Hva betyr borgerlig?

”Borgerlig valgseier” er Erna Solbergs håp. Hun bruker det i alle sammenhenger, det er blitt et mantra, et uttrykk for manglende vilje til å erkjenne at de fire partiene i opposisjon ikke kommer til å danne regjering sammen i tilfelle de blekrødeblekgrønne taper flertallet,

Håp – en medisin som ikke helbreder, men tillater oss å lide litt lenger, til dagen etter valget. La oss håpe at Solbergs håp ikke faller sammen med Emilie M. Ciorans definisjon: Å håpe vil si å dementere fremtiden. På sikt kan kanskje Erna Solbergs Høyre bli nødt til å slå følge med Job når han fastslår at ”for tre er det håp. Blir det hogd, kan det vokse opp igjen”.

Ved å bruke det ideologisk lett anstrøkne begrepet borgerlig, har Erna Solberg i realiteten sagt at Fremskrittspartiet ikke hører hjemme i en regjeringsdannelse sammen med Høyre, KrF og Venstre. Fremskrittspartiet ”er et parti som ønsker store endringer, kjappe forandringer og står for en gjennomgripende og ytterliggående politikk”, sier en av de kommende lederne, Trond Birkedal. Han mener at ”borgerlig” er semantisk flertydig, ”det blir for utydelig å bruke en fellesbetegnelse på alle partier som ikke vil mene de er sosialistiske”. Dette har han helt rett i, også på høyresiden er det enorm politiske uenighet og dyptgående ideologiske motsetninger.

To leksikale definisjoner:
Store Norske Leksikon : Med et moderne uttrykk kan man si at borgerlig politikk er blitt middelklassens politikk.
Wikipedia: Til «venstre» for adelen og kirken, men senere definert som til «høyre» for sosialismen.

Blir noen særlig klokere å bruke dette som kompass i valgkamp-jungelen?

Da Senterpartiet var i opposisjon eller i regjering med V/KrF og sgtundom Høyre, ble det av Høyre betegnet som borgerlig. Hva er det da i dag? Kanskje det som det alltid har vært: Et pragmatisk parti for (viktige) særinteresser, som søker makt der den er å finne. At overgangen til den andre siden ikke har skapt større bruduljer i partirekkene, understreker etter min mening dette.

Er ikke-sosialistisk bedre enn borgerlig? Jeg mener nei. Å definere seg i forhold til noe man ikke ønsker å være, er defensivt. Og dessuten: Det er lenge siden Arbeiderpartiet var i nærheten av å være sosialistisk. Stoltenbergs første regjering førte til og med en litt liberaliserende politikk på enkelte felter, som holdninger som Gerd-Liv Valla og andre ikke engang ville kalle sosialdemokratisk.

Sosialistisk Venstreparti har det meste av sosialismen i navnet, med finansministeren i spissen trives det godt med enkelte markeringer i Arbeiderpartiet ytterkanter. Og skulle et landsmøte driste seg til et sosialistisk utspill med hensyn til private skoler, sørger landsstyret for en rask gravlegging, også kalt presisering.

Sosialistisk – borgerlig. Ubrukelig som treffende betegnelser, velegnet til å holde gamle skillelinjer vedlike og til å skremme med når valg nærmer seg.
Aftenposten hadde torsdag en interessant oppstilling over 23 aktuelle spørsmål, der standpunktene i de tre ”borgerlige” partiene ble satt opp mot hverandre. Høyre og KrF er uenige i 20 av punktene, Venstre og Høyre er uenige i 17, Venstre og KrF uenige i 5.

Men dette må ikke dras særlig langt. For KrF er nok spørsmålet om ny ekteskapslov særdeles mye viktigere enn om økt skogvern skal basere seg på frivillighet. For Venstre er oljeboring i Lofoten uendelig mer avgjørende enn om arveavgift og formueskatt bør fjernes. For Høyre er det viktigste å komme i regjering – og kanskje det er Høyres største problem i dagens situasjon.

Der det er politisk vilje, er det alltid en samlingsvei mot Regjeringskvartalet, i enhver regjeringskoalisjon vil de kryssende hensyns relative styrke være avgjørende. Problemet med dagens parlamentariske situasjon er at Stortinget har fått en helt passiv rolle – det mener menige både i opposjson og posisjon – fordi alle vanskelige spørsmål blir løst og låst mellom Stoltenberg, Navarsete og Halvorsen. Flertallsregjeringen har ikke gitt den påståtte forutsigbarhet, og noen ønsker seg tilbake til en mindretallsregjering som måtte til Stortinget og forhandle for å få viktige saker igjennom. En slik prosess er oftere garantert mer langsiktige løsninger enn en troika i jenkatakt,

Et forsøk på ”borgerlig” definisjon: Balanse mellom enkeltmenneske og fellesskap, mellom frihet og ansvar, men alltid med det enkelte menneske i sentrum. Beslutninger bør tas så nær enkeltmennesket som mulig. I et mangfoldig samfunn må ikke staten styre mer enn det som er nødvendig, og det må være stor åpning for frivillighet og privat inittiativ.
Ble jeg noe klokere av dette? Nei. Definisjoner er greie så langt de rekker, men det er sjelden særlig langt. Igjen: Der det er vilje er det også vei.

Hvis regjeringen mister flertallet, ser jeg fremdeles bare to alternativer som har en sjanse til å overleve: Ren Ap—regjering eller Høyre/ Venstre/KrF. Hvis de næringslivsfolk som sto frem på Dagsrevyen i går skulle få sine ønsker om H/FrP oppfylt, må Høyre si helt klart før valget at man vil velge FrP foran H/V/KrF. Da nytter det ikke lenger med mumle-mumle og hoder i sand og fornektelse av realiteter. Høyre – gi klar beskjed!
Dagens poetiske spørsmål:
Stjerna Erna,
blir hun fjerna
eller verna?