Det ringte - hvem lyttet?

"En gang jeg ringte fra Tynset til Norges Naturvernforbunds telefonnummer i Oslo, havnet jeg tre ganger til Justisdepartementets sentralbord, forteller Hans J. Engh som i dag arbeider som overlege ved Tynset Sjukehus”.
(Adresseavisen 2.februar 2002)

”- Hva fikk deg til å skjønne at du var overvåka? - Det har jeg skjønt heile tida, men jeg ble vekt av en samtale jeg hadde med Toten lensmannskontor etter å ha slått nummeret til Intourist, det sovjetiske reisebyrået”.
(Arvid Borglund til Friheten 7.mars 2003)

Dette er to av de mange, mange beretningene (jeg gjengir en del eksempler senere i denne bloggen) om uforklarlige telefonopplevelser som ble kjent i forbindelse med de arbeidet Innsynsutvalget gjorde (2000-2008).
Den aktuelle debatten som er blusset opp etter anmeldelsen av FOST, har skapt fornyet interesse for de hemmelige tjenestene, deres virkeområder og kontrollen med dem.

I denne sammenheng kan det være interessant å minne om boken "Oppgjør - med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenestene". Den kom for 12 år siden, og der skrev den tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad om et hemmelig nettverk som ligger utenfor samfunnets kontroll. I dette nettverket inngikk Telenor som en del av støtteapparatet.
Hammerstad skrev at det i Telenor sitter mange som tilhører det han kaller for "det ytre apparatet", det vil si det apparatet som både overvåker og utøver overvåkernes oppdrag. Overvåkere som ikke var under demokratisk kontroll. Nettverket ble styrt av folk i en maktelite som hadde sin bakgrunn fra den andre verdenskrig og hadde en slags storhetstid under den kalde krigen.

"Ny teknikk gir nye muligheter for omfattende overvåking av enkeltpersoner. Når et hemmelig nettverk går i kompaniskap med tvilsomme maktgrupperinger, står demokrati og rettssikkerhet i fare. Den eneste måten vi kan få satt en stopper for uvesenet på er å fortelle åpent hva som skjer, sikre streng kontroll og våge å ta et oppgjør med den unnfallenhet som har preget både politikere og ledere i vårt samfunn i denne saken", sa Hammerstad.
Han ga et eksempel: "En verkstedeier ville gjøre politiet et lite pek som gjengjeld for en fortredelighet som politiet hadde forårsaket overfor han, og som i en telefonsamtale utga seg for politimann og fikk ordnet med telefonavlytting via Telenor uten problem."

Det var Lund-kommisjonen som i første halvdel av 90-tallet påviste ulovlig telefonavlytting. Dens beretning om de hemmelige tjenester, førte til at Stortinget nedsatte Innsynsutvalget som skulle gjennomgå overvåkingspolitiets mapper og gi erstatning der instruksen var overtrådt. Jeg var ett av tre medlemmer, og vi behandlet nærmere 13 000 saker. I løpet av de 8 årene arbeidet varte, ble jeg overrasket over hvor mange som i sine søknader klaget over klikk-klakk i telefonen, overhøring av egen samtale som ble ført for en tid tilbake, sviktende spenning og "død" telefon, folk observert i koblingsboks utenfor huset, ukjente personer på kontor som ikke identifiserer seg korrekt osv. osv.

Jeg har lyst til å forsterke den kritikk Lund-kommisjonen rettet mot en del dommere. Det synes å ha vært altfor lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene har vært syltynne, det er helt åpenbart at man har funnet et påskudd for å avlytte f.eks. en person som også var journalist i Klassekampen, og dermed kunne alle avisens telefoner avlyttes.
Det påhviler domstolene et ekstra ansvar for å sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte faktisk blir ivaretatt. Altfor ofte virker det som om dommere avsa kjennelse om brev og telefonkontroll uten at de ble fremført en eneste motforestilling eller stilt kritisk spørsmål. POT (nå PST) hatt altfor lett spill med dommere, og det er det som hevder at det fremdeles er spesielle dommere som man helst prøver å få en slik sak fremmet for.

Innsynsutvalget hadde tilgang til en katalog over alle godkjente telefonavlyttinger etter 1945. Men av følgebrevene til søknadene fremgikk at i en lang rekke tilfeller ble det registrert uregelmessigheter på individuelt plan uten at Innsynsutvalget kunne finne noe belegg for dette i mappene. Dette kan skyldes flere forhold: a) påstandene var oppdiktet, b) påstandene skyldtes innbildning eller tekniske feil, c) det var iverksatt overvåkning av POT uten rettslig kjennelse og uten at noe ble nedskrevet,ikke ga noe resultat d) overvåkning via Forsvaret eller de andre maktgrupperinger (f.eks. den som Hammerstad beskrev.

Jeg tør ikke felle noen endelig dom, men min vurdering er at når så mange gir noenlunde sammenfallende beskrivelser av det som de opplevde, må a) og b) representert svært små tall. Innsynsutvalget skulle treffe avgjørelsene etter å ha gjennomgått mappene, vi skulle ikke drive egne undersøkelser. Jeg kan ha mine tanker, men har ikke spesifikt grunnlag for å kunne rette noen anklagende pekefinger i forhold til c) og d).

