Vær nyskapende - unngå kjøpevann

Ola Nordmann er innom bensinstasjonen og kjøper flaskevann til 50 kroner literen, samtidig som han beklager seg over denne dyre bensinen: ”12 kroner literen er utsuging. Nå må vi få en regjering som kan ordne opp!”
Ola jr. er blitt trendy, opptatt av kropp og helse. Uansettr varme, kropper trenger væske. Ola jr. vil ha kvalitet, og er villig til å betale for det. Men han er grunnlurt. Han kjøper sand i Sahara, bringer vann til de norske fossene.

Springvann er like godt og like sunt – minst, som kjøpevann. Alle forbrukerundersøkelser viser det samme (i dette tilfelle av Bon Aqua, Imsdal, Olden, Voss, Evian):
• Liten smaksforskjell, men springvannet er favoritt hos mange
• Best bakteriologisk kvalitet på springvannet, det er langt flere bakterier i flaskevann
• Desidert lavest pris på springvannet

En forbrukeropplysning: Kildevann er et begrep bransjen har funnet på og bevisst bruker for å få vannet til å høres sunnere ut enn det er. Vann på flaske inneholder stort sett de samme stoffene som annet vann.

I en flyplass-lounge i USA fikk jeg for et par år siden Voss of Norway. Vann fra Iveland i Setesdal. Det er dette merket som er dyrest – ca.10 dollar flasken i USA? Bono, Madona og Britney Spears har trolig fått så godt reklamebetalt at de ikke har noen problemer med å erklære sin avhengighet av Voss.

(Ellers er nok Voss mest kjent i USA som fødested for Knute Rockne, ”den strøste treneren noensinne i amerikansk fotball”. Han fikk et eget frimerke og ble i 1951 tatt opp i College Football Hall of Fame . I filmen «Knute Rockne All American», het en av skuespillerne Ronald Reagan.
En annen kjent norsk-amerikaner var Knute Nelson, guvernør i Minnesota og 28 år som senator. Han var riktignok født i Evanger, men både far og mor var fra Voss).

Mange tror de er miljøriktige når de går rundt med en vannflaske som er merkevare. Da er de nok ikke klar over at vann på flaske kan kreve opptil 2000 ganger mer energi og slipper ut 80 ganger mer CO2 enn om du bruker vann fra springen. Produksjon av flasker og etiketter, foredling og rensing av vannet, fylling og forsegling samt transport og nedkjøling er med i regnestykket. Flaskeproduksjon (med vask av gjenbruksflasker, som har større avgift enn engangsflasker) og transport utgjør mesteparten av energiforbruket.

Kanskje det mest positive ved vann på flaske: mange velger å kjøpe vann fremfor brus når de skal slukke tørsten.

Ikke alle har det vann de trenger, og de kjøper definitivt ikke dyrt vann de egentlig ikke trenger:
• 1,2 milliarder mennesker mangler tilgang til rent drikkevann.
• 2,6 milliarder mennesker verden over lever uten tilgang til grunnleggende sanitære fasiliteter.
• 6.000 barn dør hver dag fra vannrelaterte sykdommer
• Mer enn tre millioner mennesker dør hver dag på grunn av dårlige eller ikke-eksisterende vann- og sanitærforhold.

Vann- og brusfabrikker er medansvarlige for lokal vannmangel flere steder i verden. I Brasil pumper Nestlé ut en halv million liter vann pr. dag fra São Lourenco-parken, og trærne i området dør grunnet vannmangel. Coca Colas brusfabrikk i Kerala i India anklages av lokalbefolkningen for rovdrift på grunnvannet, samt for å ødelegge landbruket i området grunnet vannmangel. Brønnene er tomme for vann, og innbyggerne må gå flere kilometer hver dag for å skaffe vann. I USA er levebrødet til bønder og fiskere både i Texas og Great Lakes-regionen truet grunnet vannmangel som skyldes produksjon av flaskevann. Og forskerne har ebregnet at det globale forbruket av flaskevann krever energi tilsvarende 90-160 millioner fat olje årlig eller 6-9 ukers produksjon av olje på norsk sokkel.

Vil du være trendskapende og miljøkorrekt? Hvorfor ikke tappe springvann på en flaske, bær den med deg, drikk –og fortell hva du gjør og hvorfor kjøpevann er et unødvendig produkt.
Og enda bedre: Støtt et av vannprosjektene til Kirkens Nødhjelp. Et eksempel fra et av dem: Jeg drar fra Asmara (hovedstaden i Eritrea) ned til lavlandet. I en liten landsby ser jeg en kvinne som står og tapper vann fra en enkel brønn. Det er et resultat av et samarbeid mellom Hydroarbeidere på Karmøy (frivillig lønnstrekk), Kirkens Nødhjelp og landbruksmyndighetene i Eritrea. Jeg hilser på henne, forteller hvor jeg kommer fra (som styreleder i Kirkens Nødhjelp har jeg besøkt arbeidet i Etiopia og Eritrea).
Hun smiler, og forteller: ”I fjor på denne tiden bruke jeg og de tre døtrene mine tre og en halv time hver dag på å gå for å finne vann, og tre og en halv time hjem igjen. I dag kan døtrene mine bruke tiden til å gå på skole. De har fått et håp om en bedre fremtid. Barnedødeligheten i landsbyen vår er kraftig redusert, det samme er tilfellene av sykdommer som skyldes urent vann."

Hun og hennes globale medsøstre har det som Nordahl Grieg
Det jeg tænker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vand!

Vann er en nøkkel til å bekjempe fattigdom. Bedre tilgang til vann kan lette arbeidsbyrden for kvinner og fremme bedre utdanning for jenter. Vann kan sikre matproduksjon, sørge for helsehjelp og forhindre konflikt. Kirkens Nødhjelp har 129 prosjekter i 39 land, som arbeider med å sørge for at menneskers grunnleggende rettigheter til vann og sanitærtjenester blir respektert og oppfylt. (Gaver til Kirkens Nødhjelp konto 1594 22 87248. Vil du bli fast giver: tlf. 22 09 27

Kirke og misjon

I disse dager er mange misjonsvenner i Norge på eller forbereder seg til generalforsamlinger og sommerstevner. Et spennende element i denne sammenheng er hvor stort gjennomslaget vil være for et en situasjon der der organisasjoner- Normisjon og Misjonssambandet - som har definert seg selv som en del av Den norske kirke, ikke lenger ønsker å forstå seg som en slik bevegelse. De ”kjenner både på slitasjen og på troskapen”.

Men en misjonær som kom i mindretall på Normisjons generalforsamling, uttrykte det som nok en flere av medlemmene føler: ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”.
Og tidligere Kirkerådsleder og Indremisjonsleder Oddbjørn Evenshaug beklager også at Normisjon isolerer seg i det norske kirkelandskapet: "Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. …..Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke”.

En dag under det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Winnipeg i Canada for noen år siden, inviterte NMS, Areopagos og Kirkens Nødhjelp sine kontakter i partnerkirkene, ”friends of Norway”, til en enkel sammenkomst. Over 40 utlendinger møtte frem og ga et flott innblikk i det mangfoldet av kirkekontakter som ivaretas av organisasjonene. Da de fortalte om sine forhold til Norge satt jeg og ønsket inderlig at dette skulle de ha hørt, de hundretusener av misjonsvenner som de siste 160 årene har bedt, samlet penger og sendt ut misjonærer til jordens ender.
Jeg var så begeistret etter å ha hørt vitnesbyrdene om kontakten med Norge, at da jeg etter møtet gikk en tur sammen med Kjetil Aano, formulerte jeg meg omtrent slik; Det har nyttet, vi har vært med på å spre det budskapet alle troende er forpliktet til å bringe videre.
Jo, det har nyttet å drive misjon.

Jeg var for ikke lenge siden i Kina og fikk møte kristne ledere i Shanghai. De hadde sterke historier om trakasseringer, fengsel og tortur, kristendommen hadde likevel holdt seg levende – og vokste. En av dem kom fra et område med 90 millioner mennesker. Der var det nå offisielt 2,6 millioner kristne, men det tar ikke høyde for de uregistrerte menighetene, og han jeg snakket med mente det i alle fall var 6-7millioner kristen i et område der norsk misjon begynte arbeid for 100 år siden, der misjonærene måtte reise etter 2.verdenskrig – men der det altså vokser.
Det begynte med at noen sa ja til kallet – både til å gå og til å sende. Nå vet vi at det er mange årsaker til at den kinesiske kirke har vokst til det den er i dag. Men veksten hadde ikke vært mulig uten det møysommelige såarbeidet som kallsbevisste misjonærer har stått i.

Møtet med partnerkirker forsterket min tro på at det har vært en lykke for misjonsengasjementet at vi i Norge har hatt den praksis at frivillige organisasjoner har administrert den misjonsvirksomheten som drives innen Den norske kirke, samtidig som det i nesten alle sammenhenger er erkjent at misjon ikke er noen løsrevet handling som kirken kan gjøre eller la være å gjøre, men et grunnleggende kriterium ved det å være kirke. Misjon ligger i kirkens gener.

Kirkemøtet i Canada fortalte meg også at tyngdepunktet har flyttet seg, at det ligger store muligheter både for lokalmenighetene og hele vår kirke hvis vi lytter og åpner oss for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv innebærer i at i den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

Vi har fått et nytt misjonsmønster (fagteologene taler om et nytt ”paradigme”). Her understrekes det bl.a. at:
- misjon er hele kirkens sak – ikke bare et anliggende for særskilte organisasjoner
- misjon er alle kristnes ansvar – ikke bare en sak for yrkesmisjonærer
- misjon er en sak for alle kirker – ikke bare for kirkene i nord og vest
- det er kirkene i sør – ikke nord – som nå på mange måter blir kraftsenteret i den verdensvide kirkes misjon - misjon (= å være sendt) er noe kirken er – ikke bare noe den gjør gjennom avgrensede aktiviteter
- misjon er holistisk (= omfatter hele skaperverket) – ikke bare sentrert om mennesket
- misjon er diakonal - ikke bare forkynnelse
- alle er mottagere av misjon - ikke bare ”de ufrelste”
- misjon er også dette at evangeliet møter og blir en del av kulturen – det er ikke å gi videre en fremmed kulturell pakke

Misjonsbegrepet vekker ulike følelser og assosiasjoner, både i kirken og i samfunnet for øvrig. En god stund har vi hørt til dels sterke ytringer om at misjonens tid er over. Noen mener vi klarer oss uten misjon, fordi misjon er skadelig. Andre mener at vi i hvert fall må klare oss uten ordet misjon, fordi det er utvannet og ubrukelig. På et møte jeg var på nylig sa en at også et reklamebyrå har en misjon, de vil selge mest mulig av noe, for eksempel av coca cola. Derfor bør ordet misjon erstattes med et mer presist ord, sa vedkommende.
Jeg ser på en måte problemstillingen, men generelt vil jeg nok hevde at det er viktigere å finne nye gjerninger for våre ord enn å finne nye ord for våre gjerninger.

Mer og mer brukes det norske ordet utsending i stedet for det latinske ordet misjonær. De to ordene betyr det samme, men i dagens samfunn fungerer ordet utsending ofte bedre. Ikke minst er det lettere å bruke den betegnelsen i land som Kina og Vietnam.
Uansett – om ordene er forskjellige, så er det bibelske perspektiv over tjenesten det samme. Han som på fjellet i Galilea en gang sa: Gå derfor ut …. han gir tjenesten et innhold som vi ikke kan løpe fra.

Ikke minst hos de yngre generasjoner møter skepsis mot begrepet ”misjon. Det kan være nyttig å ha endel fakta klart for seg når man møter argumenter om kulturpåvirkning og medansvarlighet for koloniseringen av den tredje verden.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”. Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.
Men for noen mennesker er nok misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen, som har en tung ryggsekk med problemer med seg fordi de føler at de ble utsatt for press, overivrig misjonering på hjemmebane.
Dette er det viktig å snakke om.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig og krever at det tales nyansert. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Det er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til den vestlige verdens globale ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Også Den norske kirke har måttet ta oppgjør med sin rolle overfor det samiske folk og Romani-folket. Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk.

I 2009 driver misjonsorganisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Når misjon koples med overlegenhetsfølelse henger det også sammen med sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

For et par år siden var jeg sammen med Øyvind Eide, i mange år professor ved Misjonshøyskolen, i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, de fikk nå sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre.
Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i sitter henslengt med cafelatten sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Mange henger fast i et foreldet misjonsbegrep, men stadig flere forstår at misjon er noe mer enn å sende norske misjonærer til Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det avgjørende er å holde fast ved at utsendelse av misjonærer og omsorg for medmenneskers frelse er en frukt av og et tegn på at kirken faktisk er levende og misjonerende. Den arbeidsdelingen vi har hatt på norsk kirkemark mellom rådsstruktur, embetsstruktur og de mange tverrstrukturer i form av organisasjoner for diakoni, indre- og ytremisjon, den arbeidsdelingen har vært fruktbar og til velsignelse, og den bør fortsette.

Misjon er et sentralt uttrykk for det å være kirke. Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

I nasjonalt perspektiv går bedehusaktiviteten radikalt ned, tallet på misjonsforeninger minker - og de tradisjonelle misjonsorganisasjonene møter dette med å bygge en ny basis og stadig legger bedre til rette for at menighetene gjennom dem skal være misjonerende, utover sine egne grenser. Mange menigheter har
fått hjelp til å se at de har en misjonsfunksjon.
Det har vært en styrke for misjonsimperativet at kirkelige organer både sentralt, regionalt og lokalt har kunnet dra veksler på den kompetanse og det apparat som finnes i misjonsorganisasjonene. Kirken må kontinuerlig fornye misjonerende holdninger og praksis, vi trenger misjon som en del av menighetens identitet.

Vi bør være kommet forbi det stadium der organisasjoner kommer og vil ha rom for, og der menighetene gir rom for. Vi trenger mer å utvikle en dialogisk grunnholdning der begge parter har en forventning i forhold til hverandres bidrag, der følgende spørsmål ligger i bunnen: Hva har du som er av verdi for meg, og omvendt. Organisasjonene har en spiskompetanse kirken ikke behøver å utvikle. De har hjerteengasjementet. Og de kan bidrag til å gi medarbeidere i lokalmenigheten en forankring i et stort internasjonalt fellesskap.

Gjennom misjon har den kristne kirke i løpet av forrige århundre utviklet seg fra å være en vestlig kirke til å bli en global kirke. Allikevel er det langt igjen før ”alle mennesker … over hele verden” er kjent med evangeliet. Anslagsvis regner en med at 1,5 milliarder mennesker, som tilhører 7000 ulike folkegrupper, lever uten noe vitnesbyrd om evangeliet. Mange av disse lever i land preget av stor fattigdom og lav rettssikkerhet. Den norske kirkes vilje og evne til å se de ”glemte” folkegruppene og bidra til at evangeliet blir gjort kjent for dem, i ord eller gjerning, er en utfordrende test på dens vitalitet og kraft som en misjonerende kirke.

Misjon er et felles oppdrag for hele den verdensvide kirke. Samtidig er det et felles ansvar for kirkene å ta del i hverandres misjon, å la seg korrigere og inspirere av hverandre. Kirkene i sør ble i løpet av 1990-tallet det nye tallmessige tyngdepunktet i kristenheten. Den norske kirke har lenge mottatt forfriskende impulser fra kirkene i sør gjennom deres teologi og spiritualitet, deres sang og musikk og mottar i økende grad impulser gjennom møter ansikt til ansikt i vennskapssamarbeid, partnerskap og gjennom selv å motta misjonærer fra kirker i sør.

I denne situasjonen er det viktig at både de aktive misjonsfolk og alle andre kirkeinteresserte holder fast ved og utvikler et fruktbart samarbeid, og er mer opptatt av hva kristne i Norge er enige enn uenige om. Jeg er overbevist om at den nye biskopen i Stavaneger, tidligere NMS-misjonær i Brasil, vil være med og holde misjonstanken både levende og fornyet.

Regjeringens karakterbok

Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjonen til solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med, for journalister er lite sexy i forhold til hyttebrygger, verbale oppgjør etter bordtennis-opplegg, saker som vekker strid? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres evne til langsiktig strategisk tenkning?

Og slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke. Journalister som til daglig arbeider med politiske spørsmål, og aktører i nærings- og organisasjonsliv, forutsettes likevel å ha bred oversikt over første halvår 2009 – en vårsesjon i det store preget av den finansielle krise, med et mistillitssak (Aker og Brustad), og enkeltsaker som blasfemi, hijab, kurdere og andre flyktningespørsmål, tv-reklame.

Men det er mulig å skjønne de som stusser når vanlige meningsmålte nordmenn føler seg kvalifisert til uttale seg om innfløkte pensjonsspørsmål eller hva som er best av amerikanske eller svenske jagerfly, når selv medlemmer av forsvarskomiteen synes det beslutningsgrunnlag de har fått er svært ufullstendig.
Like fullt, karakterer settes, presenteres og kommenteres, og totalen er trolig rimelig dekkende når en har i mente at det bare dreier seg om mer eller
mindre kvalifisert synsing.

Jeg har samlet tre karakterbøker. Aftenposten bruker de halvårlige undersøkelser der Respons spør rundt 1000 velgere (derav desimaltallene), mens Dagbladets vurdering gjøres av samfunnsavdelingen, og Dagsavisens av den politiske redaksjon).
Slik ser da regjeringens karakterbok ut, med enkeltvurderinger og min utregning av gjennomsnittskarakter(enkeltkarakterene er alle fra 1-6 og er i rekkefølge (Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen:
1. Jonas Gahr Støre (5,0 – 5 - 5) 5,0
2. Jens Stoltenberg (4,2 - 5 - 5) 4,7
3. Kristin Halvorsen ( 3,9 - 5 - 5) 4,6
4. Erik Solheim (3,7 - 4 - 4 ) 3,9 5. Trond Giske (3,5 - 4 – 4 ) 3,8
6. Anniken Huitfeldt (3,4 - 4 - 4) 3,8
7. Magnhild Meltveit Kleppa (3,3 – 4 - 4) 3,8
8. Bård Vegar Solhjell (3 – 4 – 3) 3,3
9. Bjarne Håkon Hanssen (3,8 – 3 – 3) 3,3
10.Knut Storberget (3,6 – 3 - 3) 3,2
10. Anne-Grethe Strøm-Erichsen (3,6 – 3 - 3) 3,2
12. Liv Signe Navarsete (3,5 – 3 - 3) 3,2
13. Tora Aasland (3,1 – 3 - 3) 3,0
14. Helga Pedersen (3,4 – 2 - 3) 2,8
15. Dag Terje Andersen (3,1 – 3 - 2) 2,7
16. Terje Riis-Johansen (3,3 – 2 - 2 ) 2,4
17. Lars Peder Brekk (3,2 – 2 – 2) 2,4
18. Heidi Grande Røis 2,9 – 2 - 2) 2,3
19. Sylvia Brustad (2,6- 2 - 2) 2,2

Regjeringens A-lag utgjør etter dette Stoltenberg, Støre og Halvorsen, med god avstand til Solheim, Giske, Huitfeldt og Kleppa. 3.gruppe utgjøres av Solhjell, Hanssen, Storberget, Strøm- Erichsen, Navarsete og Aasland.
Gjennomsnittet for de 10 Ap-statsrådene blir 3,5, for de fem fra SV 3,4 og for fire fra Sp 3,0.

I min karakterbok fra sidelinjen setter jeg store pluss for trioen Kristin Halvorsen, Magnhild Meltveit Kleppa og Anne-Grethe Strøm-Erichsen. De er solide og ryddige, håndterer media - finansministeren er noe mer flørtende enn de to andre - på en tillitvekkende måte, kan sine lekser.
Også Trond Giske ligger høyt oppe. Ikke fordi han utnevnte Erling Pettersen til biskop i Stavanger. Men han har vist en utrolig evne til å sette dagsorden, til å være tydelig i sine premisser, til ikke å vike unna en kamp i åpent lende, til å få saker igjennom og skape oppmerksomhet rundt dem, til å få penger til sitt felt. Størst motstand har han møtt - i media mer enn i folket, tror jeg - i spørsmålet om politisk reklame i TV. Gjelder det varige spor er vår første kulturminister, Lars Roar Langslet, den som etter min mening står sterkest, han sørget for at NRK-monopolet ble opphevet og han åpnet for lokalradioer.

Jonas Gahr Støre topper de fleste listene. Og visst er han glitrende, visst er han flink, visst er han klassens duks, og han representerer Norge på en særdeles god måte. Men på mange måter stiller Utenriksdepartementet i en egen klasse, for velgere flest er saker derfra lite påaktet og av liten innenrikspolitisk interesse. Debatt blir det helst bare når det gjelder nordmenn som er i mer eller mindre selvforskyldt trøbbel i utlandet - og dem synes det å bli stadig flere av.

Statsminister Stoltenberg har hatt permisjon fra Statistisk Sentralbyrå siden 1993, og og faren for permisjon fra den nærværende stilling synes ikke overhengende. Det er i de økonomisk relaterte sakene han kommer virkelig til sin rett. Han har vært en god kaptein på seilasen gjennom krisefarvannet. I enkelte andre saker kan han virke litt famlende, senest ved presentasjonen av Hanssens helsereform (ikke telefonvarianten). Og i ikke-materielle spørsmål som blasfemi og ytringsfrihet fremtrer han uten engasjement og autoritet.

Sylvia Brustad har vært et godt Ap-kort gjennom mange år, men hennes bunnplassering på popularitetslisten tyder på at den avslutning på politiker-karrieren hun selv antydet før hun ble flyttet fra helse til næring, bør komme jo før jo heller. Hun er 42 år og har ingen erfaring fra det levende liv utenfor politikken. Hun hadde to år som journalists i LO-publikasjoner før hun ble heltidspolitikker i en alder av 22 år - og det var hun vært siden. Trolig vil det vært sunt å finne en alternativ vei, tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen sitter nå i fylkesmannstolen, og ettersom han bare er 58 år kan det bli lenge å vente.

Den svakeste statsråden er i mine øyne Senterpartiets olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, der er det lite perspektiv, liten sans for alternativ energi, liten evne til å gå andre veier enn de oljeindustrien peker ut. Partifellen Marit Arnstad (1997-2000) var en ganske annerledes drivende kraft, og hun håndterte embetsverket langt mer selvstendig.

