Media Norge - fordel for hva?

Vil den lokale røst og identitet svekkes når mediehusene Stavanger Aftenblad, Aftenposten, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen i dag formelt blir Media Norge? ”Det gir oss anledning til i enda større grad å konsentrere oss om å videreutvikle våre medier og våre mediehus”, sier konsernsjef Didrik Munch. Et godt utgangspunkt, samtidig som det nok ligger en del skjær i sjøen når det nye konsernet i løpet av noen år skal redusere antall medarbeidere fra 2200 til 1700.
Også jeg tror at det ligger betydelige strukturforbedringer i den tekniske og merkantile sektor. Redaksjonelt har man i over 20 år utviklet en samhandling som ikke må trekkes for langt svekke opplevelsen av lokal forankring.

Ingen kan vite hva som ville skjedd dersom de enkelte avisene i Media Norge hadde fortsatt med sin nåværende eierstruktur. Håpet er naturligvis at fusjonen vil gjøre det lettere for den enkelte mediehus å møte en langt vanskeligere situasjon i mediemarkedet enn noen gang tidligere; en variant av ordet om at det er bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for seg.

Pressens samfunnsmessige oppgave og de økonomiske mål behøver ikke nødvendigvis stå i noen motsetning til hverandre, og turnert riktig vil de kunne støtte hverandre. Stilles det ikke fornuftige økonomiske krav, kan det på sikt være en fare for bedriftenes evne til å opptre økonomisk og overleve på et marked. Et fornuftig, økonomisk motivert eierskap kan dessuten medvirke til mer industriell og økonomisk sunnere drift av mange mediebedrifter. Dette igjen kan gi dem større omstillingsevne og robusthet, og dermed større utviklings- og overlevelsesevne.

Å spå om fremtiden for trykte aviser og nettaviser er en risikosport ikke minst for en som har sin praktiske medieerfaring bare fra papiravis og utelukkende fra forrige århundre (jeg gikk av som sjefredaktør i Aftenbladet 31/12 1999). Likevel - jeg er overbevist om at dersom Media Norge skal lykkes, må man ta utgangspunkt i at avisenes (både på papir og nett) viktigste oppdragsgiver er samfunnet, leserne. Svikter de sin oppgave her, er det mer likegyldig om de vil leve lenge i landet, da blir et strategi- eller budsjettmøte i Media Norge mer lik et strategimøte hos Ford eller i Remas konsernledelse.

Da jeg kom til Aftenbladet i 1983 var det et mantra at “vi gir ikke ut Aftenbladet for å tjene penger, men det er nødvendig å tjene penger for å kunne gi ut et godt Aftenblad”. Det er en ideell holdning som burde være like solid i dag (?). Min første generalforsamling var henlagt til hotell Victoria, der aksjonærene fikk en utmerket middag og konfekt til kaffen, noe mer fikk de ikke - og ba heller ikke om. Men de som holdt ut i 25 år til fikk sin lønn, om ikke i himmelen så i all fall hos Schibstedt, som ga 235 kr. pr.aksje.

Schibstedt har vært en god eier i Aftenbladet. Men generelt er det meget uheldig dersom avisdrift for mange blir utelukkende forretning på linje med enhver annen næringsdrift. Avisdrift er ikke alltid så spesiell som endel pressefolk gjerne vil ha det til. Likevel bør det være forskjell på en margarinfabrikk og en avisbedrift.
Det er en høyst legitim oppgave å tjene penger, en høyst legitim oppgave å bevare arbeidsplasser. Men det å forvalte det frie ord slik som avisene har mulighet for,
det pålegger dem et spesielt ansvar, gir dem visse privilegier.

Aviser er en kommersiell vare, stort sett kommersielt eid og drevet. Også Vårt Land og Klassekampen er underlagt visse økonomiske lover. Men når samfunnet erkjenner at de samtidig har spesielle rettigheter, er det ikke av hensyn til redaktører, journalister, typografer og eiere, men fordi publikum, lesere og velgere, trenger den den informasjon som avisene kan gi. Forvaltningen av disse oppgavene krever i høy grad at virksomheten må ta utgangspunkt i dette: Hva er til samfunnets, til lesernes beste?

De tunge regionavisene (jeg tenker ikke først og fremst på vekten i kilo, skjønt noen har nok reagert sterkt også på den) i Media Norge er et kraftsentrum for informasjonsformidling i sine nedslagsfelt. Derfor skal de fortsatt finne stadig bedre måter til å formidle hendelsesnyhetene: ulykker, naturkatastrofer, de spektakulære øyeblikkshendelsene, oppsigelser og nye arbeidsplasser, det som er av nyhetsverdi og ikke er rene PR- og tekstreklamefremstøt i pressemeldingene, Rosenborgs seire og Bode-Glimts tap, bispevalg, jordbærpriser osv. osv. osv.

Men fordi nettavisene er papiravisene overlegne i tid med å få slike hendelser ut til publikum, gjelder det for papiravisene enda mer å fange og formidle alt som skjer med oss og rundt oss. Som en gammel dinosaur tror jeg fremdeles at den gamle avisen (enten den trykkes på dagens papir, elektronisk papir som kan gjenbrukes hver dag, små bærbare leseplater som kan ta inn de aviser/de stoffområder man abonnerer på) har sine kvaliteter fremfor en nettavis som er øyeblikkets og de kjappe registreringers og oppdateringers venn.

