Det var neppe tilfeldig at Gahr Støre ville møte Sima Samar først under sitt besøk i Kabul. Og det er ingen tilfeldighet at Sima Samar i dag er en av favorittene til å få Nobels fredspris.
Hun er lege og menneskerettsforkjemper og leder Afghanistans uavhengige menneskerettsorganisasjon, som Kirkens Nødhjelp var medvirkende til å få i gang. Jeg hadde gleden av å møte henne i 2003, i et Kabul som var betydelig fredeligere enn i dag - jeg kunne uproblematisk gå rundt i gatene. Hun har kjempet for kvinners rettigheter i en årrekke.
-I Afghanistan er man nå i ferd med å bevege seg fra skarpe våpen til forhandlinger, og i den prosessen er kvinnerettigheter et følsomt tema. Hvis nobelkomiteen ønsker å bety noe, kan den velge å stille seg bak en person som slåss nettopp for dette. En pris til Sima Samar ville presse både på regjeringen til Hamid Karzai og på det internasjonale samfunnet til å legge betydelig større vekt på menneskerettigheter, sier Kristian Berg Harpviken, direktør i Fredsforskningsinstituttet.
Jeg møtte Samar i egenskap av styreleder i Kirkens Nødhjelp og fordi hun i mange år har arbeidet nært sammen med KN. Det var sterkt å høre henne fortelle om et liv i kamp for kinners rettigheter, i kamp mot Taliban.
”Vi kan ikke få fred, demokrati og utvikling i Afghanistan før kvinnene blir dyktiggjort og krenkelsene av deres menneskerettigheter avsluttes. Derfor satset jeg mye på utdannelse for jenter, ved siden av den medisinske hjelpen til folk. Taliban mislikte dette, og derfor måtte jeg stundom lage skoler i private hjem, eller jeg måtte si at det gjaldt undervisning på et langt lavere nivå enn den som virkelig ble gitt”Simna Samar møtte motgang, forfølgelse og trusler. Men hun var modig. En gang hadde en offiser beslaglagt en lastebil med byggemateriell og proteinrik kjeks fra Norge. Hun minnet ham om at kona hans lå på klinikken hennes for behandling, og krevde at lasten ble frigitt. ”Neste dag fikk jeg alt tilbake”.
Hun kritiserte fundamentalistisk islam, sharialovene og bruken av burka – når den ble truet på kvinnene. Talibanske trusler ble farligere og farligere, og hun måtte flyktet til Pakistan og fortsatte arbeidet derfra.
I 2002 kom hun tilbake og ble visepresident og minjster for kvinnespørsmål. Men hennes kritikk mot sharia og fundamentalisme og undertrykkelse av kvinner møtte så stor motstand at hun valgte å gå av en tid etter at jeg snakket med henne. Da ble hun leder av menneskerettighetsorganisasjonen, samtidig som hun ledet arbeidet med fire sykehus, 12 klinikker og 60 skoler.
Vi snakket naturlig nok mest om Kirkens Nødhjelps arbeid i landet. KN har jobbet i Afghanistan siden 1979 og har kontorer i Kabul og Meymaneh med til sammen 50 ansatte. Sima Samar har vært en viktig rådgiver særlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering, beredskap og respons ved katastrofer, og forebygging og håndtering av konflikt. KN arbeider også med matsikkerhet, vann og fornybar energi og utvikling av landbruk.
Kirkens Nødhjelps overordnede mål i Afghanistan er å bedre levekårene for utsatte og marginaliserte mennesker gjennom bærekraftig bruk av lokale krefter og naturressurser i integrerte landsbygdutviklingsprosjekter
Hennes avskjedsord var relatert til at jeg hadde fortalt om min opplvelse av et enormt antall opiumsvalmuer på veien fra Pakistan: ”Vi har omtrent 90 pst av verdens opiumplanter. De som står bak narkotikahandelen er like farlige som fanatiske islamister og må bekjempes like aktivt".
Sima Samar har mottatt et tosifret antall priser og utmerkelser for sitt arbeid. Får hun en ny anerkjennelse i dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar