebreidelsene mot formann Dagfinns lederstil veltet ut. Han hadde både skjelt ut nære medarbeidere, slått ned alle kritiske røster og sendt SMS. Trolig var det dekkende for hvordan de anonym skarer hadde opplevd det. Og like trolig ga formann Dagfinn en for egen del korrekt beskrivelse av hvordan han opplevde denne situasjonen: ”Jeg kjenner meg ikke igjen”.

”Du må ikke være så sint!” sier Marie stundom til meg. ”Jeg er ikke sint, jeg engasjert”, svarer jeg. ”Men du høres sint ut”. Og da gjør jeg nok det. Kommunikasjonens ABC er enkelt. Det er ikke det du sier, men det andre hører som setter dagsorden. Ikke det du mener du gjør, men det andre ser.

Jeg er ingen beundrer av dem som skjuler seg under anonymitetens kappe og fyrer av skyts av ulike kaliber. Feigt. Og da noen prisversdig nok stod frem, var det to harvært’ere. En avgått Kristiansand-ordfører og en ditto stortingsrepresentant fra Hordaland. De løp ikke den store risikoen.

Feigheten forteller om svakheter i KrF-kulturen. De skikker seg like med den politiske partiverden for øvrig. Selv om man har forsøkt seg med intern konfliktløsning, så noen seg tjent med bakholdsangrepet i åpent lende. Trolig med ønske om å gjøre det beste for partiet, andre steder hender det at også personlige ambisjoner er medvirkende. I alle fall har man ikke holdt seg til formaningen i Matteus 5.37: ”Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.”

Politikk minner om sjakk: Det første trekket avgjør ofte det siste. Dagfinn Høybråten kan sin bibel og var intelligent nok til å skjønne at bak trykksverten i Aftenpoosten stod hans mene tekel ufarsin. Usynlige hender hadde skrevet hemmelighetsfulle ord på avisveggen slik det skjedde ved kong Belsasars gjestebud (Dan 5,5 og 24–30), og som profeten tydet slik: Mene – 'tellet' har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel – 'veid' er du på vekten og funnet for lett. Peres (=ufarsin) – 'delt' er ditt rike og gitt til mederne og perser. I dette tilfelle mellom de dypt konservative og de som synes han er forsiktig og lite karismatisk.

Så langt jeg kan se har imidlertid ikke Høybråten endret seg siden han ble valgt.

Politikk minner også om fotball. Laget kan kaste trenere slik det skjedde med Valgerd Svarstad Haugland før valget i 2005. Men etter et lite oppsving uteblir resultatene i det lange løp, stundom ender det med nedrykk. KrF-laget har problemer med alderssammensetningen, grunnfjellet er i ferd med å gå i oppløsning. Også spillestilen byr på utfordringer: skal man holde seg i det meget spredt befolkede området på midtstreken, eller prøve seg med dobbelt tango med "et skritt hit og et skritt dit, men så kjem det je itte kainn". Problemene løses uansett ikke gjennom et lederskifte, selv om den nye sjefen vil få samme etternavn som den forrige landslagssjefen

Dagfinn Høybråten går – fordi han er en politisk meteorolog som skjønner hvilken vei vinder blåser. Denne gangen kraftig i mot. Han innså umiddelbart at dagene fremover ville bli preget av telefoner fra partifeller,journalister som i flokk ville lage oppslag på KrF-ere som etterhvert våger seg frem,og endelig kommentatorenes enig og tro til Høybråten faller: Når går han? Svaret kom raskt, i beste Dagfinn-stil:I 2013er det helt over og ut i norsk politikk. Lederskiftet skjer i 2011. Så får han trolig fred, og krokodillene vil kunne ta frem lommetørklærne.

En lederstil som kan gå godt for en faglig sterk statsråd, en dyktig rådmann eller leder av Rikstrygsdeverket, er ikke nødvendigvis den beste for en lagbygger i et konglomeratisk parti med spenninger og høy følelsesterskel.

Når øyeblikkets kjedeligheter raskt er glemt, vil imidlertid Dagfinn Høybråtens hans ettermæle være: En av de norske politikere som har bidratt til størst endringer i norsk hverdag – og med effekt også i utlandet. Stikkord: Røykeloven. I det perspektivet blir øyeblikket smått.

KrF istemmer nok med Terje Vigen: Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, - og så får du ha takk da, Gud.

