Hvis du har fått Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd og St.Olavsmedaljen med ekegren, for din innsats under 2.verdenskrig, skal du fratas dette dersom du markerer deg som innbitt innvandringssmotstander og vil tildele 250.000 kroner til en nynazist som har vært delaktig i et rasistisk motivert drap?
Ja, mener SOS Rasisme. Nei, sier Forsvarsdepartementet, ifølge TV2. Det er jeg enig i.
Saken:
Erik Gjem-Onstad ville slåss mot tyskerne i april 1940, men fikk nei fordi han var for ung og ikke hadde militær utdannelse. Men han kom med i illegalt arbeid, reiste til Sverige, der han ble fengslet (!), dro til England, ble med i Special Forces, Norwegian Independent Company (Kompani Linge), ledet flere sprengningsaksjoner mot jernbanen i Norge. 1973-1977 var han stortingsrepresentant for Anders Langes Parti (senere Fremskrittspartiet. Han var sympatisk innstilt til nynazistiske miljøer, og han ga i sterke ordelag uttrykk for misnøye med innvandringen til Norge. Ikke alle norske statsborgere kunne kalle seg norske. «Nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. Mange tør ikke si det, men det er realiteten».
Som forvalter av en stor arv som akulle gå til «...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge», gikk han i fjor inn for å tildele 250 000kroner til den ene av Benjamin Hermansens drapsmenn. 15 år gamle Benjamin var en norsk gutt med ghanesisk far og norsk mor ble knivdrept i 2001 av personer fra den nynazistiske grupperingen BootBoys, to av dem fikk 18 og 17 års fengsel.
I statuttene for tildeling av Krigskorset iverksettes heter det bl.a.: «Hvis en som har Krigskorset viser seg uverdig til å bære det, kan H M Kongen i Statsråd frata ham korset».
SOS Rasisme reagerte sterkt: «Vi oppfordrer til dette først og fremst av respekt for Benjamin Hermansen og hans etterlatte. Men vi oppfordrer også til det av respekt for alle de andre som mottok utmerkelser etter 2. verdenskrig, som gjorde sin innsats for å forsvare Norge mot nazismen og dens menneskehat. Vi tror ikke disse setter pris på å stå skulder ved skulder med denne mannen.
Også av respekt for alle de som ikke fikk noen medalje, men som gjorde et utrettelig arbeid med livet som innsats for å hjelpe og gi beskyttelse til alle de som ble forfulgt fordi de ikke passet inn i nazismens ideologi. Det være seg mennesker som var jøder, sigøynere, psykisk funksjonshemmede, psykisk syke eller nazismens politiske motstandere».
Gjems-Onstad sa at «dersom en som er dømt drapet på Benjamin, blir bevilget penger, så er det for å hjelpe en mann i nød. Han har vært en kjempe i kampen mot innvandring, og han er, for bruke et militært uttrykk, «såret på slagmarken».
Forsvarsdepartementets talsmann sier om vedtaket: «De vurderingene som er blitt gjort av juristene, er at det ikke er grunnlag for å frata Gjems-Onstad Krigskorset, fordi vi mener de uttalelsene som ligger ved er innenfor ytringsfrihetens rammer. Men det er veldig viktig for oss å understreke at dette på ingen måte, overhodet ingen måte, er en støtte til uttalelsene som Gjems-Onstad har kommet med».
Vi må - i ytringsfrihetens navn - skille mellom ytringer og holdninger på den ene siden, og rasistiske handlinger på den andre. «Vise seg uverdig" er en definiosjon som vi helst ikke bør se i lover og regler, det blir som oftest den alminnelige mening som avgjør. Vi må tåle grove avvik, må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.
Gjems-Onstad fikk sine medaljer for sin innsats for Norge for snart 60 år siden. Han fortjente dem. Men han fortjener også forakt for sine holdninger når det angår innvandring. Den tidligere norgesmesteren på sykkel har kjørt omkull og havnet i reaksjonens og intoleransens skrapgrøft. La ham få være der - med sine utmerkelser.
Charles Hoff satte flere verdensrekorder i stavsprang på 1920-tallet,senere ble han leder av Nazi-idretten under krigen. Skulle navnet hans fjernes fra rekordlistene og medaljene fratas ham?
Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur, skulle han strykes av listen fordi han hyllet nazi-Tyskland og Hitler? Ham hadde det ihvertfall vært umulig å frata Nobelmedaljen - fordi han sendte den til Goebbels som en personlig gave.
Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom må bekjempes med ånd, ikke med trusler om dom og straff, eller som i dette tilfelle: med det som vi i guttedagene beskrev som «juksemaker pipelort, gir bort og tar igjen»,
lørdag 31. januar 2009
fredag 30. januar 2009
Ja til Mette-Marit
Hurra for kronprinsesse Mette-Marit!
Og for Kirkens Bymisjon, som nå skal starte et eget helsesenter for illegale innvandrere. Et enstemmig styre har gått inn for dette. Kronprinsesse Mette-Marit sitter i styret.
Det har ikke gått upåaktet hen, og ikke uventet kan vi høre bekymrede røster i Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - de partiene som spesielt har utmerket seg i restriktiv retning når det "verdens rikeste land" og innvandring.
"Kongehuset skal ha en samlende rolle i samfunnet, og da må man styre unna politiske stridssaker", brukes som argument i diskusjonen. Jo da, kongehuset kan ønske oss alle god jul og godt nyttår, og tale for oss alle når det ønskes fred og frihet i alle verdens land. Men stort lenger tror jeg ikke man kan komme i en "samlende rolle".
Kongens nyttårstaler blir omfavnet av det store flertall, men det har nok vært passasjer som ikke nødvendigvis ubetydelige grupper har mer enn rynket på nesen til. Mange mener at årets konge-tale var mer politisk enn statsministerens.
Og takk for det!
Kongehuset skal ta mange hensyn, men det er forfriskende når noen våger å bevege seg utenfor opptrukne besteborgerlige stier. Denne gang altså illegale innvandrere. Jeg synes det er flott at kronprinsessen er styremedlem i en organisasjon som markerer seg og vil hjelpe de vanskeligstilte for å gi svar på en ny humanitær utfordring i Norge.
Det er noe annen enn en prinsessegemal som eksponerer seg som en påfugl i ustoppelig selvopptatthet.
Vårt Land, som er prinsipielt skeptisk til kronprinsesse Mette-Marits styredeltakelse, delte like før jul ut Petter Dass-prisen nettopp til henne. Prisen er "en anerkjennelse til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd".
Akkurat.
Løs litt på sikkerhetsbeltet, alle dere bekymrede. Skulle Kirkens Bymisjons tiltak være et lovbrudd, er det i alle fall ikke alvorligere enn mange, mange norske politikeres, embetsmenns og andre offentlig ansatte gjentatte brudd på Offentlighetsloven.
Dagens lovverk gir helsevesenet plikt til å gi akutt livreddende hjelp til alle som henvender seg, men mange alvorlige og potensielt livstruende sykdommer kommer ikke innunder retten til akutt nødhjelp. Mange sliter med store helseplager, også smittsomme sykdommer som tuberkulose, aids og hepatitt.
Derfor er det en kristen plikt å hjelpe, og jeg støtter fullt ut gen.sekr. Sturla Stålsett når han sier: "Problemet i denne gruppen er at få tør å oppsøke lege, dermed risikerer vi at de blir veldig syke. Det viktigste er å hjelpe andre, uavhengig av om de har rett til å oppholde seg i landet. For oss er dette først og fremst medmennesker. Med eller uten papirer så er et sykt medmenneske et menneske som har krav og rett til hjelp og omsorg".
Som hivpositiv har du i Norge krav på behandling, dvs testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner, selv om du er illegal innvandrer, ifølge HivNorge. Men mange av dem vil nok være skeptisk til å oppsøke lege, "Hva skjer da med meg?".
Jeg er glad for at Venstre for nesten et år siden gjorde et vedtak om at lovverket endres slik at papirløse innvandrere har rett på nødvendig helsehjelp, også når tilstanden ikke er akutt livstruende.
Frivillige organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Røde Kors må få tilskudd til drift av lavterskel helsetilbud for utsatte grupper i de store byene. Slike tilbud må sikres tilstrekkelige midler til at helsearbeidere som bidrar også kan få lønn for innsatsen.
Anonym helsehjelp må være en mulighet ved at bl.a. journalsystemer og trygderefusjoner sikres mot innsyn fra innvandringsmyndighetene, og det må være mulig å oppnå forsvarlig helsehjelp uten å ha et personnummer.
Helsepersonell må sikres rett til å kunne yte relevant helsehjelp til papirløse innvandrere uten å risikere rettslig etterspill.
Uavhengig av oppholdsstatus må alle har alle som lever med en allmennfarlig smittsom sykdom krav på testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner.
I salmesamlingen "Sorgen og gleden" skriver kronprinsessen: «En salme som bringer fram noen av kristendommens mange paradokser. (...) Vi må kjempe alvorlig og trenge oss fram, men vi får alt av bare nåde. Det fine med denne sterke teksten er at den maner oss til å gi alt for å finne kjernen, det egentlige. (...) Salmen er et opprør mot den tiden vi lever i. Den uttrykker klart en pietisktisk livsholdning, men i lys av alt det overfladiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir raskt pietismen ganske relevant.»
En kronprinsesse som sier dette, blir vi glade i.
Hun avslutter sin salmeplate med å resitere Alt har sin tid":
en tid til å plante, en til å rykke opp (...)
en tid til å rive, en til å bygge;(...)
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem;(...)
en tid til å tie, en til å tale;
Kirkens Bymisjon er en sosialpolitisk plogspiss.
Mette-Marit planter, bygger, samler steinene og taler humanisme med sine holdninger i denne saken.
Og for Kirkens Bymisjon, som nå skal starte et eget helsesenter for illegale innvandrere. Et enstemmig styre har gått inn for dette. Kronprinsesse Mette-Marit sitter i styret.
Det har ikke gått upåaktet hen, og ikke uventet kan vi høre bekymrede røster i Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - de partiene som spesielt har utmerket seg i restriktiv retning når det "verdens rikeste land" og innvandring.
"Kongehuset skal ha en samlende rolle i samfunnet, og da må man styre unna politiske stridssaker", brukes som argument i diskusjonen. Jo da, kongehuset kan ønske oss alle god jul og godt nyttår, og tale for oss alle når det ønskes fred og frihet i alle verdens land. Men stort lenger tror jeg ikke man kan komme i en "samlende rolle".
Kongens nyttårstaler blir omfavnet av det store flertall, men det har nok vært passasjer som ikke nødvendigvis ubetydelige grupper har mer enn rynket på nesen til. Mange mener at årets konge-tale var mer politisk enn statsministerens.
Og takk for det!
Kongehuset skal ta mange hensyn, men det er forfriskende når noen våger å bevege seg utenfor opptrukne besteborgerlige stier. Denne gang altså illegale innvandrere. Jeg synes det er flott at kronprinsessen er styremedlem i en organisasjon som markerer seg og vil hjelpe de vanskeligstilte for å gi svar på en ny humanitær utfordring i Norge.
Det er noe annen enn en prinsessegemal som eksponerer seg som en påfugl i ustoppelig selvopptatthet.
Vårt Land, som er prinsipielt skeptisk til kronprinsesse Mette-Marits styredeltakelse, delte like før jul ut Petter Dass-prisen nettopp til henne. Prisen er "en anerkjennelse til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd".
Akkurat.
Løs litt på sikkerhetsbeltet, alle dere bekymrede. Skulle Kirkens Bymisjons tiltak være et lovbrudd, er det i alle fall ikke alvorligere enn mange, mange norske politikeres, embetsmenns og andre offentlig ansatte gjentatte brudd på Offentlighetsloven.
Dagens lovverk gir helsevesenet plikt til å gi akutt livreddende hjelp til alle som henvender seg, men mange alvorlige og potensielt livstruende sykdommer kommer ikke innunder retten til akutt nødhjelp. Mange sliter med store helseplager, også smittsomme sykdommer som tuberkulose, aids og hepatitt.
Derfor er det en kristen plikt å hjelpe, og jeg støtter fullt ut gen.sekr. Sturla Stålsett når han sier: "Problemet i denne gruppen er at få tør å oppsøke lege, dermed risikerer vi at de blir veldig syke. Det viktigste er å hjelpe andre, uavhengig av om de har rett til å oppholde seg i landet. For oss er dette først og fremst medmennesker. Med eller uten papirer så er et sykt medmenneske et menneske som har krav og rett til hjelp og omsorg".
Som hivpositiv har du i Norge krav på behandling, dvs testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner, selv om du er illegal innvandrer, ifølge HivNorge. Men mange av dem vil nok være skeptisk til å oppsøke lege, "Hva skjer da med meg?".
Jeg er glad for at Venstre for nesten et år siden gjorde et vedtak om at lovverket endres slik at papirløse innvandrere har rett på nødvendig helsehjelp, også når tilstanden ikke er akutt livstruende.
Frivillige organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Røde Kors må få tilskudd til drift av lavterskel helsetilbud for utsatte grupper i de store byene. Slike tilbud må sikres tilstrekkelige midler til at helsearbeidere som bidrar også kan få lønn for innsatsen.
