Kirke og misjon

I disse dager er mange misjonsvenner i Norge på eller forbereder seg til generalforsamlinger og sommerstevner. Et spennende element i denne sammenheng er hvor stort gjennomslaget vil være for et en situasjon der der organisasjoner- Normisjon og Misjonssambandet - som har definert seg selv som en del av Den norske kirke, ikke lenger ønsker å forstå seg som en slik bevegelse. De ”kjenner både på slitasjen og på troskapen”.

Men en misjonær som kom i mindretall på Normisjons generalforsamling, uttrykte det som nok en flere av medlemmene føler: ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”.
Og tidligere Kirkerådsleder og Indremisjonsleder Oddbjørn Evenshaug beklager også at Normisjon isolerer seg i det norske kirkelandskapet: "Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. …..Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke”.

En dag under det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Winnipeg i Canada for noen år siden, inviterte NMS, Areopagos og Kirkens Nødhjelp sine kontakter i partnerkirkene, ”friends of Norway”, til en enkel sammenkomst. Over 40 utlendinger møtte frem og ga et flott innblikk i det mangfoldet av kirkekontakter som ivaretas av organisasjonene. Da de fortalte om sine forhold til Norge satt jeg og ønsket inderlig at dette skulle de ha hørt, de hundretusener av misjonsvenner som de siste 160 årene har bedt, samlet penger og sendt ut misjonærer til jordens ender.
Jeg var så begeistret etter å ha hørt vitnesbyrdene om kontakten med Norge, at da jeg etter møtet gikk en tur sammen med Kjetil Aano, formulerte jeg meg omtrent slik; Det har nyttet, vi har vært med på å spre det budskapet alle troende er forpliktet til å bringe videre.
Jo, det har nyttet å drive misjon.

Jeg var for ikke lenge siden i Kina og fikk møte kristne ledere i Shanghai. De hadde sterke historier om trakasseringer, fengsel og tortur, kristendommen hadde likevel holdt seg levende – og vokste. En av dem kom fra et område med 90 millioner mennesker. Der var det nå offisielt 2,6 millioner kristne, men det tar ikke høyde for de uregistrerte menighetene, og han jeg snakket med mente det i alle fall var 6-7millioner kristen i et område der norsk misjon begynte arbeid for 100 år siden, der misjonærene måtte reise etter 2.verdenskrig – men der det altså vokser.
Det begynte med at noen sa ja til kallet – både til å gå og til å sende. Nå vet vi at det er mange årsaker til at den kinesiske kirke har vokst til det den er i dag. Men veksten hadde ikke vært mulig uten det møysommelige såarbeidet som kallsbevisste misjonærer har stått i.

Møtet med partnerkirker forsterket min tro på at det har vært en lykke for misjonsengasjementet at vi i Norge har hatt den praksis at frivillige organisasjoner har administrert den misjonsvirksomheten som drives innen Den norske kirke, samtidig som det i nesten alle sammenhenger er erkjent at misjon ikke er noen løsrevet handling som kirken kan gjøre eller la være å gjøre, men et grunnleggende kriterium ved det å være kirke. Misjon ligger i kirkens gener.

Kirkemøtet i Canada fortalte meg også at tyngdepunktet har flyttet seg, at det ligger store muligheter både for lokalmenighetene og hele vår kirke hvis vi lytter og åpner oss for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv innebærer i at i den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

Vi har fått et nytt misjonsmønster (fagteologene taler om et nytt ”paradigme”). Her understrekes det bl.a. at:
- misjon er hele kirkens sak – ikke bare et anliggende for særskilte organisasjoner
- misjon er alle kristnes ansvar – ikke bare en sak for yrkesmisjonærer
- misjon er en sak for alle kirker – ikke bare for kirkene i nord og vest
- det er kirkene i sør – ikke nord – som nå på mange måter blir kraftsenteret i den verdensvide kirkes misjon - misjon (= å være sendt) er noe kirken er – ikke bare noe den gjør gjennom avgrensede aktiviteter
- misjon er holistisk (= omfatter hele skaperverket) – ikke bare sentrert om mennesket
- misjon er diakonal - ikke bare forkynnelse
- alle er mottagere av misjon - ikke bare ”de ufrelste”
- misjon er også dette at evangeliet møter og blir en del av kulturen – det er ikke å gi videre en fremmed kulturell pakke

Misjonsbegrepet vekker ulike følelser og assosiasjoner, både i kirken og i samfunnet for øvrig. En god stund har vi hørt til dels sterke ytringer om at misjonens tid er over. Noen mener vi klarer oss uten misjon, fordi misjon er skadelig. Andre mener at vi i hvert fall må klare oss uten ordet misjon, fordi det er utvannet og ubrukelig. På et møte jeg var på nylig sa en at også et reklamebyrå har en misjon, de vil selge mest mulig av noe, for eksempel av coca cola. Derfor bør ordet misjon erstattes med et mer presist ord, sa vedkommende.
Jeg ser på en måte problemstillingen, men generelt vil jeg nok hevde at det er viktigere å finne nye gjerninger for våre ord enn å finne nye ord for våre gjerninger.