Tre norske forfattere Nobel-kandidater

Hva er felles for Pearl S. Buck, Carl Spitteler, Theodor Mommsen og Maurice Maeterlinck?
De har alle fått Nobels litteraturpris.

Hva er felles for Leo Tolstoj, Rainer Maria Rilke, Mark Twain, James Joyce , Émile Zola, August Strindberg og Henrik Ibsen?
De har ikke fått Nobels litteraturpris.

Hva er felles for Kjell Askildsen, Jon Fosse og Per Pettersson?
De er alle kandidater til årets litteraturpris.

Spillselskapet Ladbrokes er etter Per Pettersson (odds 51) som den 50. mest sannsynlige vinner. Jon Fosse - den mest spilte norske dramatikeren etter Ibsen - er nr. 53 (odds 67). 80 år gamle Kjell Askildsen (odds 76) - er nærmest geniforklart som novelleforfatter, ”Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten” ble i 2006 kåret den beste boken utgitt i Norge de siste 25 årene - er nr.62

Spillselskapet Unibet har odds 20 på at den verdenskjente ex-bibliotekaren fra Veitvet i Oslo vinner verdens gjeveste litteraturpris. Fjorårsvinner Herta Müller stod i odds 60 før hun for et år siden ble utropt som vinner.
Mange tror at den syrisk-libanesiske poeten Adonis kan få prisen i år, men også japaneren Haruki Murakami, den amerikansk-jødiske forfatteren Philip Roth, israeleren Amos Oz og italieneren Claudio Magris, nevnes av mange. Lavest odds hos
Unibet har forøbvrig Tomas Tranströmer, kanskje den internasjonalt best kjente skandinaviske lyriker i dag. Han er oversatt til omkring 50 språk,
Seks svensker har tidligere fått prisen, som utdeles av Svenska Akademin.

Prisen ble lenge nesten nesten bare europeisk, men i de senere land er perspektivet blitt bredere. I prisens historie er 66 gått til Europa utenom Norden, som har 12 (tre til Norge: Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun og Sigrid Undset). USA og andre engelskspråklige land har fått 13 priser, mens resten av verden har 15. 12 priser er gått til kvinnelige forfatterte.

Min favoritt, Bob Dylan, ligger dårlig an med 101 i odds. Men få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenerasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before she sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.

10.november kommer fasit.

Høy hastighet - på utbedring

Høy hastighet i utredning av høyhastighetstog – lav hastighet i å gjøre det eksisterende banenett og togstandard bedre. Typisk norsk: Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av det opplegg man allerede har og som slett ikke fungerer godt nok. Det er kjekt å klippe snorer, du får ikke de store medieoppslag om du har fått drevet igjennom en helt nødvendig opprustning i en skinnegang eller har forsterket opplegget slik at kjøreledninger ikke så lett faller ned.

Tidens tann tærer uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller plomber (de broene som bygges skjer helt andre steder). Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingn blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

Jernbaneverket delte i går ut seks kontrakter for utredning av lyntog - på knappe fire måneder.Norges fremste transportøkonomiske forskningsinstitusjon, TØI, er svært kritisk: ”Lyntog skal gå fort, men tiden man bruker på å utrede om vi skal ha det i Norge bør ikke være for knapp.. Dette kan bli den største investeringen siden Bergensbanen. Dermed bør man ha best mulig beslutningsgrunnlag. Det er en viss fare for at hastverk blir lastverk”.

Utredninger om lyntog vil dessuten måtte bygge på en rekke antagelser om økonomi, passasjergrunnlag Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet.
Det kan godt være at Norge skal investere i lyntog den dagen det er trafikkmessig forsvarlig å investere i det; når alle fakta og alternativ er klargjort; og når vi vet og har bestemt oss for hva vi er villige til å ofre for å få investeringspengene på bordet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minsker, bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv.

”Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap” (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange ( og i noen sammenhenger svært fornuftige) vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane – og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forholdene bedre til rette for næringslivet Kanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innafor”.

Det partipolitiske Norge synes å boble over av lyntogsbegeistring. Med ett unntak: Fremskrittspartiet. Og i denne saken støtter jeg Frp. Her og nå bør vi konsentrere innsats og oppmerksomhet på konkrete tiltak som vi vet vil styrke næringslivet, skape økt trivsel, gevinst for miljøet. Og gjør det med høy hastighet.