Anonym helsehjelp må være en mulighet ved at bl.a. journalsystemer og trygderefusjoner sikres mot innsyn fra innvandringsmyndighetene, og det må være mulig å oppnå forsvarlig helsehjelp uten å ha et personnummer.
Helsepersonell må sikres rett til å kunne yte relevant helsehjelp til papirløse innvandrere uten å risikere rettslig etterspill.
Uavhengig av oppholdsstatus må alle har alle som lever med en allmennfarlig smittsom sykdom krav på testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner.
I salmesamlingen "Sorgen og gleden" skriver kronprinsessen: «En salme som bringer fram noen av kristendommens mange paradokser. (...) Vi må kjempe alvorlig og trenge oss fram, men vi får alt av bare nåde. Det fine med denne sterke teksten er at den maner oss til å gi alt for å finne kjernen, det egentlige. (...) Salmen er et opprør mot den tiden vi lever i. Den uttrykker klart en pietisktisk livsholdning, men i lys av alt det overfladiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir raskt pietismen ganske relevant.»
En kronprinsesse som sier dette, blir vi glade i.
Hun avslutter sin salmeplate med å resitere Alt har sin tid":
en tid til å plante, en til å rykke opp (...)
en tid til å rive, en til å bygge;(...)
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem;(...)
en tid til å tie, en til å tale;
Kirkens Bymisjon er en sosialpolitisk plogspiss.
Mette-Marit planter, bygger, samler steinene og taler humanisme med sine holdninger i denne saken.
torsdag 29. januar 2009
Ballo og Hanssen mellom himmel og jord
Kan bønn helbrede?
Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?
Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig ellere overnaturlig vis?
En problematikk som har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tidene, får ny stimulans når politikere, Snåsamann og tabloidpressen ghår opp i en høyere enhet.
"Blødninger kan stanses med religiøse vers" forkynner VG i dag over 2 sider samt størestedelen av 1.siden. Dagbladet.no nøyer seg med å bygge på VG, mens papiravisen Dagbladet kan oppvise en annen politiker som ikke trenger vitenskapelige beviser for alt. "Jeg blir provosert av forskere som avviser Snåsamannens evner", sier Ap-nestleder Helga Pedersen. Hun går gjerne til healer.
Helseminister Bjarne-Håkon Hanssen har i VG fortalt om sønnen som ble helbredte pr.telefon av Snåsamannen. "Helseministeren går her god for et syn på sykdom og helse som får hans egne fagfolk til å rive seg i håret", mener Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, og anbefaler Stoltenberg å flytte Hanssen til net annet departement.
"Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt?" spør Simen Ekern i en kritisk artikkel i Dagbladet.Professor Jan Mæhlen sier til VG at "uvitenskapelige utsagn, enten det kommer fra prester, sjuamaner eller Snåsamannen, bør ikke være ebn legitim del av helsevesenet".
Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Jeg stilte det spørsmålet i forbindelses med at helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen like før jul kunne fortelle at han skal ”gjøre folk friske i nytt hus til 25 millioner” Fædrelandsvennen. "Jesus Heals Ministries International healing centre", intet mindre.
Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad (82) er blitt høstens boksuksess, men han taler ydmykt med små bokstaver der Pedersen ytrer seg i 96 pkt. fet Times. Jeg siterer fra et intervju med Gjerstad i Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.
Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.
Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.
Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.
Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.
Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.
Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.
Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.
Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?
Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig ellere overnaturlig vis?
En problematikk som har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tidene, får ny stimulans når politikere, Snåsamann og tabloidpressen ghår opp i en høyere enhet.
"Blødninger kan stanses med religiøse vers" forkynner VG i dag over 2 sider samt størestedelen av 1.siden. Dagbladet.no nøyer seg med å bygge på VG, mens papiravisen Dagbladet kan oppvise en annen politiker som ikke trenger vitenskapelige beviser for alt. "Jeg blir provosert av forskere som avviser Snåsamannens evner", sier Ap-nestleder Helga Pedersen. Hun går gjerne til healer.
Helseminister Bjarne-Håkon Hanssen har i VG fortalt om sønnen som ble helbredte pr.telefon av Snåsamannen. "Helseministeren går her god for et syn på sykdom og helse som får hans egne fagfolk til å rive seg i håret", mener Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, og anbefaler Stoltenberg å flytte Hanssen til net annet departement.
"Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt?" spør Simen Ekern i en kritisk artikkel i Dagbladet.Professor Jan Mæhlen sier til VG at "uvitenskapelige utsagn, enten det kommer fra prester, sjuamaner eller Snåsamannen, bør ikke være ebn legitim del av helsevesenet".
Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Jeg stilte det spørsmålet i forbindelses med at helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen like før jul kunne fortelle at han skal ”gjøre folk friske i nytt hus til 25 millioner” Fædrelandsvennen. "Jesus Heals Ministries International healing centre", intet mindre.
Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad (82) er blitt høstens boksuksess, men han taler ydmykt med små bokstaver der Pedersen ytrer seg i 96 pkt. fet Times. Jeg siterer fra et intervju med Gjerstad i Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.
Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.
Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.
Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.
Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.
Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.
Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.
Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.
Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
onsdag 28. januar 2009
Privat og statlig skatteflukt
Bør staten være skatteflyktning?
Jeg spør fordi Dagens Næringsliv i dag kan berette at statens heleide energiselskap, Statkraft, har flyttet sin internbank til Brussel. Gunstige belgiske skatteregler gjør at selskapet betaler store beløp i skatt.
Nærings- og handelsdepartementet synes etableringen er OK. ”Når vi skaper merverdier, øker det verdiskapningen for eieren”, sier en representant for Statkraft.
Mer generelt: Dagbladet viser i en serie artikler, den siste i dag, hvordan folk utnytter skatteparadiser for å slippe å bidrag til fellesskapet. Og Dagbladet forteller i en annen artikkel at skatteetaten gransker 50 nordmenn med hemmelige konti i Lichtenstein.
Noen nordmenn med finansielle muskler i milliardklassen har fått adresser i London, Kypros og mer eksotiske steder. Rallystjerner, alpiness og fotballspillere med norsk flagg på landslagsdrakten søker skattemessig ly i Monaco.
Skattemessige bevegelser har bare tiltatt siden salig statsminister Christian Michelsen i sin tid flyttet fra Bergen til Fana for å få mindre skatt.
Belgia er ikke det store skatteparadiset, sammenlignet med Bahamas, Caymanøyene, Jomfruøyene, Kanaløyene, Monaco osv. Men husker jeg rett er det ikke lenge siden statsrådene Kristin Halvorsen og Erik Solheim meget betimelig gikk til krig mot skatteparadiser. Hvor vil de trekke paradisgrensen?
Er det forskjell mellom liv og lære når politikere med den ene munnviken snakker varmt om at alle må yte og bidra til fellesskapet, samtidig som de med den andre sier ja og amen til skattemotiverte flyttinger? Når de bruker harde ord om lederes gyldne fallskjermer, urimelige opsjoner og altfor høyt lønnsnivå, samtidig som deres styrerepresentanter ikke gjør anskrik når dette vedtas i statskontrollerte/-eide selskaper?
Har Norge et troverdighetsproblem når vi har en klar policy om at vi ikke skal investere i selskaper som lager visse typer våpen, mens vi kan handle med de samme selskapene? Forsvaret kjøper materiell fra Lockheed Martin, for eksempel noen jagerfly en gros Men Lockheed Martin produserer også klasebomber. 3.desember i fjor ble Klasebombekonvensjonen undertegnes av 107 land i Oslo Rådhus.
Mange kritiserer Israel for å bryte menneskerettigheter og oppfordrer til boikoitt av produkter derfra. Men gjennom våre statsobligasjoner investerer vi i staten Israel.
Vi ser, leser og hører mange som i dag kritiserer Israel nettopp for brudd på menneskerettigheter i Gaza. Hørte vi like sterke røster mot USAs behandling av fanger på Guantenamo?
Er det konsekvent at politikere insisterer på kjønnskvotering i politikk, bedriftsstyrer og i mange andre sammenhenger, men ikke i ekteskap?
Er det sammenheng mellom en regjerings som ser ytringsfrihet som en viktig verdi men samtidig er ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten?
Fremskrittspartiet vil ha et sterkt og sentralt sykehusdirektorat. Hvordan rimer det med partiets grunnholdning om et samfunn med avgrenset makt?
Er det greit med sterk lovprisning av offentlig skoler og sterk skepsis til private, hvis man selv sender barna til privatskoler? Og når vi er inne på skoler: Er det for stor avstand mellom den virkelighet elever og lærere møter i skolens hverdag på den ene siden og skolens intensjoner, og ikke minst de ressurser den tilføres, på den andre?
Jeg trenger ikke å gå lengere enn til mitt eget liv for å se det daglige sprik mellom idealer og praksis, mellom liv og lære. Hver søndag vedgår jeg i kirken at "jeg har krenket Deg i tanker, ord og gjerninger".
Poenget med denne bloggen er da heller ikke triumferende å henge ut noen, skjønt politikere som skaper for store sprik mellom valgkamp- og annen retorikk må finne seg i å bli vurdert etter sine gjerninger. Vi må holde fast på idealer, og vi må fastholde at alt ikke er relativt, ikke like godt, ikke like viktig. Likevel kan det være nyttig å rasjonere litt på våre sterke ord, vår adjektivbruk og løfter som vi vet ikke kan oppfylles. Det holder med gode intensjoner.
Kampen mellom det gode som jeg vil og det onde som jeg ikke vil, er gammel. Vi kan gå til Bibelen, og vi kan med fordel lese både den og Platons "Staten", der Kleitofon i en dialog kritiserer Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet.
Med et sosialiberalt utgangspunkt har jeg i mange sammenhenger stor sans for den israelske forfatteren Amos Oz, når han sier: "I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser. Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død".
Når jeg leser 60- og 70-årenes debattinnlegg om kvinnelige prester, tenker på sin tids forsvar for slaveri og apartheid, husker at straffelovens forbud mot ugift samliv ble avskaffet først i 1972,osv. osv., må jeg bare erkjenne at i enkelte sammenhenger vil sannhet i en generasjon endres i den neste eller den deretter.
Så kan vi jo bare spørre: Hvilke absolutter, hvilke politiske og andre sannheter anno 2009 både i kirke og samfunn generelt, er det våre barnebarn vil sukke over og si: Ja, ja, de visste vel ikke bedre.
Sa noen miljøspørsmålet?
(Oppdatert kl.14.20)
Jeg spør fordi Dagens Næringsliv i dag kan berette at statens heleide energiselskap, Statkraft, har flyttet sin internbank til Brussel. Gunstige belgiske skatteregler gjør at selskapet betaler store beløp i skatt.
Nærings- og handelsdepartementet synes etableringen er OK. ”Når vi skaper merverdier, øker det verdiskapningen for eieren”, sier en representant for Statkraft.
Mer generelt: Dagbladet viser i en serie artikler, den siste i dag, hvordan folk utnytter skatteparadiser for å slippe å bidrag til fellesskapet. Og Dagbladet forteller i en annen artikkel at skatteetaten gransker 50 nordmenn med hemmelige konti i Lichtenstein.
Noen nordmenn med finansielle muskler i milliardklassen har fått adresser i London, Kypros og mer eksotiske steder. Rallystjerner, alpiness og fotballspillere med norsk flagg på landslagsdrakten søker skattemessig ly i Monaco.
Skattemessige bevegelser har bare tiltatt siden salig statsminister Christian Michelsen i sin tid flyttet fra Bergen til Fana for å få mindre skatt.
Belgia er ikke det store skatteparadiset, sammenlignet med Bahamas, Caymanøyene, Jomfruøyene, Kanaløyene, Monaco osv. Men husker jeg rett er det ikke lenge siden statsrådene Kristin Halvorsen og Erik Solheim meget betimelig gikk til krig mot skatteparadiser. Hvor vil de trekke paradisgrensen?
Er det forskjell mellom liv og lære når politikere med den ene munnviken snakker varmt om at alle må yte og bidra til fellesskapet, samtidig som de med den andre sier ja og amen til skattemotiverte flyttinger? Når de bruker harde ord om lederes gyldne fallskjermer, urimelige opsjoner og altfor høyt lønnsnivå, samtidig som deres styrerepresentanter ikke gjør anskrik når dette vedtas i statskontrollerte/-eide selskaper?
Har Norge et troverdighetsproblem når vi har en klar policy om at vi ikke skal investere i selskaper som lager visse typer våpen, mens vi kan handle med de samme selskapene? Forsvaret kjøper materiell fra Lockheed Martin, for eksempel noen jagerfly en gros Men Lockheed Martin produserer også klasebomber. 3.desember i fjor ble Klasebombekonvensjonen undertegnes av 107 land i Oslo Rådhus.
Mange kritiserer Israel for å bryte menneskerettigheter og oppfordrer til boikoitt av produkter derfra. Men gjennom våre statsobligasjoner investerer vi i staten Israel.
