onsdag 13. mai 2009

Erstatning her - fengsel på Cuba

Den polske forfatteren, forskeren og kulturkritikeren dissidenten Nina Witoszek har vært en stimulans for den norske samfunnsdebatten siden hun til Norge i 1983 fordi hun arbeidet i et undergrunnsforlag. I 2004 fikk hun Fritt Ords pris.

Jeg blir stundom preget av ren og skjær misunnelse over formuleringskunsten når jeg leser noe hun har skrevet, den samme følelsen jeg har når det gjelder min gamle medarbeider i Vårt Land og i Stavanger Aftenblad, Norges beste mediekritiker Sven Egil Omdal. Begge er hver på sin måte i stil og innhold samfunnsdebattens paralleller til Toralf Engan – 3x20 og 2x19,5 (hva i all verden trakk dommerne for?) – og Knut Kuppern Johannesen – ”to indre og vekk me’n”.
Nina Witoszek gjør tapre verbale forsøk på å ta ifra oss den norske kosen. Ikke den som er befriende og kreativ, men den som dreper nysgjerrigheten i oss og framprovoserer den verste latskap og likegyldighet. Kosen som oppstår når du har alt og er fornøyd med alt, når det ikke er noe gap mellom det du ønsker og det som tilbys. Eller når hun i en analyse av det interkulturelle Norge slår ned på vår konfliktskyhet, vår tilbøyelighet til falsk "dialog" og konsensus for å skjule virkelige motsetninger. ”Dette er ingen integrasjonspolitikk - dette er selvbedrag”.Den store leseopplevelsen i helgen var et utdrag i Dagbladet fra hennes siste bok, ”Arven etter 68-erne”.For en som lager sitatspalte var artikkelen omtrent som Ibsens ”Peer Gynt”, en samling punchlines til ettertanke og nytelse. Den dreier seg om norske radikalerne som har hatt to vidunderlige liv: ”I sitt første liv gjorde de alle feilene, i det andre profitterte de på dem. I dag er de gode kapitalister, redaktører, partiledere og akademikere overbevist om at deres ungdom handlet om Det Store Eventyret, og ikke Den Store Løgnen”:

På ett punkt anmelder jeg noen kommentarer. Hun fremholder at ”det er en vesentlig forskjell mellom den norske dissidenten Jon Michelet, en ”folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV”, som fikk 80.000 kroner i erstatning fordi han ble overvåket - og eksempelvis den kubanske dissidenten Martha Beatriz Roque, som har råtnet 24 år i Castros fengsler, og som ikke kommer til å motta et øre. Forskjellen mellom dem er i omtrent som forskjellen mellom en vanlig stol og en elektrisk stol”.

Selvfølgelig er det en forskjell. Men jeg tar gladelig medansvar for at Michelet fikk 80.000 i erstatning fordi Overvåkningspolitiet brøt med gjeldende instruks da det fulgte interessert med på hans gjøren og laden. Som en av tre medlemmer i det såkalte ”mappeutvalget” (oppnevnt etter Lund-kommisjonens avsløringer av ulovlig overvåking), har jeg lest om mange tusen mapper.

Mye var naturligvis helt legitim overvåking, Men problemet med mange av mappene vi har vært igjennom, er bruken av ulovlige metoder, håpløs utvidelse av hva som må anses å være en trussel mot statens sikkerhet, tildels manglende kompetanse og samdfunnsinnsikt hos overvåkere, manglende evne eller vilje til analyse, unnfallenhet hos dommere, osv.

Samtidig må det sies at det er meningsløst å legge dagens fulle analyser og normer til grunn for en forståelse av det som skjedde i de første 10-15etterkrigsårene. Å lese fortiden med dagens briller kan være heller misvisende. Man risikerer man å gå seg helt vill om man anlegger et feil tidsperspektiv.

Men det er unektelig interessant å merke seg for eksempel et forhold fra Kåre Willochs statsministertid. Da ble personer registrert og overvåket dersom de uttrykte sympati med palestinerne og hadde kontakt med PLO og Arafat. I dag uttaler den samme Willoch seg om konflikten i Midtøsten nær identisk med de overvåkede den gang.

Brevbrudd, ulovlig telefon- og romavlytting osv. er naturligvis noe helt annet enn det castroske diktatur. Men i Norge, som et demokratisk samfunn, gjelder norsk lov, og brudd på lov kan gi erstatningsansvar. Derfor fikk Jon Michelet 80.000 kroner, derfor fikk Knut Løfsnes det maksimale erstatningsbeløp (hans mappe var 75 cm tykk) på 100.000 kroner, derfor fikk også andre kjente radikalere titusener. Staten har symbolmessig gjort opp for overgrep mot enkeltmenesker. Generelt har mange gitt uttrykk for at det å få erstatning har vært langt viktigere enn beløpets størrelse. De betrakter erstatningen som en unnskyldning fra det offisielle Norge, et konkret uttrykk for at de ikke gjorde noe ulovlig.

