"Fordi Jesus var russ"?

Er pinse fordi Jesus var russ? En prest fikk spørsmålet fra en ungdom, tilsynelatende i fullt alvor. ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”, skriver Megg på sol.no.

Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”. Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.

Men for noen mennesker er misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen. Ikke minst ser vi dette i den aktuelle debatten om noen misjonærbarn som ble utsatt for overgrep - i en vid tolkning av ordet. Ordningen med at misjonærer både i Asia og Afrika måtte sende barna til en skole langt borte fra far og mor, eller lot dem bli hjemme på barnehjemmet i Stavanger, ble for noen en vond opplevelse, mens andre hadde det helt greit. Innen samme familie kunne barn ha helt ulike følelser.
Det offentlige hadde hele det juridiske og moralske ansvar for barnehjemsbarna – i foreldres sted. Men i misjonens tjeneste har foreldre selv ansvar. Samtidig har misjonsselskapene et moralsk ansvar. Kvalitetssikringen av personellet på skolene var for dårlig, overgrep (i bred forstand) skulle aldri ha skjedd. At de skjedde er skam og tragedie. Sider ved denne problematikken drøftes fremdeles.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. Kirkerådet har utfordret misjonsorganisasjonene til å identifisere de skillevegger de må rive ned i dag for å utvide kirkens forsonende og helbredende fellesskap. I 2009 driver organisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Det er de nasjonalkirkene som inviterer til spesifikke arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Det hersker en viss kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Kirkens Nødhjelp driver ikke misjon, organisasjonen arbeider med katastrofehjep i øyeblikket, og aller viktigst: langsiktig utviklingsarbeid. I Mali var det en muhammedaner som tok en lapp opp av lomma si og sa: ”Du skulle bare vite hva det har betydd for oss at dere fremmede har lært oss å lese. Det har gitt oss en helt ny selvrespekt”. Og så la han til – med et lite smil: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”. Misjonsorganisasjonene driver også utviklingsarbeid.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.

Gullpenn, kikkert og kaniner

"For første gang går prisen til en journalist utenfor Oslo". Slik innledes Riksmålsforbundets nyhetsmelding om at Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad er Årets Gullpenn. Gullpennen har ni ganger havnet i Aftenposten, seks (uten x denne gangen) i Dagbladet, fire i Dagsavisen, to i Dagens Næringsliv og VG, en i Nationen og en til frilanseren Niels Chr. Geelmuyden (et pris-geografisk grensetilfelle, han bor på Tjøme men fremstår i Oslo-baserte medier).

Formuleringen og fakta understreker det altfor velkjente - og sørgelige faktum - at prisjuryen for første gang på 25 år har lagt fra seg Oslo-lupen og rettet en kikkert mot medieverdenen utenfor.

Det er to mulige forklaringer på dette: a) det er bare i Oslo at det drives publisistisk virksomhet for fortjener en slik ære, eller b) slike juryer leser ikke aviser utenfor Oslo, en "kan det komme noe godt fra Nazareth?"-holdning. Jeg holder på b). Dette som en parallell til vissheten i enkelte miljøer om at ting ikke har skjedd hvis det ikke er i sentrale Østlands-områder eller dreier seg om fotball og kriminalitet (dette er naturligvis en overdrivelse, men den har mer enn et snev av sannhet).

Aftenbladets nyhetsjeger Jan Petter Helgesen kunne i 2005 fortelle at et amerikansk transportfly som etter alt å dømme inneholdt fanger fra skjulte leire i Europa, Midt-østen og Sentral-Asia, hadde mellomlandet på Sola. Han fulgte dette opp med flere reportasjer, og temaet ble tatt opp i en rekke europeiske aviser. I Norge var den nokså upåaktet.

Året etter kunne Helgesen avsløre at i 2003 hadde CIA-agenter vært i Oslo for å kidnappe Mullah Krekar, men de mislyktes. Chicago Times brakte saken umiddelbart, Washington Post sendte en medarbeider til Stavanger for å intervjue Helgesen, og store aviser som Los Angelese Times, Süddeutsche Zeitung og andre fulgte opp. UD prøvde etter beste evne å legge lokk på disse sakene, og enten av den grunn eller andre fulgte norske medier ikke opp. "Når det kommer benektende uttalelser fra myndighetene, kan det hende at denne stemningen sprer seg til riksnyhetene", kommenterer Helgesen til bladet "Journalisten. "Riksavisene når ikke opp nasjonalt, selv om vi er store og tunge og har mange viktige nyhetssaker. Tidligere har jeg også opplevd at NTB Norsk Telegrambyrå) fastslo at de ikke trodde store nyheter kunne komme fra regionaviser".

Bergens Tidende hadde for 10 år siden en bred avsløring av at Globus II-radaren i Vardsø, som var drevet av norsk etterretningstjeneste men finansiert av det amerikanske luftforsvaret, kunne kobles til et amerikansk stjernekrig-program. Radaren hadde andre bruksområder enn det norske og amerikanske myndigheter hevdet. Det gikk en tid før dette ble virkelig interessant for Oslo-baserte medier.

Så skal det også sies at den meget gode BT-serien om "tyskertøsene" og Aftenbladets avsløringer av myndighetens "skjult identitet" som ikke var så skjult likevel, har fått god dekning. De fire store regionavisenes samarbeid om en viss stoffutveksling, har nok også hjulpet til å sette deres saker høyere opp på den nasjonale agenda.

På det helt kuriøse plan: I forige uke leste jeg i en av Oslo-tabloidene at nå var det like før årets første norske jordbær kom på markedet. Da hadde jeg i nesten to nuker kjøpt friske bær fra Joa hos Egeland på Stavanger torg.

Tilbake til gullpennen. Da Omdal fikk prisen i går, fortalte han at samme dag som han fikk beskjed om tildelingen, var han blitt enig med sjefredaktør Tom Hetland om at han skuelle gå av som Aftenbladets multimedie- og kulturredaktør og vie hele sin tid til å skrive. "Norsk presse deler for tiden ikke ut gyldne fallskjermer til avgående redaktører, så da var det ekstra tilfredsstilende å ta fatt som heltidsskribent utstyrt med en gylden penn".

Han minnet også om at "som eventuelle katolikker i salen vil vite er hvert 25. år et jubelår. Det gir meg en ekstra glede å være den første til å representerer provinsen på den eksklusive listen over prisvinnere, noe som altså åpenbart skjer bare hvert 25. år".(Jubelåret stammer fra 3.Mosebok og var opprinnelig ment slik at hvert 50.år på en spesiell måte skulle vies Gud. Pave Clemens VI synes det var trist at ikke alle skulle få oppleve et slikt jubelår i løpet av levetiden, frekvensen ble etterhvert økt til hvert 25.år. Jubelåret (det neste i 2025) åpnes ved at paven åpner den hellige porten i Peterskirken, og siden det er flere katedraler rundt om som har en slik port, trenger ikke alle katolikker å la alle veier føre til Roma om de ønsker å være med på markeringen).

Vårt Land har i dag en artikkel om Sven Egils skrivekunst, og hans mangeårige kollega og ravnevenn (Hugin og Munin) Bjarte Botnen kaller ham "journalistbransjens svar på Lucky Luke, mannen som trekker raskere enn sin egen skygge". Et eksempel: Det er adventstid på desken i Vårt Land. En kollega sukker stille: "Jeg skulle ønske noen ville lage en mer moderne versjon av juleevangeliet". Det går knapt et hundredels sekund før Sven Egil åpner munnen og sier lavmælt: "Fra Østen kom de konger tre - Sony, Hitachi og JVC".

Sven Egil var opphavsmann i til begrepet "duracellkaniner på Viagra" om publiseringskåte redaktører under journaliststreik. En av dem dette var myntet på, var nok undertegnede. I den perioden på 90-tallet det var journaliststreik (bl.a. var det ønske om mer ferie "fordi vi fortjener det") gjorde jeg og de andre redaktørene i Aftenbladet vårt beste for å bringe våre lesere en daglig bulletin med både litt nyheter og ikke minst debattinnlegg, dødsannonser og andre annonser (journalistene skulle jo ha lønn når de en gang kom tilbake.

Kanin-begerepet har jo ellers rike tradisjoner i Stavanger, fra Alexander Kiellands bitende skildring gjennom Morten Kruse i Sankt Hans Fest" om hvordan Lars Oftedalog hans "kaniner" holdt byen og distriktet i sin hule hånd med en kombinasjon av svovelprekener og økonomiske pressmidler. Forøvrig gikk det ikke lenge før jeg ba Sven Egil om å komme til Aftenbladet som nyhetsredatør, og her har han vært siden til glede og forargelse, akkurat som Alexander Kielland.

Tilslutt bare et spørsmålstegn ved en liten del av juryens begrunnelse: "Hans mediekommentarer er blant de beste i landet". Hvem i all Norge er bedre?

Nei til aktiv dødshjelp

Skal Norge tillate aktiv dødshjelp (eutanasi)? Jeg mener nei, eutanasi er å overskride en absolutt grense i forhold til livets verdighet og hellighet. På sitt landsmøte har Fremskrittspartiet som det første politiske parti i Norge gått inn for å gjøre aktiv dødshjelp lovlig.

Stortingsrepr. Fritjof Frank Gundersen, FrP, fremsatte for 10 år siden et forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres. Justiskomiteen ønsket å avvise saken, og Stortinget var enig i det.
Men temaet har dukker opp med ujevne mellomrom, og etter dette vedtaket tror jeg det vil komme under et stadig større press. Jeg skjønner ønsket om å hjelpe den syke og spare vedkommende for lidelser og smerte. Men det kan ikke oppveie konsekvensene av å overstige grensen hvor livet selv ikke lenger er hellig og uangripelig.

FrpU ønsker "en verdig avslutning av livet". Men -
- det er ikke uverdig at noen må gjennom smertere og svekkelse før døden kommer
- det er ikke uverdig å bli hjelpetrengende og avhengig av andre
- det er ikke uverdig å kjenne at kroppsfunksjonene svikter, kroppen avmagres,
eller å ha behov for smertebehandling.
- det er ikke uverdig å leve videre også i de tilfellene der smertebehandlingen
virker dårlig eller ikke virker i det hele tatt.

