Åpenhet - så lenge det passer

Myndighetene er i prinsippet for offentlighet, gjerne meroffentlighet. Men realitetene viser at forvaltningen på ulike plan stundom av politiske og andre bekvemmelighetsgrunner bryter intensjonene i Offentlighetsloven.

Jeg skjønner at søkere ikke ønsker navn offentliggjort, men jeg har vanskelig for å forstå at myndigheter som vil stå for åpenhet og gir strenge regler om offentlighet, i mange prosesser synes så være mest interessert i lukkede prosesser der hodejegere finner frem til “høvelige kandidater”.

I noen sammenhenger handler det naturligvis om rene politiske løp. Saken om ny direktør for Språkrådet synes å være en av dem. Et enstemmig styre innstiller en kandidat, kulturministeren gir rødt lys, hvorpå deler av styret trekker seg. I en artikkel i Dagbladet i går skrev den vrakede søkeren, professor Kjell Lars Berge, at Huitfeldt og regjeringen i viktige språkpolitiske spørsmål som for eksempel moms på e-bøker etter hans mening “handler stikk i strid den språkpolitikken de selv har vært med på å vedta”.
Her blir det nok utnevnt en som har større politisk tillit.

Også i den mest sentrale kulturstillingen, direktør i Norsk Kulturråd har det vært reagert på prosessen. Etter at søknadsfristen gikk ut, sa departementet at man gjennom et rekrutteringsfirma ville lete etter nye søkere. Fire dager før utnevnelsen av Anne Aasheim sa departementet at prosessen “pågår fortsatt, og vi utelukker ikke at det kan komme flere søkere som ikke har søkt, men vurderer å gjøre det”.

Under fredagens pressekonferanse der Huitfeldt presenterte Aasheim, sa den nye direktøren at hun først søkte jobben dagen før. Formelt er dette sikkert riktig. ”Endringene statsråden varslet i budsjettet ga svarene jeg trengte for å si ja til jobben”, sier Aasheim. Men tror noen at det før den formelle søknad ble levert ikke hadde vært samtaler om kulturpolitiske holdninger mellom departement og Aasheim?

Jeg tror Anne Aasheim har kvalifikasjoner til å bli en utmerket direktør i Kulturrådet. Men kan den tidligere sjefredaktøren i en av Norges viktigste aviser gå god for den offentlighetspraksis Kulturdepartement her har praktisert?

Jurist Kristine Foss i Norsk Presseforbund kommenterer: ”Departementet har snytt oss for å få vite hvem andre som har vært vurdert i ansettelsen. Vi får ikke vite om Aasheim har konkurrert med Valgerd Svarstad Haugland eller Anne Enger, som begge er navn som har blitt nevnt som aktuelle for stillingen.. Å få vite hvem Aasheim har konkurrert mot, er jo helt avgjørende for å kunne ha en velbegrunnet oppfatning av om hun var den beste kandidaten. Samfunnet fratas muligheten til å foreta en uavhengig kontroll av ansettelsen. Kontroll av ansettelser er en av de viktigste, om ikke det viktigste, hensynet bak regelen om innsyn i søkerlister”.

Altfor ofte synes det som om det er nok for å gjøre unntak at en søker ber om det. Loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper.

I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.

Makter og myndigheter på ulike plan i forvaltningen bør bli mer bevisste på å følge disse retningslinjene.