Vi ser, leser og hører mange som i dag kritiserer Israel nettopp for brudd på menneskerettigheter i Gaza. Hørte vi like sterke røster mot USAs behandling av fanger på Guantenamo?
Er det konsekvent at politikere insisterer på kjønnskvotering i politikk, bedriftsstyrer og i mange andre sammenhenger, men ikke i ekteskap?
Er det sammenheng mellom en regjerings som ser ytringsfrihet som en viktig verdi men samtidig er ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten?
Fremskrittspartiet vil ha et sterkt og sentralt sykehusdirektorat. Hvordan rimer det med partiets grunnholdning om et samfunn med avgrenset makt?
Er det greit med sterk lovprisning av offentlig skoler og sterk skepsis til private, hvis man selv sender barna til privatskoler? Og når vi er inne på skoler: Er det for stor avstand mellom den virkelighet elever og lærere møter i skolens hverdag på den ene siden og skolens intensjoner, og ikke minst de ressurser den tilføres, på den andre?
Jeg trenger ikke å gå lengere enn til mitt eget liv for å se det daglige sprik mellom idealer og praksis, mellom liv og lære. Hver søndag vedgår jeg i kirken at "jeg har krenket Deg i tanker, ord og gjerninger".
Poenget med denne bloggen er da heller ikke triumferende å henge ut noen, skjønt politikere som skaper for store sprik mellom valgkamp- og annen retorikk må finne seg i å bli vurdert etter sine gjerninger. Vi må holde fast på idealer, og vi må fastholde at alt ikke er relativt, ikke like godt, ikke like viktig. Likevel kan det være nyttig å rasjonere litt på våre sterke ord, vår adjektivbruk og løfter som vi vet ikke kan oppfylles. Det holder med gode intensjoner.
Kampen mellom det gode som jeg vil og det onde som jeg ikke vil, er gammel. Vi kan gå til Bibelen, og vi kan med fordel lese både den og Platons "Staten", der Kleitofon i en dialog kritiserer Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet.
Med et sosialiberalt utgangspunkt har jeg i mange sammenhenger stor sans for den israelske forfatteren Amos Oz, når han sier: "I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser. Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død".
Når jeg leser 60- og 70-årenes debattinnlegg om kvinnelige prester, tenker på sin tids forsvar for slaveri og apartheid, husker at straffelovens forbud mot ugift samliv ble avskaffet først i 1972,osv. osv., må jeg bare erkjenne at i enkelte sammenhenger vil sannhet i en generasjon endres i den neste eller den deretter.
Så kan vi jo bare spørre: Hvilke absolutter, hvilke politiske og andre sannheter anno 2009 både i kirke og samfunn generelt, er det våre barnebarn vil sukke over og si: Ja, ja, de visste vel ikke bedre.
Sa noen miljøspørsmålet?
(Oppdatert kl.14.20)
mandag 26. januar 2009
"Takker dere mye?"
Det er vondt å miste jobben. Vondt å være 57 år og få høre at du må omskolere deg, det du har gjort i mange år er det ikke behov for lenger.
Det er vondt ikke å få lån til bedriften du leder. Vondt fordi du ikke kan ekspandere, sikre arbeidsplasser eller endog skape nye.
Det er vondt å være 98 år og bli sendt hjem fra sykehjemmet fordi du ikke er syk nok til å være der og fordi vi ikke har nok sykehjemsplasser, nok helsearbeidere.
Alenemødre, rusavhengige, arbeidsledige, sprik mellom visjon og virkelighet. Listen over de som har det vondt og det som oppleves vondt, er langt. Og så er det lett for en som sitter med en pensjon større enn svært manges arbeidsinntekt, å si at det er milliarder rundt om i verden som har det mye, mye verre enn de som har det vondt i Norge. Men fattigdom er et relativt begrep, vi måler oss alltid i forhold til andre. Hvis alle rundt oss har det like karrig, like vanskelig som oss, er det lettere å bære enn om vi kan se på nært hold alle som har det bedre, tildels mye bedre.
La meg likevel ta med et bilde, som en påminnelse i disse dager da global krise nok også har nådd norske lengde- og breddegrader, men der ikke minst ufattelig oljeflaks gjør at vi har kunnet spinne et solid sikkerhetsnett, tett, med små hull slik at ikke så mange faller helt utenfor. "Det er klart bedre å være arbeidsledig i Norge enn i jobb i Polen", sier en som har vært her mer enn et år og derfor fortjent nyter godt av gode ordninger. Vi trengte polakkene i mange år for å øke vår egen rikdom, det skulle bare mangle at de ikke fikk de samme gode ordninger når behovet for dem (midlertidig) går ned.
En påminnelse det kan være sunt å ha i bakhodet når statsbudsjettet kommer og indignerte røster samles i et mangestemt, delvis rustent kor preget av årvisse repetisjoner om velferdssamfunnets skavanker, om manglende eller feilaktige prioriteringer, "i verdens rikeste land må vi ha råd til dette".
Jeg var i Sør-Afrika. I en av de mange landsbyene som er bygget i utkanten av Cape Town av tilfeldige materialer, bølgeblikk, plankerester og steiner. Millioner som er kommet til byen fra landsbygda for å finne lykken, men så er den ikke der heller.
Jeg møtte en mann som lurte på hvordan vi hadde det i Norge. Jeg prøvde å fortelle om norsk hverdag, om våre hjem, om bokhyllene, stereoanlegget, farge-tv, hytte, sydenturer, at svært mange har egen bil, at omtrent alle voksne kan lese, om syketrygd og arbeidsledighet, osv osv.
Kontrasten til de omgivelsene vi befant oss i var naturligvis skrikende, og jeg skjønte at han ikke trodde på meg. ”Snakker du virkelig om vanlige mennesker?” spurte han med skepsisen dryppende.
Og da han var blitt overbevist, bare så han på meg, sukket og sa: ”Dere må være verdens lykkeligste folk. Dere takker vel mye for det?”
Jeg turde ikke svare ham.
Vet vi, vil vi egentlig vite, hvor heldige vi er?
Og stadig sliter vi med å få utviklingshjelpen vår opp i 1 prosent av BNP.
"Hva skulle du ønske at Gud ville si hvis du kom til himmelen?" spør Dagbladet i en liten serie.
Ja, hva vil hun si?
Det er vondt ikke å få lån til bedriften du leder. Vondt fordi du ikke kan ekspandere, sikre arbeidsplasser eller endog skape nye.
Det er vondt å være 98 år og bli sendt hjem fra sykehjemmet fordi du ikke er syk nok til å være der og fordi vi ikke har nok sykehjemsplasser, nok helsearbeidere.
Alenemødre, rusavhengige, arbeidsledige, sprik mellom visjon og virkelighet. Listen over de som har det vondt og det som oppleves vondt, er langt. Og så er det lett for en som sitter med en pensjon større enn svært manges arbeidsinntekt, å si at det er milliarder rundt om i verden som har det mye, mye verre enn de som har det vondt i Norge. Men fattigdom er et relativt begrep, vi måler oss alltid i forhold til andre. Hvis alle rundt oss har det like karrig, like vanskelig som oss, er det lettere å bære enn om vi kan se på nært hold alle som har det bedre, tildels mye bedre.
La meg likevel ta med et bilde, som en påminnelse i disse dager da global krise nok også har nådd norske lengde- og breddegrader, men der ikke minst ufattelig oljeflaks gjør at vi har kunnet spinne et solid sikkerhetsnett, tett, med små hull slik at ikke så mange faller helt utenfor. "Det er klart bedre å være arbeidsledig i Norge enn i jobb i Polen", sier en som har vært her mer enn et år og derfor fortjent nyter godt av gode ordninger. Vi trengte polakkene i mange år for å øke vår egen rikdom, det skulle bare mangle at de ikke fikk de samme gode ordninger når behovet for dem (midlertidig) går ned.
En påminnelse det kan være sunt å ha i bakhodet når statsbudsjettet kommer og indignerte røster samles i et mangestemt, delvis rustent kor preget av årvisse repetisjoner om velferdssamfunnets skavanker, om manglende eller feilaktige prioriteringer, "i verdens rikeste land må vi ha råd til dette".
Jeg var i Sør-Afrika. I en av de mange landsbyene som er bygget i utkanten av Cape Town av tilfeldige materialer, bølgeblikk, plankerester og steiner. Millioner som er kommet til byen fra landsbygda for å finne lykken, men så er den ikke der heller.
Jeg møtte en mann som lurte på hvordan vi hadde det i Norge. Jeg prøvde å fortelle om norsk hverdag, om våre hjem, om bokhyllene, stereoanlegget, farge-tv, hytte, sydenturer, at svært mange har egen bil, at omtrent alle voksne kan lese, om syketrygd og arbeidsledighet, osv osv.
Kontrasten til de omgivelsene vi befant oss i var naturligvis skrikende, og jeg skjønte at han ikke trodde på meg. ”Snakker du virkelig om vanlige mennesker?” spurte han med skepsisen dryppende.
Og da han var blitt overbevist, bare så han på meg, sukket og sa: ”Dere må være verdens lykkeligste folk. Dere takker vel mye for det?”
Jeg turde ikke svare ham.
Vet vi, vil vi egentlig vite, hvor heldige vi er?
Og stadig sliter vi med å få utviklingshjelpen vår opp i 1 prosent av BNP.
"Hva skulle du ønske at Gud ville si hvis du kom til himmelen?" spør Dagbladet i en liten serie.
Ja, hva vil hun si?
Ny biskop i Stavanger
120 navn er foreslått som ny biskop i Stavanger. I tillegg kan bispedømmerådet foreslå ytterligere navn før det ender opp med fem kandidater. Av de mer kjendispregede innslag vil neppe Bjørn Eidsvåg (kjendis-oppslag både i Dagbladet.no og Stavanger Aftenblad i dag), Kjell Magne Bondevik og Einar Gelius stå på den endelige listen.
Herrens veier er uransakelige, og det er kanskje bispedømmerådets også. Men noen navn peker sege naturlig ut. Jeg vet ikke om de kommer til å nevne vil si ja om de blir spurt om å stå på bispedømmerådets endelige liste, og jeg vil ikke ta med noen lokale kandidater utenom de to som jeg allerede offentlig har sagt er gode navn: sokneprest Anne Lise Aadnøy i St.Petri i Stavanger (vil neppe svare ja) og gen.sekr. Kjetil Aano i Det Norske Misjonsselskap.
Her følger en dristig oversikt over de navn utenfra som jeg tror ville ha størst sjanse til å passere nåløyet i 1.omgang før saken behandles av menighetsrådene, prestene og kirkelig ansatte i bispedømmet,landets proster,teologiske professorer, biskoper og Kirkerådet,og til slutt regjeringen.
Olav Fykse Tveit er gen.sekr. i Mellomkirkelig Råd, og burde etter min mening blitt biskop i Nidaros, men nå har han sagt at han ikke vil være aktuell i noen stilling før prosessen med å finne ny sjef i kirkenes Verdensråd er gjort unna (han er en sterk kandidat der).
Ingrid Vad Nilsen, tidligere prost og leder i Mellomkirkelig Råd, nettopp tiltrådt som ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen i Kultur og Kirkedepartementet (KKD), har vært nevnt flere ganger tidligere ved bispenominasjoner. Jeg tipper hun vil svare nei om hun skulle bli spurt.
Berit Øksnes, sokneprest i Skiptvedt, har vært i statssekretær i KKD og var kandidat da Berit Andersen ble domprost i Stavanger.
Kari Veiteberg, prest i Kirkens Bymisjon i Oslo, var en av de fem på listen fra Bjørgvin bispedømmeråds i høst.
Herborg Finnset Heiene er domprost i Tromsø, jeg tror hun har sagt nei til nominasjon tidligere.
Elin Vangen er domprost i Bodø. Hun ble spurt i Bjørgvin, men sa nei.
Berit Laanke, res.kap. i Bakklandet i Trondheim, sto på listen ved bispevalgene både i Hamar og Nidaros, men fikk ingen stor oppsutning lokalt.
Helen Bjørnøy, tidligere miljøvernstatsråd, nå gen.sekr. i bistandsorganisasjonen Plan. Hun er forøvrig gift med en av de andre på listen, Torstein Lalim, adm.dir. ved Diakonissehuset, Lovisenberg, som kommer fra Stavanger
Kjell Nordstokke, direktør avd. misjon og utvikling Det lutherske verdensforbund, kommer også fra Rogaland.
Erling Pettersen, sokneprest i Nordstrand, Oslo, har vært misjonær i Brasil, direktør Kirkerådet, og skapte dissens i regjeringen (det skjer ikke ofte ved bispeutnevnelser) da Ole Chr. Kvarme ble biskop i Oslo.
Trond Bakkevik, prost i Vestre Aker i Oslo, var også en av kandidatene ëtter Gunnar Stålsett. Han ledet arbeidet med statskirkeutredningen "Samme kirke - ny ordning".
Ivar Braut er sokneprest i Birkeland i Fana, han var blant de nominerte til Bjørgvin bispestol.
Jens Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet, mange år gen.sekr.i Norges kristelige student- og skoleungdomslag.