Siden Nina Witoszek tar for seg 68’erne, så var det flere som klagde over at enten hadde de ikke mappe eller så var den for tynn! Tar du mappen fra gjennomsnittsradikaleren, tar du åpenbart livslykken fra ham.
Når det endeligg gjelder en ”folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV”, så var han nok ikke det på 60- og tidlig 70-tall.

I en overvåkingskontekst avslutter jeg med en historie fra min tid som sjefredaktør i VL: På 70-tallet sendte vi journalist-student Hilde Haugsgjerd, som i dag er vikarierende sjefredaktør i Aftenposten, til Håkonsvern utenfor Bergen på en torpedoøvelse med en av forsvarets u-båter. Vel ombord spurte Hilde hva slags sikkerhetsklarering man måtte ha der. Svaret var at man måtet ha klarering for grad ll. -Og hva må så til for å få det? undret Hilde. -Ja, har du f.eks. en søster som er AKP-er, får du ihvertfall ikke komme ombord, var svaret.
Siden båten på det tidspunktet befant seg 50 meter nedi Puddefjorden, synets ikke Hilde det var passende å fortelle om at hun noen år tidligere hadde vært leder i AKP.

4 kommentarer:

  1. Strålende historie om Haugsgjerd! Vakkert.

    Witoszek er viktig stemme i den norske offentligheten, men ofte forstår jeg ærlig talt ikke hva som er poenget hennes.

    Ang Michelet og andre mappesaker: Poenget er vel ikke at han og andre fikk erstatning, poenget er som Bore nevner at ingen gjorde anskrik der og da. Alle kan være etterpåkloke, det som virkelig er vanskelig er å si fra der og da, i kampens hete.

    SvarSlett
  2. Nå er det ikke sikkert om n unnlot å kreve å få se mappa si fordi han (a) var syk og dårlig fungerende på den tida, over noen år, (b) var redd for at den var for lita eller ikke-eksisterende, eller (c) kort og godt så på det som ei fillesak.

    Men nå, i ettertid, er (c) et fristende alternativ å håpe på.

    n abonnerte før midten av 60-tallet på det svenske tidsskriftet Clarté. (Møter med folk derfra noen tiår seinere gjør at han ikke er sikker på om han var for smart til å forstå hva de holdt på med, eller for dum).

    Men konsekvensen var interessant. Fra før midten av 60-tallet var enhver sending n fikk fra utlandet (inkludert konspiratoriske bøker fra det ultraradikale undergravende Time Life books) åpna, fram til godt utpå 80-tallet.

    Det som skremte (eventuelt skremmer) n, er at over alle disse åra var disse overvåkerne ikke i stand til å se at han på ingen måte var noen fare for landet. I grunnen, hvis de var i stand til å tenke, lytte, forstå - tvert imot.

    n var på ingen måte viktig, det var andre som ble utsatt for atskillig verre ting. n ble knapt nok forbigått i noen stilling. Og knapt nok noen i n sitt nærvær hadde problemer med brevåpningen. (Det måtte i tilfelle være en sentral person i disse tjenestene som delte etternavn med n.)

    Det er der vi inderlig håper at dagens sådanne tjenester er i stand til å skill mellom de som er islamister av prinsipp, men ellers klare motstandere av vold og terror, og de - som kanskje ikke er så prinsipielle og sterkt troende - men tenderer mot bruk av vold eller andre ulovlige, samfunnsmessig nedbrytende metoder.

    SvarSlett
  3. Når var Hilde Haugsgjerd leder, i betydninga «formann» som vel er den eneste mulige tolkinga, i AKP (AKP(m-l))? (Det ville vel vært riktigere å skrive «en av lederne» hvis det var det som var ment, uten at jeg veit hva som er ment å si og hvilke verv hun måtte ha hatt i AKP. Muligens var hun leder i RV.) Det viser seg ofte at det er en sammenheng mellom presisjonsnivå på fakta om personer og deres standpunkter og politisk ståsted i denne debatten (eller diskursen), særlig fra de «feilfrie»s side. Men litt misunnelig er jeg på de feilfrie, særlig de som også er tilhengere av totalitære ideologier som religioner, kapitalismen og «den frie pressens kritiske holdning». Pressen er for eksempel så kritisk og nyansert at de går i flokk med sitt like unyanserte syn.

    SvarSlett