Dag Terje Andersen var den egentlig ansvarlige for Aker-fadesen. Han er heller ikke noe sterkt kort, men som tidligere skogs- og smelteverksarbeider representerer han et innslag fra ”gølvet”, noe som Ap-statsråder ellers er lite preget av, sitter han nok trygt så lenge Stoltenberg styrer.

Helga Pedersen er Ap-nestleder og sett på som en kommende leder. Da må hun i tilfelle få et mer synlig departement enn fiskeri. Hun kan roses for sitt arbeid mot svart fiske og tiltak for å få ungdom til å satse på fiskeryrket, men må også ta ansvar for den fiskeripolitikken regjeringen fører i dag, blant annet i forhold til strukturordningen. Foreløpig har hun ikke innfridd.

Det samme kan sies om den nye Sp-lederen Liv Signe Navarsete, men hun må får mer tid på seg før vi kan avgjøre om hun er den kraft og motor som Åslaug Haga var.

Uansett - det er svært mye lettere å sitte i presselosjen eller på sidelinjen i Stavanger og dele ut karakterer og gi vurderingeer, enn å lede arbeidsintensive poster i regjeringen. Mediene skaper lett dagsorden, mens den politiske ledelse med fordel kunne ha brukt mer tid på det langsiktige arbeid som ikke gir uttelling i øyeblikket, men som ofte er viktigere for utviklingen enn øyeblikkets respons- og utspillpolitikk.
Det er farlig hvis både medier og politikere blir så opptatt av enkelte nyhetsmessige innslag som døgnet slår i tidens vev at selve tilværelsens renning forsømmes.

Media Norge - fordel for hva?

Vil den lokale røst og identitet svekkes når mediehusene Stavanger Aftenblad, Aftenposten, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen i dag formelt blir Media Norge? ”Det gir oss anledning til i enda større grad å konsentrere oss om å videreutvikle våre medier og våre mediehus”, sier konsernsjef Didrik Munch. Et godt utgangspunkt, samtidig som det nok ligger en del skjær i sjøen når det nye konsernet i løpet av noen år skal redusere antall medarbeidere fra 2200 til 1700.
Også jeg tror at det ligger betydelige strukturforbedringer i den tekniske og merkantile sektor. Redaksjonelt har man i over 20 år utviklet en samhandling som ikke må trekkes for langt svekke opplevelsen av lokal forankring.

Ingen kan vite hva som ville skjedd dersom de enkelte avisene i Media Norge hadde fortsatt med sin nåværende eierstruktur. Håpet er naturligvis at fusjonen vil gjøre det lettere for den enkelte mediehus å møte en langt vanskeligere situasjon i mediemarkedet enn noen gang tidligere; en variant av ordet om at det er bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for seg.

Pressens samfunnsmessige oppgave og de økonomiske mål behøver ikke nødvendigvis stå i noen motsetning til hverandre, og turnert riktig vil de kunne støtte hverandre. Stilles det ikke fornuftige økonomiske krav, kan det på sikt være en fare for bedriftenes evne til å opptre økonomisk og overleve på et marked. Et fornuftig, økonomisk motivert eierskap kan dessuten medvirke til mer industriell og økonomisk sunnere drift av mange mediebedrifter. Dette igjen kan gi dem større omstillingsevne og robusthet, og dermed større utviklings- og overlevelsesevne.

Å spå om fremtiden for trykte aviser og nettaviser er en risikosport ikke minst for en som har sin praktiske medieerfaring bare fra papiravis og utelukkende fra forrige århundre (jeg gikk av som sjefredaktør i Aftenbladet 31/12 1999). Likevel - jeg er overbevist om at dersom Media Norge skal lykkes, må man ta utgangspunkt i at avisenes (både på papir og nett) viktigste oppdragsgiver er samfunnet, leserne. Svikter de sin oppgave her, er det mer likegyldig om de vil leve lenge i landet, da blir et strategi- eller budsjettmøte i Media Norge mer lik et strategimøte hos Ford eller i Remas konsernledelse.

Da jeg kom til Aftenbladet i 1983 var det et mantra at “vi gir ikke ut Aftenbladet for å tjene penger, men det er nødvendig å tjene penger for å kunne gi ut et godt Aftenblad”. Det er en ideell holdning som burde være like solid i dag (?). Min første generalforsamling var henlagt til hotell Victoria, der aksjonærene fikk en utmerket middag og konfekt til kaffen, noe mer fikk de ikke - og ba heller ikke om. Men de som holdt ut i 25 år til fikk sin lønn, om ikke i himmelen så i all fall hos Schibstedt, som ga 235 kr. pr.aksje.

Schibstedt har vært en god eier i Aftenbladet. Men generelt er det meget uheldig dersom avisdrift for mange blir utelukkende forretning på linje med enhver annen næringsdrift. Avisdrift er ikke alltid så spesiell som endel pressefolk gjerne vil ha det til. Likevel bør det være forskjell på en margarinfabrikk og en avisbedrift.
Det er en høyst legitim oppgave å tjene penger, en høyst legitim oppgave å bevare arbeidsplasser. Men det å forvalte det frie ord slik som avisene har mulighet for,
det pålegger dem et spesielt ansvar, gir dem visse privilegier.

Aviser er en kommersiell vare, stort sett kommersielt eid og drevet. Også Vårt Land og Klassekampen er underlagt visse økonomiske lover. Men når samfunnet erkjenner at de samtidig har spesielle rettigheter, er det ikke av hensyn til redaktører, journalister, typografer og eiere, men fordi publikum, lesere og velgere, trenger den den informasjon som avisene kan gi. Forvaltningen av disse oppgavene krever i høy grad at virksomheten må ta utgangspunkt i dette: Hva er til samfunnets, til lesernes beste?

De tunge regionavisene (jeg tenker ikke først og fremst på vekten i kilo, skjønt noen har nok reagert sterkt også på den) i Media Norge er et kraftsentrum for informasjonsformidling i sine nedslagsfelt. Derfor skal de fortsatt finne stadig bedre måter til å formidle hendelsesnyhetene: ulykker, naturkatastrofer, de spektakulære øyeblikkshendelsene, oppsigelser og nye arbeidsplasser, det som er av nyhetsverdi og ikke er rene PR- og tekstreklamefremstøt i pressemeldingene, Rosenborgs seire og Bode-Glimts tap, bispevalg, jordbærpriser osv. osv. osv.

Men fordi nettavisene er papiravisene overlegne i tid med å få slike hendelser ut til publikum, gjelder det for papiravisene enda mer å fange og formidle alt som skjer med oss og rundt oss. Som en gammel dinosaur tror jeg fremdeles at den gamle avisen (enten den trykkes på dagens papir, elektronisk papir som kan gjenbrukes hver dag, små bærbare leseplater som kan ta inn de aviser/de stoffområder man abonnerer på) har sine kvaliteter fremfor en nettavis som er øyeblikkets og de kjappe registreringers og oppdateringers venn.

Det som skjer med og rundt oss blir ikke en nyhet før noen graver det frem og får forklart hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. Og det er positivt å registrere at regionavisene stadig blir flinkere til trekke frem de nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste. Det er blitt vanligere å finne ”det skjer”-nyheter ved aktiv bruk av statistikker og sammenholdende studier, ved å bruke offentlighetslov og databaser langt mer profesjonelt, ved å se på utviklingen over tid og kartlegge endringer, ved å følge konsekvensene av myndigheters vedtak og oppdage at gode intensjoner på ingen måte er oppfylt.

Vi lever i en verden som roper på tolkning og mening og sammenheng. Som medmennesker og samfunnsborgere har vi et påtrengende behov for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten bedre, se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom utenriksnyheter og lokal økonomi
Oppgavene er legio: Hva har f.eks. skjedd i skolen etter at kommunene fikk nytt inntektssystem? Fungerer fylkeskommunen etter hensikten? Hva betyr interkommunale selskaper for åpenhet og kontroll? Fordeler/ulemper ved kommunesammenslåinger? Hva kan forslaget til helsereform innebære? Er det noen sammenheng mellom skjenketider og vold? Ser Storebror oss så mye i kortene at personvernet uthules?

Det er viktig å få et perspektiv utover det mer hendelsesorienterte, og for all del: utover det nærsynte ego-innstilte meg og kroppen min, meg og helsa mi, meg og pengene mine. For å utvikle regionavisen som massemedium er dette sammen med en intelligent dekning av hendelsesnyhetene, langt viktigere enn kosmetiske redesign-operasjoner med større bilder og titler, eller service-journalistikk som forteller hva vi skal like og mislike ved hjelp av stjerner og terninger, eller markedseksperters råd basert på en kynisk vurdering av leserne inndelt i grupper og segmenter ut fra utpønskede referanser og behov, og buten forståelse for hemmeligheten ved å gi leserne det som de ikke vet at de vil ha før de får det.

Bare den journalist som er i stand til å sette fenomener inn i fornuftige sammenhenger, kan lære sine lesere å forstå. Morgendagens aviser bør heller blankpusse og først og fremst fornye formidlingen av folkeopplysning enn å kaste den på skraphaugen.

Jeg er gammeldags og naiv og tror at papiravisene har bedre forutsetninger enn nettavisene til å fungere som den 4. statsmakt, fordi format og virkemåte er ulik. Og det er et oppdrag som mye mer går ut på å kontrollere makthavere av alle slag enn å drive produktkontroll. Gir avisene slipp på dette perspektivet og graviterer sterkere i retning underholdningsindustrien, blir deres skjebne mer uinteressant. Og jeg er overbevist om at de kommer til å tape, også i et kommersielt perspektiv.

Den tillit og troverdighet hos opinionen som blir mer og mer nødvendig skal avisene bevare og styrke sin status som massemedium, får de bare om kravene til faglige kompetanse, hederlighet, kildegransking og integritet skjerpes. Når man ikke starter med gitt fasit og bare er interessert i opplysninger/utsagn som bekrefter utgangspunktet. Når oppslagenes størrelse avspeiler viktighet, ikke en typografisk mal. Begreper som seriøsitet og kvalitet må gis et konkret innhold. Det dreier seg bl.a. om kildeferdighet, faktaferdighet, språkferdighet, analytisk ferdighet og etisk ferdighet. I den langsiktige kompetanseutvikling må de også se hvordan de over tid kan utvikle enda flere medarbeidere til å bli kommentatorer som ikke bare gjør leserne mer kunnskapsrike, men også litt klokere.
Altfor mange av artiklene med merkelappen ”kommentar” er i dag mer preget av perspektivløs synsing enn av faktabasert evne til refleksjon og sammenheng.

Trass i nedskjæringer har avisene i Media Norge fremdeles de store redaksjonelle ressurser som trengs til prioritere å drive undersøkende journalistikk. For samfunnets sunnhet skulle jeg imidlertid ønske at man i noe større grad også prøvde å finne ut hva det er som går godt, hva og hvem som lykkes og hvorfor, hva andre kan lære av det positive som skjer. Det ligger en enorm journalistisk utfordring i dette å skildre hverdagens mange gode og byggende innslag på en måte som appellerer til lesning.
Jeg tror faktisk at en slik tilnærming også er lønnsom. Mange lesere, lyttere og seere sukker, etterlyser håpet og sier at livet ikke alltid oppleves som tragisk og konfliktfylt. Gleden finnes, og det er mange positive trekk i utviklingen.