Egil Morland, rektor ved Norsk Lærerakademi, var også nominert i Bjørgvin, han har tidligere vært leder i Presteforeningen.
Bjarne Olaf Weider, prost i Øvre Romerike, var nominert både i Møre og i Sør-Hålogaland bispedømme.
Per Arne Dahl er sentrumsprest i Trefoldighet i Oslo, og er kjent som forfatter. Tror ikke han ville svare ja.
Vidar L. Haanes er rektor ved Menighetsfakultetet.
Alf Petter Hagesæther er feltprost og har tidligere jobbet ved Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå.
Svein Arne Theodorsen, prost i Sunnhordland, og Geir Sørebø, prost i Ytre Sogn, var begge godt fremme i diskusjonen i Bjørgvin, uten å nå helt opp blant de fem.
Av disse "utenfra"-kandidatene vil jeg tippe at følgende står sterkt(og det betyr slett ikke at min liste nødvendigvis ville sett slik ut)foran bispedømmerådets endelige valg, da tar jeg også hensyn til de jeg er nokså sikre på vil svare nei til eventuell forespørsel: Kari Veiteberg, Berit Øksnes, Erling Pettersen, Egil Morland, Ivar Braut, Svein Arne Theodoresen. Lokalt vil trolig Kjetil Aano, en eller to av de mange dyktige prostene og en kvinnelig kandidat ha best sjanser.
Det er ofte slik at lokale stemmer går til lokale kandidater, fordi de er best kjent i nærområdet. Når alle stemmer er talt og veid, har altså regjeringen det siste ord. Skulle det være et mer direkte bispevalg, måtte stemmene vektes. F.eks. slik at lokale prester var en gruppe, lokalt ansatte en annen, teologiske læresteder en tredje, biskopene en fjerde og kirkerådet en femte, og så er det et diskusjonstema om landets proster skal stemme ved en slik anledning.
Kirkerådet har sterkt anbefalt at den kandidat som velges bør være blant de tre som har fått mest stemmer, med det vil nok også ble vurdert hvor de ulike grupper stemmeberettigede legger sine vota. En prestestemme i Rogaland vil ikke veie like mye som Kirkerådets vurdering. Og mens man tidligere bare talte førstestemmer, vil det åpenbart gi et mer representativt uttrykk for stemningen om man i opptellingen tok med de tre første fra den enkelte stemmegiver, med ulik vekt.
Jeg spår, bispedømmerådet og valginstansene gir råd, Trond Giske får siste ord.
Herrens veier er uransakelige, og det er kanskje bispedømmerådets også. Men noen navn peker sege naturlig ut. Jeg vet ikke om de kommer til å nevne vil si ja om de blir spurt om å stå på bispedømmerådets endelige liste, og jeg vil ikke ta med noen lokale kandidater utenom de to som jeg allerede offentlig har sagt er gode navn: sokneprest Anne Lise Aadnøy i St.Petri i Stavanger (vil neppe svare ja) og gen.sekr. Kjetil Aano i Det Norske Misjonsselskap.
Her følger en dristig oversikt over de navn utenfra som jeg tror ville ha størst sjanse til å passere nåløyet i 1.omgang før saken behandles av menighetsrådene, prestene og kirkelig ansatte i bispedømmet,landets proster,teologiske professorer, biskoper og Kirkerådet,og til slutt regjeringen.
Olav Fykse Tveit er gen.sekr. i Mellomkirkelig Råd, og burde etter min mening blitt biskop i Nidaros, men nå har han sagt at han ikke vil være aktuell i noen stilling før prosessen med å finne ny sjef i kirkenes Verdensråd er gjort unna (han er en sterk kandidat der).
Ingrid Vad Nilsen, tidligere prost og leder i Mellomkirkelig Råd, nettopp tiltrådt som ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen i Kultur og Kirkedepartementet (KKD), har vært nevnt flere ganger tidligere ved bispenominasjoner. Jeg tipper hun vil svare nei om hun skulle bli spurt.
Berit Øksnes, sokneprest i Skiptvedt, har vært i statssekretær i KKD og var kandidat da Berit Andersen ble domprost i Stavanger.
Kari Veiteberg, prest i Kirkens Bymisjon i Oslo, var en av de fem på listen fra Bjørgvin bispedømmeråds i høst.
Herborg Finnset Heiene er domprost i Tromsø, jeg tror hun har sagt nei til nominasjon tidligere.
Elin Vangen er domprost i Bodø. Hun ble spurt i Bjørgvin, men sa nei.
Berit Laanke, res.kap. i Bakklandet i Trondheim, sto på listen ved bispevalgene både i Hamar og Nidaros, men fikk ingen stor oppsutning lokalt.
Helen Bjørnøy, tidligere miljøvernstatsråd, nå gen.sekr. i bistandsorganisasjonen Plan. Hun er forøvrig gift med en av de andre på listen, Torstein Lalim, adm.dir. ved Diakonissehuset, Lovisenberg, som kommer fra Stavanger
Kjell Nordstokke, direktør avd. misjon og utvikling Det lutherske verdensforbund, kommer også fra Rogaland.
Erling Pettersen, sokneprest i Nordstrand, Oslo, har vært misjonær i Brasil, direktør Kirkerådet, og skapte dissens i regjeringen (det skjer ikke ofte ved bispeutnevnelser) da Ole Chr. Kvarme ble biskop i Oslo.
Trond Bakkevik, prost i Vestre Aker i Oslo, var også en av kandidatene ëtter Gunnar Stålsett. Han ledet arbeidet med statskirkeutredningen "Samme kirke - ny ordning".
Ivar Braut er sokneprest i Birkeland i Fana, han var blant de nominerte til Bjørgvin bispestol.
Jens Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet, mange år gen.sekr.i Norges kristelige student- og skoleungdomslag.
Egil Morland, rektor ved Norsk Lærerakademi, var også nominert i Bjørgvin, han har tidligere vært leder i Presteforeningen.
Bjarne Olaf Weider, prost i Øvre Romerike, var nominert både i Møre og i Sør-Hålogaland bispedømme.
Per Arne Dahl er sentrumsprest i Trefoldighet i Oslo, og er kjent som forfatter. Tror ikke han ville svare ja.
Vidar L. Haanes er rektor ved Menighetsfakultetet.
Alf Petter Hagesæther er feltprost og har tidligere jobbet ved Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå.
Svein Arne Theodorsen, prost i Sunnhordland, og Geir Sørebø, prost i Ytre Sogn, var begge godt fremme i diskusjonen i Bjørgvin, uten å nå helt opp blant de fem.
Av disse "utenfra"-kandidatene vil jeg tippe at følgende står sterkt(og det betyr slett ikke at min liste nødvendigvis ville sett slik ut)foran bispedømmerådets endelige valg, da tar jeg også hensyn til de jeg er nokså sikre på vil svare nei til eventuell forespørsel: Kari Veiteberg, Berit Øksnes, Erling Pettersen, Egil Morland, Ivar Braut, Svein Arne Theodoresen. Lokalt vil trolig Kjetil Aano, en eller to av de mange dyktige prostene og en kvinnelig kandidat ha best sjanser.
Det er ofte slik at lokale stemmer går til lokale kandidater, fordi de er best kjent i nærområdet. Når alle stemmer er talt og veid, har altså regjeringen det siste ord. Skulle det være et mer direkte bispevalg, måtte stemmene vektes. F.eks. slik at lokale prester var en gruppe, lokalt ansatte en annen, teologiske læresteder en tredje, biskopene en fjerde og kirkerådet en femte, og så er det et diskusjonstema om landets proster skal stemme ved en slik anledning.
Kirkerådet har sterkt anbefalt at den kandidat som velges bør være blant de tre som har fått mest stemmer, med det vil nok også ble vurdert hvor de ulike grupper stemmeberettigede legger sine vota. En prestestemme i Rogaland vil ikke veie like mye som Kirkerådets vurdering. Og mens man tidligere bare talte førstestemmer, vil det åpenbart gi et mer representativt uttrykk for stemningen om man i opptellingen tok med de tre første fra den enkelte stemmegiver, med ulik vekt.
Jeg spår, bispedømmerådet og valginstansene gir råd, Trond Giske får siste ord.
lørdag 24. januar 2009
Barnevern, anbud, ideologi og "kvalitet"
Når Anniken har møtt sine BUF'fe troll,
og blitt bundet fast til vedtak,
Da synger de søtt i etatens fold
de vakreste ord de kjenner:
Ja,ja,ja,ja BUF, ja,ja,ja ETAT
Ja,ja,ja,ja,ja B-U-F, ja,ja,ETAT
Dette er en historie om Dreieskjevå, en tragedie med den statlige barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir) og Kirkens Bymisjon i hovedrollene, og statsråd Anniken Huitfeldt,lokale ordførere, politikere og fagfolk i biroller - og utsatt ungdom i taperrollen.
Om noen saker i samfunnet som ikke egner seg for New Managements anbudspraksis.
Om et skolesystem som er pålagt tilpasset undervisning, men der nye krav ikke er fulgt opp av resursser – slik vi ser det på mange andre områder. Vedlikehold og daglig drift er ikke så spennende som nye tanker, nye forsøk, nye vedtak, nye pressekonferanser.
Over til Sandnes (Norges 9.største by, omtrent like stor som Drammen, et bortimot ukjent faktum for ikke-rogalendinger). Dreieskjevå (dreieskiven) har vært en langtids barnevernsinstitusjon for ungdom 13- 20 år. For ungdom som har det vanskelig, som av ulike grunner ikke kan bo hjemme eller som ikke har fungert i fosterhjem og andre institusjoner. De har gjentatte oppbrudd knyttet til seg, de fleste har fungert dårlig i skolesystemet. Det siste skyldes nok at de ikke kan nyttiggjøre seg videregående opplæring fordi tilpasningen av undervisningen er for dårlig. Et par kontaktlærere på nesten 30 elever, som er standard på videregående skole, er for lite når så mange faller utenfor.
Tre av fire som har vært innom Dreieskjevå de siste 10 årene lever nå rimelig godt. Uten rusmisbruk, uten fengselsopphold eller opphold i psykiatriske institusjoner. På Dreieskjevå har de fått økt tro på seg selv, egne muligheter, egen verdi. Individuell behandling er prioritet, og de ansatte jobber kontinuerlig med egne fordommer, fordi de som kommer nødvendigvis føler seg i kamp med alle autoriteter.
Det er Kirkens Bymisjon som driver Dreieskjevå. Bufdir satte i høst i gang en lukket anbudskonkurranse for private ideelle organisasjoner om kjøp av plasser i barnevernsinstitusjoner. Den nye loven om offentlige anskaffelser gjorde det nødvendig med en slik konkurranse, mente departementet. Resultatet ble at alle institusjoner av denne typen i region Vest fikk beskjed om at de var for dyre, og Dreieskjevå fikk i tillegg beskjed om at kvaliteten ikke var god nok.
Hvordan Buf visste det? Hadde man vært på besøk, snakket med personale og ikke minst de unge som er der eller hadde vært der? Hva med de som hadde samarbeidet med institusjonen lokalt?
Nei. Buf hadde lest dokumenter, lest Dreieskjevås søknad. Punktum. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette var irrelevant. Buf lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.
Dette prinsippet er naturligvis heller ikke uproblematisk. Ideologisk ligger jeg nærmest Ole Brumms "ja takk, begge deler". men da er det viktig å få med Brumms fortsettelse: "men ikke for mye av noe". Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned når man det ris ideologiske kjepphester.
Arnfinn Fiskå i Kirkens Bymisjon har en meget presis beskrivelse av Bufferne:
"Dei har tydelegvis ikkje sett det problematiske i at det ikkje automatisk er samanfall mellom det som er meint og slik mottakaren forstår teksten. Ein skal ikkje ha arbeidd mykje med tekstar for å vita det, men i Bufdir hevar dei seg suverent over slik kunnskap. Dei les teksten slik alle fundamentalistar les, i trygg forvissing om at det ikkje er nokon avstand mellom teksten og eiga forståing av teksten".
For å gjøre en lang og trist historie kort: Buf synes styrt av ideologiske forutsetninger, og innbiller seg at virksomheten ikke er ideologi, bare fag og metode, høyt hevet over ideologi og meningsdannelse.
Skal barn med problemer settes ut på anbud? I praksis virker det slik. Men nei, sier Buf. Ikke anbud, men "konkurranse med forhandlinger, der kvalitet og ikke pris er hovedkriteriet". Jaha, men kvalitetsvurderingen lider altså av betydelige svakheter. Når institusjonene fyller kravene for godkjenning, og fylkesmannen ikke har noe å si på kvalitet, må ikke Buf sørge for at man bryter opp den enkelte unges trygghet og flytte dem rundt om i landet som annen ”pakkepost”.
Ordførere i Rogaland skriver et brev om situasjonen for barnevernet i fylket, om mangelen på langtidsplasser: "Det er noen områder i vårt samfunn som ikke egner seg for anbud, fordi de det gjelder er spesielt avhengig av kontinuitet, trygghet og kompetanse. Dette gjelder blant annet barnevern og ulike attføringstiltak. Disse brukerne trenger til enhver tid å vite at det tilbudet de har skal vare over tid".
