Skjellsord, banning og digital mobbing

Talespråket vulgariseres stadig gjennom uhemmet bruk av skjellsord og banning både på internett og i det offentlige rom, f.eks. gjennom direktesendt fjernsyn. "Voksnes ukritiske bruk av debattsider på internett er med på å undergrave holdningskampanjer mot mobbing blant barn og unge," mener professor i atferdsforskning, Erling Roland, ved Universitetet i Stavanger.

Aftenbladet er forbilledlig ved at avisen luker innlegg på nettet for vulgariteter og de groveste utskjellinger. Avisen tar her sitt ansvar som formidler alvorlig, mens det i svært mange andre debattfora på nettet i beste fall skjer en etter-redigering. Mange redaktørere fraskriver seg ansvaret for vulgariteter og en ordbruk som jeg har tillat meg å karakterisere som en "kloakkstrøm".

Avisenes nettsider har åpnet for en helt ny debattform, mer rykende og aktuell enn det er mulig å få på papir - selv om jeg tror at et innlegg på Aftenbladets debattside treffer et bredere publikum enn nettdebatten. Men når f.eks. en nyhet om legebemanning og ressursfordeling i helsesektoren mellom Stavanger og Bergen i løpet av 3-4 timer en morgen resulterte i 30-40 lesverdige og interessevekkende nett-innlegg, forteller det noe om demokratiseringen av debatten. Spørsmålet er bare: Trenger vi å ta med vulgariseringen?

Omfanget av innlegg på Aftenblad-sidene om Israel og innvandring viser også er engasjement som det er viktig kommer til uttrykk, det er alltid klokt å slippe ut litt damp når det koker. Skarpe meninger, plassering av argumenter på den ytterste nakne spiss, mange deltakere, høy temperatur - utmerket!
Men det finnes også nettsider andre steder i det norske cyberrommet som skjemmes av vulgariteter, grove injurier og banning. Trolig resulterer dette i at noen som kunne tilføre debatten perspektiver, lar være å stille opp.Og som altså Erling Roland fremholder: Dette er dårlige eksempler overfor de unge, og kan være medvirkende til en stadig større digital mobbing og grov ordbruk i det offentlige rom.

Både i TV-sendt idrett, kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?

To omveier via Sørishavet, SAS og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

Så kommer vi til pinseaften 1990. SAS ville rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne. Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat), var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende høytid (jo, pinsen var og er fremdeles en kristen høytid, tro det eller ikke).

Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlyd. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
SAS ble fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus bred avisomtale av vår reaksjon.

Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold

Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."
Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk,og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Jeg tror avisene, ikke minst med professor Rolands aktuelle vurdering i mente, gjør klokt i å vurdere ordbruken i spaltene (om en fotballspiller kaller en trener for "ape" - er det sikkert at dette nødvendigvis bør bli et fremtredende overskrifts-blikkfang?). Kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. I USA "sensureres" en del ord med "piii-p", uten at det bødvendigvis er et godt virkemiddel.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."