For sikkerhets skyld: Regionavisene må aldri bli kommentaraviser. De må dyrke nyheten, i bred forstand, og så supplere med stoff som hjelper leseren til å forstå og vurdere. Og hvis Media Norge skulle resultere i at det for eksempel ikke lenger var de enkelte aviser som hadde medarbeidere i Oslo for å dekke regionens interesser, men at dette stoffområde av innsparingshensyn skulle då en fellesdekning, da er man på ville veier.
Hvis den lokale røst, den lokale identitet utvannes gjennom Media Norge, er fusjonen mislykkes.

Når Statoils etikk sviker

Opprettholder Statoil ”en høy etisk standard” ved å true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon opprettholdes?

Nei! Det er en ytterst pinlig reportasje for Statoil – der den norske regjering eier 67 prosent - Dagens Næringsliv kan fortelle i dag. Det er en beretning om hvordan Statoils ledelse i Litauen, etter at krona mistet hullet nå bare ser krona.

Litauen sliter med fyllekjøring og mange dødsfall på veiene. Etter at forbudet mot nattsalg av alkohol ble innført 1.januar i år, har antall trafikkulykker som følge av fyllekjøring blitt redusert med 45 prosent. Antall innleggelser som følge av alkoholmisbruk ble redusert med over 30 prosent i januar/februar.
Men dette vil ikke det norske statsoljeselskapet ha noe av.
Kjør profitt, kjør fyll.

Selskapets generaldirektør i Litauen, Morten Christensen, skriver til regjeringen at med forbud mot alkoholsalg om natten ”blir det vanskelig å få en fornuftig avkastning på investeringene i landet”. Han tror ikke at restriksjonene i salget ”løser noen problemer, det er snarere motsatt”. Han vil at alle krefter skal ”settes inn for å finne systematiske og effektive tiltak for å få ned antall fyllekjørere”.

Kanskje burde han begynne med å lese alkoholforskningens konklusjoner når det gjelder sammenhengen mellom tilgjengelighet av alkohol, og forekomst av vold og ulykker.
Direktør Christensen vil elskverdigst hjelpe Litauen ”til å implementere erfaringene fra Norge, der antall dødsulykker på veiene er lavest i Europa”. Og i Norge selger vi jo brennevin fra bensinstasjonene hele natten, Christensen?
Christensens sjef, med en tittel som er like imponerende som selskapets standpunkt ikke er det (Vice president Country Operations i Energy& Retail Europe) sier forsiktig at det er et overstatement å snakke om automatisering (som følge av dårligere salg og bedre trafikksikkerhet) og dermed utløsning av masseoppsigelser.

Men Christensens brev inneholder en sterk oppfordring til regjeringen om å revudere forbudet. Dette skjer i en sammenheng der Litauen topper listen over land med flest dødsfall i trafikken i Europa, 223 pr. million innbyggere, fem ganger så stort tall som i Norge.

I steder for et slikt press om tilbaketrekning, burde den ansvarlige Statoil-ledelsen i Norge (enten den nå befinner seg i Stavanger eller Oslo) sørge for å få selskapets Litauen-ledelse til å trekke sitt brev tilbake.

Etter Statoils ”Irangate” har selskapet forsikret at det er svært opptatt av å holde en høy etisk standard. Helge Ryggvik, en av landets ledende oljeforskere, mener imidlertid at oljeselskapers snakk om etikk og moral handler mer om språklig manipulasjon enn om ekte vilje til å endre atferd.Han bruker begrepet "spinn", og med det mener han at "de utvikler et vokabular som er tilpasset dagens krav, som er "laget for å gjøre virksomheten deres mer spiselig” (X-mag.no)

"Er det kanskje snarere slik at Statoil har utviklet et nettverk av alkoholsalg med litt bensinsalg?", spør lederen av Litauens kontrollkommisjon for alkohol. Og helsekomitèen i parlamentet foreslår at Statoil innfører lignende kriterier for sitt salg av alkohol i bensinstasjoner Litauen som i Norge. Det som har skjedd styrker neppe Statoils, og Norges, omdømme i Baltikum.

Konsernsjef Helge Lund skriver i selskapets etikkhefte at Statoil skal være kjent for høy etisk standard. Brudd på lover og etiske retningslinjer er en trussel for selskapets konkurransekraft og omdømme. ”Det er derfor like viktig å stille krav til etisk atferd som å sette seg forretningsmessige mål”.

Er oppførselen i Litauen preget av sosialt ansvar og en høy etisk standard, Helge Lund?
Og hvordan er det med regjeringens eierskapspolitikk, Sylvia Brustad?

Revner kirken innenfra?

Blant kristne har det alltid – som ellers i samfunnet – vært bekymring for utviklingen, bekymring for fremtiden, bekymring for at de gamle sannheter skal forsvinne, bekymring for at budskapet skal bli utvannet. I kjølvannet av at statsråd Giske har fulgt forståelsen mellom kirkemøtet og regjeringen om at en ny biskop utpekes blant de tre som har fått flest stemmer i den kirkelige avstemning, får vi nå en debatt om kirkeordningen. Og statskirkedebatten kommer vi til å leve med lenge fremover, selv om vi med små skritt går retning av full atskillelse kirke-stat.

Kommentarene til valget av ny biskop i Stavanger har vært preget av mange prinsipelt begrunnede negative reaksjoner, oppgitthet, tildels raseri uttrykt i sterke ordelag, ("Ayatolla Giske") over statsrådens håndtering. Vi vet hva menighetsråd, prester og andre kirkelige ansatte i Rogaland mener (sterke tall for Kjetil Aano), vi vet at landets proster helst ville ha Erling Pettersen, vi vet at Kirkerådets og biskopenes flertall ville ha Aano. Vi vet imidlertid ikke mye om oppfatningen hos de øvrige kirkemedlemmer i Rogaland. Dette er også interessant når spørsmålet om kirkens demokrati står på dagsorden.

Debatten om hvem som skal utpeke kirkens lederskap vil og bør fortsette. Også i en situasjon der det eventuelt er blitt skilsmisse mellom kirke og stat, vil det være uenighet om hvordan man skal finne frem til nye biskoper. Et sentralt kirkelig ansettelsesråd for biskoper og proster? Direkte valg blant alle kirkelige folkevalgte og prester/andre ansatte? Eventuelt med grupper og vekting av stemmer? Direkte valg blant alle kirkens medlemmer? Mulighetene er flere. Svært mange, og jeg er blant dem, vil i alle fall mene at dagens ordning må endres. men enn sålenge må vi leve med den.

Etter min mening er ikke ordningsspørsmålene det avgjørende for kirkens fremtid. Viktigere er om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et ”tjenende” bilde av seg selv – ikke påtatt, men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.
En kirke der vi deler. Deler spørsmål. Deler svakhet. Deler styrke. En kirke der det ikke de fullkomne som bøyer seg ned til taperne, men der mennesker møter medmennesker. I dag deg – i morgen meg.
Samtidig som vi tar vare på det beste i vår religiøse og kulturelle arv må vi lete frem ubrukte ressurser og forholde oss til forskjellighet som uttrykk for et kompletterende mangfold, oppdage potensialer vi ikke visste vi hadde.

Hva vil det si å være kirke i verden? Hvordan kan utfordringen til kirken i samtiden, med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv? Har vi gitt folk flest grunn til å tolke kristne verdier som moralisme, sneversynthet og dømmesyke? Er det noe med troens uttrykksform som må gjennomtenkes, lutres og fornyes? Blir vi opplevd som kritiske dørvoktere der vi skulle være opptatt av å være utropere og innbydere? Kirken skal veilede i liv og lære etter beste skjønn og på grunnlag av Guds ord, men ikke analysere hjerter eller sette seg til doms over motiver.

Det er interessant å registrere at Bymisjonen og Frelsesarmeen møter stor respekt og giverglede på grunn av sitt omfattende diakonale arbeid. De virkeliggjør visjonene som Jesus Kristus ga oss – om menneskeverd, likeverd, fred, rettferdighet og barmhjertighet. Han ga oss mye å lengte etter. Mye å strekke oss etter. Mye grunnlag for selvkritikk og kritisk korrektiv. Men ikke minst ga han oss hjelp til oppreisning og nye muligheter, og han ga oss mot til å stå på de svake og undertryktes side.

Den norske kirke har som målsetting om at den skal være ”en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke". Og det er viktigere å synliggjøre enighet enn uenighet, viktig at kirken i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide for enhet i et forsonet mangfold.

Når noen tvinger seg selv inn i en bestemt form som de tror forventes av Gud og kristne medmennesker, blir det å være en kristen en kraftprestasjon. Derfor finnes det i dag ikke få slitne og anspente kristne. De strever og strever, men det blir liksom aldri bra nok. Mens den kristne tro egentlig skulle hjelpe oss til større åpenhet og mindre angst i møte med oss selv, fungerer det ofte stikk motsatt.
Mange har et bilde av det kristne menneske som annerledes enn alminnelige mennesker. Men Bibelen er atskillig mer virkelighetsnær, atskillig mer ærlig når det gjelder skildringen av slike menneskelige forhold som vi så gjerne vil fortrenge. Der finner vi mye sunn og sann og ubeskåret menneskelighet.

Gud vet og Gud forstår og tåler atskillig mer av oss enn vi gjør selv. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
Det er denne romsligheten som må komme klarere til syne mellom oss. Alle som vil leve i kirken må selv ha lært å møte sin egen menneskelighet – og å leve i åpenhet for Gud med den. Det må være plass for den tvil som hører livet til og hører troen til. Slik at vi ikke i angst lukker oss for hverandre. Slik at vi i redsel ikke tør møte oss selv og vår egen tvil. Det er noe med å få lov til å ta seg tid til å finne vei.

Som Johan Arnt Wenaas (en av de aller beste biskoper Norge aldri fikk) har sagt det: Kirken må være et tilholdssted for mennesker som trenger hjelp, tid og ro til å gjennomleve tvil og trosspørsmål uten å bli mast på. Det kristne fellesskap må ikke bare være et sted hvor "du må bestemme deg i kveld, for i morgen kan du være død", men et sted hvor mennesker kan få høre: ta deg tid! Her kan du få holde til enten du har det sånn eller slik, er kommet kort eller langt, føler det på den ene eller andre måte.

Det må få være plass på den bakerste benk som Bjørn Eidsvåg synger om, for dem som synes at de ikke har fått tak på tingene ennå. Eller for dem som innerst inne frykter at de er på vei ut fra troens fellesskap, men som likevel ikke har hjerte til å bryte tvert over med en gang.
Det kristne fellesskap er ikke bare et troens fellesskap. Det må også være et tvilens fellesskap.

Verden er i Guds hånd. Og kirken vil alltid bestå av feilende mennesker. Vi er alle medskyldige i feighet og unnfallenhet, i maktstrev og hensynsløshet. Gud er inkluderende, det er ikke alltid vi.
Både kirken og den enkelte av oss har det privilegium å kunne begynne på nytt og samtidig stå i en sammenheng. Kunne få tilgivelse for at jeg ikke selv makter å leve opp til mine drømmer og visjoner.

