Kommentarene til valget av ny biskop i Stavanger har vært preget av mange prinsipelt begrunnede negative reaksjoner, oppgitthet, tildels raseri uttrykt i sterke ordelag, ("Ayatolla Giske") over statsrådens håndtering. Vi vet hva menighetsråd, prester og andre kirkelige ansatte i Rogaland mener (sterke tall for Kjetil Aano), vi vet at landets proster helst ville ha Erling Pettersen, vi vet at Kirkerådets og biskopenes flertall ville ha Aano. Vi vet imidlertid ikke mye om oppfatningen hos de øvrige kirkemedlemmer i Rogaland. Dette er også interessant når spørsmålet om kirkens demokrati står på dagsorden.
Debatten om hvem som skal utpeke kirkens lederskap vil og bør fortsette. Også i en situasjon der det eventuelt er blitt skilsmisse mellom kirke og stat, vil det være uenighet om hvordan man skal finne frem til nye biskoper. Et sentralt kirkelig ansettelsesråd for biskoper og proster? Direkte valg blant alle kirkelige folkevalgte og prester/andre ansatte? Eventuelt med grupper og vekting av stemmer? Direkte valg blant alle kirkens medlemmer? Mulighetene er flere. Svært mange, og jeg er blant dem, vil i alle fall mene at dagens ordning må endres. men enn sålenge må vi leve med den.
Etter min mening er ikke ordningsspørsmålene det avgjørende for kirkens fremtid. Viktigere er om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et ”tjenende” bilde av seg selv – ikke påtatt, men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.
En kirke der vi deler. Deler spørsmål. Deler svakhet. Deler styrke. En kirke der det ikke de fullkomne som bøyer seg ned til taperne, men der mennesker møter medmennesker. I dag deg – i morgen meg.
Samtidig som vi tar vare på det beste i vår religiøse og kulturelle arv må vi lete frem ubrukte ressurser og forholde oss til forskjellighet som uttrykk for et kompletterende mangfold, oppdage potensialer vi ikke visste vi hadde.
Hva vil det si å være kirke i verden? Hvordan kan utfordringen til kirken i samtiden, med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv? Har vi gitt folk flest grunn til å tolke kristne verdier som moralisme, sneversynthet og dømmesyke? Er det noe med troens uttrykksform som må gjennomtenkes, lutres og fornyes? Blir vi opplevd som kritiske dørvoktere der vi skulle være opptatt av å være utropere og innbydere? Kirken skal veilede i liv og lære etter beste skjønn og på grunnlag av Guds ord, men ikke analysere hjerter eller sette seg til doms over motiver.
Det er interessant å registrere at Bymisjonen og Frelsesarmeen møter stor respekt og giverglede på grunn av sitt omfattende diakonale arbeid. De virkeliggjør visjonene som Jesus Kristus ga oss – om menneskeverd, likeverd, fred, rettferdighet og barmhjertighet. Han ga oss mye å lengte etter. Mye å strekke oss etter. Mye grunnlag for selvkritikk og kritisk korrektiv. Men ikke minst ga han oss hjelp til oppreisning og nye muligheter, og han ga oss mot til å stå på de svake og undertryktes side.
Den norske kirke har som målsetting om at den skal være ”en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke". Og det er viktigere å synliggjøre enighet enn uenighet, viktig at kirken i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide for enhet i et forsonet mangfold.
Når noen tvinger seg selv inn i en bestemt form som de tror forventes av Gud og kristne medmennesker, blir det å være en kristen en kraftprestasjon. Derfor finnes det i dag ikke få slitne og anspente kristne. De strever og strever, men det blir liksom aldri bra nok. Mens den kristne tro egentlig skulle hjelpe oss til større åpenhet og mindre angst i møte med oss selv, fungerer det ofte stikk motsatt.
Mange har et bilde av det kristne menneske som annerledes enn alminnelige mennesker. Men Bibelen er atskillig mer virkelighetsnær, atskillig mer ærlig når det gjelder skildringen av slike menneskelige forhold som vi så gjerne vil fortrenge. Der finner vi mye sunn og sann og ubeskåret menneskelighet.
Gud vet og Gud forstår og tåler atskillig mer av oss enn vi gjør selv. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
Det er denne romsligheten som må komme klarere til syne mellom oss. Alle som vil leve i kirken må selv ha lært å møte sin egen menneskelighet – og å leve i åpenhet for Gud med den. Det må være plass for den tvil som hører livet til og hører troen til. Slik at vi ikke i angst lukker oss for hverandre. Slik at vi i redsel ikke tør møte oss selv og vår egen tvil. Det er noe med å få lov til å ta seg tid til å finne vei.
Som Johan Arnt Wenaas (en av de aller beste biskoper Norge aldri fikk) har sagt det: Kirken må være et tilholdssted for mennesker som trenger hjelp, tid og ro til å gjennomleve tvil og trosspørsmål uten å bli mast på. Det kristne fellesskap må ikke bare være et sted hvor "du må bestemme deg i kveld, for i morgen kan du være død", men et sted hvor mennesker kan få høre: ta deg tid! Her kan du få holde til enten du har det sånn eller slik, er kommet kort eller langt, føler det på den ene eller andre måte.
Det må få være plass på den bakerste benk som Bjørn Eidsvåg synger om, for dem som synes at de ikke har fått tak på tingene ennå. Eller for dem som innerst inne frykter at de er på vei ut fra troens fellesskap, men som likevel ikke har hjerte til å bryte tvert over med en gang.
Det kristne fellesskap er ikke bare et troens fellesskap. Det må også være et tvilens fellesskap.
Verden er i Guds hånd. Og kirken vil alltid bestå av feilende mennesker. Vi er alle medskyldige i feighet og unnfallenhet, i maktstrev og hensynsløshet. Gud er inkluderende, det er ikke alltid vi.
Både kirken og den enkelte av oss har det privilegium å kunne begynne på nytt og samtidig stå i en sammenheng. Kunne få tilgivelse for at jeg ikke selv makter å leve opp til mine drømmer og visjoner.
Veldig bra skrevet!
SvarSlett