Debatten har gått livlig rundt Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen, om hennes synspunkter og argumentasjonsmåte. Reiser hun viktige etiske debatter, eller har hun manglende vilje til meningsbryting og diskurs og dreper debatten istedenfor å stimulere? Hva skal Fritt Ords pris være? Er hun en verdig prisvinner? Hva er toleranse? Finnes det grenser for ytringsfriheten, og har hun i tilfelle overskredet dem? Er motstanderne av at Monsen får prisen særlig mindre brutal i sine karakteristikker? Kan tildelingen føre til at liv går tapt, slik enkelte hevder? Når synspunkter er nedkjempet, ferdigbehandlet og blitt norsk lov, er da temaer lukket og låst og bør ikke reises igjen?
Intensiteten og bredden i debatten viser meg at dette var en riktig bruk av Fritt Ords pris. Den har skapt engasjement, løftet frem argumenter av ulike slag og ulik begrunnelse.
Jeg ser nødvendigheten av en etisk debatt som samfunnet skal lovfeste en praksis der man kan konstruere barn uten biologiske foreldre. Jeg hører til dem som mener at når Stortinget først har gitt en ny ekteskapslov skal det mye til før den endres – skal for eksempel inngåtte ekteskap etter den nye loven annuleres? Men samtidig vil jeg rette skarp kritikk mot regjeringen for behandlingsmåten av loven. Det var et råkjør uten respekt for annerledes tenkende, en manipulerende høringsprosess som ”la lokk på en debatt som kunne vært viktig ” (Anne Holth og Tine Kjær i Dagbladet, ), som ikke ville høre andre kristne røster enn de man antok var mest positive til oven. Prosessen var preget av at hensikten helliget middelet (unnskyld verbet).
Prisen er riktig fordi den løfter frem en som er motstrøms i forhold til det etablerte norske "eliteforum" av liberalradikale medie-gjengangere. Hun skiller seg ut fra de tidligere populære (og for all del: vel fortjente) prisvinnere. Nina Karin Monsen har meddelt sitt budskap i ulike debattfora, skrevet en rekke profilerte bøker, i det hele tatt vært en aktiv bruker av det frie ord. Hun har skapt, og skaper, debatt rundt viktige samfunnsspørsmål. Vi har mer enn nok A4-debattanter.
Så langt, så godt og så dårlig. Jeg er ikke enig i alt hun fremholder, og slett ikke applauderer jeg alle hennes argumentasjons-formuleringer. Jeg kan forstå at noen føler seg krenket, men minner om resonnementene fra blasfemi-debatten om at følelser ikke nødvendigvis kan være normsettende. Nina Karin Monsen hadde imidlertid tjent sin sak bedre og skapt et mer konstruktivt debattklima om hun spilt litt mindre uten kryss og b og ikke omtalte sine meningsmotstandere i enkelet sammenhenger med det jeg oppfatter som mangel på respekt.
Begrepet toleranse dukker naturligvis opp også i denne saken. En populær betydning av begrepet er denne: det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement er slett ikke uvanlig, men det fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.
Hvem skal bestemme hva som er tolerante standpunkter? Jeg har erfaring fra både kirken og samfunnet mer generelt, begge steder er det opinionen som vil bestemme, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, ikke sjelden blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.
Toleransen må tåle at budskap som gjør krav på universell sannhet, forkynnes. Bare da kan toleransen bli satt på prøve. Og bare da kan budskapet utfoldes i sin bredde. Det ikke stilles en begrepsdefinerende makt bak noe budskapet som vanskeliggjør eller endog latterliggjør motsigelse, debatt og helt andre oppfatninger. Flere krav på å være sannhet må få leve side om side. Løsningen på det dilemma som ligger i forholdet mellom toleranse og pretensjoner om noe allmenngyldig, ligger i at man ikke løser dilemmaet. Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse.
Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp.
Henning Eidsheim har friklatret Freerider på El Capitan
for én dag siden
Holt kaller oss for antiintellektuelle hatkampere, fordi vi ikke godtar å være akkurat sånn som homofile er, vi vil ikke oppdra våre barn sånn som de homofile gjør, fordi det strider i mot naturen!
SvarSlettStå på Benestad og Monsen, dere har flertallet med dere, de er redde for å si det,man blir hatet og kalt for mange stygge ting,for å kjempe med naturen!