"Samfundets Støtter" (anno 2009)

Av Henrik Ibsen, med redigeringshjelp. Spilt på Den Nationale Stortingsscene våren 2009

Ouverture
Toralv Maurstad leser ”Soria Moria Slott” fra Norske Folkeeventyr (1843)

Jens Stoltenberg (etter ide av Torbjørn Jagland/Terje Rød-Larsen): Jeg vil bygge et forfærdelig højt norsk tårn. Og øverst oppe på tårnet skal der være en altan. Og ude på den vil jeg stå. Jeg er 50 år.

Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også.

Magnhild Meltveit Kleppa (etter en tankegjønågang): Slot over Slot sig bygger!
Per-Kristian Foss: - længer og længere bort!

Carl I. Hagen: Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter

Erna Solberg: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker

Lars Sponheim: Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen

Siv Jensen: Her raader Magtsprog, ei Retfærdighed

Odd Einar Dørum: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg

Hijab og innvandring
Siv Jensen: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed

Martin Kolberg: Jeg tror vi seiler med Lig i lasten

Dagrun Eriksen, KrF: Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst

Knut Storberget: Lovene spørger ikke om bevæggrunde

FrP
Siv Jensen: Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den!

Thorbjørn Jagland: Sannhetens og frihetens ånd, - det er samfunnets støtter

Per Sandberg: Dikt og forbannet løgn. Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri

Åslaug Haga: Per, du lyver

Ulf Erik Knudsen, Frp: De må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneskeufordervet i den stand også

Per-Kristian Foss (om Frp’ere): Å, personlighet - de? Hvis de noensinne har hatt ansats til den slags abnormiteter som De kaller personlighet, så er både røttene og trevlene blitt grundig ekstirpert allerede i gutteårene; det kan jeg forsikre Dem.

Høyre
Høyre-gruppen: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen

Siv Jensen: Læs tidens lov! Den tåler ingens trods

Kåre Willoch (invitert på gruppemøte): Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt

Røst i Høyre-gruppen: Kan du afsé et ideal eller to?

Røst i presselosjen til Per-Kristian Foss): Lett du hadde vunnet spillet hvis du riktig hadde villet

Oslo Høyre (til Per-Kristian Foss): Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det

Aker
Dag-Terje Andersen (i opptak fra 2007): Jeg må! Jeg må kjøpe i Aker; så byder meg en stemme i sjelens dyp, og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere.

Per Kristian Foss: Det er kjøpt med forlis, det selges med tap

Kjell Inge Røkke: Her gjelder maktspråk, er rettferdighet, den edle strå av velden overskygget.

Sylvia Bustad: Jeg har sånn umåtelig lyst til å si: Død og pine

Røkke: Lite barn kan ei forstå, hva vi store voksne må

Røst ovenfra: I ser i barnet en forvalter for husets etterlatte pjalter; av evigheten går et skjær for jer tanke, hist og her

Brustad: O, han skal føle hva hat som er mitt, et evig gjærende, et aldri mettet, kan ruge ut til hevn og forderv

Røkke: De kan lite på mitt råd, for jeg har sanket erfaringer i livets skole

Regjeringen: Vi vil ei granske hjerter eller nyrere: - det er ei verv for støv, men for dets styrer

Røkke: Metodisk har jeg intet lært. Men jeg har tenkt og spekuleret, og lest meg til en del av ethvert.

Lars Sponheim: Ei nok i angstens sved å bades; Brustad må igjennom martrens ild

Kristin Halvorsen: Ledende menn kan jeg ikke utstå fore min død,; - jeg har fått nok av den slags folk i mine dager

Brustad: Jeg er båren til en gildere død

Røkke: Jeg kjenner sjømennene, sier jeg. Det er ikke folk til å gifte seg med.

Brustad: Å. De vet jo at nu holder jeg bare av en enste én! Ikke av noen annen i hele verden! Kommer aldri til å holde av noen annen.

Pengene

Finansminister Halvorsen (om Folketrygdfondet): Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt

Per Olaf Lundteigen: Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld

Halvorsen: Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de

Regjeringen: En klok dronning kan virke store ting i landet

Opposisjonen

Dagfinn Høybråten: Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?

Lars Sponheim: Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare

Erna Solberg: For det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da

Pressekoret(til Regjeringen); De splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde sejre

Europa
Jonas Gahr Støre: Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme

Svein Roald Hansen (leder av Ja til EU): Vi Skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes

Hemming Olaussen (leder av Nei til EU, fra galleriet): Hold Kjæft og pas din Dont!

Jens Stoltenberg: Gaa udenom, sae Bøjgen. En faar saa her

Miljøhøring
Kurt Oddekalv: Å love er til sist å lyve

Frederic Hauge, Bellona: Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner

Naturvernforbundet (til oljeminister Terje Riis-Johansen: At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil

Rasmus Hansson, WWF: Det er viljen som det gjelder! Viljen frigjør eller feller

Alle (til miljøvernminister Erik Solheim): En god vilje kjenner ingen umuligheter

SV-statsrådene: Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner vi ikke!

Ikke-materielt
Dagfinn Høybråten: Der er ingen tro mellom menneskene mer,
ingen kristendom, slik, som skrevet og sagt er;
lite gjør de godt, og mindre de ber,
og har slett ingen akt for de veldige makter

Audun Lysbakken, SV: Der slap det ud af ham tillsidst. Han var en traakig Moralist

Levi Flagell, Humanetisk forbund (fra galleriet): Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i den norske statskirke, skal jeg ved lejlighed sætte et passende humanetisk mindesmærke Der findes ikke i hele kirke-Norge 25 fri og selvstændige personligheder

Laila Dåvøy, KrF: Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?

KrF’er: Med himmelen, ser De, må man omgås lirkende

Erik Solheim: Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!

TV-reklame

Trond Giske: Jeg har tenkt og jeg har grublet meget i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode –

Kyrre Nakkim (NRK, fra presselosjen med lapp fra Hans-Tore Bjerkaas): Frihed og det Heles Vel var Maalet for NRKs Stræben

Opposisjonen: Se, det fik Giske fordi han var dum og ikke beregned sit Publikum

På sykehuset
Inge Ryan, SV: Alt skal en prøve, og velge det beste

Bjarne Håkon Hanssen: Tør hun ei yde deg en hustrus trøst og bringe pannens mulm til å forsvinne?

Ryan: Kallet er seg selv å være, sin egen sak til seier bære

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg har ikke noe imot bakveier. Til tider kan de være nokså pikante

Olav Gunnar Ballo, SV: Slikt gjør man da ikke!

Jens Stoltenberg: Å. dersom de bare visste hvor vanskelig det er å dømme riktig om en syk som han holder inderlig av

Røster fra galleriet: Ikke tusen ord seg renter, som èn gjernings spor

Livet på Stortinget
Snåsamannen (fra galleriet): Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen

Journalist (fra presselosjen): Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?

Siv Jensen: Herinde hos os mellom Troldenes Flok. Det heder: ”Troll, vær dig selv nok!”

Bård V. Solhjell, kunnskapsminister: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv

Thorbjørn Jagland: Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder

Statsviter (på galleriet): En normalt bygget sandhed lever - lad oss sige - i regelen en 17 - 18, højst 20 år– sjelden længer

Lars Sponheim,(også sauebonde): For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå.

Statsviter: Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!

Magnus Takvam, NRK (fra presselosjen): Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant, tar du lykken fra ham med det samme

Backbencher: Jeg gjør bestendig og min plikt, men alltid innen mitt distrikt

Statsviter: Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier

Røst fra presselosjen: Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa os

Øystein Djupedal (bittert, på vei ut døren til Arendal): Just i sejren bor forliset

Samlivet
Tora Aasland: Regjeringslivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.

Ap-statsråd (kynisk): Regjeringspartnerskap? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille

SV (unisont til Stoltenberg): Vi ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap

Liv Signe Navarsete: Herregud, en kan da ikke selv hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg

Jens Stoltenberg: Nuomstunder skilles trætten av et magtsprog ret og slet

Sv’er(mumler): Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting

Finale
Torstein Dahle, Rødt (med en fot i dørsprekken): Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet

Abid Raja,V(med tro på undere): Mitt rike, - mitt halve rike for en stortingsplass

Trond Giske: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!

Trine Skei Grande, V: Giske har aldri elsket noen utenfor seg selv, - det er kjernen i det hele

SV-gruppa: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden

Martin Kolberg: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk

Jens Stoltenberg: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg

Avgående representant fra koalisjonen: Jeg er fri! Jeg er fri! Min fangenskaps liv er forbi! Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!

Hele salen: Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes

Valgforsker (på plenen utenfor): Opinionen er en overmåde variabel ting

Når skjønnet svikter

To hendelser, to dumheter:
a) En helseminister tar kontakt med tre helsetopper for å hjelpe en politiker-topp innlagt på sykehus (Dagbladet).
b) Frivillige på et senter for eldre og uføre må skatte av et gratismåltid (Drammens Tidende).

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen fra Nord-Trøndelag la sin politiske tyngde i vektskålen da hans venn, SVs parlamentariske leder Inge Ryan, også han fra Nord-Trøndelag, havnet på Ullevål universitetssykehus. Ryan uttrykte misnøye med sider ved oppholdet, hvoretter Hanssen i tur og orden tok kontakt med sykehusdirektøren, direktøren ved Oslo universitetssykehus og toppsjefen for Helse Sør Øst. Alt for å ”forsikre meg om at Inge fikk god behandling”.

Vel har statsråden en NM-bronsemedalje i judo, men i denne saken klarer han ikke å vri seg unna. Hvis lærer Bjarne Håkon Hanssen fra Bangsund ringer St.Olav i Trondheim og lurer på hvordan det går med en god venn, kan det tenkes at han i beste fall får snakke med en turnuslege. Et helt legitimt forsøk på å hjelpe. Men når Helse-Norghes øverste sjef trår til, vil det naturligvis oppfattes som uuttalt press. Sykehus-Norge utsettes for barske innsparinger som det pedagogisk er sunt rammer folkevalgte som alle andre. Overlegenes hovedtillitsvalgt forutsetter at ”de bevilgende myndigheter ikke tar seg til rette i systemet på bekostning av folk flest”.

I andre tilfeller har helseministeren sagt - slik han alltid bør si - at han ikke kan gripe inn i enkeltsaker. Slik bør det være både for statsråder og andre med makt og myndighet. Episode som denne svekker folks politikertillit - og den er kikke før høy generelt.

Svak og uforståelig dømmekraft av statsråden. Og så kan man jo lure på om det er tilfeldig at denne saken dukker opp i Dagbladet dagen etter at den samme helseminister har lagt frem en reform som sykehuslegene stiller seg meget kritisk til.

Inger Hellebø (72) har jobbet gratis på Hermansenteret i Nedre Eiker en dag i uken i 14 år. Som takk for hjelpen får hun forsyne seg av maten som serveres gjestene når hun er på jobb. Nå mener skattemyndighetene at maten er lønn, og at hun skal betale skatt for den. Drammens Tidende forteller at senteret er registrert som et kommunalt foretak, og da har de frivillige bare lov til å "tjene" 1.000 kroner i året. Én middag er ifølge skattemyndighetene verdt 38 kroner, og alle de 20 frivillige på senteret jobber så mye at de kommer over tusenkroners-grensen i mat i løpet av året.

