Gullpenn, kikkert og kaniner

"For første gang går prisen til en journalist utenfor Oslo". Slik innledes Riksmålsforbundets nyhetsmelding om at Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad er Årets Gullpenn. Gullpennen har ni ganger havnet i Aftenposten, seks (uten x denne gangen) i Dagbladet, fire i Dagsavisen, to i Dagens Næringsliv og VG, en i Nationen og en til frilanseren Niels Chr. Geelmuyden (et pris-geografisk grensetilfelle, han bor på Tjøme men fremstår i Oslo-baserte medier).

Formuleringen og fakta understreker det altfor velkjente - og sørgelige faktum - at prisjuryen for første gang på 25 år har lagt fra seg Oslo-lupen og rettet en kikkert mot medieverdenen utenfor.

Det er to mulige forklaringer på dette: a) det er bare i Oslo at det drives publisistisk virksomhet for fortjener en slik ære, eller b) slike juryer leser ikke aviser utenfor Oslo, en "kan det komme noe godt fra Nazareth?"-holdning. Jeg holder på b). Dette som en parallell til vissheten i enkelte miljøer om at ting ikke har skjedd hvis det ikke er i sentrale Østlands-områder eller dreier seg om fotball og kriminalitet (dette er naturligvis en overdrivelse, men den har mer enn et snev av sannhet).

Aftenbladets nyhetsjeger Jan Petter Helgesen kunne i 2005 fortelle at et amerikansk transportfly som etter alt å dømme inneholdt fanger fra skjulte leire i Europa, Midt-østen og Sentral-Asia, hadde mellomlandet på Sola. Han fulgte dette opp med flere reportasjer, og temaet ble tatt opp i en rekke europeiske aviser. I Norge var den nokså upåaktet.

Året etter kunne Helgesen avsløre at i 2003 hadde CIA-agenter vært i Oslo for å kidnappe Mullah Krekar, men de mislyktes. Chicago Times brakte saken umiddelbart, Washington Post sendte en medarbeider til Stavanger for å intervjue Helgesen, og store aviser som Los Angelese Times, Süddeutsche Zeitung og andre fulgte opp. UD prøvde etter beste evne å legge lokk på disse sakene, og enten av den grunn eller andre fulgte norske medier ikke opp. "Når det kommer benektende uttalelser fra myndighetene, kan det hende at denne stemningen sprer seg til riksnyhetene", kommenterer Helgesen til bladet "Journalisten. "Riksavisene når ikke opp nasjonalt, selv om vi er store og tunge og har mange viktige nyhetssaker. Tidligere har jeg også opplevd at NTB Norsk Telegrambyrå) fastslo at de ikke trodde store nyheter kunne komme fra regionaviser".

Bergens Tidende hadde for 10 år siden en bred avsløring av at Globus II-radaren i Vardsø, som var drevet av norsk etterretningstjeneste men finansiert av det amerikanske luftforsvaret, kunne kobles til et amerikansk stjernekrig-program. Radaren hadde andre bruksområder enn det norske og amerikanske myndigheter hevdet. Det gikk en tid før dette ble virkelig interessant for Oslo-baserte medier.

Så skal det også sies at den meget gode BT-serien om "tyskertøsene" og Aftenbladets avsløringer av myndighetens "skjult identitet" som ikke var så skjult likevel, har fått god dekning. De fire store regionavisenes samarbeid om en viss stoffutveksling, har nok også hjulpet til å sette deres saker høyere opp på den nasjonale agenda.

På det helt kuriøse plan: I forige uke leste jeg i en av Oslo-tabloidene at nå var det like før årets første norske jordbær kom på markedet. Da hadde jeg i nesten to nuker kjøpt friske bær fra Joa hos Egeland på Stavanger torg.

Tilbake til gullpennen. Da Omdal fikk prisen i går, fortalte han at samme dag som han fikk beskjed om tildelingen, var han blitt enig med sjefredaktør Tom Hetland om at han skuelle gå av som Aftenbladets multimedie- og kulturredaktør og vie hele sin tid til å skrive. "Norsk presse deler for tiden ikke ut gyldne fallskjermer til avgående redaktører, så da var det ekstra tilfredsstilende å ta fatt som heltidsskribent utstyrt med en gylden penn".

Han minnet også om at "som eventuelle katolikker i salen vil vite er hvert 25. år et jubelår. Det gir meg en ekstra glede å være den første til å representerer provinsen på den eksklusive listen over prisvinnere, noe som altså åpenbart skjer bare hvert 25. år".(Jubelåret stammer fra 3.Mosebok og var opprinnelig ment slik at hvert 50.år på en spesiell måte skulle vies Gud. Pave Clemens VI synes det var trist at ikke alle skulle få oppleve et slikt jubelår i løpet av levetiden, frekvensen ble etterhvert økt til hvert 25.år. Jubelåret (det neste i 2025) åpnes ved at paven åpner den hellige porten i Peterskirken, og siden det er flere katedraler rundt om som har en slik port, trenger ikke alle katolikker å la alle veier føre til Roma om de ønsker å være med på markeringen).

Vårt Land har i dag en artikkel om Sven Egils skrivekunst, og hans mangeårige kollega og ravnevenn (Hugin og Munin) Bjarte Botnen kaller ham "journalistbransjens svar på Lucky Luke, mannen som trekker raskere enn sin egen skygge". Et eksempel: Det er adventstid på desken i Vårt Land. En kollega sukker stille: "Jeg skulle ønske noen ville lage en mer moderne versjon av juleevangeliet". Det går knapt et hundredels sekund før Sven Egil åpner munnen og sier lavmælt: "Fra Østen kom de konger tre - Sony, Hitachi og JVC".

Sven Egil var opphavsmann i til begrepet "duracellkaniner på Viagra" om publiseringskåte redaktører under journaliststreik. En av dem dette var myntet på, var nok undertegnede. I den perioden på 90-tallet det var journaliststreik (bl.a. var det ønske om mer ferie "fordi vi fortjener det") gjorde jeg og de andre redaktørene i Aftenbladet vårt beste for å bringe våre lesere en daglig bulletin med både litt nyheter og ikke minst debattinnlegg, dødsannonser og andre annonser (journalistene skulle jo ha lønn når de en gang kom tilbake.

Kanin-begerepet har jo ellers rike tradisjoner i Stavanger, fra Alexander Kiellands bitende skildring gjennom Morten Kruse i Sankt Hans Fest" om hvordan Lars Oftedalog hans "kaniner" holdt byen og distriktet i sin hule hånd med en kombinasjon av svovelprekener og økonomiske pressmidler. Forøvrig gikk det ikke lenge før jeg ba Sven Egil om å komme til Aftenbladet som nyhetsredatør, og her har han vært siden til glede og forargelse, akkurat som Alexander Kielland.

Tilslutt bare et spørsmålstegn ved en liten del av juryens begrunnelse: "Hans mediekommentarer er blant de beste i landet". Hvem i all Norge er bedre?