Høstjakten sluttet like raskt som den begynte. Røster i KrFs øvre sjikt – det er ikke nødvendigvis så høyt dersom taket er lavt – talte fra mellomgulvet under løfte om kildebeskyttelse. Dannet, men klart nok, uten kryss og b.
Det var som å stikke hull på en gul ballong. Bebreidelsene mot formann Dagfinns lederstil veltet ut. Han hadde både skjelt ut nære medarbeidere, slått ned alle kritiske røster og sendt SMS. Trolig var det dekkende for hvordan de anonym skarer hadde opplevd det. Og like trolig ga formann Dagfinn en for egen del korrekt beskrivelse av hvordan han opplevde denne situasjonen: ”Jeg kjenner meg ikke igjen”.
”Du må ikke være så sint!” sier Marie stundom til meg. ”Jeg er ikke sint, jeg engasjert”, svarer jeg. ”Men du høres sint ut”. Og da gjør jeg nok det. Kommunikasjonens ABC er enkelt. Det er ikke det du sier, men det andre hører som setter dagsorden. Ikke det du mener du gjør, men det andre ser.
Jeg er ingen beundrer av dem som skjuler seg under anonymitetens kappe og fyrer av skyts av ulike kaliber. Feigt. Og da noen prisversdig nok stod frem, var det to harvært’ere. En avgått Kristiansand-ordfører og en ditto stortingsrepresentant fra Hordaland. De løp ikke den store risikoen.
Feigheten forteller om svakheter i KrF-kulturen. De skikker seg like med den politiske partiverden for øvrig. Selv om man har forsøkt seg med intern konfliktløsning, så noen seg tjent med bakholdsangrepet i åpent lende. Trolig med ønske om å gjøre det beste for partiet, andre steder hender det at også personlige ambisjoner er medvirkende. I alle fall har man ikke holdt seg til formaningen i Matteus 5.37: ”Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.”
Politikk minner om sjakk: Det første trekket avgjør ofte det siste. Dagfinn Høybråten kan sin bibel og var intelligent nok til å skjønne at bak trykksverten i Aftenpoosten stod hans mene tekel ufarsin. Usynlige hender hadde skrevet hemmelighetsfulle ord på avisveggen slik det skjedde ved kong Belsasars gjestebud (Dan 5,5 og 24–30), og som profeten tydet slik: Mene – 'tellet' har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel – 'veid' er du på vekten og funnet for lett. Peres (=ufarsin) – 'delt' er ditt rike og gitt til mederne og perser. I dette tilfelle mellom de dypt konservative og de som synes han er forsiktig og lite karismatisk.
Så langt jeg kan se har imidlertid ikke Høybråten endret seg siden han ble valgt.
Politikk minner også om fotball. Laget kan kaste trenere slik det skjedde med Valgerd Svarstad Haugland før valget i 2005. Men etter et lite oppsving uteblir resultatene i det lange løp, stundom ender det med nedrykk. KrF-laget har problemer med alderssammensetningen, grunnfjellet er i ferd med å gå i oppløsning. Også spillestilen byr på utfordringer: skal man holde seg i det meget spredt befolkede området på midtstreken, eller prøve seg med dobbelt tango med "et skritt hit og et skritt dit, men så kjem det je itte kainn". Problemene løses uansett ikke gjennom et lederskifte, selv om den nye sjefen vil få samme etternavn som den forrige landslagssjefen
Dagfinn Høybråten går – fordi han er en politisk meteorolog som skjønner hvilken vei vinder blåser. Denne gangen kraftig i mot. Han innså umiddelbart at dagene fremover ville bli preget av telefoner fra partifeller,journalister som i flokk ville lage oppslag på KrF-ere som etterhvert våger seg frem,og endelig kommentatorenes enig og tro til Høybråten faller: Når går han? Svaret kom raskt, i beste Dagfinn-stil:I 2013er det helt over og ut i norsk politikk. Lederskiftet skjer i 2011. Så får han trolig fred, og krokodillene vil kunne ta frem lommetørklærne.
En lederstil som kan gå godt for en faglig sterk statsråd, en dyktig rådmann eller leder av Rikstrygsdeverket, er ikke nødvendigvis den beste for en lagbygger i et konglomeratisk parti med spenninger og høy følelsesterskel.
Når øyeblikkets kjedeligheter raskt er glemt, vil imidlertid Dagfinn Høybråtens hans ettermæle være: En av de norske politikere som har bidratt til størst endringer i norsk hverdag – og med effekt også i utlandet. Stikkord: Røykeloven. I det perspektivet blir øyeblikket smått.
KrF istemmer nok med Terje Vigen: Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, - og så får du ha takk da, Gud.
God analyse, og kloke argumenter!
SvarSlett