Det var kanskje mangel på arbeidsoppgaver i forhold til storfinans, formidlingsbyrået for utenlandsk arbeidskraft, næringslivets skatteplanleggere og andre samfunnsstøtter som gjorde at skattekontroll i fjor sommer besøkte de eldre og uføre og oppdaget dette grove anslaget mot statens inntekter. I tillegg til at de frivillige må betale skatt, må nå senteret ut med arbeidsgiveravgift og moms på maten de frivillige spiser.

Daglig leder Jan Erik Wagner nekter å opplyse myndighetene om måltidene som spises av de frivillige. ”Det er vanskelig å få tak i folk, og skal de betale skatt av maten har jeg ingen igjen. De vil ikke bli trukket i inntekt for å jobbe gratis her”,

Heia Wagner! Jeg støtter sivil ulydighet både i Alta og Nedre Eiker. Hvis han sender skatteetaten en ikke oppgavepliktig Lohengrin og en CD med ”Götterdämmerung” (Ragnarok), kan det kanskje gå bra likevel. Ihvertfall dersom en statsråd griper inn og tar et par telefoner.

Biskop Pettersen

Regjeringen utnevner Erling J. Pettersen til ny biskop i Stavanger. Den klare seierherren i den kirkelige avstemningen, Kjetil Aano, nådde ikke opp i siste instans, kirkelig statsråd.

Dette er en konsekvens av statskirkeordningen, og det er mange eksempler på at regjeringer av ulik farge har tidligere valgt nr.2 eller 3. Det har vært en tradisjonell forståelse mellom de kirkelige organer og statlige myndigheter at selv om det beste er å utnevne den som har flest stemmer,så må den som valget faller på være en av de tre med flest stemmer.

Utnevnelsen vil i en del kirkelige sammenhenger føre til fornyet diskusjon om kirkelig selvstyre, mens andre prinsipielt ser det som en fordel for bredden i folkekirken at ikke alltid flertallet får sine kandidater valgt, og bruker Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som eksempler. Kjetil Aanos forgjenger som gen.sekr. i Det Norske Misjonsselskap, Tor B. Jørgensen, ble biskop i Sør-Hålogaland selv om prost Bjarne Olaf Weider vant avstemningen.

Dette har ikke vært en lett sak for regjeringen. Egentlig skulle avgjørelsen ha kommet sist fredag. Når så ikke skjedde, kan det enten være fordi man ville vente til biskop Baasland hadde hatt sin siste avskjedsgudstjeneste, i Haugesund, eller fordi saken var så vanskelig at man valgte å utsette den en uke.

Jeg kjenner ikke begrunnelsen for regjeringens beslutning, den kommer på en pressekonferanse i dag kl.13. Mange vil kanskje mene at han utnevnes fordi han står på samme standpunkt som flertallet i Kirkemøtet: Ja til at homofile prester, som lever i partnerskap, kan bli ansatt i Den norske kirke.

Mest sannsynlig tror jeg at statsråd Trond Giske vil fremheve Pettersens sentrale rolle når det gjelder den nye reformen med trosopplæring som ble vedtatt i 2003, og som Giske med stor iver har vært med på å videreføre. Reformen skal sikre at alle menigheter i Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn får mulighet til å tilby opplæring til barn og unge. Stortinget har sagt at hvis Den norske kirke fortsatt skal kunne opprettholdes som en bred folkekirke, er det av avgjørende betydning at barn og unge får grunnleggende kunnskap om den kristne tro og gis støtte til å mestre sitt liv i lys av den kristne tro.

Foruten å ha en viktig arkitektrolle for denne reformen, har Pettersen stor erfaring i arbeid med og for ungdom. Han lar vært leder i Institutt for kristen oppseding, leder av departementets arbeidsgruppe i kristendomskunnskap / religion / livssyn / lærerutdanning, og står bak ulike publikasjoner om konfirmantarbeid, både de på norsk og gjennom et konfirmasjonsprosjekt i. Det lutherske verdensforbund.
Det vil ikke være unaturlig om regjeringen ønsker at både bispekollegiet og et bispedømme med store ungdomskull tilføres denne kompetansen.

Pettersen har vært gatemisjonær og menighetsbygger i Brasil og snakker portugisisk. Dette får man kanskje et eksempel på i ettermiddag. Jostein Gaarders Sofiepris gikk i år til Marina Silva, og hun ønsker å takke Gud og be for regnskogen. Det skjer ved en gudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo, og det vil ikke forundre meg om Erling har med seg gitaren.

Unnskyld fornavnsbruken, men jeg har i fire år arbeidet tett sammen med den nye biskopen. 2002-2006 var jeg leder av Kirkerådet, mens han var Kirkerådets direktør og ledet det daglige arbeidet. Kirkerådet er litt enkelt sagt kirkens ”regjering”, valgt av Kirkemøtet, kirkens ”storting”. Dette er det øverste representative organet i Den norske kirke og behandler saker av felles kirkelig karakter og samarbeid, blant annet lover og regler for kirkens indre liv. Pettersen har altså bred erfaring i sentralkirkelige problemstillinger og utfordringer.

Den nye biskopen ønsker at kirken skal være et sted der mennesker møter varme, respekt og åpne fellesskap, en troverdig,raus og åpen kirke, med budskapet om Jesus Kristus som det tydelige sentrum. Grunntonen i hans forkynnelse er gleden over at Gud er kommet nær oss i Jesus Kristus,at tro og liv ikke kan skilles, at det kristne håp er sterkere enn alle mørke sider i oss og rundt oss, og at det kom en påskemorgen etter Langfredagens mørke. Han har et enkelt budskap som berører menneskers livssituasjon her og nå, håpspreget og Kristussentrert.

Den lokale menighet står som det sentrale sted i hans kirkeforståelse, og jeg tror han har utmerket bakgrunn for å vise strategisk lederskap og kunne prioritere kirkens virke med utgangspunkt i lokalmenigheten. Ikke minst vil det være viktig å arbeide for at de to arbeidsgiverlinjene i kirken kan utnytte felles ressurser på en bedre måte.

Erling Pettersen er en god brobygger, ikke minst i forhold til dem som opplever seg å stå litt i utkanten av kirken. En av landets mest kjente og mest ”konservative” (slike merkelapper er litt håpløse) proster - Pettersen fikk forøvrig flest prostestemmer - gikk inn for Pettersen nettopp på grunn av hans samlende og sammenbindende evner, dette å kunne lytte og aktivt arbeide for å finne samlende løsninger, også der motsetningene er sterke og ellers kunne føre til splittelse.
Han ser den enkelte, bekrefter, verdsetter og løfter frem medarbeidere, lytter til livserfaringene, gir rom for samtale og følger i praksis opp den enkelte medarbeiders behov.

Kjetil Aano har grunn til å være skuffet i dag. Han hadde blitt en flott biskop. Jeg håper inderlig at journalist Jarle Kallestad i Vårt Land ikke har rett. Med henvisning til en artikkel i Stavanger Aftenblad der Jan Zahl på solid kommentarplass stilte spørsmål ved Aano sin «moralske autoritet» i forbindelse med den smertefulle saken om internatbarn, lurte Kallestad på om dette kunne ”fungerer som den legitimiteten Giske treng for å utnemne Pettersen. Er det noko Stavanger bispedømme ikkje har råd til etter omstenda rundt den siste bispeavgangen, så er det ein ny biskop med fortid det ikkje er rydda opp i”.
Jeg synes Zahl bommer. Kjetil Aano har mer enn noen gått systematisk inn i den vanskelige saken som har ligger i flere tiår, og det vil være dundrende urettferdig om den har spilt noen rolle. Jeg nekter å tro at regjeringen har hatt slike beveggrunner.

Utnevnelsen av Pettersen vil skape debatt. Men jeg håper Rogaland vil ta godt imot den nye biskopen, møte ham med samme åpne sinn som Normisjon i hans lokalmenighet Nordstrand, der han er blitt en skattet forkynner.

Partiene foran valget

Fremskrittspartiet: Nest størst i verdens rikeste land. Ligger klart høyere enn i 2005, men tar man nok tran? Er regjeringens viktigste motstander, har synspunkter som de blekrødeblekgrønne dels frykter, dels bruker for alt det er verdt til å skremme usikre velgere. Ønsker konfrontasjoner med utløsende media-oppmerksomhet. Har en selvskreven statsministerkandidat som har gjort hjemmeleksen, men mangler empatisk utstråling. Liten eller ingen intern uro, stor stabilitet. Lar veien gå hvor hen den vil, vandrer frem med sang og spill, og vil alltid klaga og kyta. Handelsreisende i løfter.
Valgtema: Innvandring,innvandring, innvandring,skatt, offentlige inngrep, eldreomsorg.
Ord for dagen: ”Praktisk politikk består i å ignorere kjensgjerninger" (Henry Brooks Adams.
Cruiser i Karibien med norsk mannskap, ubegrenset kreditt og landbesøk etter passasjerenes ønsker.

Høyre: Kjemper i motbakke og i skyggen. Ligger under katastrofevalget i 2005. Har ikke klart å ta inn over seg at FrP er blitt storebror. Verdikonservative er skuffet, næringsliberalister går til FrP. Partilederen er solid og kjemper tappert, men makter ikke å inspirere. Stort sett enig parti på overflaten, men mange smågnagere ligger på lur. Gjerdesittere kan komme ned. ”Alle opposisjonspartier vil regjere sammen med oss ”. Hvordan vil partiet takle en situasjon der NRK/TV2 lager statsministerdueller mellom Jens og Jensen?
Valgtema: Skatt, skole, veier.
Ord for dagen: ”Holde skattene nede og næringslivet oppe” (C.J. Hambro 1934).
Tar seg over Stillehavet i en eldre tankbåt som trenger oppussing.

Kristelig Folkeparti: Israel og FrP har gjort innhogg i grunnfjellet. Ligger litt under 2005-valget. Teller de tapte slag om bl.a. abortlov og nøytralt ekteskap, forsvunnet K i KRL-faget, svekkelse av kristne formålsparagrafene i skoler og barnehager, problematiserte bordvers og skolegudstjenester. Er usikre på strategien videre i disse sakene. Til å stole på når det gjelder bistand, fattigdom, dødshjelp-liberalisering og olje i Lofoten, men manglende prioriteringsvilje . Kunnskapsrik og nøktern partileder, men tenner ikke den store begeistringens brann. Valgtema: Fattigdom, miljø, eldreomsorg, kontantstøtte.
Ord for dagen : ”Politikk består i å tjene Gud på en slik måte at man ikke ergrer Djevelen" (Thomas Fuller).
Ror på Genesaretsjøen og ser om de finner noen som går.

Venstre: Målinger fra under 4 til over 8, ligger stort sett på nivået fra 2005, øker litt i større byer. Som alltid flest usikre velgere. Litt redd for å bli litt knust i kampen mellom ”de to store”. Vil definitivt ikke i regjeringssamarbeid med FrP og Ap, har som mest realistiske håp en posisjon med Ap i mindretallsregjering og muligheter for påvirkning i viktige saker. Mest sikre nei-parti i Lofoten-spørsmålet. Partilederen er både partiets store aktivum og innimellom store problem, mener at små partier bør også tenke store tanker.
Valgtema: Miljø, kunnskap , velferd og personvern. Ord for dagen: ”Berre den som har tvisyn klarar å halda fast på djupneperspektivet” (Vinje).
Snart her, snart der i Middelhavet drevet av vind- og bølgekraft.

