Mistillit a la Moses

Sylvia Brustad har ikke hatt noen heldig hånd – og slett ikke tunge – med sin håndtering av Aker-saken.
Regjeringssjefen valgte lenge å spille en konfliktsky rolle, som han har arvet etter sin far (men uten å ha samme karisma, men sier nå det selvfølgelige: Brustad blir sittende.

Aker-systemet har fått såkalt gode råd fra dyre advokater, men har Røkke & co. råd til å tape folkets tillit? Dyre råd er ikke alltid gode. Å ha rett betyr ikke alltid å gjøre rett. Men opposisjonens fraternisering med Aker i denne situasjonen, er ikke et spesielt vakkert syn.

Er Sylvia Brustad dum? Definitivt ikke. Men Aker-saken er ingen pynt på et sterkt politisk rulleblad. Hun har en begrenset innsikt i samfunnslivet sett fra den vanlige arbeidstakersiden. I 25 år, nå er hun 42, har hennes virke skjedd innenfor arbeiderbevegelsen. Hun er en av tidenes yngste stortingsrepresentanter, ble en del av folkets kårne som 22-åring og statsråd 29 år gammel.
Det finnes en del som mener at det var hun som burde være Ap-nestleder, ikke den mer anonyme Helga Pedersen. Hun er en ministeriell mangekjemper, få har styrt så mange departementer:
1996 – barne- og familieminister
2000 – kommunal- og regionalminister
2005 – helse- og omsorgsminister
2008 – nærings- og handelsdepartementet

Det ble hevdet at Brustad så på næringsdepartementet som en nedtrapping, fordi hun syntes det ble for krevende å stelle med helse og omsorg ”med jobbing døgnet rundt” og antydet at hun ville trekke seg tilbake til familieliv på Hamar. Rikssynser Frank Aarebrot lurte på om næringsdepartementet var blitt en salderingspost (det var i alle fall en god formulering), men Brustad selv ”tok det som en tillitserklæring da Stoltenberg kom og spurte”.

Når hun en gang går av – det blir ikke etter dagens pressekonferanse – har hun i alle fall skapt to uttrykk som vil bli stående: Brustadbua - bare butikker på under 100 kvadratmeter skulle kunne ha søndagsåpent, en forretning på Tjensvoll i Stavanger heter offisielt Brustadbua – og ”je er forbanna”.

I kveld ble det altså annonsert mistillit mot henne. Det er på en måte markering av avmakt, mer basert på å ramme skiva enn å få en innertier. Jeg er ikke særlig imponert over opposisjonens prøveskyting, på samme måte som jeg synes Brustad møtte dårlige spørsmål da hun møtte Stortinget. Opposisjonen synes å ha ha hentet inspirasjon til dagens mistillit fra 3. Mosebok kapittel 1: ”Israelittene la alle sine synder på hodet på bukken. Syndebukken ble deretter drevet ut i ødemarka, og bar med seg alle syndene bort fra folket”.

Brustad havner nok ikke i ødemarken, men hun er svekket i sin nåværende posisjon. Ansvaret for Aker-rotet bør hun dele med regjeringen. Det virkelig alvorlige i denne saken er daværende næringsminister Dag Terje Andersens hastverk og elendige håndverk da regjeringen i 2007 gikk inn med en gavepakke på fem milliarder kroner til Aker og Røkke, uten noen som helst ekstern vurdering, ledsaget av besvergelser om strategisk eierskap. Hvilket skulle bevises denne våren – med miserabelt resultat.

Opposisjonen slår på Brustad, men er nok mest opptatt av å ramme hendelsene i 2007. Men det kan man ikke si – Fremskrittspartiet var jo den gang en ivrig håndlanger for regjeringen. Med vanlig behendighet og bordtennis med partiet på begge sider, opptrer Jensens mannskap helt forutsigbart. Det dreier seg ikke om ritt på to hester,i noenlunde samme retning, men om hester som drar helt motsatt vei. Slikt blir det forskrevelse av i lengden.

Til tre fjerdedeler av opposisjonen: Frem mot valget bør dere være mest opptatt av å fokusere egne standpunkter, egne løsninger – omfattende hakking på en regjering som i mangt har gjort en bra jobb, blir det lite stemmer av.
Til allepartier: Og endeløse diskusjoner om hvem som har gjort hav og hvor mye penger, er direkte ørkesløst og lite å bli klok av. Og det er det vel meningen vi skal bli?