Overvåkingen levde lenge i en hermetisk konspirasjonskultur uten skikkelige kunnskaper om norsk politikk og det samfunn de levde i. Og det er helt åpenbart at enhver politisk overvåking medfører stor fare for rettsovergrep og påkjenninger og sanksjoner mot uskyldige folk, med annen og konkurrerende politisk oppfatning enn de styrende

I det følgende siterer jeg noen av reaksjonene i media etter at søkere begynte å få se sine mapper:

”Vi kunne løfte av røret hjemme og komme til Skien Politikammer uten å slå et nummer, og vi har hatt feiloppringninger fra folk som egentlig skulle til politiet”.
(Jan Rugstad til Telemark Arbeiderblad 30.april 2004)

”Jeg opplevde så seint som i 1995/96 at folk som ringte til min privattelefon i stedet ble koblet direkte til Sunnmøre politikammer”.
(Bente Volder til Sunnmørsposten)

”Ved en anledning ble det avspilt bruddstykker av en tidligere telefonsamtale for meg. Det finnes ikke spor etter dette i papirene jeg har mottatt”.
(Nora Linden til Klassekampen)

”Per Flatberg mener han har all grunn til å tro at han var avlyttet som generalsekretær (i Norges Naturvernforbund) fra 1979 til 1980, og videre etter at han tiltrådte som informasjonsleder i Folkeaksjonen i Alta i 1981. –Det er jeg overbevist om. Jeg har klare indikasjoner på telefonavlytting. Ringte det til oss, fikk vi avspilt samtaler i andre enden av røret”.
(Adresseavisen 27.februar 2002)

”Det var kluss med telefonen i årevis. Jeg ringte hjem, og naboen svarte, andre ganger var det motsatt. Til tider overhørte jeg samtaler”.
(Magnus E. Johannessen til Dagsavisen 27.februar 2002)

”….…gang på gang ble vi minnet på at han ble overvåket. Telefonen virket ikke som den skulle, ofte kom vi til feil nummer, en gang svarte det ”Ørland flystasjon” da vi ringte et privat nummer”.
(Lily Øwre til Adresseavisen 11.september 2003)

”-Familien merket jo at det var mye skurring og dårligere forbindelse på telefonen. Televerket sjekket opp hva som var galt på vår oppfordring. De kunne fortelle at det var noe merkelig, men at det ikke var noe som var galt. En venn av Lysestøl oppdaget at telefonnummeret hans var loddet til en mistenkelig ledning på telefonsentralen…. -Det viste seg at denne ledningen gikk fra min telefon til politihuset”.
(Klassekampen 24.oktober 2001)

Jeg var 99 prosent sikkert på at telefonen min ble avlyttet. Vi hadde alltid så store problemer med den. Jeg ble allikevel fortvilet og nedfor da jeg fikk utskrift av personlige samtaler med venner. Det er ingen god følelse å lese kommentarer på at jeg var deprimert da jeg snakket med en venn,….¨”.
(Vidar Våde til Klassekampen)

”Han forteller at han stadig hørte merkelige lyder i telefonen og at han en gang han slo et nummer ble koblet direkte over til Bergen politikammer…. Fremmede stemmer skar inn i samtalene”.
(Edvard Vogt til Klassekampen 5.februar 2001)

”– Ein gong i 1983/84 fekk eg ein telefon om at det ville koma ein delegasjon med representantar for eit venstreparti i Peru med tog til Østbanen i Oslo. Sjølv kunne eg ikkje møta dei, men dei blei møtt av representantar for norsk politi. Ein annan gong fekk eg ein telefon om at det fanst ein kubansk dissident i Noreg. Begge telefonsamtalane er det likevel laga rapportar på, noko som er eit prov på at Overvakingspolitiet avlytta nokre av telefonsamtalane mine med andre”.
(Olav Svorstøl til UOI.no, Universitetet i Oslo), 30.januar 2003)

Dette er noen av de opplysningene//kommentarene i det offentlige rom fra enkeltpersoner. Det finnes mange flere, og i begrunnelsen for mange søknader om innsyn er det nevnt en rekke ulike forhold.

På bakgrunn av det vi nå vet, er det nok noen av oss mediefolk – og i det inkluderer jeg definitivt meg selv – som ikke burde tatt så lett på de mange anklager om ulovlige metoder, telefonavlytting uten rettens kjennelse osv, som kom frem på 70- og 80-tallet. Vi skulle gått dypere inn i problematikken, vi aksepterte for lett politikernes og de hemmelige tjenestenes forsikringer om at alt var i skjønneste orden og at man ikke måtte høre på overspente påstander fra venstresiden

Mediene var for det meste unnfallende, pog de som engasjerte seg ble lite populære. I stedet var pressefolk mange steder ivrige informanter for overvåkingen. Det var først på 90-tallet, etter at den kalde krigen var avviklet, at overvåkingen virkelig kom i et ubehagelig kritisk søkelys.

De senere tiders hendelser tyder på at dette forsatt er viktig.