Senterpartiet: Godt fornøyd med situasjonen. Sideskiftet har gitt lite uro. Ligger litt under 2005-nivået.Svelger sine regjeringstap i stillhet, feirer triumfer. Fersk partileder fyller ikke helt Hagastolen ennå, men har et klart talent. Tafatt olje- og energiminister. Satser på fornyet kontrakt, men kan nok i en gitt situasjon finne tilbake til sentrum. Sterkeste nei til EU-parti, lillefingeren som vil være hele hånden.
Valgtema: Lokalt folkestyre, lokale løsninger, lokalt forankret næringsliv.
Ord for dagen: ”Oss har gjort kva gjerast skulle, yste ost og kinna smør” (Edvard Storm) Så seile de på Mjøsa (hvor ble det av den fornybare energien?): Gyng øss dit det passe.

Arbeiderpartiet: Gjør trolig et bedre valg enn sist. 36,9 førte til at Jagland gikk, men kan føre til at Stoltenberg bli sittende. Stø og god kurs i oljesmurt krisehåndtering, mer usikkert i ikke-materielle spørsmål. 2005-lovprisningen av flertallsregjeringers fortrinn og styringsevne har falmet. Takt, takt, pass på takten, den er mer enn halve makten. Svak miljø- og klimapolitikk. Dyktig og ubestridt statsminister, bedre som administrator enn inspirator, noe av hans styrke ligger i opposisjonens svakhet. Har fått opp alle jordens trelle, men får de god nok pensjon? Er kaptein i en båt der SV og SP må ro.
Valgtema: Arbeid til alle, bedre velferd, rettferdig fordeling.
Ord for dagen: ”Sannheten er at politikk skaper merkelige sengekamerater” (Charles D. Warner).
Prøver å lande i Mare Crisium (Dommenes hav) på Månen, men det kan bli en mare.

Sosialistisk Venstreparti: De er jo en lystig flokk, av mot og sanger har de nok, men sliter med å nærme seg 2005-resultatet. Bratt læringskurve i uvant regjeringsposisjon. Har mistet litt troverdighet i miljøspørsmål, men er blitt flinkere til å si at flasken er halvfull istedenfor halvtom. Partilederen er blitt vår nye finansstjerne, med stor ansvarlighet. Bortsett fra Olav G. Ballo synes hun å ha partitroppene under full kontroll.
Valgkamptema: Skole, miljø, likelønn.
Ord for dagen: ”Når man har presisert sitt standpunkt, behøver man ikke å slå leir på toppen av det” Churchill)
Er i en optimistjolle på vei ut av Rødehavet med de fargerike fiskene og dyreliv under vann.

Det ringte - hvem lyttet?

"En gang jeg ringte fra Tynset til Norges Naturvernforbunds telefonnummer i Oslo, havnet jeg tre ganger til Justisdepartementets sentralbord, forteller Hans J. Engh som i dag arbeider som overlege ved Tynset Sjukehus”.
(Adresseavisen 2.februar 2002)

”- Hva fikk deg til å skjønne at du var overvåka? - Det har jeg skjønt heile tida, men jeg ble vekt av en samtale jeg hadde med Toten lensmannskontor etter å ha slått nummeret til Intourist, det sovjetiske reisebyrået”.
(Arvid Borglund til Friheten 7.mars 2003)

Dette er to av de mange, mange beretningene (jeg gjengir en del eksempler senere i denne bloggen) om uforklarlige telefonopplevelser som ble kjent i forbindelse med de arbeidet Innsynsutvalget gjorde (2000-2008).
Den aktuelle debatten som er blusset opp etter anmeldelsen av FOST, har skapt fornyet interesse for de hemmelige tjenestene, deres virkeområder og kontrollen med dem.

I denne sammenheng kan det være interessant å minne om boken "Oppgjør - med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenestene". Den kom for 12 år siden, og der skrev den tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad om et hemmelig nettverk som ligger utenfor samfunnets kontroll. I dette nettverket inngikk Telenor som en del av støtteapparatet.
Hammerstad skrev at det i Telenor sitter mange som tilhører det han kaller for "det ytre apparatet", det vil si det apparatet som både overvåker og utøver overvåkernes oppdrag. Overvåkere som ikke var under demokratisk kontroll. Nettverket ble styrt av folk i en maktelite som hadde sin bakgrunn fra den andre verdenskrig og hadde en slags storhetstid under den kalde krigen.

"Ny teknikk gir nye muligheter for omfattende overvåking av enkeltpersoner. Når et hemmelig nettverk går i kompaniskap med tvilsomme maktgrupperinger, står demokrati og rettssikkerhet i fare. Den eneste måten vi kan få satt en stopper for uvesenet på er å fortelle åpent hva som skjer, sikre streng kontroll og våge å ta et oppgjør med den unnfallenhet som har preget både politikere og ledere i vårt samfunn i denne saken", sa Hammerstad.
Han ga et eksempel: "En verkstedeier ville gjøre politiet et lite pek som gjengjeld for en fortredelighet som politiet hadde forårsaket overfor han, og som i en telefonsamtale utga seg for politimann og fikk ordnet med telefonavlytting via Telenor uten problem."

Det var Lund-kommisjonen som i første halvdel av 90-tallet påviste ulovlig telefonavlytting. Dens beretning om de hemmelige tjenester, førte til at Stortinget nedsatte Innsynsutvalget som skulle gjennomgå overvåkingspolitiets mapper og gi erstatning der instruksen var overtrådt. Jeg var ett av tre medlemmer, og vi behandlet nærmere 13 000 saker. I løpet av de 8 årene arbeidet varte, ble jeg overrasket over hvor mange som i sine søknader klaget over klikk-klakk i telefonen, overhøring av egen samtale som ble ført for en tid tilbake, sviktende spenning og "død" telefon, folk observert i koblingsboks utenfor huset, ukjente personer på kontor som ikke identifiserer seg korrekt osv. osv.

Jeg har lyst til å forsterke den kritikk Lund-kommisjonen rettet mot en del dommere. Det synes å ha vært altfor lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene har vært syltynne, det er helt åpenbart at man har funnet et påskudd for å avlytte f.eks. en person som også var journalist i Klassekampen, og dermed kunne alle avisens telefoner avlyttes.
Det påhviler domstolene et ekstra ansvar for å sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte faktisk blir ivaretatt. Altfor ofte virker det som om dommere avsa kjennelse om brev og telefonkontroll uten at de ble fremført en eneste motforestilling eller stilt kritisk spørsmål. POT (nå PST) hatt altfor lett spill med dommere, og det er det som hevder at det fremdeles er spesielle dommere som man helst prøver å få en slik sak fremmet for.

Innsynsutvalget hadde tilgang til en katalog over alle godkjente telefonavlyttinger etter 1945. Men av følgebrevene til søknadene fremgikk at i en lang rekke tilfeller ble det registrert uregelmessigheter på individuelt plan uten at Innsynsutvalget kunne finne noe belegg for dette i mappene. Dette kan skyldes flere forhold: a) påstandene var oppdiktet, b) påstandene skyldtes innbildning eller tekniske feil, c) det var iverksatt overvåkning av POT uten rettslig kjennelse og uten at noe ble nedskrevet,ikke ga noe resultat d) overvåkning via Forsvaret eller de andre maktgrupperinger (f.eks. den som Hammerstad beskrev.

Jeg tør ikke felle noen endelig dom, men min vurdering er at når så mange gir noenlunde sammenfallende beskrivelser av det som de opplevde, må a) og b) representert svært små tall. Innsynsutvalget skulle treffe avgjørelsene etter å ha gjennomgått mappene, vi skulle ikke drive egne undersøkelser. Jeg kan ha mine tanker, men har ikke spesifikt grunnlag for å kunne rette noen anklagende pekefinger i forhold til c) og d).

Overvåkingen levde lenge i en hermetisk konspirasjonskultur uten skikkelige kunnskaper om norsk politikk og det samfunn de levde i. Og det er helt åpenbart at enhver politisk overvåking medfører stor fare for rettsovergrep og påkjenninger og sanksjoner mot uskyldige folk, med annen og konkurrerende politisk oppfatning enn de styrende

I det følgende siterer jeg noen av reaksjonene i media etter at søkere begynte å få se sine mapper:

”Vi kunne løfte av røret hjemme og komme til Skien Politikammer uten å slå et nummer, og vi har hatt feiloppringninger fra folk som egentlig skulle til politiet”.
(Jan Rugstad til Telemark Arbeiderblad 30.april 2004)

”Jeg opplevde så seint som i 1995/96 at folk som ringte til min privattelefon i stedet ble koblet direkte til Sunnmøre politikammer”.
(Bente Volder til Sunnmørsposten)

”Ved en anledning ble det avspilt bruddstykker av en tidligere telefonsamtale for meg. Det finnes ikke spor etter dette i papirene jeg har mottatt”.
(Nora Linden til Klassekampen)

”Per Flatberg mener han har all grunn til å tro at han var avlyttet som generalsekretær (i Norges Naturvernforbund) fra 1979 til 1980, og videre etter at han tiltrådte som informasjonsleder i Folkeaksjonen i Alta i 1981. –Det er jeg overbevist om. Jeg har klare indikasjoner på telefonavlytting. Ringte det til oss, fikk vi avspilt samtaler i andre enden av røret”.
(Adresseavisen 27.februar 2002)

”Det var kluss med telefonen i årevis. Jeg ringte hjem, og naboen svarte, andre ganger var det motsatt. Til tider overhørte jeg samtaler”.
(Magnus E. Johannessen til Dagsavisen 27.februar 2002)

”….…gang på gang ble vi minnet på at han ble overvåket. Telefonen virket ikke som den skulle, ofte kom vi til feil nummer, en gang svarte det ”Ørland flystasjon” da vi ringte et privat nummer”.
(Lily Øwre til Adresseavisen 11.september 2003)

”-Familien merket jo at det var mye skurring og dårligere forbindelse på telefonen. Televerket sjekket opp hva som var galt på vår oppfordring. De kunne fortelle at det var noe merkelig, men at det ikke var noe som var galt. En venn av Lysestøl oppdaget at telefonnummeret hans var loddet til en mistenkelig ledning på telefonsentralen…. -Det viste seg at denne ledningen gikk fra min telefon til politihuset”.
(Klassekampen 24.oktober 2001)

Jeg var 99 prosent sikkert på at telefonen min ble avlyttet. Vi hadde alltid så store problemer med den. Jeg ble allikevel fortvilet og nedfor da jeg fikk utskrift av personlige samtaler med venner. Det er ingen god følelse å lese kommentarer på at jeg var deprimert da jeg snakket med en venn,….¨”.
(Vidar Våde til Klassekampen)

”Han forteller at han stadig hørte merkelige lyder i telefonen og at han en gang han slo et nummer ble koblet direkte over til Bergen politikammer…. Fremmede stemmer skar inn i samtalene”.
(Edvard Vogt til Klassekampen 5.februar 2001)

”– Ein gong i 1983/84 fekk eg ein telefon om at det ville koma ein delegasjon med representantar for eit venstreparti i Peru med tog til Østbanen i Oslo. Sjølv kunne eg ikkje møta dei, men dei blei møtt av representantar for norsk politi. Ein annan gong fekk eg ein telefon om at det fanst ein kubansk dissident i Noreg. Begge telefonsamtalane er det likevel laga rapportar på, noko som er eit prov på at Overvakingspolitiet avlytta nokre av telefonsamtalane mine med andre”.
(Olav Svorstøl til UOI.no, Universitetet i Oslo), 30.januar 2003)

Dette er noen av de opplysningene//kommentarene i det offentlige rom fra enkeltpersoner. Det finnes mange flere, og i begrunnelsen for mange søknader om innsyn er det nevnt en rekke ulike forhold.

