Skoleflinke må oppmuntres

SV fortjener ros for korrigering av sin skolepolitikk, selv om Høyre kaller det "løgn og bedrag". Undervisningsminister Bård Vegar Solhjell slår et slag for at også de dyktigste elevene i skolen må få tilpassset undervisning, bl.a. vil han fjerne dagens hindringer slik at elever som er faglig sterke på ungdomstrinnet skal kunne ta fag på videregående skole. Det samme vil gjelde elever på videregående som ønsker å ta fag på universiteter og høyskoler.

Og han får støtte fra Aps stortingskandidat Hadia Tajik: ”Mange, særlig på venstresiden, har en forestilling om at flinke elever klarer seg selv. Men vi skylder også skoleflinke elever at de får tatt seg selv i bruk. Det har vi satt for lite søkelys på i Arbeiderpartiet”

Jeg tror dette er viktige erkjennelser, men det er bare et første skritt. Det er i gjennomføringen, ikke i verbaliseringen, at endringer må evalueres.
Imidlertid - det er en styrke for et parti hvis man kan viske ut litt fortid og stille bedre utrustet for å møte fremtidens utfordringer med litt blankere ark. Samtidig tror jeg at alle vi som ikke har vår daglige gang i skolen, skal legge oss i litt lav posisjon når det gjelder å ha bastante meninger om norsk skole. Skoledebatten har vært dominert av folk som knapt nok møter elever, som forskere, journalister eller andre samfunnssynsere. Da blir det gjerne slik at avstand til virkeligheten gjør det lettere å mene sterkt.

Etter å ha fulgt litt med i skoledebatten i mange år, synes jeg det er grunn til å stille spørsmål: Har det vært for mye toleranse i norske klasserom,? Har mange lærere blitt utydelige fordi de er engstelige for å virke autoritære eller for å støte elevene fra seg? Kan elevene gradvis vennes til å ta mer og mer ansvar for egen læring hvis det stilles for få eller for uklare krav til dem? Skyldes dette i så fall at våre øverste skolemyndigheter har vist en ”vi-alene-vite-holdning” som et godt stykke på vei har umyndiggjort lærerne? Pålagt dem å gjennomføre en pedagogikk i skolehverdagen som de fleste av dem ikke tror på?
Har skoleteoretikerne sviktet enhetsskolen fordi de har vært for lite opptatt av den offentlige skolens kvalitet når det gjelder kunnskaps-og ferdighetsnivå? Er den kunnskapsrike, engasjerte formidleren, blitt nedvurdert? Har det vært for mye fokus på veilederen, han eller hun som går rundt og hjelper mens elevene sitter med arbeidsplaner og jobber? Jeg sier ikke enten-eller. Men har de rett som hevder at når arbeidsplaner blir dagens innhold, og når læreren kun blir en veileder, vil det hele utarte til en sjelløs pedagogikk?
Er troen på at man skal kunne undervise i nær sagt hva som helst bare man har pedagogisk innsikt, en av grunnene til at norske elever kan for lite?

Opplæringsloven sier at alle, både de sterke og de svake, elever skal ha en undervisningssituasjon som de utvikler seg i. Og barnekonvensjonen sier at alle har rett på god opplæring, og alle har rett til å utvikle seg i tråd med evner og anlegg.
Jeg håper jeg tar feil, men en del reportasjer og kommentarer har skapt et inntrykk av at norsk skole fungerer for dårlig både for de svakeste og for de sterkeste elevene. Det ligger en stor utfordring i dette å gi alle elevene et undervisningstilbud som er passe vanskelig for dem.

En del elever, kanskje mest gutter, går ut av skolen og føler seg mislykket fordi de ikke har fått til teorifagene. For elever som liker best å "mekke og skru", må ofte skolen fortone seg som en ørkenvandring. Det som disse elevene er gode til, har liten prestisje i skolen, selv om vi ute i samfunnet er totalt avhengig av slik kompetanse. Alle skal igjennom den samme teoretiske kverna helt til de er 16 år. Verken teori- eller praktisk-orinterte får store nok utfordringer. Bør man ikke allerede i ungdomsskolen gi flere muligheter til å velge en mer praktisk rettet utdanning? Alt fra mer sløyd, mer bilmekanikk, matfag, helse- og omsorg, entreprenørskap osv.

I mange år fikk vi høre, kanskje ikke minst fra kunnskapsminister Solhjells parti, at puggeskolens dager var omme, at det var langt viktigere å utvikle selvstendighet og kreativitet.
Puggeskolen ønskes ikke tilbake, med sin ”innprenting i minnet, leksehøyring, mekanisering av kunnskapar, bundenskap til lærebøkene, byggjing og regulering av tankevegar” (Erling Kristvik).
Men likevel er det nok slik at elevene ikke kan utvikle seg som selvstendige og skapende mennesker uten det slitsomme arbeid med å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter. Det er først når vi behersket et stoff, når vi har det i hukommelsen, at vi kan utføre et tankearbeid med det? Det er ingen motsetning mellom kunnskapstilegnelse på den ene siden og selvstendighet og kreativitet på den andre.

Solhjells initiativ er utmerket. Men skal entensjonen bli virkelighet, må lærerutdanningen endres slik at lærerne får kunnskaper om hvordan de skal tilpasse undervisningen for begavede barn. Og – vi må få en mer nyansert skoledebatt. I så måte slutter jeg meg helt til tidligere SV-leder Theo Koritzinskys ord:
”Hvis Høyre og Frp skal fortsette å si at SV bare er opptatt av epler og annen frukt, ikke av læring, er det fordummende. Og hvis venstresiden svarer med å si at Høyre og Frp utelukkende er opptatt av å ha en Pisa- og puggeskole, blir det like dumt. Da blir skoledebatten for slagordpreget og lite lærerik”.