Klima, skepsis og global enighet

De internasjonale klimaforhandlingene er FNs forsøk på å lage en plan for den globale klimadugnaden: Hvor mye skal klimagassutslippene reduseres, og hvem skal betale for det? København-toppmøtet kom ikke fram til en bindende internasjonal klimaavtale. Nå fortsetter forhandlingene fram mot toppmøtet i Cancún, Mexico, i desember 2010. Tror noen at det vil skje noe positivt der? At ambisjonene i FNs klimakonvensjon fra 1992 vil kunne realiseres?

Klimatoppmøtet i Cancún skal brukes til å vedta en "balansert pakke" som senere kan bygges ut til en juridisk bindende avtale, men viljen til å legge de nødvendige utslippskuttene og pengene på bordet har ikke økt. Enkelte land inntar en hardere linje foran det kommende toppmøtet.

Forpliktende internasjonalt miljøarbeid er for tiden en tapt sak. ”Arbeidet med ny global klimaavtale går baklengs” sier EUs miljøkommisær. Nå sist måtte statsminister Stoltenberg forlate FNs hovedkvarter i Addis Abeba uten noen avtale om hvordan FN-landene kan finansiere kutt i klimagasser i utlandet.

Og uansett ”er tiltakene som diskuteres langt fra tilstrekkelige til at vi skal ha et håp om å kunne begrense oppvarmingen til 2 grader som er målsettingen. vi er på full fart inn i en klimakatastrofe” (Svein Tveitdal, leder av FN-senteret GRID)

Stadig færre tror på den menneskeskapte oppvarmingen. Rogalendingene har sterkest tilknytning til olje- og gassproduksjonen i Norge, og betegnende nok er skepsisen størst her. En nyhetsmelding i dag forteller kanskje litt om hvorfor nordmenn glemmer Arnulf Øverlands ord om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv:

• Av alle folkeferd i verden er nordmenn minst sårbare for klimaendringer. Det er fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år.

• Nesten annenhver nordmann mener at klimatrusselen er overdrevet. 25 prosent oppgir å ha endret mening i løpet av det siste året

Det er altså slik at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

Etter et besøk i Bhutan i april/mai skrev jeg en blogg om at frykten for klimaendringene synes å ha skapt forsterket vilje til i samarbeid å treffe tiltak som vil motvirke utviklingen. Dette gjelder land der klimaendringer vil få enorme konsekvenser selv ved forholdsvis små temperaturstigninger.

Klimaskeptikerne mener de har ”sunne vitenskapelige og politiske argumenter, og det begynner å bli vanskeligere å ignorere dem jo lenger inn i debatten vi går. Klimaet endres, dette er en permanent og naturlig prosess i vår atmosfære".
Svenske Kolingen sa en gang at "jag nekar fakta". men hva sier klimaskeptikerne til at:

• Siden 1980-årene har hvert tiår vært varmere enn det foregående, og jorda er gradvis blitt varmere siden 1950. «Dette er ubestridelig», sier NOAA

• Den høye temperaturen mot slutten av det 20. århundret er godt utenfor usikkerhetsområdet for kurven gjennom hele millenniet (RegClim - "Klimaet i Norge om 50 år")

• Utslipp av klimagasserer en av de fremste årsakene til at vi ikke lever bærekraftig, fremholder WWF

Internasjonale avtaler er avhengige av at Kina, India og USA blir enige. Det ser altså ikke lyst ut. Norge er et foregangsland når det gjelder kvotekjøp og midler bevaring av regnskog (selv om vi her stundom viser et janus-ansikt jfr. min blogg). Det overordnede perspektiv er selvfølgelig at klimaproblematikken må løses globalt. Men det må ikke lulle oss inn i troen på at enten er ikke klimaprognosene troverdige, eller at dersom de likevel skulle være det kan vi kjøpe oss fri fri for tiltak på hjemmebane. Vi bør vise ansvar, gå foran, gjør klimakutt når det gjelder olje/gass og transport og oljefyring, blir flinkere i energiøkonomisering, forsterke satsningen på alternative energikilder.

Jeg har enda ikke fått lest Kjetil B.Alstadsheim bok der han samtaler med Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. men jeg har lest Jon Bjartnes anmeldelse av den i Alstadheims avis, Dagens Næringsliv. Og det er grunn til å merke seg både

a) hver gang noen foreslår et klimatiltak i Norge, dukker det opp en sosialøkonom på statslønn som ser ut til å ha lært samfunnsansvar av de to minste bukkene Bruse: Ta ikke meg, ta heller broren min, for han er mye billigere enn meg

b)Så lenge Stoltenberg ikke synes han må forsvare Statoil eller norsk oljepolitikk, møter vi en politiker som er utpreget global i hodet, og så altså gjør stor nytte for seg ute i verden.