Det uverdige er når mennesker ikke får den omsorg og behandling som de bør få.
Det er uverdig når vi i et velstandssamfunn foretar økonomiske prioriteringer som ikke tilgodeser mennesker i livets aller siste fare.

Både Kirkemøtet og bispemøtet har sagt klart nei til eutanasi: "Både kristen og humanistisk tradisjon understreker at vi mennesker er utlevert til hverandre på en måte som begrenser andre individers selvbestemmelse....Mennesket er skapt i samfunn med Gud og henter sin vesensbestemmelse og verdi fra dette forhold, og ikke fra egenskaper ved mennesket selv".

FrP vil ha et strengt lovverk rundt eutanasi. Men for eksempel kan det å tillate eutanasi på oppdrag fra en pasient, legge et press på sterkt hjelpetrengende. Aksepterer vi at noen kan be om å få sitt liv avkortet for ikke å bli en byrde for pårørende og seg selv, kan kan skje noen kjenne en forpliktelse til å be om dette. Hvis eutanasi overhode ikke er tillatt, vil ikke et slikt forventningspress få næring på samme måte. Og et lovverk som ikke fastholder at livet er hellig og ukrenkelig, kan legge utilbørlig press på helsepersonell.

Å si at mennesker i gitte situasjoner har en rett til å be om å få avslutte livet, er å overlate et menneske til ytterste ensomhet. Det er i livets mest sårbare faser at menneskelivet som fellesskapsprosjekt skal stå sin prøve.

Beste landsmøtetale retorisk

Er Siv Jensen en god taler? Beste landsmøtetale hittil i år. Retorikk: 5-6

Vil FrP-landsmøtet mer bli et storstilt propagandashow enn et politisk verksted? Partiet har god regi.

Er minst en fjerdedel av Norges befolkning høyreekstremister? Nei.

Er Frp er like folkelig som Rema? Sannsynligvis, men hva er egentlig folkelig?

Handler FrP-koden om en bilarbeider og hans gamle mor, det tradisjonelle Arbeiderpartiet som forsvant, og respekt for Grandiosa? Vel så god formulering som mange andre.

Er Frp partiet som har stemt for størst tillegg i trygdeoppgjørene i alle år i Stortinget? Ja.

Mener ikke ubetydelige velgergrupper at så å si alle problemer må kunne løses raskt i et land med ubegrenset tilgang på kapital? Sannsynligvis.

Er det slik at FrPs rolle i norsk politikk baserer seg på to ting. Én: Det meste i Norge er ille og bare Frp kan ordne opp. To: Det meste i Norge er bra, og bare innvandrere kan ødelegge det? Det virker slik.

Har FrP lenge og målbevisst bygget opp troverdighet i samme velgermarked som sosialdemokratiet, blant annet av pensjonister og ansatte i tradisjonell privat sektor? Ja.

Virker nedlatende holdninger og latterliggjøring fra den intellektuelle elite og stand up-komikere på oppslutningen om FrP? Ja.

Er signaturen Liv representativ for mange FrP-velgere når hun skriver: ”Jeg stemmer FrP av én eneste grunn: den håpløse innvandringen som tillates fra ikke-vestlige land”? Ja.

Nyhetsmelding A: ”En iraker har sluppet ut etter å ha sonet halve straffen for å ha voldtatt flere småjenter i Norge. Mannen skulle vært sendt ut av landet etter tre og et halvt år, men utsendelsen ble stoppet etter at menneskerettsdomstolen i Strasbourg avgjorde at det ville krenke mannens rettigheter om han ble sendt tilbake til Irak. Den pedofile voldtektsmannen er på husjakt på et ukjent sted i Norge”.
Nyhetsmelding B: ”Minst syv personer med tilknytning til Taliban – en av dem en torturist – har fått opphold i Norge, med bakgrunn i UDI-retningslinjer som Regjeringen har godkjent”.
Bidrar slike nyheter til økt FrP-oppslutning? Definitivt.

Kan virkeligheten fragmenteres ved å gi velgerne en jevn strøm av pent innpakkede synspunkter på hvordan de ville løst problemstillinger, som media til en hver tid fokuserer på? Det ser slik ut.Er vår hukommelse kort, er det mange som har vanskeligere for å se manglende sammenheng i politikken, er det lettere å akseptere den overforenklede virkelighetsforståelse? Ja, dessverre.

Er det slik at når regjeringen plutselig regjeringen satse på veibygging og strengere innvandringspolitikk, kan FrP si: Velkommen etter? Godt spørsmål.

Har vi fått et stadig mer medieskapt klima som bereder grunn for politisk populisme, et journalistiske trend-rytteri som har gått parallelt med en ukritisk applaus til politiske moderniseringsprosjekt av alle slag, uansett hvor lovmessig det har rammet folk flest? Jeg vil ikke kunne svare nei.

Har norsk politikk et stykke på vei blitt til en salgsvare “orientert mot ulike behovsimpulser”, med et tabloid motstykket i mottoet “det folk vil ha”? Se,hør og les.

Har FrP blitt det partiet som mest systematisk kurser og skolerer tillitsmenn? Ja.

Vil FrP komme i regjering etter valget? Det avhenger av Høyre.

Hvis svaret blir ja: Siv eller Erna? Siv vil være best, men i forhandlingene kompromisser Høyre en del for å få statsministeren.

Vil FrP i en eventuell regjering legge de mest avvikende synspunkter på is? Hvis partiet er i en mindretallsregjering: De vil fremme dem prinsipielt, men følge stortingsflertallet på ferden.

To personlige erfaringer: Da jeg var sjefredaktør i Vårt Land, sendte jeg tidlig på 80-tallet journalist Erling Bø til et lite påaktet FrP-landsmøte i Hjelmeland. Hvorfor? spurte Erling. ”Fordi partiet en dag vil bli Norges nest største”,svarte jeg. Tok jeg for lite i?
Da jeg var leder i Kirkerådet (2002-2006) hadde vi samtaler med partiene om statskirken og andre aktuelle spørsmål for kirken. Ingen av de jeg møtte var så godt forberedt og hadde så gode forslag i ulike sammenhenger som Siv Jensen.

FrP er partiet som
-vil ha økte offentlige utgifter og mindre skatt
-krever skolering i likestillingav ikke-vestlige menn, samtidig som partiet kutter penger til slike prosjekter.
-tidligere har stemt for alle friskoler i Oslo, men stemte mot en muslimsk friskole
-vil ha folkeavstemning om utlendingsloven, men ikke for eksempel om pensjonsreform og privatisering
-er sterkt i mot ordningen med fastpris på melk men vil ha fastpris på bensin
-stemmer for bompenger på E39 i Os og mot bompenger i prosjektet om Bergensprogrammet
-er sterkt imot sløsing med skattebetalernes midler, men Carl I. Hagen styrte i flere år styrt et reisefond hvor Frp-politikere og ektefeller reiste verden rundt på skattebetalernes penger
-vil redusere flyktninger som får komme til Norge, samtidig som partiet går inn for en miljøpolitikk som vil drive titusenvis av mennesker på flukt gjennom mer ekstremt vær
-har en frontfigur (Carl I. Hagen) som klager over mediemobbing, men som er den norske politiker som i årevis har hatt friest og hyppigst adgang til landets frieste medier, ikke minst TV-debatter
-stemte for at staten skulle kjøpe Aker-aksjer av Røkke for nær 5 milliarder kroner, men er imot sløsing med skattebetalernes midler
-går inn for markedsøkonomi og fritt næringsliv, men også ønsker et tett samarbeid mellom staten og private på eiersiden i næringslivet

Skjellsord, banning og digital mobbing

Talespråket vulgariseres stadig gjennom uhemmet bruk av skjellsord og banning både på internett og i det offentlige rom, f.eks. gjennom direktesendt fjernsyn. "Voksnes ukritiske bruk av debattsider på internett er med på å undergrave holdningskampanjer mot mobbing blant barn og unge," mener professor i atferdsforskning, Erling Roland, ved Universitetet i Stavanger.

Aftenbladet er forbilledlig ved at avisen luker innlegg på nettet for vulgariteter og de groveste utskjellinger. Avisen tar her sitt ansvar som formidler alvorlig, mens det i svært mange andre debattfora på nettet i beste fall skjer en etter-redigering. Mange redaktørere fraskriver seg ansvaret for vulgariteter og en ordbruk som jeg har tillat meg å karakterisere som en "kloakkstrøm".

Avisenes nettsider har åpnet for en helt ny debattform, mer rykende og aktuell enn det er mulig å få på papir - selv om jeg tror at et innlegg på Aftenbladets debattside treffer et bredere publikum enn nettdebatten. Men når f.eks. en nyhet om legebemanning og ressursfordeling i helsesektoren mellom Stavanger og Bergen i løpet av 3-4 timer en morgen resulterte i 30-40 lesverdige og interessevekkende nett-innlegg, forteller det noe om demokratiseringen av debatten. Spørsmålet er bare: Trenger vi å ta med vulgariseringen?

Omfanget av innlegg på Aftenblad-sidene om Israel og innvandring viser også er engasjement som det er viktig kommer til uttrykk, det er alltid klokt å slippe ut litt damp når det koker. Skarpe meninger, plassering av argumenter på den ytterste nakne spiss, mange deltakere, høy temperatur - utmerket!
Men det finnes også nettsider andre steder i det norske cyberrommet som skjemmes av vulgariteter, grove injurier og banning. Trolig resulterer dette i at noen som kunne tilføre debatten perspektiver, lar være å stille opp.Og som altså Erling Roland fremholder: Dette er dårlige eksempler overfor de unge, og kan være medvirkende til en stadig større digital mobbing og grov ordbruk i det offentlige rom.

Både i TV-sendt idrett, kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?

To omveier via Sørishavet, SAS og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

Så kommer vi til pinseaften 1990. SAS ville rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne. Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat), var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende høytid (jo, pinsen var og er fremdeles en kristen høytid, tro det eller ikke).

Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlyd. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
SAS ble fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus bred avisomtale av vår reaksjon.

Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold

Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."
Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk,og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Jeg tror avisene, ikke minst med professor Rolands aktuelle vurdering i mente, gjør klokt i å vurdere ordbruken i spaltene (om en fotballspiller kaller en trener for "ape" - er det sikkert at dette nødvendigvis bør bli et fremtredende overskrifts-blikkfang?). Kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. I USA "sensureres" en del ord med "piii-p", uten at det bødvendigvis er et godt virkemiddel.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Aktivt eierskap?

Det er ikke seieren, men dobbeltmoralen som følger SV-fanene, med Peer Gynt som flaggbærer: Protesterer for all verden, men følger villig med på den klima- og miljøskadelige oljeferden.

Partiet sier det ønsker en Oase, en hvilepause i slike investeringer. I stedet støtter det en Lund, som ikke ser på fornybar energi som noe alternativ og derfor jakter på nye utbyggingsfelter hvor de måtte finnes, i Lofoten så vel som i et canadisk prosjekt som krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.

Regjeringen stikker hodet i Canadas oljesand og går passivt inn for et klima-og miljøskadelig vedtak: Et Statoil-prosjekt som vil slippe ut over 7 millioner tonn CO2 årlig – like mye som alle biler og alle raffinerier i Norge. SV lar seg tvangsfore med kamelsbestanden i villmarken, men som alle økonomer vet: Det finnes ikke en gratis lunsj.

Ville etikk-komiteen i Oljefondet godkjent en norsk investering i et tilsvarende prosjekt med en annen eier, et annet sted? Neppe.

”Debatten om oljesand er ikke en gladsak for Statoil”, sier miljøvernminister Erik Solheim til Dagbladet.
Sannelig: Den er ingen gladsak for SV heller.

Solheim går kraftig ut mot vedtaket. Kanskje burde han heller gå av. Andre partier har tidligere (KrF, Venstre og Sp i 2000) gått ut av en regjering fordi de led nederlag (mot Ap og Høyre) i en viktig miljøsak.

I Eierskapsmeldingen i 2007 gjorde regjeringen det klart at den ønsket å styre statens selskaper mer aktivt enn foregående regjeringer, at den skulle fortelle de statseide selskapene hvilke forventninger man har til virksomheten. Ønsket ble oppfylt da næringsministeren tok en telefon til Hydros styreleder (så lenge det varte) i forbindelse med gunstige opsjonsavtaler for ledelsen.

Så kom sirkus Røkke i manesjen. Tryllekunstneren gjorde sitt beste/verste. Da publikummer Brustad etter foresgtillingen ville ha pengene igjen, smelte direktøren med pisken og sa: Sitt stille!

Regjeringen så gjorde, men lovet at nå skulle den aktive eierskapspolitikken realiseres. Så kom generalforsamlingen i StatoilHydro, der Staten eier 67 pst. På agendaen: Satsing i Canada. Forslag fra Greenpeace: Statoil må trekke seg ut av dette omstridte prosjektet.

Flere store private investorer var negative av hensyn til klima og bedrifters samfunnsansvar. På sidelinjen oljeminister Terje Riis-Johansen. ”Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus.” Han representerer et Senterparti som har denne formuleringen i programmet: ”Senterpartiet vil arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner”. Og om eierskap i store norske energiselskap: ”Etikk, menneskerettigheter og miljø må være bærende prinsipper for staten som hovedaksjonær”.

Riis-Johansen lot Regjeringens verbale verktøykasse stå hjemme denne dagen. Så har han da også sagt at han ”ikke ser noen grunn til å legge seg opp i Statoils forretningsmessige beslutninger”. Eierskapspolitikk? Javel. Men aktiv?

Erik Solheim griper til Alf Prøysen: Omkamp! Men det spørs om han skal ”få en dag imårå…og rette oppatt alle feila frå i går.” Jeg tror ikke natur-og miljøkjemperne vil gå i hyllingstog i september.

Det var mer sus over Erik Solheim på SVs landsmøte i mars i år: "Vi må styre Statoil mer. Det er ikke akseptabelt at et nesten et helt statlig eid selskap ser sin framtid i oljesand i Canada. Det er ikke akseptabelt at et så statlig tungt selskap bruker så lite av sine ressurser på å snu over på de nye fornybare energikildene."Og landsmøtet ville ”bruke de selskapene hvor staten har en større eierandel, som lokomotiver i omstillingen mot et karbonnøytralt samfunn”.
Lokomotiv? Foreløpig ser jeg bare en endeløs rekke med godsvogner fulle av oljesand.

Erik Solheim synes ikke noe om at opposisjonspartier ”hopper og spretter med ad hoc-standpunkter når det passer dem”. Stundom det. Men det skal litt til før de når opp til Solheims og SVs (jeg har sluttet å vente noe vesentlig av Sp i miljøsammenheng) araber flikk flakk baklengs salto med helskru.

Statsminister Jensen?

Er minst en fjerdedel av Norges befolkning høyreekstremister? Nei.

Er Frp er likefolkelig som Rema? Sannsynligvis, men hva er egentlig folkelig?

Handler FrP-koden om en bilarbeider og hans gamle mor, det tradisjonelle Arbeiderpartiet som forsvant, og respekt for Grandiosa? Vel så god formulering som mange andre.

Er Frp partiet som har stemt for størst tillegg i trygdeoppgjørene i alle år i Stortinget? Ja.

Mener ikke ubetydelige velgergrupper at så å si alle problemer må kunne løses raskt i et land med ubegrenset tilgang på kapital? Sannsynligvis.

Er det slik at FrPs rolle i norsk politikk baserer seg på to ting. Én: Det meste i Norge er ille og bare Frp kan ordne opp. To: Det meste i Norge er bra, og bare innvandrere kan ødelegge det? Det virker slik.

Har FrP lenge og målbevisst bygget opp troverdighet i samme velgermarked som sosialdemokratiet, blant annet av pensjonister og ansatte i tradisjonell privat sektor? Ja.

Virker nedlatende holdninger og latterliggjøring fra den intellektuelle elite og stand up-komikere på oppslutningen om FrP? Hvis svaret er ja: Bare i økende grad.

Er signaturen Liv representativ for mange FrP-velgere når hun skriver: ”Jeg stemmer FrP av én eneste grunn: den håpløse innvandringen som tillates fra ikke-vestlige land”? Ja.

Nyhetsmelding A: ”En iraker har sluppet ut etter å ha sonet halve straffen for å ha voldtatt flere småjenter i Norge. Mannen skulle vært sendt ut av landet etter tre og et halvt år, men utsendelsen ble stoppet etter at menneskerettsdomstolen i Strasbourg avgjorde at det ville krenke mannens rettigheter om han ble sendt tilbake til Irak. Den pedofile voldtektsmannen er på husjakt på et ukjent sted i Norge”.
Nyhetsmelding B: ”Minst syv personer med tilknytning til Taliban – en av dem en torturist – har fått opphold i Norge, med bakgrunn i UDI-retningslinjer som Regjeringen har godkjent”.
Bidrar slike nyheter til økt FrP-oppslutning? Definitivt.

Kan virkeligheten fragmenteres ved å gi velgerne en jevn strøm av pent innpakkede synspunkter på hvordan de ville løst problemstillinger, som media til en hver tid fokuserer på? Det ser slik ut.

Er vår hukommelse kort, er det mange som har vanskeligere for å se manglende sammenheng i politikken, er det lettere å akseptere den overforenklede virkelighetsforståelse? Ja, dessverre.

Er det slik at når regjeringen plutselig regjeringen satse på veibygging og strengere innvandringspolitikk, kan FrP si: Velkommen etter? Godt spørsmål.

Har vi fått et stadig mer medieskapt klima som bereder grunn for politisk populisme, et journalistiske trend-rytteri som har gått parallelt med en ukritisk applaus til politiske moderniseringsprosjekt av alle slag, uansett hvor lovmessig det har rammet folk flest? Jeg vil ikke kunne svare nei.

Har norsk politikk et stykke på vei blitt til en salgsvare “orientert mot ulike behovsimpulser”, med et tabloid motstykket i mottoet “det folk vil ha”? Se,hør og les.

Har FrP blitt det partiet som mest systematisk kurser og skolerer tillitsmenn? Ja.

Vil FrP komme i regjering etter valget? Det avhenger av Høyre.

Hvis svaret blir ja: Siv eller Erna? Siv vil være best, men i forhandlingene kompromisser Høyre en del for å få statsministeren.

Vil FrP i en eventuell regjering legge de mest avvikende synspunkter på is? Hvis partiet er i en mindretallsregjering: De vil fremme dem prinsipielt, men følge stortingsflertallet på ferden.

To personlige erfaringer: Da jeg var sjefredaktør i Vårt Land, sendte jeg tidlig på 80-tallet journalist Erling Bø til et lite påaktet FrP-landsmøte i Hjelmeland. Hvorfor? spurte Erling. ”Fordi partiet en dag vil bli Norges nest største”,svarte jeg. Tok jeg for lite i?
Da jeg var leder i Kirkerådet (2002-2006) hadde vi samtaler med partiene om statskirken og andre aktuelle spørsmål for kirken. Ingen av de jeg møtte var så godt forberedt og hadde så gode forslag i ulike sammenhenger som Siv Jensen.