Kjempe mot naturen? Hva med et studiebesøk på Stavanger Museum?Naturen er så mangfoldig at TOLERANSE og RESPEKT blir viktige begreper for sivilisert sameksistens. Derfor er jeg dypt uenig i at NKM får prisen. Se på Benestad i MorFarBarn, han evner å fremføre saklig og sterk argumentasjon for samme sak, uten å gjøre det på NKM's grumsete måte. Det inngir respekt for argumentet, selv om man måtte være uenig. NKM skaper bare vond smak og vonde føleleser, og hun ser ut til å elske det.
SvarSlettBloggopolitico: Jeg tror man på motsatt side ville satt pris på en like frittalende meningsfelle.
SvarSlettMen det store paradokset er at det finnes tre frontskjempere for ekteskapet: LLH, KrF og NKM. Riktignok er man uenig i hvem som skal inkluderes, men alle tre er enige i at ekteskapet skal stå over andre samlivsformer (spesielt i hht barn).
Og igjen... vi som driver og protesterer hardest mot Fritt Ords tildeling av prisen til NKM mener ikke at ikke NKM skal få lov til å mene hva hun vil, og også fremme disse meningene i media / egne bøker.
SvarSlettDet blir dog for dumt, når Fritt Ord uttaler at NKM får prisen fordi hun står alene, er sterk i troen på sin sak, og opplever forskjellige former for motgang og utgifter i forbindelse med sin overbevisning. Vi snakker her om en dame som har fritt leide i de fleste avisspalter (hun er provoserende, og selger jo, så klart), hun har gitt ut 17(!) bøker, og er understøttet av Staten (statsstipendiat). Hvordan kan det på noen måte begrunnes med de argumentene Fritt Ord kommer med, at hun skal motta prisen? Når hun dertil i tillegg "debatterer" på en måte som både inneholder mangelfulle argumenter for saken, nekter å svare på direkte spørsmål, men enten henviser til definisjoner laget av andre, eller til ting hun tidligere har skrevet i sine egne bøker, og attpåtil viser en urovekkende mangel på respekt for sine meningsmotstandere, så finner i alle fall jeg ikke lenger noen åpenbare grunner til at hun skal motta en slik pris. Det finnes en lang rekke andre mennesker som heller kunne fått tildelt prisen, om det bare gjaldt å stå for sine meninger på en provoserende måte.
Monsen reiser viktige problemstillinger og hun er en av de få som faktisk stiller helt relevante spørsmål ved lovendringer som andre applauderer, hun er dertil standhaftig. Slik sett er prisen fortjent.
SvarSlettMen argumentasjonen er svak (en mengde påstander uten faktabelegg), plump (usammenhengende bastante påstander) og sjikanøs. Slik sett er pristildelingen svært problematisk.
Jeg synes det var helt feil å gi prisen til Monsen. Ikke for det hun mener men for måten hun resonnerer på og for måten hun ordlegger seg på.
SvarSlettÅ skape debatt gjennom provokasjon fortjener ingen pris.
På meg så virket det hele spekulativt og ikke gjort for å belyse det hun mener men for å mistenkeliggjøre motiver og handlinger til homfile/lesbiske samtidig som hun måtte forstå at enkelte av hennes kommentarer kunne misforståes.
Å si at barn av likekjønnede foreldre starter livet med et handicap er en slik uttalelse. Samtidig som hun her her bruker samfunnets fordommer mot likekjønnede foreldre som et argument mot at de skal har krav eller rett på barn.
Hun sier også at "ingen vil ha homofile barn". Hvis dette stemmer så er det kanskje pga slike som henne.
Man kan se i mange debattinnlegg på internett hva slags grums hun har rørt i. Noe jeg virkelig tror hun var klar over skulle komme. Derfor mistenker jeg Monsen for å være en homfob.
Tross uheldig ordlegging av Nina Kari Monsen er det elementer av det hun prøver å si som fortjener en debatt.
SvarSlettDet er ingenting feil med å være homofil eller lesbisk, gifte seg som homofil eller lesbisk, eller ha sex som homofil eller lesbisk.
Men at to voksne, myndige, ansvarlige mennesker skal kunne sette seg ned og bestille sperm fra en bank, og med dette bestemme for et barn som enda ikke er skapt at det ikke trenger eller skal få kjenne sin biologiske far er for meg ren egoisme og moralsk uholdbart. Det er i så måte ikke kun et homo/lesbisk-problem, men også et problem for heterofile par som gjør det samme.
For homofile og lesbiske er det jo også slik at barnet ikke får en mannlig og en kvinnelig rollemodell og dette tydeliggjør et problem for folk som egentlig burde vært debattert lenge før ekteskapsloven kom på banen samtidig som generelle fordommer mot homofile gjør at motstanden plutselig blir så veldig stor nå og ikke når den burde vært det.
