Bibel, politikk, kultur

Det er langt fra Brustads og Sponheims fikenblad, til kristendomsundervisning. Jeg våger likevel spranget, med bakgrunn i øyeblikkets høyprioriterte tema på den politiske dagsorden. Helsider og dypsindige kommentarer forteller at
a) man skal velge sine metaforer med omhu
b) punchlines ("the final part of a joke, usually the word, sentence or exchange of sentences which is intended to be funny and to provoke laughter from listeners") kan komme i rekyl med en slik kraft slik at avsenderen en tid kan bli punchdrunk ("dazed from or as if from repeated blows")
c) den politiske dekning av norsk politikk foran stortingsvalget om fire måneder trolig blir enda mer personorientert og tilsvarende mindre saksorientert enn tidligere, og vil enda sterkere forsterke og gi tv-plass til politikere med kvikke og helst provoserende replikker
d) man bør ikke si noe stygt om fikenbladet, det har "blodsukkerstabiliserende effekt"(Fedon Lindberg)
e) fordi kulturen vår har levd så lenge med et teologisk grunnlag, er den full av teologiske spor og mønster (fikenbladet, se 1.Mosebok 3.7)
f) det er usedvanlig mange større litterære verk som ikke kan forstås uten elementær kristendomskunnskap, og forstår man ikke gårsdagens litteratur, forstår man heller ikke dagens. De som vil ha kristendomsundervisning ut av skolen er kulturelle vandaler

Uttrykk som kan forbindes med kjønnslivet, vekker alltid stor interesse og oppfinnsom fortolkningskunst. Jeg skjønner hva Lars Sponheim mente da han sa at ”denne (Aker-generalforsamlingen er fikenbladet Brustad prøver å gjemme seg bak, og Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg”
I svært god mening om siste halvdel av utsagnet: Politiske dekkoperasjoner er ikke pene. I en annen mening: uverdig. Kristin Halvorsens håndbrukende respons er forøvrig like vulgær).

Kommunikasjon er ikke hva man selv sier og mener, men hvordan det
(ikke sjelden: ønskes å) oppfattes.
Et annet aspekt:”Fikenblad-debatt er fikenbladet media skjuler seg bak for å slippe å sette seg inn i de finanspolitiske sidene av Aker-saken” (www. opplysningskontoret.org – virkelighetsnære nyheter fra en virkelighetsfjern samtid).

Fikenbladet er en hyppig forekommende metafor generelt i den politiske debatten: ”…det fillete fikenbladet Stoltenberg nå skal dele med finansminister Kristin Halvorsen"(Bjørgulv Braanen, Klassekampen, "Røkke er tatt med buksa nede og bruker jussen som fikenblad",(dagbladet.no,"det parlamentariske demokratiet er ikke stort mer enn et fikenblad som dekker over kapitalismens nakne makt" (Tim Robinson,www.intsos.no.

Bibelen er full av metaforer som fyller vår dagligtale: dansen om gullkalven, ramaskrik, splinten og bjelken, uriaspost, slå seg på brystet (som betyr ydmykhet, ikke det motsatte som mange tror), angrende synder, toe sine hender, babelsk forvirring, sareptas krukke, skuebrød, kamelen og nåløyet, hode på et fat, hele sulamitten, intet er nytt under solen, den som graver en grav for andre, osv.

Litteraturforskeren N. Frye omtaler Bibelen som den store koden, "grunnmotiver som senere diktning baserer seg på, i alle fall tematisk tangerer. De religiøse mytene og metaforene, meningsmønstre og persontypene gjentas strukturmessig og motivmessig i senere diktning".

Disse grunnmotivene mister ikke sin betydning selv om det skulle være en langsiktig tendens den siste ukes tall om tapt allmenn trostilslutning i Norge. De lever videre i litteraturen og kulturen og sørger også dermed for sammenheng i litteraturens og kulturens univers.

Kristendommen, religioner, livssyn og filosofi utgjør en viktig del av allmenndannelsen og av de felles referanserammer som er en forutsetning for å fungere godt i et demokratisk samfunn, for å kunne delta som myndige samfunnsmennesker i offentlig debatt eller i forbindelse med avgjørelser som vil gripe inn i den enkeltes liv. Man må kjenne det språk debatten føres i og de bilder og metaforer som er underforstått, for ikke å bli fremmedgjort eller umyndiggjort. I denne sammenheng er kristendomsundervisning et umistelig gode, de som forsøker å få den ut av skolen er egentlig kulturelle vandaler.

Hele Vestens kunst- og kulturhistorie er uløselig knyttet til kirken. Bibelen har vært en levende undertekst til svært mange bøker og teaterstykker, og den kristne kirke har vært den sentrale kulturskapende kraft i vår verdensdel. Fall og oppreisning er de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv. Frelse og fortapelse er de to motsatsene i vår evige skjebne.

Vi finner spor av Gud og hans vesen overalt i kulturen, også der mange ikke hadde tenkt han skulle være. Gud har for eksempel en fremtredende plass i tekster av hip-hop-artister som Tupac Shakur og ”50 cents”.
Den barske filmtrilogien om ”The Matrix” fungerer som en moderne lignelse over det å bli født inn i Guds rike som en ny skapning. Når Deus Ex Machina sier «It is done», burde det vært tekstet med «Det er full-brakt», som var Jesu siste ord på korset
Der heltene i ”Ringenes Herre” tviler og svikter, velger de likevel å kjempe for det de tror på eller de angrer på sine feil og vil rette dem opp.

Angre sine feil og rette dem opp er forøvrig et godt hverdagsmotto for hver eneste en av oss.