FrP er partiet som
-krever skolering i likestillingav ikke-vestlige menn, samtidig som partiet kutter penger til slike prosjekter.
-tidligere har stemt for alle friskoler i Oslo, men stemte mot en muslimsk friskole
-vil ha folkeavstemning om utlendingsloven, men ikke for eksempel om pensjonsreform og privatisering
-er sterkt i mot ordningen med fastpris på melk men vil ha fastpris på bensin
-stemmer for bompenger på E39 i Os og mot bompenger i prosjektet om Bergensprogrammet
-er sterkt imot sløsing med skattebetalernes midler, men Carl I. Hagen styrte i flere år styrt et reisefond hvor Frp-politikere og ektefeller reiste verden rundt på skattebetalernes penger
-vil redusere flyktninger som får komme til Norge, samtidig som partiet går inn for en miljøpolitikk som vil drive titusenvis av mennesker på flukt gjennom mer ekstremt vær
-har en frontfigur (Carl I. Hagen) som klager over mediemobbing, men som er den norske politiker som i årevis har hatt friest og hyppigst adgang til landets frieste medier, ikke minst TV-debatter
-stemte for at staten skulle kjøpe Aker-aksjer av Røkke for nær 5 milliarder kroner, men er imot sløsing med skattebetalernes midler
-går inn for markedsøkonomi og fritt næringsliv, men også ønsker et tett samarbeid mellom staten og private på eiersiden i næringslivet

Skoleflinke må oppmuntres

SV fortjener ros for korrigering av sin skolepolitikk, selv om Høyre kaller det "løgn og bedrag". Undervisningsminister Bård Vegar Solhjell slår et slag for at også de dyktigste elevene i skolen må få tilpassset undervisning, bl.a. vil han fjerne dagens hindringer slik at elever som er faglig sterke på ungdomstrinnet skal kunne ta fag på videregående skole. Det samme vil gjelde elever på videregående som ønsker å ta fag på universiteter og høyskoler.

Og han får støtte fra Aps stortingskandidat Hadia Tajik: ”Mange, særlig på venstresiden, har en forestilling om at flinke elever klarer seg selv. Men vi skylder også skoleflinke elever at de får tatt seg selv i bruk. Det har vi satt for lite søkelys på i Arbeiderpartiet”

Jeg tror dette er viktige erkjennelser, men det er bare et første skritt. Det er i gjennomføringen, ikke i verbaliseringen, at endringer må evalueres.
Imidlertid - det er en styrke for et parti hvis man kan viske ut litt fortid og stille bedre utrustet for å møte fremtidens utfordringer med litt blankere ark. Samtidig tror jeg at alle vi som ikke har vår daglige gang i skolen, skal legge oss i litt lav posisjon når det gjelder å ha bastante meninger om norsk skole. Skoledebatten har vært dominert av folk som knapt nok møter elever, som forskere, journalister eller andre samfunnssynsere. Da blir det gjerne slik at avstand til virkeligheten gjør det lettere å mene sterkt.

Etter å ha fulgt litt med i skoledebatten i mange år, synes jeg det er grunn til å stille spørsmål: Har det vært for mye toleranse i norske klasserom,? Har mange lærere blitt utydelige fordi de er engstelige for å virke autoritære eller for å støte elevene fra seg? Kan elevene gradvis vennes til å ta mer og mer ansvar for egen læring hvis det stilles for få eller for uklare krav til dem? Skyldes dette i så fall at våre øverste skolemyndigheter har vist en ”vi-alene-vite-holdning” som et godt stykke på vei har umyndiggjort lærerne? Pålagt dem å gjennomføre en pedagogikk i skolehverdagen som de fleste av dem ikke tror på?
Har skoleteoretikerne sviktet enhetsskolen fordi de har vært for lite opptatt av den offentlige skolens kvalitet når det gjelder kunnskaps-og ferdighetsnivå? Er den kunnskapsrike, engasjerte formidleren, blitt nedvurdert? Har det vært for mye fokus på veilederen, han eller hun som går rundt og hjelper mens elevene sitter med arbeidsplaner og jobber? Jeg sier ikke enten-eller. Men har de rett som hevder at når arbeidsplaner blir dagens innhold, og når læreren kun blir en veileder, vil det hele utarte til en sjelløs pedagogikk?
Er troen på at man skal kunne undervise i nær sagt hva som helst bare man har pedagogisk innsikt, en av grunnene til at norske elever kan for lite?

Opplæringsloven sier at alle, både de sterke og de svake, elever skal ha en undervisningssituasjon som de utvikler seg i. Og barnekonvensjonen sier at alle har rett på god opplæring, og alle har rett til å utvikle seg i tråd med evner og anlegg.
Jeg håper jeg tar feil, men en del reportasjer og kommentarer har skapt et inntrykk av at norsk skole fungerer for dårlig både for de svakeste og for de sterkeste elevene. Det ligger en stor utfordring i dette å gi alle elevene et undervisningstilbud som er passe vanskelig for dem.

En del elever, kanskje mest gutter, går ut av skolen og føler seg mislykket fordi de ikke har fått til teorifagene. For elever som liker best å "mekke og skru", må ofte skolen fortone seg som en ørkenvandring. Det som disse elevene er gode til, har liten prestisje i skolen, selv om vi ute i samfunnet er totalt avhengig av slik kompetanse. Alle skal igjennom den samme teoretiske kverna helt til de er 16 år. Verken teori- eller praktisk-orinterte får store nok utfordringer. Bør man ikke allerede i ungdomsskolen gi flere muligheter til å velge en mer praktisk rettet utdanning? Alt fra mer sløyd, mer bilmekanikk, matfag, helse- og omsorg, entreprenørskap osv.

I mange år fikk vi høre, kanskje ikke minst fra kunnskapsminister Solhjells parti, at puggeskolens dager var omme, at det var langt viktigere å utvikle selvstendighet og kreativitet.
Puggeskolen ønskes ikke tilbake, med sin ”innprenting i minnet, leksehøyring, mekanisering av kunnskapar, bundenskap til lærebøkene, byggjing og regulering av tankevegar” (Erling Kristvik).
Men likevel er det nok slik at elevene ikke kan utvikle seg som selvstendige og skapende mennesker uten det slitsomme arbeid med å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter. Det er først når vi behersket et stoff, når vi har det i hukommelsen, at vi kan utføre et tankearbeid med det? Det er ingen motsetning mellom kunnskapstilegnelse på den ene siden og selvstendighet og kreativitet på den andre.

Solhjells initiativ er utmerket. Men skal entensjonen bli virkelighet, må lærerutdanningen endres slik at lærerne får kunnskaper om hvordan de skal tilpasse undervisningen for begavede barn. Og – vi må få en mer nyansert skoledebatt. I så måte slutter jeg meg helt til tidligere SV-leder Theo Koritzinskys ord:
”Hvis Høyre og Frp skal fortsette å si at SV bare er opptatt av epler og annen frukt, ikke av læring, er det fordummende. Og hvis venstresiden svarer med å si at Høyre og Frp utelukkende er opptatt av å ha en Pisa- og puggeskole, blir det like dumt. Da blir skoledebatten for slagordpreget og lite lærerik”.

Nye klimaskuffelser

Lander vi på månen eller må vi søke permanent og lite energibesparende bolig i løftebruddenes dal?

Regjeringens innsatsvilje i miljøsektoren sitter åpenbart løsere enn gjennomføringsevnen. Det blir stadig vanskeligere å skjønne at ambisiøse mål for reduserte klimautslipp kan nås. Regjeringen legger opp til store utslippsøkninger de kommende årene. Årlig slipper gassterminalen på Kårstø ut 1,6 millioner tonn CO2, noe som tilsvarer årlige utslipp fra over 600 000 personbiler. Konkrete tilgak for reduksjoner lar vente på seg.

I morgen er det generalforsamling i StatoilHydro. Skal selskapet skal trekke seg ut av oljesandaktiviteter i Canada? Regjeringen har kjøpt seg opp i selskapet og eier 67 prosent av aksjene. Miljøvernminister Erik Solheim har tatt kraftig avstand fra utvinning av oljesand, men det er ingen ting som tyder på at staten vil stemme for forslaget. Er det slik regjeringens såkalte aktive eierskapspolitikk skal slå ut? Kan SV bli belønnet eller straffet av velgerne for gjentatt dobbeltkommunikasjon i miljøspørsmål?

Fredag ble det kjent at rensing av gasskraftverket på Kårstø er lagt på is. Det føyde seg til flere miljøuheldige vedtak uken før. Og onsdag i forrige uke ble Norge dømt i EFTA-domstolen for ikke å ha innført EUs direktiv for å redusere energibruken i bygninger. Energisparing i bygg er det mest effektive klimatiltaket vi kjenner, samtidig som det er billig og enkelt. Regjeringen lovet at dette direktivet skulle implementeres innen 2006. Nå, tre år etter, ligger vi fremdeles langt etter.

Ifølge bygningsenergidirektivet skulle Norge ha innført et energimerkesystem for bygg allerede innen 2006. Dette innebærer at alle næringsbygg og boliger som leier og selges skal ha et godt synlig merke som viser hvor mye energi som brukes. Merkingen skal bevisstgjøre forbrukerne og få produsentene til å bygge hus som bruker mindre energi.

Historien om gasskraftverket og utslippene på Kårstø er interessant lesning.
I 1999 krevde Statens forurensningstilsyn at utslippene av CO2 ved gasskraftverket på Kårstø måtte reduseres med 90 % i forhold til det Naturkraft hadde søkt om. MD stadfestet vedtaket i juni 1999.

I 2000 ble regjeringen Bondevik I – KrF, Senterpartiet og Venstre – kastet av Høyre og Arbeiderpartiet, som ville ha utslippstillatelse til gasskraft uten rensing av CO2.

I 2009 bestemmer olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Senterpartiet) at arbeidet med å tildele kontrakten for bygging av CO2-fangstanlegget ved gasskraftverket på Kårstø blir lagt på is.
Det viktigste miljøløftet i Soria Moria- erklæringen (Ap, Sp og SV) er brutt (Et annet Soria Moria-klimaløfte som heller ikke er innfridd: bedre rabattordninger for ungdom og studenter på kollektivtrafikk gjennom å innføre 200 kroners månedskort i alle landets fylker).

Noen årstall:
1985: Den første norske naturgassen ilandføres til Kårstø i Rogaland gjennom rørledningen Statpipe.

1994: Naturkraft AS ( eid av Statoil/Hydro og Statkraft) etableres med sikte på å bygge gasskraftverk og eksportere kraft til andre nordiske land.

1998: Naturkraft får konsesjon for bygging av et gasskraftverk på Kårstø i Tysvær kommune i Rogaland. Ingen vilkår om CO2-rensing.