Det som skjer med og rundt oss blir ikke en nyhet før noen graver det frem og får forklart hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. Og det er positivt å registrere at regionavisene stadig blir flinkere til trekke frem de nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste. Det er blitt vanligere å finne ”det skjer”-nyheter ved aktiv bruk av statistikker og sammenholdende studier, ved å bruke offentlighetslov og databaser langt mer profesjonelt, ved å se på utviklingen over tid og kartlegge endringer, ved å følge konsekvensene av myndigheters vedtak og oppdage at gode intensjoner på ingen måte er oppfylt.

Vi lever i en verden som roper på tolkning og mening og sammenheng. Som medmennesker og samfunnsborgere har vi et påtrengende behov for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten bedre, se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom utenriksnyheter og lokal økonomi
Oppgavene er legio: Hva har f.eks. skjedd i skolen etter at kommunene fikk nytt inntektssystem? Fungerer fylkeskommunen etter hensikten? Hva betyr interkommunale selskaper for åpenhet og kontroll? Fordeler/ulemper ved kommunesammenslåinger? Hva kan forslaget til helsereform innebære? Er det noen sammenheng mellom skjenketider og vold? Ser Storebror oss så mye i kortene at personvernet uthules?

Det er viktig å få et perspektiv utover det mer hendelsesorienterte, og for all del: utover det nærsynte ego-innstilte meg og kroppen min, meg og helsa mi, meg og pengene mine. For å utvikle regionavisen som massemedium er dette sammen med en intelligent dekning av hendelsesnyhetene, langt viktigere enn kosmetiske redesign-operasjoner med større bilder og titler, eller service-journalistikk som forteller hva vi skal like og mislike ved hjelp av stjerner og terninger, eller markedseksperters råd basert på en kynisk vurdering av leserne inndelt i grupper og segmenter ut fra utpønskede referanser og behov, og buten forståelse for hemmeligheten ved å gi leserne det som de ikke vet at de vil ha før de får det.

Bare den journalist som er i stand til å sette fenomener inn i fornuftige sammenhenger, kan lære sine lesere å forstå. Morgendagens aviser bør heller blankpusse og først og fremst fornye formidlingen av folkeopplysning enn å kaste den på skraphaugen.

Jeg er gammeldags og naiv og tror at papiravisene har bedre forutsetninger enn nettavisene til å fungere som den 4. statsmakt, fordi format og virkemåte er ulik. Og det er et oppdrag som mye mer går ut på å kontrollere makthavere av alle slag enn å drive produktkontroll. Gir avisene slipp på dette perspektivet og graviterer sterkere i retning underholdningsindustrien, blir deres skjebne mer uinteressant. Og jeg er overbevist om at de kommer til å tape, også i et kommersielt perspektiv.

Den tillit og troverdighet hos opinionen som blir mer og mer nødvendig skal avisene bevare og styrke sin status som massemedium, får de bare om kravene til faglige kompetanse, hederlighet, kildegransking og integritet skjerpes. Når man ikke starter med gitt fasit og bare er interessert i opplysninger/utsagn som bekrefter utgangspunktet. Når oppslagenes størrelse avspeiler viktighet, ikke en typografisk mal. Begreper som seriøsitet og kvalitet må gis et konkret innhold. Det dreier seg bl.a. om kildeferdighet, faktaferdighet, språkferdighet, analytisk ferdighet og etisk ferdighet. I den langsiktige kompetanseutvikling må de også se hvordan de over tid kan utvikle enda flere medarbeidere til å bli kommentatorer som ikke bare gjør leserne mer kunnskapsrike, men også litt klokere.
Altfor mange av artiklene med merkelappen ”kommentar” er i dag mer preget av perspektivløs synsing enn av faktabasert evne til refleksjon og sammenheng.

Trass i nedskjæringer har avisene i Media Norge fremdeles de store redaksjonelle ressurser som trengs til prioritere å drive undersøkende journalistikk. For samfunnets sunnhet skulle jeg imidlertid ønske at man i noe større grad også prøvde å finne ut hva det er som går godt, hva og hvem som lykkes og hvorfor, hva andre kan lære av det positive som skjer. Det ligger en enorm journalistisk utfordring i dette å skildre hverdagens mange gode og byggende innslag på en måte som appellerer til lesning.
Jeg tror faktisk at en slik tilnærming også er lønnsom. Mange lesere, lyttere og seere sukker, etterlyser håpet og sier at livet ikke alltid oppleves som tragisk og konfliktfylt. Gleden finnes, og det er mange positive trekk i utviklingen.

For sikkerhets skyld: Regionavisene må aldri bli kommentaraviser. De må dyrke nyheten, i bred forstand, og så supplere med stoff som hjelper leseren til å forstå og vurdere. Og hvis Media Norge skulle resultere i at det for eksempel ikke lenger var de enkelte aviser som hadde medarbeidere i Oslo for å dekke regionens interesser, men at dette stoffområde av innsparingshensyn skulle då en fellesdekning, da er man på ville veier.
Hvis den lokale røst, den lokale identitet utvannes gjennom Media Norge, er fusjonen mislykkes.