Tilsattes ytringsfrihet

Er det et problem om et offentlig kontrollorgan har en høy profil i samfunnsdebatten, og til tider kritiserer regjeringen?
Er det et problem om den faglige ledelse ved et teknisk-naturvitenskapelig fakultet har et annet syn enn universitetsledelsen på etableringen av et senter for bærekraftig energi?

Jeg mener at begge svar må være NEI.

Rettsmedisinsk kommisjon er et uavhengig kontrollorgan som i flere sammenhenger har kritisert regjeringen, blant annet for manglende psykiatri-satsing i kjølvannet av enkelte drap i det siste året. I forbindelse med lederskifte i kommisjonen skal direktører i Justisdepartementet ha krevd en lavere medieprofil slik at statsråd Storberget ikke lenger skulle bringes i offentlig forlegenhet. Dessuten ønsker departementet at deler av jobben skal overføres til jurister underlagt departementet. Det er dessverre grunn til å tro at slike forsøk fra myndigheter på dempe eller helst fjerne brysomme faglige ytringer, ikke er enestående

Konflikter i akademiske miljøer blir ofte spesielt sterke fordi det dreier seg om faglig sterke personer med klare meninger. Saken om et senter for bærekraftig energi er hentet fra Universitetet i Stavanger. I fokus: Illojalitet fra tilsatte eller ledelsesundergraving av mulighetene for en løpende kritisk og demokratisk debatt om virksomheten? Overkjøring og tilsidesetting av faglig ledelse? Mobbing? Hva mener egentlig rektor når hun blir refert til å ha sagt at "illojalitet overfor universitetet vil kunne danne grunnlag for at en må se seg om etter en jobb et annet sted"?

Begge disse sakene synes ikke å skille seg særlig mye fra lignede konflikter i ulike miljøer. Det viktige må være å holde fast på at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, et sykehus oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.


Vi har fått stadig flere informasjonsreglementer som i praksis innebærer at fagfolk ikke får ytre seg offentlig eller uttale seg til media. Vi har fått stadig flere informasjonskonsulenter - eller direktører som flere av dem nå heter - som ofte mer opptatt av å beskytte ledelsen enn å ta vare på offentlighetens muligheter til å få vurderinger fra fagfolk også når de avviker fra ledelsens. Men nesten ingen makter på en tydelig og enkel måte å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.

Lydighet og lokalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

Da vi i Ytringsfrihetskommisjonens arbeid drøftet dette krysspresset, mente vi at det er et altfor omfattende krav å gi en arbeidsgiver en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra ansatte: "Bare ytringer som påviselig unødvendig skader arbeidsgiver - som arbeidsgiver - kan ansees som illojale". Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det foreligger skadelig illojalitet, og ikke sjelden ligger begrunnelsen tynt an i forhold til loverket.

Når det generelt gjelder forskning er det ofte slik at oppdragsgivere som regjeringen eller næringslivet vil ha klare svar der det ofte kan være slik at resultatene må tolkes. Forskerne som utførte grunnarbeidet må av hensyn til allmennheten kunne artikulere uenighet med ledelsens offisielle svar, og de må kunne gi uttalelser som antyder at svaret er tilpasset oppdragsgivernes politiske og/eller økonomiske behov. Da får allmennheten kjennskap til at det foreligger ulike oppfatninger. Alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute.

Sivilombudsmannen sier at offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre: "Det er begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke ytringsfriheten, og grunnloven stiller sterke krav om at bare særlig tungtveiende hensyn kan begrunne innskrenkning i ytringsfriheten ". Praksis viser at slike begrunnelser har ofte en tendens til å bli unødvendig omfattende, men det er klart at det ikke skal røpes forhold som kan ha konkurransemessig betydning. Tilsatte i organ som utøver offentlig myndighet og/eller er sekretariat for politiske ledere, må tåle begrensninger begrunnet i hensynet til det demokratiske systems legitimitet og funksjon. Men Ytringsfrihetskommisjonen sa klart at dette argumentet må veies opp mot offentlig ansattes plikt til lojalitet - ikke bare mot sine overordnede- men "til det demokratiske system i seg selv, herunder hensynet til en best mulig informert offentlig debatt".

For å få en slik debatt trenger vi rektorer, sosial- og barnevernsarbeidere som sier klart ifra hva som blir konsekvensene av politikeres vedtak. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg. Om en sykehusledelse har gått ut offentlig med hvordan man planlegger å løse en bemanningskrise, kan det være av stor verdi for allmennheten å få høre om hjelpepleierne på den aktuelle avdelingen tror på sykehusets plan.

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.

En rådmann og vedkommendes stab bør ikke gå gå ut offentlig og rette kritikk mot valg og politikernes prioriteringer, og heller ikke opptre som talsperson for det politiske flertallet. Men hvis andre tjenesteytende personer - slik jeg har gitt eksempler på - går ut offentlig er det selvfølgelig ubehaglig for politisk og administrativ ledelse, men det skyldes nok primært den politiske støy som eventuelt blir skapt. Uttalelser på vegne av en institusjon, et universitet, en kommune, et departement, kan selvsagt bare komme fra ledelse eller talsperson. Tilsattes personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten.

Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Hensynet til allmennheten taler for stor ytringsfrihet for de tilsatte. Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk.