Stortinget som pølsebu

Etter fire års koalisjon får jeg lyst til å si at Johan Sverdrups ”All makt i denne sal” er avløst av ”all makt til et lite kontor i regjeringskvartalet" med blekrødeblekgrønne gardiner permanent trukket for. Jeg synes SV-eren Olav Gunnar Ballo, i utgangspunktet lege, stiller i dag en meget presis diagnose i landets største politiske temperaturmåler, VG: ”Stortinget som er blitt et ekspedisjonskontor for regjeringsvedtak, en slags rikspolitisk pølsebu”.

Han har rett. Pølseentreprenørene Stoltenberg, Halvorsen og Navarsete bør avgjort vurdere produksjonsgangen i sitt rikholdige assortissement.
I min oppvekst sang vi Pølsesangen, den om hunden som gikk inn til slakteren og ikke kom ut igjen, ”og vet du hva den ble til da, å-å-å, det er godt å ikke vite nå, å-å-å”. I de siste fire årene har vi visst hvordan de smaker, de produktene som kommer ut av Jens Stoltenbergs, Kristin Halvorsens og Liv Signe Navarsetes Coop-kvern, men vi vet også at noen av dem kunne vært bedre og at noen kunne med fordel vært sendt tilbake til kjøttsjefene med forslag om at de bør legges bort stemplet ”ikke anbefalt av næringskontrollen”.

Noen er velsmakende og kan sammenlignes med Gladmat-pølsene fra Norges beste kjøtthandler, Albert Idsøe, i Stavanger. Mat for folket. Spis, drikk (pils, rødvin eller mjølk) og vær glade. En del er solid sikringskost i administrasjonsgrå innpakning, hilsen Jens. Stundom kommer Kristins Alternative og prøver å piffe opp utvalget, men de er mer ment som reklameeksempler og gir lite substansiell næring. De gusjegrønne har sitt stort sett faste publikum og selges etter god hestehandleroppskrift for mer enn de er verdt

Problemet i den norske pølsefabrikken er at alle de ansatte smakskonsulentene, de som skal gjøre gode produkter enda bedre, og rette opp svakheter i ledelsens forslag, er suspendert og går på en slags pølseparlamentarisk arbeidsledighetstrygd. Selve produksjonsprosessen, idekastingen, smakstestingen, er monopolisert av en vi-alene-vite troika.

Nok om pølser, Ballo setter fingeren på regjeringens ømmeste parlamentariske punkt: Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet, en stahet fordi alle kompromisser henger sammen og ikke kan endres utenfor ledertroikaens samrådskammer. Troikaen gjennomtygger og kompromisser, og ettetrpå er det ikke plass for endringer, det forrykker den lilkle balansen mellom partene.
Ideen om den store balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og smeltet sammen i en beinhard konstruksjon som ikke tillater noen slinger i styringstangoen:

Det bruser hett i mitt blo',
hvis je bære itte hadde slike trehæla sko.
Tar et trinn fort og et trinn dit
og et trinn bort og et trinn hit,
og så kjem det je itte kæin

(Unnskyld, Sylvia Brustad, jeg kommer fra I-land og kan ikke for det. Vi får smøre oss med Vazelina og si med Viggo Sandviks ord: Man kan ha dype tanker selv om de sies på dialekt!)

Det har lenge vært velkjent at Stortingets menige medlemmer til tider føler seg som parlamentariske halvblods slektninger av dagdriverne i John Steinbecks skildringer, og det gjelder opposisjon så vel som posisjon. Stortingets potens er svekket, her er ingen stående applaus for Regjeringens håndtering av en rekke kinkige spørsmål.

Stoltenbergs entusiasme over den nåværende koalisjons bonitet bør avløses av ettertanke. De gamle flertallsregjeringer av Ap hadde andre kvaliteter enn det som Inge Lønning har kalt en syntetiske flertallsregjering, kjennetegnet av at koalisjonspartnerne har lite annet til felles enn boligadressen og derfor bruker så lang tid og så mye energi på å snekre sårbare kompromisser og føre politiske mellomregnskaper at det blir til alvorlig skade for den åpne debatt i det offentlige rom.

Inge Lønning – som takket være Oslo-Høyres dumskap dessverre ikke blir å finne i Stortinget i neste periode, partiet kunne ha trengt ham som veiviser særlig i den verdipolitiske debatt) skrev i en glimrende arttikkel i Dagbladet tidligere i år: "Partidisiplin er i sin alminnelighet et tveegget sverd, men den nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra".. Lønnings artikkel kan leses i denne lenken.

Thorbjørn Jagland - som etterhvert har demonstrert at han er mer vellykket som en uavhengig, fri- og klarttenkende politiker enn han fikk anledning til å vise som statsminister (lykke til i kampen om Strasbourg-jobben, Jagland!) - har også minnet om at lover ikke skal vedta på bakrom i regjeringskvartalet.

Både flere saker fra regjeringen og partier som føler seg fristilt fra vedtak de selv har vært med på det siste halvåret, gir grunn tilå stille store spørsmålstegn ved den nåværende flertallsregjerings propaganda om fast styring og alle andre alternativer som kaos og rot. En mindretallsregjering gir Stortinget muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, den vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og de vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende, men først og fremst mer konstruktivt.