1999: SFT gir Naturkraft utslippstillatelse for ti prosent av planlagte CO2-utslipp på Kårstø, mens resten må fanges. Opposisjonen i Stortinget ber Sentrumsregjeringen omgjøre dette vilkåret.

2000: Arbeiderpartiet og Høyre går inn for å instruere regjeringen (KrF, Sp, V) til å oppheve utslippskravene for CO2. Regjeringen stiller kabinettspørsmål, men Ap og H stemmer imot. For første gang i historien må en regjering gå på grunn av en miljøsak. Den nye Ap-regjeringen omgjør utslippstillatelsen til Naturkraft.

2002: Gassteknologiutvalget konkluderer med at teknologien for CO2-fjerning er umoden og at man må vente i minst ti år med å bygge anlegg for CO2-fangst i full skala.

2005: Naturkraft vedtar å bygge gasskraftverket på Kårstø.

2005: Soria Moria-erklæringe sier at ”Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskalaanlegg for CO2-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette, Målet er at fjerning av CO2 skal skje innen 2009”. Formuleringene om gasskraft er det vanskeligste å bli enige om. SV må gå tilbake på sitt opprinnelige syn om at rensing skal skje fra dag en, men får etter hard tautrekking gjennomslag for at utslippene fra de tre gasskraftverkene som allerede har fått konsesjon skal renses.

2006: NVE-rapport gjør at målet endres til 2011/2012.

2007: Gasskraftverk startes opp på Kårstø.

2007: SV sier blankt nei til nok en renseutsettelse, og noen i partiet mener at oljeminister Enoksens (sp) holdning river grunnlaget bort under SVs regjeringsdeltakelse

2008 (oktober): Miljøvernminister Erik Solheim sier at ”gasskraftverket på Kårstø er en skandale,vi må vurdere å droppe å bygge det planlagte renseanlegget der”.

2008 (oktober): Lederen av Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, sier at ”det er helt uakseptabelt om gasskraftverket i fremtiden blir drevet uten renseanlegg. Hvis regjeringen dropper renseanlegg, må gasskraftverket demonteres”.

2009 (januar). EFTAs overvåkingsorgan ESA avgjør at Gassnova kan få statsstøtte til CO2-rensing av gasskraftverket på Kårstø. Staten kan dekke opptil 100 prosent av kostnadene for etablering og drift i 10 år. ”Renseanlegget kommer hele EØS-området til gode, ettersom det vil bidra til å utvikle ny og rimeligere teknologi i kampen mot klimaendringene”. Dette er første gang et fullskala-anlegg blir godkjent, og at det gis tillatelse til 100 prosent støtte

2009 (januar). Miljøvernminister Erik Solheim SV) vil ha full rensing på Kårstø. Han vil fjerne utslippene fra både gasskraftverket og gassterminalen på nabotomta.

2009 (mars): Gasscorapport viser at det er fullt mulig å kutte utslippene på gassterminalen på Kårstø med 1,2 millioner tonn hvis man integrerer gassterminalen og gasskraftverket. Dette kuttet vil komme i tillegg til rensingen av utslippene fra kraftverket, store mengder klimagassutslipp kan kuttes med få grep.

2007 -2009 (mai): ”Gasskraftverket har hatt et ujevnt driftsmønster. Store deler av denne tiden har verket ikke gått, og følgelig har CO2 utslippene blitt lavere enn antatt. Dette vil imidlertid ikke redusere kostnadene ved å bygge et fullskala fangstanlegg”, sier oljeministeren

2009: ”Gasskraftverket er for tiden i full drift, og slipper ut store mengder CO2. Det finnes derfor ingen unnskyldning for å ikke følge opp Soria Moria-erklæringen, og sørge for at verdens første fullskalaanlegg for CO2-fangst og lagring kommer på plass i 2012. Både EU og IEA har gjort klart at det må på plass 20 fullskala CO2-fangstanlegg i verden innen 2020, og Kårstø er ett av de anleggene som ligger an til å kunne realiseres. I tillegg har ZERO i lengre tid arbeidet med store muligheter for å kunne redusere utslippene ytterligere” (Miljøstiftelsen ZERO)

2009 (mai): ”Det ikke utsettelsen som er problemet, problemet er at det ikke finnes noen konkret plan for hvordan alle utslippene på Kårstø skal fjernes. Gassterminalen til Gassco, som ligger ved siden av gasskraftverket på Kårstø, er Norges nest største CO2-utslipp, og en integrering med gasskraftverket i kombinasjon med CO2-håndtering er nødvendi for å nå målene i klimaforliket på Stortinget.
Regjeringen har ingen plan om å gjøre noe med gassterminalen på Kårstø, selv om alle de små kjelene og turbinene der til sammen sørger for at terminalen er Norges nest største utslippskilde for CO2( Thomas Holm, nestleder i Bellona).

Norske verdier i globalisert verden?

Utstilling åpnet i går: Bunader og norsk folkekunst i en søppelcontainer, under mottoet ”Norsk er ikke bare norsk”. Sted: Maihaugen. Hensikt: ”Ikke å devaluere norsk kultur, containeren er mer en metafor på den makt museene og samfunnet har til å definere hva som er verdig og uverdig”.

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven, fossekallen, selbuvotten, Telemarksbunad, Bjørn Dæhli, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse
hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik
Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi
marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til
skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt,
gult og svart

Så hører vi også: ”Ja, vi elsker” bør moderniseres og tilpasse seg det flerkulturelle”, eller ”vekk med den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?
Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteter innenfor landets grenser og i territorital ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere.

Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf
- det vi feirer forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.
Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind» som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Yasir Kemal satt i Tyrkia og skrev om den anatoliske høysletten slik at det dufter av jord fra sidene og menneskene.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.
Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.

Bibel, politikk, kultur

Det er langt fra Brustads og Sponheims fikenblad, til kristendomsundervisning. Jeg våger likevel spranget, med bakgrunn i øyeblikkets høyprioriterte tema på den politiske dagsorden. Helsider og dypsindige kommentarer forteller at
a) man skal velge sine metaforer med omhu
b) punchlines ("the final part of a joke, usually the word, sentence or exchange of sentences which is intended to be funny and to provoke laughter from listeners") kan komme i rekyl med en slik kraft slik at avsenderen en tid kan bli punchdrunk ("dazed from or as if from repeated blows")
c) den politiske dekning av norsk politikk foran stortingsvalget om fire måneder trolig blir enda mer personorientert og tilsvarende mindre saksorientert enn tidligere, og vil enda sterkere forsterke og gi tv-plass til politikere med kvikke og helst provoserende replikker
d) man bør ikke si noe stygt om fikenbladet, det har "blodsukkerstabiliserende effekt"(Fedon Lindberg)
e) fordi kulturen vår har levd så lenge med et teologisk grunnlag, er den full av teologiske spor og mønster (fikenbladet, se 1.Mosebok 3.7)
f) det er usedvanlig mange større litterære verk som ikke kan forstås uten elementær kristendomskunnskap, og forstår man ikke gårsdagens litteratur, forstår man heller ikke dagens. De som vil ha kristendomsundervisning ut av skolen er kulturelle vandaler

Uttrykk som kan forbindes med kjønnslivet, vekker alltid stor interesse og oppfinnsom fortolkningskunst. Jeg skjønner hva Lars Sponheim mente da han sa at ”denne (Aker-generalforsamlingen er fikenbladet Brustad prøver å gjemme seg bak, og Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg”
I svært god mening om siste halvdel av utsagnet: Politiske dekkoperasjoner er ikke pene. I en annen mening: uverdig. Kristin Halvorsens håndbrukende respons er forøvrig like vulgær).

Kommunikasjon er ikke hva man selv sier og mener, men hvordan det
(ikke sjelden: ønskes å) oppfattes.
Et annet aspekt:”Fikenblad-debatt er fikenbladet media skjuler seg bak for å slippe å sette seg inn i de finanspolitiske sidene av Aker-saken” (www. opplysningskontoret.org – virkelighetsnære nyheter fra en virkelighetsfjern samtid).

Fikenbladet er en hyppig forekommende metafor generelt i den politiske debatten: ”…det fillete fikenbladet Stoltenberg nå skal dele med finansminister Kristin Halvorsen"(Bjørgulv Braanen, Klassekampen, "Røkke er tatt med buksa nede og bruker jussen som fikenblad",(dagbladet.no,"det parlamentariske demokratiet er ikke stort mer enn et fikenblad som dekker over kapitalismens nakne makt" (Tim Robinson,www.intsos.no.

Bibelen er full av metaforer som fyller vår dagligtale: dansen om gullkalven, ramaskrik, splinten og bjelken, uriaspost, slå seg på brystet (som betyr ydmykhet, ikke det motsatte som mange tror), angrende synder, toe sine hender, babelsk forvirring, sareptas krukke, skuebrød, kamelen og nåløyet, hode på et fat, hele sulamitten, intet er nytt under solen, den som graver en grav for andre, osv.

Litteraturforskeren N. Frye omtaler Bibelen som den store koden, "grunnmotiver som senere diktning baserer seg på, i alle fall tematisk tangerer. De religiøse mytene og metaforene, meningsmønstre og persontypene gjentas strukturmessig og motivmessig i senere diktning".

Disse grunnmotivene mister ikke sin betydning selv om det skulle være en langsiktig tendens den siste ukes tall om tapt allmenn trostilslutning i Norge. De lever videre i litteraturen og kulturen og sørger også dermed for sammenheng i litteraturens og kulturens univers.

Kristendommen, religioner, livssyn og filosofi utgjør en viktig del av allmenndannelsen og av de felles referanserammer som er en forutsetning for å fungere godt i et demokratisk samfunn, for å kunne delta som myndige samfunnsmennesker i offentlig debatt eller i forbindelse med avgjørelser som vil gripe inn i den enkeltes liv. Man må kjenne det språk debatten føres i og de bilder og metaforer som er underforstått, for ikke å bli fremmedgjort eller umyndiggjort. I denne sammenheng er kristendomsundervisning et umistelig gode, de som forsøker å få den ut av skolen er egentlig kulturelle vandaler.