På bakgrunn av det vi nå vet, er det nok noen av oss mediefolk – og i det inkluderer jeg definitivt meg selv – som ikke burde tatt så lett på de mange anklager om ulovlige metoder, telefonavlytting uten rettens kjennelse osv, som kom frem på 70- og 80-tallet. Vi skulle gått dypere inn i problematikken, vi aksepterte for lett politikernes og de hemmelige tjenestenes forsikringer om at alt var i skjønneste orden og at man ikke måtte høre på overspente påstander fra venstresiden

Mediene var for det meste unnfallende, pog de som engasjerte seg ble lite populære. I stedet var pressefolk mange steder ivrige informanter for overvåkingen. Det var først på 90-tallet, etter at den kalde krigen var avviklet, at overvåkingen virkelig kom i et ubehagelig kritisk søkelys.

De senere tiders hendelser tyder på at dette forsatt er viktig.

I fokus: Carson og Robin

Vet du hvem Rachel Carson var? Hvis svaret er nei, er du i selskap med 200 journalister, lærere og opinionsledere i Stavanger anno 1989. Professor Berit Ås (hun med de fem hersketeknikkene knyttet til kjønn og makt, og som skapte så stor interesse for disse at Yoko Ono og John Lennon inviterte henne til å bo flere dager sammen med dem i New York) holdt foredrag om økosystemene, og ble nærmest sjokkert da ingen kjente eller husket miljøbevegelsens mor: Rachel Carson. Av ekspertene rangert som nr.1 på listen over de 100 personene som har gjort mest for miljøet gjennom alle tider (Arnold Schwarzenegger ble nr.7, Gro Harlem Brundtland nr.10, Frans av Assissi nr.47).

Men intet så galt at det ikke er godt for noe, og hadde det ikke vært for den eksponerte kunnskapsløsheten i Stavanger, ville ikke en drivende dyktig fransk journalist, Marie-Monique Robin, på Verdens Miljødag 5.juni, kunne motta Rachel Carson-prisen – nettopp i Stavanger. Berit Ås la i 1989 sitt honorar på bordet, utfordret de tilstedeværende, og småningom er det blitt en internasjonalt anerkjent pris.

Rachel Carson ga i 1962 ut ”Den tause våren” – historien om hvordan miljøgifter spres og skader livet. Her lanserte hun begrepet forurensning, Boken var et angrep mot den nærmest bevisstløse bruken av insektgiften DDT og kjemiske sprøytemidler. 1962 ga et dramatisk brudd i DDT-salgskurvene. ”Den tause våren” ble utgangspunktet for den moderne miljøbevegelsen.

”Alt henger sammen med alt”, sa Marx (adoptert av Gro Harlem Brundtland). Rachel Carson minner oss om at vi aldri må glemme hvordan miljø, sosiale forhold og økonomisk risiko henger sammen. Noen av de sprøytegiftene som skader forsvarsløse plantasjearbeidere i u-land for livet, de som plukker frukt til Vesten, føres etterpå med vær og vind til Arktis og setter seg i fettet til isbjørn, sel og feit fisk – og giftrestene sitter også mellom voksen og skallet på det fristende eple frukthyllene lokker med.

Før 1962 ble det holdt atomprøvesprengninger nær befolkede områder. Fabrikker slapp farlige stoffer urenset rett ut i elver og sjøer uten å tenke på følgene. Men dem satte Rachel Carson søkelyset på. Hun utfordret noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet. Den kjemiske industrien og det industrielle, amerikanske landbruket og skogbruket fant hverandre i en felles front og mobiliserte med full styrke:
”Dersom vi skulle følge frøken Carsons anvisninger ville vi vende tilbake til den mørke tidsalder, og insekter, sykdommer og skadedyr ville igjen regjere kloden”.
Hun ble beskyld for å være en samfunnsfiende, for å være kommunist – hvilket ikke var uvanlig i 60-tallets USA, for å ha sviktet forsker-idealene sine, og tidvis ble hun framstilt som et hysterisk kvinnfolk.

Men gjennom sitt virke og sine bøker maktet hun å utfordre rommet mellom vitenskap og politikk, og viste tydelig hvordan naturens imperativ måtte settes opp mot den altfor dominerende økonomiens imperativ. Problemstillinger vi kjenner altfor godt i Norge, nå sist i forbindelse med oljen og Lofoten.
Rachel Carson var glad i dette sitatet fra Albert Schweitzer: ”Menneskene har mistet evnen til å forutse og til å hindre at det uforutsette skjer. De vil ende med å ødelegge jorden. Mennesket er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv”.

Årets prisvinner, Marie-Monique Robin, har også stått i kampen mot mektige krefter, mot statlig og industriell makt utøvd i det skjulte uten samfunnsansvar. Hovedbegrunnelsen er hennes store mot til å si fra om hvordan store internasjonale selskap er i ferd med å overta fullstendig kontroll over matproduksjon og genmanipuering globalt, og dermed frata enkeltmennesket innflytelse over egen ernæring, liv og helse.

Denne nesten 50 år gamle franske journalisten har påvis hvordan et av verdens mest kjente kjemiske selskaper, Monsanto, bevisst løy ved en rekke anledninger, særlig om giftinnholdet i mange produkter, fra PCB til dioksin og Agent Orange som ble brukt i Vietnam-krigen: ”Selskapet bløffer når det sier at “we help small farmers to produce healthier food with reduced environmental impact”. Nå er de dømt for falsk markedsføring”.

Marie-Monique bodde flere år i Sør-Amerika,og skapte store bølger med sin avsløring om det franske hemmelige politiets samarbeid med argentinske og chilenske myndigheter, med opplæring i torturmetoder som ble tatt i bruk av de såkalte dødsskvadronene. Hun påviste også hvordan algirske dødsskvadroner på 60-tallet opererte under dekke av å være islamske terrorister.
Hun har også gjort viktige avsløringer i forbindelse med organ-tyverier (nyre, lunge , hjerte o.l), en kamp mot sterke amerikanske offisielle krefter (US Information Service) som prøvde å få frivillige organisasjoner – NGO’er) til å bryte forbindelsen med henne. I likhet med Rachel Carsom ble også hun prøvd stemplet som kommunnist og som KGB-agent.

En undersøkende journalistikk av aller ypperste merke – en verdig vinner av en pris som bærer navnet til en historieskapende vitenskapskvinne som med utgangspunkt i avslørende journalistikk satte ny samfunnskurs. Begge avdekket sannheter som mektige krefter i samfunnet ønsket å holde skjult, fordi økonomisk gevinst ble satt viktigere enn hensyn til mennesker og miljø.

Ble? Ønsket? Hvorfor bruker jeg bare fortid?

Mistillit a la Moses

Sylvia Brustad har ikke hatt noen heldig hånd – og slett ikke tunge – med sin håndtering av Aker-saken.
Regjeringssjefen valgte lenge å spille en konfliktsky rolle, som han har arvet etter sin far (men uten å ha samme karisma, men sier nå det selvfølgelige: Brustad blir sittende.

Aker-systemet har fått såkalt gode råd fra dyre advokater, men har Røkke & co. råd til å tape folkets tillit? Dyre råd er ikke alltid gode. Å ha rett betyr ikke alltid å gjøre rett. Men opposisjonens fraternisering med Aker i denne situasjonen, er ikke et spesielt vakkert syn.

Er Sylvia Brustad dum? Definitivt ikke. Men Aker-saken er ingen pynt på et sterkt politisk rulleblad. Hun har en begrenset innsikt i samfunnslivet sett fra den vanlige arbeidstakersiden. I 25 år, nå er hun 42, har hennes virke skjedd innenfor arbeiderbevegelsen. Hun er en av tidenes yngste stortingsrepresentanter, ble en del av folkets kårne som 22-åring og statsråd 29 år gammel.
Det finnes en del som mener at det var hun som burde være Ap-nestleder, ikke den mer anonyme Helga Pedersen. Hun er en ministeriell mangekjemper, få har styrt så mange departementer:
1996 – barne- og familieminister
2000 – kommunal- og regionalminister
2005 – helse- og omsorgsminister
2008 – nærings- og handelsdepartementet

Det ble hevdet at Brustad så på næringsdepartementet som en nedtrapping, fordi hun syntes det ble for krevende å stelle med helse og omsorg ”med jobbing døgnet rundt” og antydet at hun ville trekke seg tilbake til familieliv på Hamar. Rikssynser Frank Aarebrot lurte på om næringsdepartementet var blitt en salderingspost (det var i alle fall en god formulering), men Brustad selv ”tok det som en tillitserklæring da Stoltenberg kom og spurte”.

Når hun en gang går av – det blir ikke etter dagens pressekonferanse – har hun i alle fall skapt to uttrykk som vil bli stående: Brustadbua - bare butikker på under 100 kvadratmeter skulle kunne ha søndagsåpent, en forretning på Tjensvoll i Stavanger heter offisielt Brustadbua – og ”je er forbanna”.

I kveld ble det altså annonsert mistillit mot henne. Det er på en måte markering av avmakt, mer basert på å ramme skiva enn å få en innertier. Jeg er ikke særlig imponert over opposisjonens prøveskyting, på samme måte som jeg synes Brustad møtte dårlige spørsmål da hun møtte Stortinget. Opposisjonen synes å ha ha hentet inspirasjon til dagens mistillit fra 3. Mosebok kapittel 1: ”Israelittene la alle sine synder på hodet på bukken. Syndebukken ble deretter drevet ut i ødemarka, og bar med seg alle syndene bort fra folket”.

Brustad havner nok ikke i ødemarken, men hun er svekket i sin nåværende posisjon. Ansvaret for Aker-rotet bør hun dele med regjeringen. Det virkelig alvorlige i denne saken er daværende næringsminister Dag Terje Andersens hastverk og elendige håndverk da regjeringen i 2007 gikk inn med en gavepakke på fem milliarder kroner til Aker og Røkke, uten noen som helst ekstern vurdering, ledsaget av besvergelser om strategisk eierskap. Hvilket skulle bevises denne våren – med miserabelt resultat.

Opposisjonen slår på Brustad, men er nok mest opptatt av å ramme hendelsene i 2007. Men det kan man ikke si – Fremskrittspartiet var jo den gang en ivrig håndlanger for regjeringen. Med vanlig behendighet og bordtennis med partiet på begge sider, opptrer Jensens mannskap helt forutsigbart. Det dreier seg ikke om ritt på to hester,i noenlunde samme retning, men om hester som drar helt motsatt vei. Slikt blir det forskrevelse av i lengden.

Til tre fjerdedeler av opposisjonen: Frem mot valget bør dere være mest opptatt av å fokusere egne standpunkter, egne løsninger – omfattende hakking på en regjering som i mangt har gjort en bra jobb, blir det lite stemmer av.
Til allepartier: Og endeløse diskusjoner om hvem som har gjort hav og hvor mye penger, er direkte ørkesløst og lite å bli klok av. Og det er det vel meningen vi skal bli?