Når ulykker skjer...

Tragedie og mysterium er ord som brukes når 228 mennesker omkommer i en flyulykke i et område med kraftig tordenvær og turbulens. Mediene følger AF447s skjebne tett. Hvor? Hvorfor? Pårørende følges opp med kriseteam.

Ulykker skjer. På veiene, til havs, i luften. Men medias dekningsgrad og publikums interesse varierer. Jo mer dramatikk, jo flere omkomne, og først og sist: hvor mange lokale/nasjonale omkomne, dess større dekning. Slik har det vært, slik kommer det til å bli. Med tillegg. Dagbladet spurte for eksempel i går på Twitter om noen kjente en frilanser i Rio, oppdaterte meldinger kom stadig over det samme nettforumet, og vi vil få flere og flere åsteds- og bakbrunnskunnskapsrapporter via ikke-organisert nettvirksomhet.

Ved store ulykker vil det alltid være sterke historier, sterke innslag av ”human touch”. Omkomne som har rukket å sende en SMS med ”jeg elsker deg” til ektefelle eller kjæreste. Ektepar med barn som velger to ulike avganger – fordi de er redde for ulykker. Personer som sto sterkt på for å komme med på ulykkesferden, men mislyktes – og følgelig lyktes i tusenfold. Mediene vurderer, i større eller mindre grad, alltid relasjons-scoren, det menneskelige drama. Følelser, følelser, følelser.

Er dagens avisoppslag som ventet, eller finner vi noen overraskelser?
Løssalgsavisene skal selge, de har mye kunnskap om hva som gjør det. Både Dagbladet og VG satser spektakulært: 1.side samt 8 innsider i VG, 9 i Dagbladet. Dette er mer enn søstertabloidene iu Sverige og danmark. Jeg er dundrende inhabil siden jeg har en sønn som var Dagbladets utgavesjef, men jeg synes den avisen har det beste salgsoppslaget: ”Christine (34) og sønnen Philipe (5) SAVNET. Mannen og parets datter tok et tidligere fly". Menneskelig drama med både sorg og glede. Riktignok er Christine svensk, men hun jobbet i norsk firma (Innovasjon Norge). Jeg har ikke sett andre norske aviser som hadde historien om ekteparet som tok hvert sitt fly – de var redde for flyulykker!

De store abonnementsavisene selger ikke på enkeltoppslag, men på langsiktige forventninger om saklig og bred nyhetsdekning, Hos de ”fire store” er prioriteringene ulike.
Aftenposten er nøkternt konstaterende og nasjonal, ikke følelsesladet: ”228 fryktes døde – tre er nordmenn.”
Bergens Tidende tar lokalvariantenhelt ut: ”Askøy-mann (44) blant de savnede. Tre fra Hordaland i Air France-tragedie.”

Rogaland har ingen blant de omkomne, derfor prøver Stavanger Aftenblad å komme et skritt videre og samtidig være nær: ”Flyruten brukes daglig av nordmenn”. Både innen det store Statoil-miljøet og ellers i ”oljå” er det som reiser til Rio, og oppslaget er både opplysende og følelses-fremkallende: Vi kjenner noen, tenk om….. Aftenbladet har i mange år vært generelt gode på flystoff, men hvor er Norges kanskje beste flyjournalist Jan-Petter Helgesen, i dag?

De to andre store regionavisene satser på lokale oppslag. Adresseavisen har en enspalter på topp: ”Flyet rakk ikke å sende nødsignal”. Hovedoppslag er en egenprodusert, viktig nyhet: ”Få bankkunder får erstatning”. Bakgrunnen er at bråket rundt salg av kompliserte spareprodukter startet i Trøndelag og i Sparebank 1 SMN. En riktig og god prioritering.
Fædrelandsvennen har ingenting på side 1, men rimelig dekning inne i avisen. Et klisjepreget og bekreftende, men definitivt ikke nyhetspreget hovedoppslag: ”Drømmepinse!”

Bergensavisen er løssalgpreget og må satse deretter. Avisen har en lokal ulykkestittel uten tekst over avislogoen: "To menn fra Bergen savnet" (uinteressert i resten av Hordaland). Hovedoppslag: ”22 000 så på Eagles: Mimrefestene sidene 21-28”.