Hele Vestens kunst- og kulturhistorie er uløselig knyttet til kirken. Bibelen har vært en levende undertekst til svært mange bøker og teaterstykker, og den kristne kirke har vært den sentrale kulturskapende kraft i vår verdensdel. Fall og oppreisning er de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv. Frelse og fortapelse er de to motsatsene i vår evige skjebne.

Vi finner spor av Gud og hans vesen overalt i kulturen, også der mange ikke hadde tenkt han skulle være. Gud har for eksempel en fremtredende plass i tekster av hip-hop-artister som Tupac Shakur og ”50 cents”.
Den barske filmtrilogien om ”The Matrix” fungerer som en moderne lignelse over det å bli født inn i Guds rike som en ny skapning. Når Deus Ex Machina sier «It is done», burde det vært tekstet med «Det er full-brakt», som var Jesu siste ord på korset
Der heltene i ”Ringenes Herre” tviler og svikter, velger de likevel å kjempe for det de tror på eller de angrer på sine feil og vil rette dem opp.

Angre sine feil og rette dem opp er forøvrig et godt hverdagsmotto for hver eneste en av oss.

Erstatning her - fengsel på Cuba

Den polske forfatteren, forskeren og kulturkritikeren dissidenten Nina Witoszek har vært en stimulans for den norske samfunnsdebatten siden hun til Norge i 1983 fordi hun arbeidet i et undergrunnsforlag. I 2004 fikk hun Fritt Ords pris.

Jeg blir stundom preget av ren og skjær misunnelse over formuleringskunsten når jeg leser noe hun har skrevet, den samme følelsen jeg har når det gjelder min gamle medarbeider i Vårt Land og i Stavanger Aftenblad, Norges beste mediekritiker Sven Egil Omdal. Begge er hver på sin måte i stil og innhold samfunnsdebattens paralleller til Toralf Engan – 3x20 og 2x19,5 (hva i all verden trakk dommerne for?) – og Knut Kuppern Johannesen – ”to indre og vekk me’n”.
Nina Witoszek gjør tapre verbale forsøk på å ta ifra oss den norske kosen. Ikke den som er befriende og kreativ, men den som dreper nysgjerrigheten i oss og framprovoserer den verste latskap og likegyldighet. Kosen som oppstår når du har alt og er fornøyd med alt, når det ikke er noe gap mellom det du ønsker og det som tilbys. Eller når hun i en analyse av det interkulturelle Norge slår ned på vår konfliktskyhet, vår tilbøyelighet til falsk "dialog" og konsensus for å skjule virkelige motsetninger. ”Dette er ingen integrasjonspolitikk - dette er selvbedrag”.Den store leseopplevelsen i helgen var et utdrag i Dagbladet fra hennes siste bok, ”Arven etter 68-erne”.For en som lager sitatspalte var artikkelen omtrent som Ibsens ”Peer Gynt”, en samling punchlines til ettertanke og nytelse. Den dreier seg om norske radikalerne som har hatt to vidunderlige liv: ”I sitt første liv gjorde de alle feilene, i det andre profitterte de på dem. I dag er de gode kapitalister, redaktører, partiledere og akademikere overbevist om at deres ungdom handlet om Det Store Eventyret, og ikke Den Store Løgnen”:

På ett punkt anmelder jeg noen kommentarer. Hun fremholder at ”det er en vesentlig forskjell mellom den norske dissidenten Jon Michelet, en ”folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV”, som fikk 80.000 kroner i erstatning fordi han ble overvåket - og eksempelvis den kubanske dissidenten Martha Beatriz Roque, som har råtnet 24 år i Castros fengsler, og som ikke kommer til å motta et øre. Forskjellen mellom dem er i omtrent som forskjellen mellom en vanlig stol og en elektrisk stol”.

Selvfølgelig er det en forskjell. Men jeg tar gladelig medansvar for at Michelet fikk 80.000 i erstatning fordi Overvåkningspolitiet brøt med gjeldende instruks da det fulgte interessert med på hans gjøren og laden. Som en av tre medlemmer i det såkalte ”mappeutvalget” (oppnevnt etter Lund-kommisjonens avsløringer av ulovlig overvåking), har jeg lest om mange tusen mapper.

Mye var naturligvis helt legitim overvåking, Men problemet med mange av mappene vi har vært igjennom, er bruken av ulovlige metoder, håpløs utvidelse av hva som må anses å være en trussel mot statens sikkerhet, tildels manglende kompetanse og samdfunnsinnsikt hos overvåkere, manglende evne eller vilje til analyse, unnfallenhet hos dommere, osv.

Samtidig må det sies at det er meningsløst å legge dagens fulle analyser og normer til grunn for en forståelse av det som skjedde i de første 10-15etterkrigsårene. Å lese fortiden med dagens briller kan være heller misvisende. Man risikerer man å gå seg helt vill om man anlegger et feil tidsperspektiv.

Men det er unektelig interessant å merke seg for eksempel et forhold fra Kåre Willochs statsministertid. Da ble personer registrert og overvåket dersom de uttrykte sympati med palestinerne og hadde kontakt med PLO og Arafat. I dag uttaler den samme Willoch seg om konflikten i Midtøsten nær identisk med de overvåkede den gang.

Brevbrudd, ulovlig telefon- og romavlytting osv. er naturligvis noe helt annet enn det castroske diktatur. Men i Norge, som et demokratisk samfunn, gjelder norsk lov, og brudd på lov kan gi erstatningsansvar. Derfor fikk Jon Michelet 80.000 kroner, derfor fikk Knut Løfsnes det maksimale erstatningsbeløp (hans mappe var 75 cm tykk) på 100.000 kroner, derfor fikk også andre kjente radikalere titusener. Staten har symbolmessig gjort opp for overgrep mot enkeltmenesker. Generelt har mange gitt uttrykk for at det å få erstatning har vært langt viktigere enn beløpets størrelse. De betrakter erstatningen som en unnskyldning fra det offisielle Norge, et konkret uttrykk for at de ikke gjorde noe ulovlig.

Siden Nina Witoszek tar for seg 68’erne, så var det flere som klagde over at enten hadde de ikke mappe eller så var den for tynn! Tar du mappen fra gjennomsnittsradikaleren, tar du åpenbart livslykken fra ham.
Når det endeligg gjelder en ”folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV”, så var han nok ikke det på 60- og tidlig 70-tall.

I en overvåkingskontekst avslutter jeg med en historie fra min tid som sjefredaktør i VL: På 70-tallet sendte vi journalist-student Hilde Haugsgjerd, som i dag er vikarierende sjefredaktør i Aftenposten, til Håkonsvern utenfor Bergen på en torpedoøvelse med en av forsvarets u-båter. Vel ombord spurte Hilde hva slags sikkerhetsklarering man måtte ha der. Svaret var at man måtet ha klarering for grad ll. -Og hva må så til for å få det? undret Hilde. -Ja, har du f.eks. en søster som er AKP-er, får du ihvertfall ikke komme ombord, var svaret.
Siden båten på det tidspunktet befant seg 50 meter nedi Puddefjorden, synets ikke Hilde det var passende å fortelle om at hun noen år tidligere hadde vært leder i AKP.

Regjeringens grønnfarge blekner

Hvor er grønnfargen i den rødgrønne regjeringen? Hvorfor trives oljeminister Terje Riis-Johansen (sp) så godt i varmen på oljelobbyens fang? Og hvor i all verden er miljø- og utviklingsminister Erik Solheim? Kanskje nettopp i all verden, alle andre steder enn der miljøspørsmålene står i kø: i nordområdene.

Regjeringen sa fredag ja til oljeutbygging på Goliat-feltet, og er dermed enig med ENI. Det vil sikkert vekke stor begeistring i mitt hjemfylke Rogaland, uten at det av den grunn blir et bedre bidrag til kampen mot en alvorlig klimakrise, kampen for å gjøre verden fossilfri.

Rogaland Høyres representanter kom begeistret hjem fra landsmøtet og partiets olje- ja til å åpne nordområdene.
Rogaland Arbeiderparti er ikke mindre opptatt av nye boringer, nye lisenser, tildeling av blokker svært tett opptil sårbare områder.
Rogaland KrF kom også hjem fra landsmøtet og var såre fornøyd med at partiet hadde formulert seg løsere når det gjaldt Lofoten/Vesterålen enn det miljøforkjemperne hadde håpet.

Statoil – som fremdeles har sitt hovedkontor i Stavanger, på papiret – lover nullutslipp hvis de får bore i nord. Men hvem var det i fjor som hadde ansvaret for to av våre største oljelekkasjer på Statfjord A?

Goliat-feltet ligger bare 48 km fra kysten i et område. Regjeringens forvaltningsplan sier klart at 50 km er grensen for ny oljevirksomhet, og den har definert området rundt Goliat som sårbart og verdifullt. Men oljestrikker kan strekkes langt..-

Kystverket og Havforskningsinstituttet har innvendinger i forbindelse med Goliat. Oljeminister Riis-Johansen sier at regjeringen tar ”hensyn til miljøsensitive områder langs kysten”. Finnmarks-politileren Dagfinn Rapp har en god kommentar: ”Klausulen om oljevernberedskap er som å tillate fri fart på veiene, for sidne å styrke ambulansetjenesten og kalle det et godt sysselsettingstiltak"

Norge – landet med økende utslipp av klimagasser. Norge – vil være foregangsland i miljøkampen, men legger opp til videre utbygging og økte utslipp.

”Nye arbeidsplasser, store ringvirkninger for lokalt næringsliv”, heter det i argumentene for oljevirksomheten i nord og mort miljøhensyn. Men det er mer realistisk å si at ”nord finner – sør vinner” hvis man leser Fafo-rapporten ”Varsel om vekst” om virkningen av Snøhvit-utbygging ( pr. april 2006).
92 av 100 kontrakter hadde gått til selskaper basert i Stavanger, Bergen, Grenland og Akershus. Bare 8% av de samlede investeringene ble foretatt i Nord - Norge. Arbeidere ble leid inn fra kompetansemiljøer fra oljeklyngen i sør, og flydd tilbake igjen. En periode var det for eksempel direkteflygninger mellom Hammerfest og Stord.