Nå kan Dreieskjevå bli historie, det er svært vanskelig å holde på fagpersonalet i en institusjon uten kontrakt. Buf sier at man i løpet av våren vil utlyse en ny konkurranse for å dekke behovet, og det kan bli aktuelt å kjøpe plasser hos "private kommersielle aktører". Og da vil "kvaliteten" bli bedre???
Fredag besøkte barne- og likestillingsministeren Stavanger for å orientere seg om barnevernskrisen i Rogaland, som dreier seg om adskillig mer enn Dreieskjevå. Men Anniken Huitfeldt har begrenset makt i slike sammenhenger og ønsket åpenbart ikke å overprøve de vurderingene Bufdir har gjort. Det forstår jeg godt ut fra dagens system og rollefordeling fra dagens system forstå.
Denne saken er en av mange som reiser spørsmålet om hvor mye makt byråkratiet skal ha i forhold til de folkevalgte organer.
Mange tror at "den Herren gir et embete, den gir Han også forstand". Men det er ikke slik. ”Den Herren giver et Embede, den give Han også Forstand”. Siste halvpart er ønskende konjunktiv, i denne sammenheng et ønske om at Vårherre også utdeler en smule forstand blant annet til barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
og blitt bundet fast til vedtak,
Da synger de søtt i etatens fold
de vakreste ord de kjenner:
Ja,ja,ja,ja BUF, ja,ja,ja ETAT
Ja,ja,ja,ja,ja B-U-F, ja,ja,ETAT
Dette er en historie om Dreieskjevå, en tragedie med den statlige barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir) og Kirkens Bymisjon i hovedrollene, og statsråd Anniken Huitfeldt,lokale ordførere, politikere og fagfolk i biroller - og utsatt ungdom i taperrollen.
Om noen saker i samfunnet som ikke egner seg for New Managements anbudspraksis.
Om et skolesystem som er pålagt tilpasset undervisning, men der nye krav ikke er fulgt opp av resursser – slik vi ser det på mange andre områder. Vedlikehold og daglig drift er ikke så spennende som nye tanker, nye forsøk, nye vedtak, nye pressekonferanser.
Over til Sandnes (Norges 9.største by, omtrent like stor som Drammen, et bortimot ukjent faktum for ikke-rogalendinger). Dreieskjevå (dreieskiven) har vært en langtids barnevernsinstitusjon for ungdom 13- 20 år. For ungdom som har det vanskelig, som av ulike grunner ikke kan bo hjemme eller som ikke har fungert i fosterhjem og andre institusjoner. De har gjentatte oppbrudd knyttet til seg, de fleste har fungert dårlig i skolesystemet. Det siste skyldes nok at de ikke kan nyttiggjøre seg videregående opplæring fordi tilpasningen av undervisningen er for dårlig. Et par kontaktlærere på nesten 30 elever, som er standard på videregående skole, er for lite når så mange faller utenfor.
Tre av fire som har vært innom Dreieskjevå de siste 10 årene lever nå rimelig godt. Uten rusmisbruk, uten fengselsopphold eller opphold i psykiatriske institusjoner. På Dreieskjevå har de fått økt tro på seg selv, egne muligheter, egen verdi. Individuell behandling er prioritet, og de ansatte jobber kontinuerlig med egne fordommer, fordi de som kommer nødvendigvis føler seg i kamp med alle autoriteter.
Det er Kirkens Bymisjon som driver Dreieskjevå. Bufdir satte i høst i gang en lukket anbudskonkurranse for private ideelle organisasjoner om kjøp av plasser i barnevernsinstitusjoner. Den nye loven om offentlige anskaffelser gjorde det nødvendig med en slik konkurranse, mente departementet. Resultatet ble at alle institusjoner av denne typen i region Vest fikk beskjed om at de var for dyre, og Dreieskjevå fikk i tillegg beskjed om at kvaliteten ikke var god nok.
Hvordan Buf visste det? Hadde man vært på besøk, snakket med personale og ikke minst de unge som er der eller hadde vært der? Hva med de som hadde samarbeidet med institusjonen lokalt?
Nei. Buf hadde lest dokumenter, lest Dreieskjevås søknad. Punktum. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette var irrelevant. Buf lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.
Dette prinsippet er naturligvis heller ikke uproblematisk. Ideologisk ligger jeg nærmest Ole Brumms "ja takk, begge deler". men da er det viktig å få med Brumms fortsettelse: "men ikke for mye av noe". Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned når man det ris ideologiske kjepphester.
Arnfinn Fiskå i Kirkens Bymisjon har en meget presis beskrivelse av Bufferne:
"Dei har tydelegvis ikkje sett det problematiske i at det ikkje automatisk er samanfall mellom det som er meint og slik mottakaren forstår teksten. Ein skal ikkje ha arbeidd mykje med tekstar for å vita det, men i Bufdir hevar dei seg suverent over slik kunnskap. Dei les teksten slik alle fundamentalistar les, i trygg forvissing om at det ikkje er nokon avstand mellom teksten og eiga forståing av teksten".
For å gjøre en lang og trist historie kort: Buf synes styrt av ideologiske forutsetninger, og innbiller seg at virksomheten ikke er ideologi, bare fag og metode, høyt hevet over ideologi og meningsdannelse.
Skal barn med problemer settes ut på anbud? I praksis virker det slik. Men nei, sier Buf. Ikke anbud, men "konkurranse med forhandlinger, der kvalitet og ikke pris er hovedkriteriet". Jaha, men kvalitetsvurderingen lider altså av betydelige svakheter. Når institusjonene fyller kravene for godkjenning, og fylkesmannen ikke har noe å si på kvalitet, må ikke Buf sørge for at man bryter opp den enkelte unges trygghet og flytte dem rundt om i landet som annen ”pakkepost”.
Ordførere i Rogaland skriver et brev om situasjonen for barnevernet i fylket, om mangelen på langtidsplasser: "Det er noen områder i vårt samfunn som ikke egner seg for anbud, fordi de det gjelder er spesielt avhengig av kontinuitet, trygghet og kompetanse. Dette gjelder blant annet barnevern og ulike attføringstiltak. Disse brukerne trenger til enhver tid å vite at det tilbudet de har skal vare over tid".
Nå kan Dreieskjevå bli historie, det er svært vanskelig å holde på fagpersonalet i en institusjon uten kontrakt. Buf sier at man i løpet av våren vil utlyse en ny konkurranse for å dekke behovet, og det kan bli aktuelt å kjøpe plasser hos "private kommersielle aktører". Og da vil "kvaliteten" bli bedre???
Fredag besøkte barne- og likestillingsministeren Stavanger for å orientere seg om barnevernskrisen i Rogaland, som dreier seg om adskillig mer enn Dreieskjevå. Men Anniken Huitfeldt har begrenset makt i slike sammenhenger og ønsket åpenbart ikke å overprøve de vurderingene Bufdir har gjort. Det forstår jeg godt ut fra dagens system og rollefordeling fra dagens system forstå.
Denne saken er en av mange som reiser spørsmålet om hvor mye makt byråkratiet skal ha i forhold til de folkevalgte organer.
Mange tror at "den Herren gir et embete, den gir Han også forstand". Men det er ikke slik. ”Den Herren giver et Embede, den give Han også Forstand”. Siste halvpart er ønskende konjunktiv, i denne sammenheng et ønske om at Vårherre også utdeler en smule forstand blant annet til barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
torsdag 22. januar 2009
Unødvendig og uprinsipielt Kringkastingsråd
Trenger vi Kringkastingsrådet? Jeg mener nei. Hva skal allmennheten og NRKs ledelse med et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor behandler en klage over at RedaksjonEn valgte Ari Behn som gjest istedenfor to norske leger som var kommet hjem fra Gaza?
Dette spørsmålet har dessverre rådet drøftet samvittighetsfullt i dag. Var det et godt valg, fikk legene beskjed for sent om at de ikke var aktuelle til dette programmet men "bare" fikk være med i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen? Flere stilte seg noe undrende til at saken sto på kartet, men ifølge referatet manglet det likevel ikke på synspunkter. Konklusjonen var at rådet ”har full tillit til RedaksjonEn og til de valgene de tar”.
En slik behandlingen burde vi vært spart for. Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblik i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demontrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis alt dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle.
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om Ti i skuddet bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".
Alt dette er prinsipielt galt etter min oppfatning. Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks,engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og jeg kan forsikre at der ble det ikke satt av noe tid til å vurdere enkeltprogrammer eller ytringer om at "Viggo Johansen er en til tider noe arrogant og overfladisk debattleder" (sitat fra den aktuelle klage). Noe Kringkastingsråd er ikke nødvendig i denne sammenheng,og enda mindre når det gjelder konkrete programmer.
I den grad de har lyst og tid bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål,imøtegå kritikk. Men det viktige og riktige må være at Pressens Faglige Utvalg (PFU)tar seg av klager der noen føler seg forulempet, er utsatt for vinkling som gir et etter deres mening skjevt bilde av saksforholdet, der man mener at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv. Generelle klager på enkeltprogrammer eller prioriteringe og stoffvalg i bredere sammenheng, hører først og fremst hjemme i leserbrevspaltene eller i intervjuer hvis en redaksjon
synes det har tilstrekkelig bred interesse (eller i noen tabloide sammenhenger inneholder stoff av det mer pikante, private, oppslagsskapende slag).
En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkasgtingsrådet. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den. I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr f.ek.s at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å freemme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.
Min erfaring (vel vitende om at jeg ikke er en nøytral observatør) etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Koemmer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder så saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.
Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil,og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt,og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.
NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punkt om kildekritkk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling.
Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.
Dette spørsmålet har dessverre rådet drøftet samvittighetsfullt i dag. Var det et godt valg, fikk legene beskjed for sent om at de ikke var aktuelle til dette programmet men "bare" fikk være med i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen? Flere stilte seg noe undrende til at saken sto på kartet, men ifølge referatet manglet det likevel ikke på synspunkter. Konklusjonen var at rådet ”har full tillit til RedaksjonEn og til de valgene de tar”.
En slik behandlingen burde vi vært spart for. Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblik i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demontrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis alt dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle.
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om Ti i skuddet bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".
Alt dette er prinsipielt galt etter min oppfatning. Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks,engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og jeg kan forsikre at der ble det ikke satt av noe tid til å vurdere enkeltprogrammer eller ytringer om at "Viggo Johansen er en til tider noe arrogant og overfladisk debattleder" (sitat fra den aktuelle klage). Noe Kringkastingsråd er ikke nødvendig i denne sammenheng,og enda mindre når det gjelder konkrete programmer.
I den grad de har lyst og tid bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål,imøtegå kritikk. Men det viktige og riktige må være at Pressens Faglige Utvalg (PFU)tar seg av klager der noen føler seg forulempet, er utsatt for vinkling som gir et etter deres mening skjevt bilde av saksforholdet, der man mener at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv. Generelle klager på enkeltprogrammer eller prioriteringe og stoffvalg i bredere sammenheng, hører først og fremst hjemme i leserbrevspaltene eller i intervjuer hvis en redaksjon
synes det har tilstrekkelig bred interesse (eller i noen tabloide sammenhenger inneholder stoff av det mer pikante, private, oppslagsskapende slag).
En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkasgtingsrådet. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den. I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr f.ek.s at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å freemme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.
Min erfaring (vel vitende om at jeg ikke er en nøytral observatør) etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Koemmer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder så saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.
Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil,og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt,og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.
NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punkt om kildekritkk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling.
Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.
Vi trenger ikke Kringkastingsrådet
Trenger vi Kringkastingsrådet? Jeg mener nei. Hva skal allmennheten og NRKs ledelse med et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor behandler en klage over at RedaksjonEn valgte Ari Behn som gjest istedenfor to norske leger som var kommet hjem fra Gaza?
Dette spørsmålet har dessverre rådet drøftet samvittighetsfullt i dag. Var det et godt valg, fikk legene beskjed for sent om at de ikke var aktuelle til dette programmet men "bare" fikk være med i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen? Flere stilte seg noe undrende til at saken sto på kartet, men ifølge referatet manglet det likevel ikke på synspunkter. Konklusjonen var at rådet ”har full tillit til RedaksjonEn og til de valgene de tar”.
En slik behandlingen burde vi vært spart for. Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblik i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demontrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis alt dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle.
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om Ti i skuddet bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".
Alt dette er prinsipielt galt etter min oppfatning. Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks,engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og jeg kan forsikre at der ble det ikke satt av noe tid til å vurdere enkeltprogrammer eller ytringer om at "Viggo Johansen er en til tider noe arrogant og overfladisk debattleder" (sitat fra den aktuelle klage). Noe Kringkastingsråd er ikke nødvendig i denne sammenheng,og enda mindre når det gjelder konkrete programmer.