På samme måte er det moralsk uholdbart og gå ut på byen for å bevisst få seg et ubeskyttet ligg med det formål og bli gravid uten noe respekt for, eller ønske om videre kontakt med den mannen man bruker. Det er umoralsk ovenfor barnet både av mannen og kvinnen. Spørsmålet er i så måte hovedsakelig moralsk, og ikke hva som kunne fungert eller en de-evaluering av homofile/lesbiske samliv.
Adopsjon har ikke de samme moralske dilemmaene fordi barnet allerede eksisterer og det kan sies å være i barnets interesse å bli adoptert for å komme seg ut av elendighet og fattigdom (selv om dette også er problematisk, hvem har rett til å bestemme dette andre enn barnet selv? Og er materiell fattigdom nødvendigvis og i alle tilfeller så ille? ). Men med adopsjon kan det ihvertfall sies og være en balanse mellom foreldrenes inderlige ønske om barn og interessen for barnets beste. Den balansen eksisterer imidlertid ikke når et par bestiller seg sperm på internett. Og det er derfor staten ikke burde finansiere eller legitimere verken for heterofile eller andre grupper.
Allikevel må jeg si jeg reagerer på at man ikke engang kan påstå at det er litt bedre for et barn og ha en mor og en far istedenfor to mødre uten å bli sablet ned. Vi snakker om en god del 100 000 års evolusjon, tradisjon, og naturprinsipper som vi bare skal overse med et politisk vedtak. Noe av poenget for mange er at gener, historie, biologiske bånd og familietradisjon er vevet sammen og ikke kan erstattes så enkelt som vi tror.
Politisk korrekthet endrer seg hele tiden, og man kan alltid lage statistikker og rapporter som understøtter en politisk agenda i den ene eller den andre retningen. Men jeg vil påstå at alle som vokser opp med god og sunn kontakt med biologisk far og stefar innerst inne skjønner hva som menes med dette. Påstanden er at ens biologiske far eller mor alltid vil ha større forutsetninger for å forstå og veilede barnet sitt fordi de har flere av de samme genene og egenskapene og er del i en evig lang familiekultur formet av forfedre av samme blod og formet på bakgrunn av ættens erfaringer og egenskaper på tvers av generasjonene. Det er jo dette som er historie og identitet.
Det er jo ikke dermed sagt at det ikke kan fungere eller at homofile er dårlige foreldre (snarere tvert imot tror jeg de er veldig flinke)
At noe er bedre enn noe....
SvarSlettHvis det er et problem at man vokser opp uten mannlige forbilder (jeg bruker et lesbisk par som eksempel), vil det jo også være et problem med alle som er alenemødre?
Og er man en bedre omsorgsperson bare fordi man er far? (Fra min egen barndom kan jeg huske svært mange fedre som fullstendig manglet denne evnen - ja jeg vil påstå at mange av dem var skadelige forbilder for sine barn.) Likevel - er en mann - selv om han f.eks. er voldelig, en bedre foreldre bare fordi han er mann?
Nei, så klart ikke - da ville det være bedre med en kjærlig mor nr.2... Men da går det jo på enkeltpersoners skikkethet til å ta seg av barn da? Hvem skal gradere det?
Og en ting er sikkert: de aller fleste barn som kommer til i homofile ekteskap, er ønskede barn, nøye gjennomtenkte og høyt elsket.
Å vite sitt biologiske opphav - hvis vi lovfester det - vil det da være straffbart å skjule det for barnet sitt? Sliter ikke endel heterofile kvinner da?
Det fantes en tid da det var en stor skam å få barn utenfor ekteskap - men heldigvis går verden fremover . det har blitt mer rom for nestekjærlighet - og slik jeg kjenner Jesus, så tror jeg han hadde villet det.
Endel heterofile kvinner sliter da ja. Og det burde de jo, de har gjort et umoralsk valg mot barnet.
SvarSlettOg henvise til enkelttilfeller med voldelige fedre, psykisk syke mødre eller annet hvor ting har måttet fungere på andre måter er for meg ikke noen god argumentasjon.
Poenget er hva samfunnet bør tilrettelegge for og ikke på en generell basis.
Det bare undrer meg hvor stor plass debatten om homofili tar - og særlig i det kristne miljøet. At to mennesker er glade i hverandre - jeg kan ikke skjønne at det er en stor synd - i forhold til de fleste andre synder.
SvarSlettTenk om alle brukte like mye energi på å kjempe mot verdens virkelige grusomheter?!
Jeg vil påstå at det å snakke stygt om homofile er en værre synd enn det å være det!
Har du ikke noe fint å si? Så la vær.
"Hva ville Jesus gjort?"