Fredag fikk vi også vite at Regjeringen går inn for å åpne havområdene rundt Jan Mayen. Et område som har store forekomster av sjøfugl og fisk.

Rødgrønn regjering? Grønn? Den burde anmeldes til Forbrukerombudet for falsk markedssføring.

PS.Les 1.Samulesbok 1.17. Goliat hadde bronsehjelm, brynje, sverd, lanse og kastespyd. David vangt likevel - med stein og slynge. Men når Goliat (ENI) har fått hjelp av oljeminister Riis-Johansen og den norske regjering, er det fare for at den store steinen, også kalt Jorden, blir taper.

Hva betyr borgerlig?

”Borgerlig valgseier” er Erna Solbergs håp. Hun bruker det i alle sammenhenger, det er blitt et mantra, et uttrykk for manglende vilje til å erkjenne at de fire partiene i opposisjon ikke kommer til å danne regjering sammen i tilfelle de blekrødeblekgrønne taper flertallet,

Håp – en medisin som ikke helbreder, men tillater oss å lide litt lenger, til dagen etter valget. La oss håpe at Solbergs håp ikke faller sammen med Emilie M. Ciorans definisjon: Å håpe vil si å dementere fremtiden. På sikt kan kanskje Erna Solbergs Høyre bli nødt til å slå følge med Job når han fastslår at ”for tre er det håp. Blir det hogd, kan det vokse opp igjen”.

Ved å bruke det ideologisk lett anstrøkne begrepet borgerlig, har Erna Solberg i realiteten sagt at Fremskrittspartiet ikke hører hjemme i en regjeringsdannelse sammen med Høyre, KrF og Venstre. Fremskrittspartiet ”er et parti som ønsker store endringer, kjappe forandringer og står for en gjennomgripende og ytterliggående politikk”, sier en av de kommende lederne, Trond Birkedal. Han mener at ”borgerlig” er semantisk flertydig, ”det blir for utydelig å bruke en fellesbetegnelse på alle partier som ikke vil mene de er sosialistiske”. Dette har han helt rett i, også på høyresiden er det enorm politiske uenighet og dyptgående ideologiske motsetninger.

To leksikale definisjoner:
Store Norske Leksikon : Med et moderne uttrykk kan man si at borgerlig politikk er blitt middelklassens politikk.
Wikipedia: Til «venstre» for adelen og kirken, men senere definert som til «høyre» for sosialismen.

Blir noen særlig klokere å bruke dette som kompass i valgkamp-jungelen?

Da Senterpartiet var i opposisjon eller i regjering med V/KrF og sgtundom Høyre, ble det av Høyre betegnet som borgerlig. Hva er det da i dag? Kanskje det som det alltid har vært: Et pragmatisk parti for (viktige) særinteresser, som søker makt der den er å finne. At overgangen til den andre siden ikke har skapt større bruduljer i partirekkene, understreker etter min mening dette.

Er ikke-sosialistisk bedre enn borgerlig? Jeg mener nei. Å definere seg i forhold til noe man ikke ønsker å være, er defensivt. Og dessuten: Det er lenge siden Arbeiderpartiet var i nærheten av å være sosialistisk. Stoltenbergs første regjering førte til og med en litt liberaliserende politikk på enkelte felter, som holdninger som Gerd-Liv Valla og andre ikke engang ville kalle sosialdemokratisk.

Sosialistisk Venstreparti har det meste av sosialismen i navnet, med finansministeren i spissen trives det godt med enkelte markeringer i Arbeiderpartiet ytterkanter. Og skulle et landsmøte driste seg til et sosialistisk utspill med hensyn til private skoler, sørger landsstyret for en rask gravlegging, også kalt presisering.

Sosialistisk – borgerlig. Ubrukelig som treffende betegnelser, velegnet til å holde gamle skillelinjer vedlike og til å skremme med når valg nærmer seg.
Aftenposten hadde torsdag en interessant oppstilling over 23 aktuelle spørsmål, der standpunktene i de tre ”borgerlige” partiene ble satt opp mot hverandre. Høyre og KrF er uenige i 20 av punktene, Venstre og Høyre er uenige i 17, Venstre og KrF uenige i 5.

Men dette må ikke dras særlig langt. For KrF er nok spørsmålet om ny ekteskapslov særdeles mye viktigere enn om økt skogvern skal basere seg på frivillighet. For Venstre er oljeboring i Lofoten uendelig mer avgjørende enn om arveavgift og formueskatt bør fjernes. For Høyre er det viktigste å komme i regjering – og kanskje det er Høyres største problem i dagens situasjon.

Der det er politisk vilje, er det alltid en samlingsvei mot Regjeringskvartalet, i enhver regjeringskoalisjon vil de kryssende hensyns relative styrke være avgjørende. Problemet med dagens parlamentariske situasjon er at Stortinget har fått en helt passiv rolle – det mener menige både i opposjson og posisjon – fordi alle vanskelige spørsmål blir løst og låst mellom Stoltenberg, Navarsete og Halvorsen. Flertallsregjeringen har ikke gitt den påståtte forutsigbarhet, og noen ønsker seg tilbake til en mindretallsregjering som måtte til Stortinget og forhandle for å få viktige saker igjennom. En slik prosess er oftere garantert mer langsiktige løsninger enn en troika i jenkatakt,

Et forsøk på ”borgerlig” definisjon: Balanse mellom enkeltmenneske og fellesskap, mellom frihet og ansvar, men alltid med det enkelte menneske i sentrum. Beslutninger bør tas så nær enkeltmennesket som mulig. I et mangfoldig samfunn må ikke staten styre mer enn det som er nødvendig, og det må være stor åpning for frivillighet og privat inittiativ.
Ble jeg noe klokere av dette? Nei. Definisjoner er greie så langt de rekker, men det er sjelden særlig langt. Igjen: Der det er vilje er det også vei.

Hvis regjeringen mister flertallet, ser jeg fremdeles bare to alternativer som har en sjanse til å overleve: Ren Ap—regjering eller Høyre/ Venstre/KrF. Hvis de næringslivsfolk som sto frem på Dagsrevyen i går skulle få sine ønsker om H/FrP oppfylt, må Høyre si helt klart før valget at man vil velge FrP foran H/V/KrF. Da nytter det ikke lenger med mumle-mumle og hoder i sand og fornektelse av realiteter. Høyre – gi klar beskjed!
Dagens poetiske spørsmål:
Stjerna Erna,
blir hun fjerna
eller verna?

Tilsattes ytringsfrihet

Er det et problem om et offentlig kontrollorgan har en høy profil i samfunnsdebatten, og til tider kritiserer regjeringen?
Er det et problem om den faglige ledelse ved et teknisk-naturvitenskapelig fakultet har et annet syn enn universitetsledelsen på etableringen av et senter for bærekraftig energi?

Jeg mener at begge svar må være NEI.

Rettsmedisinsk kommisjon er et uavhengig kontrollorgan som i flere sammenhenger har kritisert regjeringen, blant annet for manglende psykiatri-satsing i kjølvannet av enkelte drap i det siste året. I forbindelse med lederskifte i kommisjonen skal direktører i Justisdepartementet ha krevd en lavere medieprofil slik at statsråd Storberget ikke lenger skulle bringes i offentlig forlegenhet. Dessuten ønsker departementet at deler av jobben skal overføres til jurister underlagt departementet. Det er dessverre grunn til å tro at slike forsøk fra myndigheter på dempe eller helst fjerne brysomme faglige ytringer, ikke er enestående

Konflikter i akademiske miljøer blir ofte spesielt sterke fordi det dreier seg om faglig sterke personer med klare meninger. Saken om et senter for bærekraftig energi er hentet fra Universitetet i Stavanger. I fokus: Illojalitet fra tilsatte eller ledelsesundergraving av mulighetene for en løpende kritisk og demokratisk debatt om virksomheten? Overkjøring og tilsidesetting av faglig ledelse? Mobbing? Hva mener egentlig rektor når hun blir refert til å ha sagt at "illojalitet overfor universitetet vil kunne danne grunnlag for at en må se seg om etter en jobb et annet sted"?

Begge disse sakene synes ikke å skille seg særlig mye fra lignede konflikter i ulike miljøer. Det viktige må være å holde fast på at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, et sykehus oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.


Vi har fått stadig flere informasjonsreglementer som i praksis innebærer at fagfolk ikke får ytre seg offentlig eller uttale seg til media. Vi har fått stadig flere informasjonskonsulenter - eller direktører som flere av dem nå heter - som ofte mer opptatt av å beskytte ledelsen enn å ta vare på offentlighetens muligheter til å få vurderinger fra fagfolk også når de avviker fra ledelsens. Men nesten ingen makter på en tydelig og enkel måte å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.

Lydighet og lokalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

Da vi i Ytringsfrihetskommisjonens arbeid drøftet dette krysspresset, mente vi at det er et altfor omfattende krav å gi en arbeidsgiver en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra ansatte: "Bare ytringer som påviselig unødvendig skader arbeidsgiver - som arbeidsgiver - kan ansees som illojale". Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det foreligger skadelig illojalitet, og ikke sjelden ligger begrunnelsen tynt an i forhold til loverket.

Når det generelt gjelder forskning er det ofte slik at oppdragsgivere som regjeringen eller næringslivet vil ha klare svar der det ofte kan være slik at resultatene må tolkes. Forskerne som utførte grunnarbeidet må av hensyn til allmennheten kunne artikulere uenighet med ledelsens offisielle svar, og de må kunne gi uttalelser som antyder at svaret er tilpasset oppdragsgivernes politiske og/eller økonomiske behov. Da får allmennheten kjennskap til at det foreligger ulike oppfatninger. Alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute.