Mer og mer brukes det norske ordet utsending i stedet for det latinske ordet misjonær. De to ordene betyr det samme, men i dagens samfunn fungerer ordet utsending ofte bedre. Ikke minst er det lettere å bruke den betegnelsen i land som Kina og Vietnam.
Uansett – om ordene er forskjellige, så er det bibelske perspektiv over tjenesten det samme. Han som på fjellet i Galilea en gang sa: Gå derfor ut …. han gir tjenesten et innhold som vi ikke kan løpe fra.

Ikke minst hos de yngre generasjoner møter skepsis mot begrepet ”misjon. Det kan være nyttig å ha endel fakta klart for seg når man møter argumenter om kulturpåvirkning og medansvarlighet for koloniseringen av den tredje verden.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”. Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.
Men for noen mennesker er nok misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen, som har en tung ryggsekk med problemer med seg fordi de føler at de ble utsatt for press, overivrig misjonering på hjemmebane.
Dette er det viktig å snakke om.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig og krever at det tales nyansert. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Det er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til den vestlige verdens globale ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Også Den norske kirke har måttet ta oppgjør med sin rolle overfor det samiske folk og Romani-folket. Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk.

I 2009 driver misjonsorganisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Når misjon koples med overlegenhetsfølelse henger det også sammen med sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

For et par år siden var jeg sammen med Øyvind Eide, i mange år professor ved Misjonshøyskolen, i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, de fikk nå sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre.
Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i sitter henslengt med cafelatten sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Mange henger fast i et foreldet misjonsbegrep, men stadig flere forstår at misjon er noe mer enn å sende norske misjonærer til Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det avgjørende er å holde fast ved at utsendelse av misjonærer og omsorg for medmenneskers frelse er en frukt av og et tegn på at kirken faktisk er levende og misjonerende. Den arbeidsdelingen vi har hatt på norsk kirkemark mellom rådsstruktur, embetsstruktur og de mange tverrstrukturer i form av organisasjoner for diakoni, indre- og ytremisjon, den arbeidsdelingen har vært fruktbar og til velsignelse, og den bør fortsette.

Misjon er et sentralt uttrykk for det å være kirke. Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

I nasjonalt perspektiv går bedehusaktiviteten radikalt ned, tallet på misjonsforeninger minker - og de tradisjonelle misjonsorganisasjonene møter dette med å bygge en ny basis og stadig legger bedre til rette for at menighetene gjennom dem skal være misjonerende, utover sine egne grenser. Mange menigheter har
fått hjelp til å se at de har en misjonsfunksjon.
Det har vært en styrke for misjonsimperativet at kirkelige organer både sentralt, regionalt og lokalt har kunnet dra veksler på den kompetanse og det apparat som finnes i misjonsorganisasjonene. Kirken må kontinuerlig fornye misjonerende holdninger og praksis, vi trenger misjon som en del av menighetens identitet.

Vi bør være kommet forbi det stadium der organisasjoner kommer og vil ha rom for, og der menighetene gir rom for. Vi trenger mer å utvikle en dialogisk grunnholdning der begge parter har en forventning i forhold til hverandres bidrag, der følgende spørsmål ligger i bunnen: Hva har du som er av verdi for meg, og omvendt. Organisasjonene har en spiskompetanse kirken ikke behøver å utvikle. De har hjerteengasjementet. Og de kan bidrag til å gi medarbeidere i lokalmenigheten en forankring i et stort internasjonalt fellesskap.

Gjennom misjon har den kristne kirke i løpet av forrige århundre utviklet seg fra å være en vestlig kirke til å bli en global kirke. Allikevel er det langt igjen før ”alle mennesker … over hele verden” er kjent med evangeliet. Anslagsvis regner en med at 1,5 milliarder mennesker, som tilhører 7000 ulike folkegrupper, lever uten noe vitnesbyrd om evangeliet. Mange av disse lever i land preget av stor fattigdom og lav rettssikkerhet. Den norske kirkes vilje og evne til å se de ”glemte” folkegruppene og bidra til at evangeliet blir gjort kjent for dem, i ord eller gjerning, er en utfordrende test på dens vitalitet og kraft som en misjonerende kirke.

Misjon er et felles oppdrag for hele den verdensvide kirke. Samtidig er det et felles ansvar for kirkene å ta del i hverandres misjon, å la seg korrigere og inspirere av hverandre. Kirkene i sør ble i løpet av 1990-tallet det nye tallmessige tyngdepunktet i kristenheten. Den norske kirke har lenge mottatt forfriskende impulser fra kirkene i sør gjennom deres teologi og spiritualitet, deres sang og musikk og mottar i økende grad impulser gjennom møter ansikt til ansikt i vennskapssamarbeid, partnerskap og gjennom selv å motta misjonærer fra kirker i sør.

I denne situasjonen er det viktig at både de aktive misjonsfolk og alle andre kirkeinteresserte holder fast ved og utvikler et fruktbart samarbeid, og er mer opptatt av hva kristne i Norge er enige enn uenige om. Jeg er overbevist om at den nye biskopen i Stavaneger, tidligere NMS-misjonær i Brasil, vil være med og holde misjonstanken både levende og fornyet.