Aktivt eierskap?

Det er ikke seieren, men dobbeltmoralen som følger SV-fanene, med Peer Gynt som flaggbærer: Protesterer for all verden, men følger villig med på den klima- og miljøskadelige oljeferden.

Partiet sier det ønsker en Oase, en hvilepause i slike investeringer. I stedet støtter det en Lund, som ikke ser på fornybar energi som noe alternativ og derfor jakter på nye utbyggingsfelter hvor de måtte finnes, i Lofoten så vel som i et canadisk prosjekt som krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.

Regjeringen stikker hodet i Canadas oljesand og går passivt inn for et klima-og miljøskadelig vedtak: Et Statoil-prosjekt som vil slippe ut over 7 millioner tonn CO2 årlig – like mye som alle biler og alle raffinerier i Norge. SV lar seg tvangsfore med kamelsbestanden i villmarken, men som alle økonomer vet: Det finnes ikke en gratis lunsj.

Ville etikk-komiteen i Oljefondet godkjent en norsk investering i et tilsvarende prosjekt med en annen eier, et annet sted? Neppe.

”Debatten om oljesand er ikke en gladsak for Statoil”, sier miljøvernminister Erik Solheim til Dagbladet.
Sannelig: Den er ingen gladsak for SV heller.

Solheim går kraftig ut mot vedtaket. Kanskje burde han heller gå av. Andre partier har tidligere (KrF, Venstre og Sp i 2000) gått ut av en regjering fordi de led nederlag (mot Ap og Høyre) i en viktig miljøsak.

I Eierskapsmeldingen i 2007 gjorde regjeringen det klart at den ønsket å styre statens selskaper mer aktivt enn foregående regjeringer, at den skulle fortelle de statseide selskapene hvilke forventninger man har til virksomheten. Ønsket ble oppfylt da næringsministeren tok en telefon til Hydros styreleder (så lenge det varte) i forbindelse med gunstige opsjonsavtaler for ledelsen.

Så kom sirkus Røkke i manesjen. Tryllekunstneren gjorde sitt beste/verste. Da publikummer Brustad etter foresgtillingen ville ha pengene igjen, smelte direktøren med pisken og sa: Sitt stille!

Regjeringen så gjorde, men lovet at nå skulle den aktive eierskapspolitikken realiseres. Så kom generalforsamlingen i StatoilHydro, der Staten eier 67 pst. På agendaen: Satsing i Canada. Forslag fra Greenpeace: Statoil må trekke seg ut av dette omstridte prosjektet.

Flere store private investorer var negative av hensyn til klima og bedrifters samfunnsansvar. På sidelinjen oljeminister Terje Riis-Johansen. ”Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus.” Han representerer et Senterparti som har denne formuleringen i programmet: ”Senterpartiet vil arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner”. Og om eierskap i store norske energiselskap: ”Etikk, menneskerettigheter og miljø må være bærende prinsipper for staten som hovedaksjonær”.

Riis-Johansen lot Regjeringens verbale verktøykasse stå hjemme denne dagen. Så har han da også sagt at han ”ikke ser noen grunn til å legge seg opp i Statoils forretningsmessige beslutninger”. Eierskapspolitikk? Javel. Men aktiv?

Erik Solheim griper til Alf Prøysen: Omkamp! Men det spørs om han skal ”få en dag imårå…og rette oppatt alle feila frå i går.” Jeg tror ikke natur-og miljøkjemperne vil gå i hyllingstog i september.

Det var mer sus over Erik Solheim på SVs landsmøte i mars i år: "Vi må styre Statoil mer. Det er ikke akseptabelt at et nesten et helt statlig eid selskap ser sin framtid i oljesand i Canada. Det er ikke akseptabelt at et så statlig tungt selskap bruker så lite av sine ressurser på å snu over på de nye fornybare energikildene."Og landsmøtet ville ”bruke de selskapene hvor staten har en større eierandel, som lokomotiver i omstillingen mot et karbonnøytralt samfunn”.
Lokomotiv? Foreløpig ser jeg bare en endeløs rekke med godsvogner fulle av oljesand.

Erik Solheim synes ikke noe om at opposisjonspartier ”hopper og spretter med ad hoc-standpunkter når det passer dem”. Stundom det. Men det skal litt til før de når opp til Solheims og SVs (jeg har sluttet å vente noe vesentlig av Sp i miljøsammenheng) araber flikk flakk baklengs salto med helskru.