Sivilombudsmannen sier at offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre: "Det er begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke ytringsfriheten, og grunnloven stiller sterke krav om at bare særlig tungtveiende hensyn kan begrunne innskrenkning i ytringsfriheten ". Praksis viser at slike begrunnelser har ofte en tendens til å bli unødvendig omfattende, men det er klart at det ikke skal røpes forhold som kan ha konkurransemessig betydning. Tilsatte i organ som utøver offentlig myndighet og/eller er sekretariat for politiske ledere, må tåle begrensninger begrunnet i hensynet til det demokratiske systems legitimitet og funksjon. Men Ytringsfrihetskommisjonen sa klart at dette argumentet må veies opp mot offentlig ansattes plikt til lojalitet - ikke bare mot sine overordnede- men "til det demokratiske system i seg selv, herunder hensynet til en best mulig informert offentlig debatt".

For å få en slik debatt trenger vi rektorer, sosial- og barnevernsarbeidere som sier klart ifra hva som blir konsekvensene av politikeres vedtak. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg. Om en sykehusledelse har gått ut offentlig med hvordan man planlegger å løse en bemanningskrise, kan det være av stor verdi for allmennheten å få høre om hjelpepleierne på den aktuelle avdelingen tror på sykehusets plan.

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.

En rådmann og vedkommendes stab bør ikke gå gå ut offentlig og rette kritikk mot valg og politikernes prioriteringer, og heller ikke opptre som talsperson for det politiske flertallet. Men hvis andre tjenesteytende personer - slik jeg har gitt eksempler på - går ut offentlig er det selvfølgelig ubehaglig for politisk og administrativ ledelse, men det skyldes nok primært den politiske støy som eventuelt blir skapt. Uttalelser på vegne av en institusjon, et universitet, en kommune, et departement, kan selvsagt bare komme fra ledelse eller talsperson. Tilsattes personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten.

Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Hensynet til allmennheten taler for stor ytringsfrihet for de tilsatte. Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk.

Eldre og sluttpakker

Press ikke de eldre ut i pensjonisttilværelsen som følge av den økonomiske krisen!
OECD og norske spesialister advarer mot å tro at å tilby eldre arbeidstakere gavepakker for å gå av med pensjon,vil ha noen effekt på etterspørselen under krisen.

“Ved å fjerne de eldre fra arbeidsstyrken vil man også redusere potensialet for vekst når konjunkturene snur”, sier Jonathan Coppel, rådgiver for sjeføkonomen i OEC, til Bergens Tidende. Og professor og arbeidsmarkedsekspert Kjetil Salvanes ved Norges Handelshøyskole minner om at det kommer til æå bli knapphet på arbeidskraft når Norge komme rut av nedgangskonjunkturen. Fremfor å oppfordre den eldre garde til å tre inn i pensjonistenes rekker gjennom ulike økonomiske lokkemidler, mener Salvanes at bedrifter bør benytte seg av permisjoner og arbeidsmarkedstiltak når etterspørselen faller.

Denne uken kom meldingen om at ti piloter over 60 år som ble oppsagt da SAS skulle nedbemanne, saksøker arbeidsgiveren for aldersdiskriminering. Pensjonsordningen i SAS er slik at man kan ha fullt opptjent og svært god pensjon når man fyller 60 år. SAS mener ”det er saklig å velge dem som kan gå over til gode pensjoner, fremfor yngre piloter som kanskje må ut i arbeidsledighet”.
I fjor ble fagforeningene og ledelsen i Helikopter Service AS enige om at 10 flyvere kunne sies opp på bakgrunn av en tariffbestemt særaldersgrense på 60 år. Argumentasjonen fra fagforeningene - var som fra SAS-ledelsen: ”De over 60 er jo forsørget ved pensjonen uansett”.

Men dette strider mot Arbeidsmiljølovens antidiskrimineringsparagraf. Der står det at forskjellsbehandling på grunn av alder er ulovlig, og da synes jeg det blir galt at særavtalene får forrang. Generelt bør det være slik at det er arbeidets art og risiko, ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering.

For noen år siden ble det mellom partene i arbeidslivet og regjeringen. inngått en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. Hovedmålet er å gi plass til alle som kan og vil arbeide, å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet.
Men den synes dessverre ikke å bety noe når mange eldre både på små og store arbeidsplasser nå får klare meldinger om at det ventes at de tar imot tilbud om AFP eller ulike former for gavepensjoner.

Folk på 60 år eller mer synes ofte det er vanskelig å forsvare egen jobb når nedbemanning truer. Mange steder vil det sosiale presset bli stort, yngre kollegaer vil ha liten forståelse for at de eldste skal skjermes hvis de kan gå av med AFP eller andre pensjonsordninger. Men dette kan igjen undergrave solidariteten på arbeidsplassen.

Min erfaring som avisleder i 34 år er at seniorer er minst like verdifull arbeidskraft som yngre, og det er viktig å verne dem mot diskriminering. I min sammenheng: De har erfaring, de har lokalkunnskap, de har en etisk bevissthet som bare kan oppnås gjennom mange års møte med ulike situasjoner. Selvsagt er det forskjeller på arbeidsevne og innsatsvilje hos seniorer, men det er det sannelig i de yngre aldersklasser også.

I StatoilHydro ble alle over 58 år tilbudt en sluttpakke på 70 % av lønn fram til pensjonsalder uten avkortning i andre inntekter. Bortsett fra at dette skjedde på skattebetalernes bekostning, og bortsett fra at flere av dem som gikk av like etterpå kom inn igjen på vikarbasis, synes jeg disse sluttpakkene hadde en meget uheldig signaleffekt i forhold til samfunnets behov for å få eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeid.

Det blir stadig flere eldre i vårt samfunn, også i yrkesaktiv alder. I de neste årene frem til 2015, er den største veksten i aldersgruppen 60 til 69 år med en økning på 160.000 mennesker. Samtidig minsker aldersgruppen 30 til 39 år med 80.000. mennesker. Ser vi bortenfor finanskrisen, understreker disse tallene behovet for å beholde eldre lenger i arbeid enn i dag.
Gjennomsnittlig avgangsalder ligger i dag på rundt 59 år. På sikt kan mangel på arbeidskraft få store konsekvenser både for den private verdiskaping og ikke minst for den offentlige velferdsproduksjonen. En høyere gjennomsnittlig avgangsalder vil gjøre samfunnet bedre i stand til å bære de fremtidige utgifter til pensjoner og andre velferdsordninger.

Igjen: I en slik situasjon er det kortsiktig å la øyeblikkets behov skygge for de langsiktige virkninger.

Monsen, etikken og opinionen

Debatten har gått livlig rundt Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen, om hennes synspunkter og argumentasjonsmåte. Reiser hun viktige etiske debatter, eller har hun manglende vilje til meningsbryting og diskurs og dreper debatten istedenfor å stimulere? Hva skal Fritt Ords pris være? Er hun en verdig prisvinner? Hva er toleranse? Finnes det grenser for ytringsfriheten, og har hun i tilfelle overskredet dem? Er motstanderne av at Monsen får prisen særlig mindre brutal i sine karakteristikker? Kan tildelingen føre til at liv går tapt, slik enkelte hevder? Når synspunkter er nedkjempet, ferdigbehandlet og blitt norsk lov, er da temaer lukket og låst og bør ikke reises igjen?

Intensiteten og bredden i debatten viser meg at dette var en riktig bruk av Fritt Ords pris. Den har skapt engasjement, løftet frem argumenter av ulike slag og ulik begrunnelse.

Jeg ser nødvendigheten av en etisk debatt som samfunnet skal lovfeste en praksis der man kan konstruere barn uten biologiske foreldre. Jeg hører til dem som mener at når Stortinget først har gitt en ny ekteskapslov skal det mye til før den endres – skal for eksempel inngåtte ekteskap etter den nye loven annuleres? Men samtidig vil jeg rette skarp kritikk mot regjeringen for behandlingsmåten av loven. Det var et råkjør uten respekt for annerledes tenkende, en manipulerende høringsprosess som ”la lokk på en debatt som kunne vært viktig ” (Anne Holth og Tine Kjær i Dagbladet, ), som ikke ville høre andre kristne røster enn de man antok var mest positive til oven. Prosessen var preget av at hensikten helliget middelet (unnskyld verbet).

Prisen er riktig fordi den løfter frem en som er motstrøms i forhold til det etablerte norske "eliteforum" av liberalradikale medie-gjengangere. Hun skiller seg ut fra de tidligere populære (og for all del: vel fortjente) prisvinnere. Nina Karin Monsen har meddelt sitt budskap i ulike debattfora, skrevet en rekke profilerte bøker, i det hele tatt vært en aktiv bruker av det frie ord. Hun har skapt, og skaper, debatt rundt viktige samfunnsspørsmål. Vi har mer enn nok A4-debattanter.

Så langt, så godt og så dårlig. Jeg er ikke enig i alt hun fremholder, og slett ikke applauderer jeg alle hennes argumentasjons-formuleringer. Jeg kan forstå at noen føler seg krenket, men minner om resonnementene fra blasfemi-debatten om at følelser ikke nødvendigvis kan være normsettende. Nina Karin Monsen hadde imidlertid tjent sin sak bedre og skapt et mer konstruktivt debattklima om hun spilt litt mindre uten kryss og b og ikke omtalte sine meningsmotstandere i enkelet sammenhenger med det jeg oppfatter som mangel på respekt.

Begrepet toleranse dukker naturligvis opp også i denne saken. En populær betydning av begrepet er denne: det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement er slett ikke uvanlig, men det fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem skal bestemme hva som er tolerante standpunkter? Jeg har erfaring fra både kirken og samfunnet mer generelt, begge steder er det opinionen som vil bestemme, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, ikke sjelden blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Toleransen må tåle at budskap som gjør krav på universell sannhet, forkynnes. Bare da kan toleransen bli satt på prøve. Og bare da kan budskapet utfoldes i sin bredde. Det ikke stilles en begrepsdefinerende makt bak noe budskapet som vanskeliggjør eller endog latterliggjør motsigelse, debatt og helt andre oppfatninger. Flere krav på å være sannhet må få leve side om side. Løsningen på det dilemma som ligger i forholdet mellom toleranse og pretensjoner om noe allmenngyldig, ligger i at man ikke løser dilemmaet. Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse.

Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp.