Nostalgisk om journalistbløff og oppfinnsomhet

AMMAN: Jeg går i gatene i den jordanske hovedstaden og er plutselig 19 år tilbake i tid, til den gang aviser fremdeles hadde brukbare reisebudsjetter. I Stavanger Aftenblad hadde vi etablert en ordning med korttidskorrespondenter som et ledd i kompetanseutvikling og reportasjetrening fra andre forhold.

I 1991 hadde avisen i noen måneder Kjell Gjerseth stasjonert i Amman. Han hadde en mer variert bakgrunn enn de fleste: journaliststudier, sosiolog, lektor ved distriktshøyskolen i Volda, AKP-ml, sjølproletarisering på Jøtul fabrikker og leder av ulovlig streik i seks uker, journalist i Klassekampen, Tarjei Vesaas’ debutantpris for ”Chakoo” (en roman fra Afghanistan under sovjetisk okkupasjon), og altså journalist i hjembyen.

Så kom den første Gulfkrigen i 1991, og Kjell dekket den fra sitt lille Amman-kontor. Lenge var det håpløst for utenlandske journalister å komme seg inn i Irak. Men så plutselig ble det kjent at Hussein hadde sagt at 20 representanter for verdenspressen skulle få komme inn i se krigens ødeleggelser.

Da reagerte Kjell lynraskt. Han hadde et visum til Irak (gode journalister har også flaks), leide en drosje og kjørte til grensen. Der viste han frem pressekortet og fortalte om Husseuins vedtak og han var en av de 20. Nå var det nok ingen i Irak som hadde ventet at de inviterte journalistene skulle komme inn via den grenseovergangen Kjell hadde valgt, så soldatene på post hadde ikke noen liste over hvem som skulle komme.
>”You are not on the list we have heard”, sa soldatene. "I am here" sa Kjell, viste til visum, og kom seg inn takket være gode talegaver (nyttig journalistisk utrustning).

Det var de store tv-selskapene, CNN, BBC, osv, og verdenspressen med New York Times, Daily Telegraph osv som var invitert. I Bagdad var situasjonen den at all reportasje måte skje på engelsk, via en satellitt-telefon der det satt sensorer og passet på hva som ble sagt og skrevet. Det var høytidelig laget prioriteringslister over rekkefølgen for mediene, for de sto jo i kø når deadline, nærmet seg. Hva gjorde Kjell, som ikke sto på den offisielle listen? Der de andre mediene oppvartet sjefene og prøvde å få gode tider, ble Kjell som en folkets mann venn med teknikerne som hadde ansvaret for driften av satellitt-telefonen. Og de ble så gode kompiser at Kjell fikk meget gunstige sendetider. Jeg spurte aldri om dette hadde skjedd takker være milde norske gaver – i andre sammenhenger kalt bestikkelser – i form av sigaretter eller flasker. Stundom er det like greit slik.

Kjell fikk gode sendetider og Stavanger Aftenblad ble eneste nordiske avis med direkte reportasje fra krigen.

En dag besøkte Kjell ruinene av en melkemelfabrikk som var rakett-ødelagt av amerikanerne fordi de mente det ble produsert kjemiske våpen der. Kjell fant en pose som jeg fremdeles har stående i hylla, merket ”sweetened alban milk powder.”

Kjell hadde vært ute i tøffe situasjoner et par år tidligere. Mange vil huske tumultene i Beijing og bildet av den lille kinesiske studenten foran en stor tank på Den himmelske fredens plass. Vi hadde sendt Kjell til Kina litt før det braket løs. Da det skjedde, ble det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs. Mange utenlandske journalister forlot landet. Men ikke Kjell. Han syklet rundt i byen, meldte seg pr. teleforn direkte til den norske ambassadøren hver 2. time. I tumultene mistet han en sykkel i tumultene og kjøpte en ”ny" damesykkel med handlekurv for 50 dollar.

Slik kunne Aftenbladets lesere bli førsteklasses orientert om hendelsene, bedre enn de fleste.