I den grad de har lyst og tid bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål,imøtegå kritikk. Men det viktige og riktige må være at Pressens Faglige Utvalg (PFU)tar seg av klager der noen føler seg forulempet, er utsatt for vinkling som gir et etter deres mening skjevt bilde av saksforholdet, der man mener at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv. Generelle klager på enkeltprogrammer eller prioriteringe og stoffvalg i bredere sammenheng, hører først og fremst hjemme i leserbrevspaltene eller i intervjuer hvis en redaksjon
synes det har tilstrekkelig bred interesse (eller i noen tabloide sammenhenger inneholder stoff av det mer pikante, private, oppslagsskapende slag).
En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkasgtingsrådet. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den. I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr f.ek.s at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å freemme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.
Min erfaring (vel vitende om at jeg ikke er en nøytral observatør) etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Koemmer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder så saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.
Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil,og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt,og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.
NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punkt om kildekritkk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling.
Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.
Dette spørsmålet har dessverre rådet drøftet samvittighetsfullt i dag. Var det et godt valg, fikk legene beskjed for sent om at de ikke var aktuelle til dette programmet men "bare" fikk være med i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen? Flere stilte seg noe undrende til at saken sto på kartet, men ifølge referatet manglet det likevel ikke på synspunkter. Konklusjonen var at rådet ”har full tillit til RedaksjonEn og til de valgene de tar”.
En slik behandlingen burde vi vært spart for. Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblik i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demontrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis alt dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle.
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om Ti i skuddet bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".
Alt dette er prinsipielt galt etter min oppfatning. Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks,engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og jeg kan forsikre at der ble det ikke satt av noe tid til å vurdere enkeltprogrammer eller ytringer om at "Viggo Johansen er en til tider noe arrogant og overfladisk debattleder" (sitat fra den aktuelle klage). Noe Kringkastingsråd er ikke nødvendig i denne sammenheng,og enda mindre når det gjelder konkrete programmer.
I den grad de har lyst og tid bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål,imøtegå kritikk. Men det viktige og riktige må være at Pressens Faglige Utvalg (PFU)tar seg av klager der noen føler seg forulempet, er utsatt for vinkling som gir et etter deres mening skjevt bilde av saksforholdet, der man mener at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv. Generelle klager på enkeltprogrammer eller prioriteringe og stoffvalg i bredere sammenheng, hører først og fremst hjemme i leserbrevspaltene eller i intervjuer hvis en redaksjon
synes det har tilstrekkelig bred interesse (eller i noen tabloide sammenhenger inneholder stoff av det mer pikante, private, oppslagsskapende slag).
En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkasgtingsrådet. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den. I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr f.ek.s at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å freemme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.
Min erfaring (vel vitende om at jeg ikke er en nøytral observatør) etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Koemmer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder så saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.
Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil,og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt,og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.
NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punkt om kildekritkk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling.
Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.
Fri og åpen religions- og kulturkritikk
"Vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk". Dette var en av konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen (1996-99. Regjeringen går en annen vei. Den vil fjerne blasfemiparagrafen, og i stedet la rasismeparagrafen utvides til å gjelde «angrep på religion eller livssyn, og den har skapt mange reaksjoner, senest blant forfattere og professorer i VG i dag.
Dette er ikke i kommisjonens ånd. Dessverre kan det se ut som det er i den retningen Regjeringen nå ønsker å gå. Det er i så fall sterkt beklagelig".
Jeg var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Da vi la frem vår innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo vi en opphevelse av blasfemiparagrafen:«Vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk.» Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. En av de grunnleggende tanker bak Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er at man må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker, enten det gjelder rasistiske eller blasfemiske ytringer. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.
Straffelovens paragraf 142, som er plassert i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige orden og fred, sier at det er straffbart i ord eller handling å forhåne eller på en krenkende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Utgangspunktet var en paragraf fra 1842 som skulle bidra til å gi staten autoritet, idet «statens offentlige religion» var et av fundamentene for staten. Etter Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» ble paragrafen i 1934 utvidet til å straffelegge utvist ringeakt for ethvert religionssamfunns trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Den paragrafen er senere ikke brukt. Vel 20 muslimske foreninger og meningheter stevnet i 1989 Aschehoug forlag og forlagsdirektør William Nygaard for brudd på paragrafen i anledning utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», men de trakk senere saken. Mange muslimer oppfatter det som blasfemisk å stille spørsmål ved profeten Muhammeds person.
Hvem definerer begrepet blasfemi? Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Enkelte vil endog oppfatte enhver negativ ytring overfor egen religion som blasfemisk, jamfør Rushdie-reaksjonene. Uansett kan en slik paragraf ikke håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet. jeg synesn også at gen.sekr. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har et poeng når hun sier man være helt sikre på at ikke legitim religionskritikk rammes. "Dette er svært viktig i disse tider da det er sterke religiøse, internasjonale krefter i sving for å beskytte religioner mot kritikk. Om blasfemiparagrafen oppheves, betyr det selvsagt ikke at begrepet blasfemi, gudsbespottelse, forsvinner.
Jeg er ikke for blasfemi. Det har med folkeskikk å gjøre, med respekt for andre menneskers følelser. Men et av problemene med dagens paragraf er etter min mening at den på en viss måte kan virke legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi, nok et argument for å kvitte seg med paragrafen. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.
Det er dessuten mulig at blasfemiparagrafen i seg selv fremmer forhånelser og blasfemi. Den provoserer enkelte, og fører til at noen går svært så langt i bruken av virkemidler og ordbruk for å tøye og sprenge det som oppfattes som grenser.
Noen håper kanskje også på den ekstra publisitet som en eventuell anmeldelse vil innebære. Typisk reaksjon i så måte er Ingvar Ambjørnsens uttalelse: Da jeg på nittitallet opplevde at mine bøker om Pelle og Proffen ble brent offentlig av en kristen lærer, måtte jeg nesten ta til tårene av ren og skjær takknemlighet. Intet gleder trolig Otto Jespersen mer enn hvis han kan oppnå blasfemi-anklager.
Jeg tror at de som i ulike sammenhenger protesterer mot det de oppfatter som blasfemiske ytringer, fremmer sin sak bedre ved å brukes åndens virkemidler enn å satse på paragrafer som er en levning fra en annen tid og et samfunn med en annen holdning til religionen.
Dette er ikke i kommisjonens ånd. Dessverre kan det se ut som det er i den retningen Regjeringen nå ønsker å gå. Det er i så fall sterkt beklagelig".
Jeg var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Da vi la frem vår innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo vi en opphevelse av blasfemiparagrafen:«Vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk.» Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. En av de grunnleggende tanker bak Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er at man må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker, enten det gjelder rasistiske eller blasfemiske ytringer. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.
Straffelovens paragraf 142, som er plassert i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige orden og fred, sier at det er straffbart i ord eller handling å forhåne eller på en krenkende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Utgangspunktet var en paragraf fra 1842 som skulle bidra til å gi staten autoritet, idet «statens offentlige religion» var et av fundamentene for staten. Etter Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» ble paragrafen i 1934 utvidet til å straffelegge utvist ringeakt for ethvert religionssamfunns trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Den paragrafen er senere ikke brukt. Vel 20 muslimske foreninger og meningheter stevnet i 1989 Aschehoug forlag og forlagsdirektør William Nygaard for brudd på paragrafen i anledning utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», men de trakk senere saken. Mange muslimer oppfatter det som blasfemisk å stille spørsmål ved profeten Muhammeds person.
Hvem definerer begrepet blasfemi? Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Enkelte vil endog oppfatte enhver negativ ytring overfor egen religion som blasfemisk, jamfør Rushdie-reaksjonene. Uansett kan en slik paragraf ikke håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet. jeg synesn også at gen.sekr. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har et poeng når hun sier man være helt sikre på at ikke legitim religionskritikk rammes. "Dette er svært viktig i disse tider da det er sterke religiøse, internasjonale krefter i sving for å beskytte religioner mot kritikk. Om blasfemiparagrafen oppheves, betyr det selvsagt ikke at begrepet blasfemi, gudsbespottelse, forsvinner.
Jeg er ikke for blasfemi. Det har med folkeskikk å gjøre, med respekt for andre menneskers følelser. Men et av problemene med dagens paragraf er etter min mening at den på en viss måte kan virke legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi, nok et argument for å kvitte seg med paragrafen. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.
Det er dessuten mulig at blasfemiparagrafen i seg selv fremmer forhånelser og blasfemi. Den provoserer enkelte, og fører til at noen går svært så langt i bruken av virkemidler og ordbruk for å tøye og sprenge det som oppfattes som grenser.
Noen håper kanskje også på den ekstra publisitet som en eventuell anmeldelse vil innebære. Typisk reaksjon i så måte er Ingvar Ambjørnsens uttalelse: Da jeg på nittitallet opplevde at mine bøker om Pelle og Proffen ble brent offentlig av en kristen lærer, måtte jeg nesten ta til tårene av ren og skjær takknemlighet. Intet gleder trolig Otto Jespersen mer enn hvis han kan oppnå blasfemi-anklager.
Jeg tror at de som i ulike sammenhenger protesterer mot det de oppfatter som blasfemiske ytringer, fremmer sin sak bedre ved å brukes åndens virkemidler enn å satse på paragrafer som er en levning fra en annen tid og et samfunn med en annen holdning til religionen.
onsdag 21. januar 2009
Strukturert DnB NOR-pinlighet
Hensikten med en bank burde ikke være å tjene penger, men å tjene samfunnet. For å gjøre det på best mulig måte må banken tjene penger. Men en bank er ikke lenger en bank, og stort er slett ikke alltid godt. Noen har ikke vært fornøyd med å være konstruktive samfunnsbyggere. De har vært mer opptatt av å tjene på kundene enn bare å tjene dem. De som før var kundens rådgivere, er blitt bankens selger.
Nå har storbanken DnB NOR fått en smekk av Bankklagenemnda for å ha solgt to lånefinansierte strukturerte spareprodukter ”i strid med god forretningsskikk”. Full seier til forbrukeren. Nullstilling av tap. Tilbakebetaling av tap: gebyrer, lånekostnader og så videre.
Strukturerte produkter. Det er som et ekko av blårussens nytale. Kort fortalt: Banken overtaler deg til å binde et beløp – helst størst mulig, naturligvis, ikke alltid tilpasset enker og faderløses økonomisk fremtidige situasjon. Du må binde deg i 2-7 år, går du ut før er ikke innskuddet garantert. Mange har tatt opp lån for å finansiere investeringen, enten ved å betale løpende renter og avdrag, eller ved å forskuddsbetale rentene.
Garanti, ja. Risikoen for tap har åpenbart ikke vært noe fremtredende element i aggressiv markedsføring. Den har i alle fall vært strukturert. Helt sikkert er det nemlig at banken har tjent. Det som er garantert er bare at du får pengene tilbake etter bindingstiden. Og da har du jo tapt en god del. Til forskjell fra banken, som har en provisjon på 2,7 – 5 pst og renteinntekter i tillegg om du har lånt innskuddsbeløpet.
Bankklagenemndas uttalelse gjelder bare de blant de i alt kanskje nærmere 150 000 som lot seg lokke av banksirenens sang, ”das hat eine wundersame, Gewaltige Melodei” som det heter i Loreley; sagaen om ”der Schiffer in kleinem Schiffe, ergreift es mit wildem Weh, er schaut nicht die Felsenriffe, er schaut nur hinauf in die Høh’ ” (med unnskyldning for både ord- og grammatikkfeil, det er 56 år siden lektor Gjendem fikk meg til å pugge eposet)
Grådighetsproduktene inneholdt store skjulte kostnader og høy risiko, de var så dårlige at ingen kunne regne med å tjene penger på dem. Derfor, sier Bankklagenemnda, de 14 milliarder kroner lånefinansierte opplegg (av i alt 38 milliarder satset på det strukturerte) må erstattes, med omkostninger i tillegg.
Jeg har ikke et snev av medlidelse med de profesjonelle investorene som beveget seg inn i denne strukturerte labyrinten. De vet hva det gjorde, de burde ta tapene og holde kjeft. Men amatørene, de som ikke skjønte, ikke forsto, loty seg lure av sleipe selgeres veltalende ordstrøm om fortjeneste og sikkerhet, de kan fortjener å holdes skadeløse.
Dog: Dette må være en kraftig advarsel mot å begi seg inn i ukjent økonomisk terreng uten kompass og tidligere erfaring. Og jeg tviler på at prinsippet kan brukes overfor ordførere og rådmenn i Terra-kommunene; de burde ha visst bedre enn å prøve å delta i den økonomien som premierer gamblere fremfor langsiktige investorer. Du skal ikke spille på kasino med fellesskapets penger.
Rosinen i den fordervede pølsa: - DnB NOR vil ikke følge Bankklagenemndas uttalelse.
Banken ”har et annet syn på forventet avkastning og omkostninger enn det Bankklagenemnda har kommet frem til”.
Dette er pinlig. Uten helomvending bør det bli konsekvenser for bankens ledelse. Og ikke en krone i eventuell ny pakke før banken gjør opp for seg, og gjerne kutter eller fryser lønnen til en ledelse som har handlet slik at DnB NORs omdømme har falt minst i takt med aksjekursene.
Og da bør det endog ikke nytte med SMS til statsministerens kontor.