Dagsavisen er enda mindre riksdekkende enn Aftenposten. Avisen velger en egenprodusert, viktig nyhet med perspektiv som toppoppslag: ”Busser barna ut av ghettoen (innvandrere på Oslos østkant sender barn til rikere, hvite bydeler”. Ulykken får en liten kjeller, primært med bilde av to sørgende i Paris.

Dagbladets hovedoppslag kommer fra svenske Expressen. Historien fyller også der 1.siden, men uten å ta med ekteparets fly-strategi. En meget spekulativ kommentar fra en av avisens journalister er utstyrt med overskriften: ”Därför går det inte at utesluta ett terrordåd”. Det er en usedvanlig dårlig belagt påstand, og journalisten medgir også at ”det mesta tyder på att planet kraschat av helt andre orsaker.” Expressen var lenge Sveriges største løssalgavis, er nå klart passert av Aftonbladet - men i dag synes jeg Expressen er best, Aftonbladet mangler ektepar-varianten og har valgt det mer generelle oppslaget: "Vad har hendt svenskarna på flight 447?"

Danske Ekstrabladet har en fotballsak øverst, men det store oppslaget er : "228 knust mod havet. Dansk kvinde omkommet. Faldt som en sten. Chokerede danskere i Rio: Det er flyet, vi alltid bruger". ”Knust” og hovedtittelen om stenen er følelses-appellative , men spekulative, vi vet ikke om det har vært slik. Sterke titler også inne i avisen: ”De havde ikke en chance” og særlig ”Torden er verre end en atombombe”.

Engelske Daily Express, er ingen typisk løssalgstabloid, den har hovedpoenget over hele 1.siden: "Vanished into thin air, med nasjonale relasjoner i undertittel: Britons among 228 dead as plane is lost in storm".

Med litt pluss og minus blir min fasit: Tradisjonell ulykkesreportasje. Gamle grep holder stand.

I årene etter 2000 har det i verden gjennomsnittlig omkommet 1200 mennesker i flyulykker hvert år. I Norge har disse fått ulik dekning, medienes lover er slik. Oppslag og interesse avhenger først og fremst av eventuelle døde nordmenn (10 omkomne nordmenn får - selvsagt - utrolig større dekning enn 10 danske), dernest om ulykkens nærhet (større dekning av 150 døde i England enn 150 i Malaysia). Det er begrenset hvor mange ulykker vi kan ta inn over oss, begrenset hvor mye vi interesserer oss for verden utenfor lokalsamfunnet (en omkommet rogalending dekkes mer i Aftenbladet enn fem-ti trøndere), utenfor Norge, utenfor Europa.

Et klassisk eksempel på den helt lokale interessen er en 7-spaltet overskrift i Drammens Tidende dagen etter at Indira Gandhi ble myrdet: ”Mjøndøling blir i India trass i uro”. Eller denne i en sak som kanskje noen betraktet som en ulykke: Dagen etter EF-avstemningen i 1972 slo Budstikka til med ”Forgjeves EF-ja fra Asker og Bærum”.

I parentes: Ikke alle pressefolk er like interessert i dramatiske nyheter. Redaktør Arthur i den kristne dagsavisen Dagen var om bord i en hurtigrute som forliste på Folla. Da han kom til land, løp han til en telefon og ringte til redaksjonen: ”Nokon må skriva ein leiarartikkel til imorgon”. Og så la han på røret).

Syv mennesker omkom i flyulykker i Norge i fjor. Dette tallet skiller seg ikke
vesentlig fra tidligere år. Omtalen ville vært større om alle 7 hadde omkommet i samme ulykke enn summen av omtaler av de tre ulykkene (av i alt 17) som førte til tap av menneskeliv.

Antallet nordmenn, 256, drept på veiene i fjor, kunne fylt ulykkesflyet Airbus A330 og hatt noen på venteliste. Var omtalen av disse totalt like stor som etter en flyulykke? Vi har på en måte vendt oss til at det skjer kollisjoner, farlige forbikjøringer og blackouts i trafikken, dette er en ventet del av nyhetsbildet. Flydramaene kommer mye mer overraskende og har en helt annen dramatisk effekt. Men det er ingen grunn til å glemme eller overse at det er like ille for en norsk far som har mistet kone og datter i en bilkollisjon som for tilsvarende ventende på Charles de Gaulle.