Nå har storbanken DnB NOR fått en smekk av Bankklagenemnda for å ha solgt to lånefinansierte strukturerte spareprodukter ”i strid med god forretningsskikk”. Full seier til forbrukeren. Nullstilling av tap. Tilbakebetaling av tap: gebyrer, lånekostnader og så videre.
Strukturerte produkter. Det er som et ekko av blårussens nytale. Kort fortalt: Banken overtaler deg til å binde et beløp – helst størst mulig, naturligvis, ikke alltid tilpasset enker og faderløses økonomisk fremtidige situasjon. Du må binde deg i 2-7 år, går du ut før er ikke innskuddet garantert. Mange har tatt opp lån for å finansiere investeringen, enten ved å betale løpende renter og avdrag, eller ved å forskuddsbetale rentene.
Garanti, ja. Risikoen for tap har åpenbart ikke vært noe fremtredende element i aggressiv markedsføring. Den har i alle fall vært strukturert. Helt sikkert er det nemlig at banken har tjent. Det som er garantert er bare at du får pengene tilbake etter bindingstiden. Og da har du jo tapt en god del. Til forskjell fra banken, som har en provisjon på 2,7 – 5 pst og renteinntekter i tillegg om du har lånt innskuddsbeløpet.
Bankklagenemndas uttalelse gjelder bare de blant de i alt kanskje nærmere 150 000 som lot seg lokke av banksirenens sang, ”das hat eine wundersame, Gewaltige Melodei” som det heter i Loreley; sagaen om ”der Schiffer in kleinem Schiffe, ergreift es mit wildem Weh, er schaut nicht die Felsenriffe, er schaut nur hinauf in die Høh’ ” (med unnskyldning for både ord- og grammatikkfeil, det er 56 år siden lektor Gjendem fikk meg til å pugge eposet)
Grådighetsproduktene inneholdt store skjulte kostnader og høy risiko, de var så dårlige at ingen kunne regne med å tjene penger på dem. Derfor, sier Bankklagenemnda, de 14 milliarder kroner lånefinansierte opplegg (av i alt 38 milliarder satset på det strukturerte) må erstattes, med omkostninger i tillegg.
Jeg har ikke et snev av medlidelse med de profesjonelle investorene som beveget seg inn i denne strukturerte labyrinten. De vet hva det gjorde, de burde ta tapene og holde kjeft. Men amatørene, de som ikke skjønte, ikke forsto, loty seg lure av sleipe selgeres veltalende ordstrøm om fortjeneste og sikkerhet, de kan fortjener å holdes skadeløse.
Dog: Dette må være en kraftig advarsel mot å begi seg inn i ukjent økonomisk terreng uten kompass og tidligere erfaring. Og jeg tviler på at prinsippet kan brukes overfor ordførere og rådmenn i Terra-kommunene; de burde ha visst bedre enn å prøve å delta i den økonomien som premierer gamblere fremfor langsiktige investorer. Du skal ikke spille på kasino med fellesskapets penger.
Rosinen i den fordervede pølsa: - DnB NOR vil ikke følge Bankklagenemndas uttalelse.
Banken ”har et annet syn på forventet avkastning og omkostninger enn det Bankklagenemnda har kommet frem til”.
Dette er pinlig. Uten helomvending bør det bli konsekvenser for bankens ledelse. Og ikke en krone i eventuell ny pakke før banken gjør opp for seg, og gjerne kutter eller fryser lønnen til en ledelse som har handlet slik at DnB NORs omdømme har falt minst i takt med aksjekursene.
Og da bør det endog ikke nytte med SMS til statsministerens kontor.
mandag 19. januar 2009
Politiske spørsmålstegn
Frp vil ikke støtte noen regjering som de ikke er medlem av, sier Siv Jensen. Men hva vil partiet gjøre hvis de nåværende regjeringspartier ikke får flertall? Vil det heller ha en mindretallsregjering av Ap enn av H/V/KrF?
(Selv ensomheten har en stemme. Graham Greene)
For ikke å støte fra seg velgere messer Erna Solberg videre (”vi vil vente til valgresultater er klart før vi velger våre samarbeidspartnere”) om en mulig samling av de tre borgerlige partiene og Frp, enda hun vet at det ikke er aktuelt. Har ikke velgerne krav på å få vite - før valget - hvilket verdivalg Høyre vil ta?
(Det er valgene våre langt mer enn evnene, som forteller hvem vi virkelig er.
J. K. Rowling)
Vil Kristin Halvorsen holde sitt løfte fra 2005 om å gå av hvis det ikke er full barnehagedekning (selv med finurlige beregningsmetoder) innen valget? Og: Kan også asylsøkerbarn omfattes av ordningen?
(Kvinnens løfter skriver jeg i vann. Sofokles)
Hvordan er det med norsk våpenindustris leveranser til bombingen i Gaza? Kan det tenkes at de mer gravekyndige norske mediene vil bruke ressurser til å gå dette tema nærmere i kulehullene?
(Dobbeltmoral er bra. Mister man den ene, har man den andre igjen. Henrik Tikkanen)
Kan det tenkes at vi i valgkampen får oppleve en politiker som reiser seg opp fra skyttergravene og sier: ”Ja, jeg/vi tok feil”? Eller som roser et parti på andre siden av regjeringsstreken og sier: ”Det forslaget var konstruktivt”, eller ”det argumentet har jeg faktisk ikke tenkt på, det skal jeg sannelig ta meg med i en ny vurdering”?
(Selvtillit kommer ikke av det å bestandig ha rett, men det å ikke være redd for å ta feil. Peter T. McIntyre)
Vil stat og kommune bruke ressurser på å gjøre kjent den nye og strengere offentlighetsloven – og de konkrete virkninger den må få på håndteringen av dem i stat og kommune? Kan det tenkes at de åpenbare brudd som i dag skjer i denne forbindelse og ikke utløser noen som helst reaksjon, fører til en slappere holdning hos folk – (”Kan de, må også vi kunne”) – når det gjelder lovbrudd i andre saker?
(En politikers virksomhet står i omvendt forhold til hans orinsuippfasthet. Samuel Skaffer)
Vil en del redaktører begynne å ta sitt redaktøransvar på alvor når det gjelder de innlegg som er en anonym søppelstrøm av injurier og sterke personangrep, og som gjør det mindre fristende å delta med mer reflekterte bidrag?
(I California kaster de ikke søppelet - de lager fjernsynsserier av det.
Woody Allen)
Kan det tenkes at vi får valgdebattprogram i NRK og TV2 som er mer opptatt av politikkens innhold enn av det politisk spill? Som unngår poltiker- og kommentatorgjengangere? Som unngår de mer klovnepregede ytterpunkter og debattanter med sekretariatproduserte one-liners i dårligste skolevalgdebattstil? Som skaper muligheter for samtale, problembelysning uten stadig snakking-i-munnen-på-hverandre? Litt mer informasjon, litt mindre underholdning?
(En manns deømmekraft kan ikke være bedre enn den informasjon han baserer den på. Arthur Hays Sulzberger)
(Selv ensomheten har en stemme. Graham Greene)
For ikke å støte fra seg velgere messer Erna Solberg videre (”vi vil vente til valgresultater er klart før vi velger våre samarbeidspartnere”) om en mulig samling av de tre borgerlige partiene og Frp, enda hun vet at det ikke er aktuelt. Har ikke velgerne krav på å få vite - før valget - hvilket verdivalg Høyre vil ta?
(Det er valgene våre langt mer enn evnene, som forteller hvem vi virkelig er.
J. K. Rowling)
Vil Kristin Halvorsen holde sitt løfte fra 2005 om å gå av hvis det ikke er full barnehagedekning (selv med finurlige beregningsmetoder) innen valget? Og: Kan også asylsøkerbarn omfattes av ordningen?
(Kvinnens løfter skriver jeg i vann. Sofokles)
Hvordan er det med norsk våpenindustris leveranser til bombingen i Gaza? Kan det tenkes at de mer gravekyndige norske mediene vil bruke ressurser til å gå dette tema nærmere i kulehullene?
(Dobbeltmoral er bra. Mister man den ene, har man den andre igjen. Henrik Tikkanen)
Kan det tenkes at vi i valgkampen får oppleve en politiker som reiser seg opp fra skyttergravene og sier: ”Ja, jeg/vi tok feil”? Eller som roser et parti på andre siden av regjeringsstreken og sier: ”Det forslaget var konstruktivt”, eller ”det argumentet har jeg faktisk ikke tenkt på, det skal jeg sannelig ta meg med i en ny vurdering”?
(Selvtillit kommer ikke av det å bestandig ha rett, men det å ikke være redd for å ta feil. Peter T. McIntyre)
Vil stat og kommune bruke ressurser på å gjøre kjent den nye og strengere offentlighetsloven – og de konkrete virkninger den må få på håndteringen av dem i stat og kommune? Kan det tenkes at de åpenbare brudd som i dag skjer i denne forbindelse og ikke utløser noen som helst reaksjon, fører til en slappere holdning hos folk – (”Kan de, må også vi kunne”) – når det gjelder lovbrudd i andre saker?
(En politikers virksomhet står i omvendt forhold til hans orinsuippfasthet. Samuel Skaffer)
Vil en del redaktører begynne å ta sitt redaktøransvar på alvor når det gjelder de innlegg som er en anonym søppelstrøm av injurier og sterke personangrep, og som gjør det mindre fristende å delta med mer reflekterte bidrag?
(I California kaster de ikke søppelet - de lager fjernsynsserier av det.
Woody Allen)
Kan det tenkes at vi får valgdebattprogram i NRK og TV2 som er mer opptatt av politikkens innhold enn av det politisk spill? Som unngår poltiker- og kommentatorgjengangere? Som unngår de mer klovnepregede ytterpunkter og debattanter med sekretariatproduserte one-liners i dårligste skolevalgdebattstil? Som skaper muligheter for samtale, problembelysning uten stadig snakking-i-munnen-på-hverandre? Litt mer informasjon, litt mindre underholdning?
(En manns deømmekraft kan ikke være bedre enn den informasjon han baserer den på. Arthur Hays Sulzberger)
fredag 16. januar 2009
Fotballbigami, opprykksstøtte og tekstreklame
Dette skal handle om fotball, uprinsipielle politikere og uprinsipielle medier. Men først et spørsmål til meg selv: Hva er det med fotball? Hvorfor skal jeg kaste bort tiden med å skrive om fotball, jeg som ikke er sportsjournalist og ikke kan se at Drillos gummistøvler i reprise er en slags Lasarus-begivenhet?
Selvfølgelig fordi fotball engasjerer. Selv har jeg i tykt og tynt fulgt Tottenham Hotspurs – mellom de virkelige venner ”The Lilywhites” og ikke Spurs – siden 1951. Da vant laget sitt første ligamesterskap, en bragd gjentatt 10 år senere. Til topps åtte ganger i FA-cupen og fire i ligacupen, syv Charity Shield, en seier i europacupen for cupvinnere (1963) og to seire i UEFA-cupen. Senere har det dessverre vært så som så, og denne sesongen har det vært en Premier seigpining å følge de blå og hvite (hjemme) og helblå (borte) i kampen mot nedrykkingsdøden. Men jeg er ikke så gal som velgeren jeg krysset av i manntallet i 2007, han hadde fått offentlig godkjennelse på å forandre etternavnet til Tottenham Hotspurs!
Jeg har gledet meg med Jimmy Greaves, Glenn Hoddle, Steve Perryman, Teddy Sheringham, Pat Jennings og Robbie Keane. Og jeg gråt da Erik Thorstvedt for 19 år siden i går i sin debut hjemme mot Nottingham gjorde en grusom tabbe da han slapp inn et skudd fra Nigel Clough. Det gikk bedre siden, 173 kamper for laget fra Nord-London.
(Innimellom lurer jeg på om den egentlige grunnen til Tottenham-entusiasmen var at jeg som gutt hadde rødt hår og ble omtalt som ”rød i totten”. Jeg spilte litt fotball i oppveksten, på Olymps guttelag. En gang skrev avisen dette om min innsats: "Ytre venstre hadde en farlig fart, men det var også det eneste han hadde”).
Men naturligvis kan man ikke være fotballbigamist, og min første kjærlighet er evigvarende, den til hjembyens hvite og blå (der også) Molde Fotballklubb, MFK. I min oppvekst var det Langevåg, Clausenenga, Åndalsnes og nabobyenes AaFK og KFK som kom til Rivalbanen. Senere (fra 1974) har det vært 27 år i Eliteserien. Da jeg var i Oslo ble det ekspedisjoner til Drammen (Strømsgodset), Fredrikstad, Lillestrøm og andre fotballbyer. Mye glede, noe nedtur – det verste var kampen mot Moss da vi bare trengte uavgjort for å bli seriemestre, da vi hadde klart overtak spillemessig men tapte (hørt den før?) 2-0. Da var det mange som bedrev ord, men rekorden i så måte må vi nok gå til TV-sporten for å finne. Etter beskjeden om å spare 1,3 millioner kroner (det er noen år siden, ja) lot Kjell Kristian Rike følelsene slippe løs og uttalte til VG: ”Det er som å slå i hjel sine egne unger”.
De ekstatiske selvopplevde triumfer er naturligvis cupseirene mot Lyn (3-2 i 1994) og Lillestrm (4-2 i 2005). Men MFK-toppen var deltakelsen i Champions League i 1999 der både Real Madrid, Porto og Olympiakos besøkte Røkkeløkka (gave fra fiskeren og Bjørn Rune Gjelsten, byggesum 212 mill.kr i 1998). Ingen annen by med et så lite innbyggertall har hatt et lag på fotballens øverste-øverste trinn. Og jeg minner om at Ole Gunnar Solskjær ble solgt fra MFK til Manchester United, Åge Hareide til Manchester City og Kjetil Rekdal til Borussia Mønchengladbach.
Så til det som egentlig utløste dagens blogg. I går vedtok et enstemmig formannskap i Stavanger å gi å gi 500 000 kroner (dvs. Frp ville gi det dobbelte, som vanlig) i et ekstraordinært tilskudd til SIF (Stavanger Idrettsforening), som i år rykker opp i 1.divisjon. Dette forutatt at klubbens kreditorer viser velvilje når det gjelder å dekke gammel gjeld. Ordføreren argumenterte blant annet for bevilgningen med å si: ”Dette er laget som bærer byens navn”. Men det er det faktisk også ganske mange andre lag som gjør.
Jeg har i kulturstyret i Stavanger gått imot at SIF bør få et slikt tilskudd. Jeg ønsker SIF alt mulig godt og håper naturligvis at A-laget vil gjøre det godt. Men det kan ikke være en kommunal oppgave å belønne en klubb som har rykket opp en divisjon, kanskje først og fremst fordi den har brukt penger den ikke hadde til gode lønninger for spillerne, mange av dem hanket inn fra andre lokale lag. Jeg er dessuten noe tvilende til at tabellposisjonen utover året vil ha den store reklameverdien for byen. Og når politikerne understreker at dette er et engangsbeløp, og at tildelingen ikke skal skape presedens, må en nesten spørre om ikke andre lag som rykker opp i nest øverste serie i ulike idretter også må få engangstilskudd. (For ordens skyld: Jeg sitter i kulturstyret og stemte der imot bevilgningen).
Stavanger er i gang med en beundringsverdig ”tidenes idrettssatsing”. Men det er grunn til å spørre om den aktuelle bevilgning gir et riktig prioriteringssignal i en by der, for å sitere nyhetsredaktøren i Rogalands Avis,”mangelen og standarden på kommunale boliger, rustiltak og barnehjemsplasser er på et absolutt lavmål og er en skam”.
I denne bloggen har jeg bevisst brukt betegnelsene 1.divisjon og Eliteserien. Fotballforbundet har solgt seg til en statlig og en privat bedrift som begge har fått sine navn knyttet til våre to øverste serier. Men journalister bør ikke føle seg forpliktet av dette, kanskje kunne man med fordel ta mer på alvor Tekstreklameplakatens ord : ”Vær kritisk ved bruk av produkt- og firmanavn og lignende som er satt som navn på arrangementer, arrangementsteder eller tilsvarende. En eventuell bruk skal være journalistisk motivert”.
Selvfølgelig fordi fotball engasjerer. Selv har jeg i tykt og tynt fulgt Tottenham Hotspurs – mellom de virkelige venner ”The Lilywhites” og ikke Spurs – siden 1951. Da vant laget sitt første ligamesterskap, en bragd gjentatt 10 år senere. Til topps åtte ganger i FA-cupen og fire i ligacupen, syv Charity Shield, en seier i europacupen for cupvinnere (1963) og to seire i UEFA-cupen. Senere har det dessverre vært så som så, og denne sesongen har det vært en Premier seigpining å følge de blå og hvite (hjemme) og helblå (borte) i kampen mot nedrykkingsdøden. Men jeg er ikke så gal som velgeren jeg krysset av i manntallet i 2007, han hadde fått offentlig godkjennelse på å forandre etternavnet til Tottenham Hotspurs!
Jeg har gledet meg med Jimmy Greaves, Glenn Hoddle, Steve Perryman, Teddy Sheringham, Pat Jennings og Robbie Keane. Og jeg gråt da Erik Thorstvedt for 19 år siden i går i sin debut hjemme mot Nottingham gjorde en grusom tabbe da han slapp inn et skudd fra Nigel Clough. Det gikk bedre siden, 173 kamper for laget fra Nord-London.
(Innimellom lurer jeg på om den egentlige grunnen til Tottenham-entusiasmen var at jeg som gutt hadde rødt hår og ble omtalt som ”rød i totten”. Jeg spilte litt fotball i oppveksten, på Olymps guttelag. En gang skrev avisen dette om min innsats: "Ytre venstre hadde en farlig fart, men det var også det eneste han hadde”).
Men naturligvis kan man ikke være fotballbigamist, og min første kjærlighet er evigvarende, den til hjembyens hvite og blå (der også) Molde Fotballklubb, MFK. I min oppvekst var det Langevåg, Clausenenga, Åndalsnes og nabobyenes AaFK og KFK som kom til Rivalbanen. Senere (fra 1974) har det vært 27 år i Eliteserien. Da jeg var i Oslo ble det ekspedisjoner til Drammen (Strømsgodset), Fredrikstad, Lillestrøm og andre fotballbyer. Mye glede, noe nedtur – det verste var kampen mot Moss da vi bare trengte uavgjort for å bli seriemestre, da vi hadde klart overtak spillemessig men tapte (hørt den før?) 2-0. Da var det mange som bedrev ord, men rekorden i så måte må vi nok gå til TV-sporten for å finne. Etter beskjeden om å spare 1,3 millioner kroner (det er noen år siden, ja) lot Kjell Kristian Rike følelsene slippe løs og uttalte til VG: ”Det er som å slå i hjel sine egne unger”.
De ekstatiske selvopplevde triumfer er naturligvis cupseirene mot Lyn (3-2 i 1994) og Lillestrm (4-2 i 2005). Men MFK-toppen var deltakelsen i Champions League i 1999 der både Real Madrid, Porto og Olympiakos besøkte Røkkeløkka (gave fra fiskeren og Bjørn Rune Gjelsten, byggesum 212 mill.kr i 1998). Ingen annen by med et så lite innbyggertall har hatt et lag på fotballens øverste-øverste trinn. Og jeg minner om at Ole Gunnar Solskjær ble solgt fra MFK til Manchester United, Åge Hareide til Manchester City og Kjetil Rekdal til Borussia Mønchengladbach.
Så til det som egentlig utløste dagens blogg. I går vedtok et enstemmig formannskap i Stavanger å gi å gi 500 000 kroner (dvs. Frp ville gi det dobbelte, som vanlig) i et ekstraordinært tilskudd til SIF (Stavanger Idrettsforening), som i år rykker opp i 1.divisjon. Dette forutatt at klubbens kreditorer viser velvilje når det gjelder å dekke gammel gjeld. Ordføreren argumenterte blant annet for bevilgningen med å si: ”Dette er laget som bærer byens navn”. Men det er det faktisk også ganske mange andre lag som gjør.
Jeg har i kulturstyret i Stavanger gått imot at SIF bør få et slikt tilskudd. Jeg ønsker SIF alt mulig godt og håper naturligvis at A-laget vil gjøre det godt. Men det kan ikke være en kommunal oppgave å belønne en klubb som har rykket opp en divisjon, kanskje først og fremst fordi den har brukt penger den ikke hadde til gode lønninger for spillerne, mange av dem hanket inn fra andre lokale lag. Jeg er dessuten noe tvilende til at tabellposisjonen utover året vil ha den store reklameverdien for byen. Og når politikerne understreker at dette er et engangsbeløp, og at tildelingen ikke skal skape presedens, må en nesten spørre om ikke andre lag som rykker opp i nest øverste serie i ulike idretter også må få engangstilskudd. (For ordens skyld: Jeg sitter i kulturstyret og stemte der imot bevilgningen).
Stavanger er i gang med en beundringsverdig ”tidenes idrettssatsing”. Men det er grunn til å spørre om den aktuelle bevilgning gir et riktig prioriteringssignal i en by der, for å sitere nyhetsredaktøren i Rogalands Avis,”mangelen og standarden på kommunale boliger, rustiltak og barnehjemsplasser er på et absolutt lavmål og er en skam”.
I denne bloggen har jeg bevisst brukt betegnelsene 1.divisjon og Eliteserien. Fotballforbundet har solgt seg til en statlig og en privat bedrift som begge har fått sine navn knyttet til våre to øverste serier. Men journalister bør ikke føle seg forpliktet av dette, kanskje kunne man med fordel ta mer på alvor Tekstreklameplakatens ord : ”Vær kritisk ved bruk av produkt- og firmanavn og lignende som er satt som navn på arrangementer, arrangementsteder eller tilsvarende. En eventuell bruk skal være journalistisk motivert”.
torsdag 15. januar 2009
Biskoper, skilsmisse og konkurs
Er ikke biskoper lenger som de var?
Biskop Per Oskar Kjølaas (60) i Nord-Hålogaland skiller seg fra sin kone, kan Nordlys/VG fortelle i dag. "Jeg hadde aldri trodd at noe slikt skulle skje meg", sier han.
Aldri før har en norsk biskop tatt ut skilsmisse
Biskop Ernst Baasland i Stavanger ga midt i desember beskjed om at han ville fratre som biskop. Å oppdage sønnens svik, hans kones mange låneopptak og å se smerten hos långiverne,og en konkursbegjæringen som oppleves urettferdig, gjorde det "vanskelig å leve med som biskop… Belastningene det siste halve året har vært så store at jeg ikke ønsker at den nåværende situasjon skal fortsette".
Aldri før er en norsk biskop erklært personlig konkurs.
Biskopers privatliv er ikke bare privat. Det samme gjelder for politikere, både når de begår større eller mindre lovbrudd, og når de mottar pensjonsytelser de ikke har krav på, skjønt i det siste tilfelle er det ikke minst og fremst Stortinget som institusjon og Riksrevisjonen som har håndtert den aktuelle sak uhyggelig lemfeldig, som bør stå anklaget.
Forhold som angår embetsførsel og forholdet til lover og bestemmelser må bli kjent for offentligheten. En annen sak er at deler av media forlengst har sprengt alle grenser mellom det som bør være privat og det som bør ha offentlig interesse.
Kjølaas holder muligheten åpen for å gifte seg igjen, "det er en velsignelse å kunne begynne med blanke ark". Så har da også synet på skilsmisse og gjengifte endret seg sterkt i Den norske kirke de siste to generasjonene. Jeg husker godt at man lå 50-tallet kjente navnene på de ytterst få prestene som var skilt. Og helt frem til 70-årene kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er spørsmålet stort sett udramatisk, med unntak for tilfeller der det har vært utroskap i bildet.
Flere prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte, og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Stadig flere finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom.
Noen synes derfor at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet. Det sistnevnte synet får stadig større gjennomslagskraft.
Norge anno 2009 er samfunn der skilsmisse dessverre er blitt mer og mer vanlig. Mange gifter seg flere ganger, med store konsekvenser for barn og familie. Jeg er enig med Den norske kirkes Lærenemnd som fremholder at det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv.
Tolkningen av Bibelens ord har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.
I Danmark har det vært foreslått et eget skilsmisse-ritual. I forkant av denne seremonien skal paret gå til en rekke samtaler som resulterer i et avskjedsbrev. Dette avskjedsbrevet leses opp under ritualet som også inneholder tekstlesing fra Bibelen. Begrunnelsen for dette er at ritualet setter livet inn i en større sammenheng, hjelper også med å fjerne fokus fra små ødeleggende konflikter, og strider ikke mot ekteskapets løfte om å holde sammen "inntil døden skiller dere ad".
I Norge har man vært skeptisk til dette, fordi det kan oppfattes som en legitimering av skilsmissen. Kirken bør ikke gi etter for en utvikling der stadig flere skiller seg og som er svært uheldig for barna.
Biskop Olav Skjevesland har derimot luftet en interessant tanke om å tilby en skriftemålsordning før inngåelse av et nytt ekteskap. Etter samtaler med en prest, kunne den skilte ha avgitt et skriftemål som en del av forberedelsene til et nytt ekteskap. En slik ordning kunne i tydeligere grad ha ryddet opp i tidligere forhold.
Når det gjelder biskop Baaslands konkurs, er det ikke uten videre noe konkret bibelord som kan brukes. Lagmannsretten mener han har vært bevisst uaktsom, at han visste mer enn han selv sier at han visste. Andre jurister synes dette er et høyst diskutabelt utsagn, mener siden jeg er en av Baaslands nærmeste venner, skal jeg ikke prosedere hans sak bortsett fra et synspunkt om at både biskoper og deler av kristenfolket har vært nokså bleike i denne saken, og forøvrig slutter jeg meg heller til Vebjørn K. Selbekk,som skrev i DagenMagazinet:
"Det ville ha vært fullt mulig for Den norske kirke at Ernst Baasland hadde fortsatt i bispestolen.
For det er vår oppfatning at det biskopen gjorde i denne saken, er det de aller fleste fedre ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Som foreldre prøver man å strekke seg så langt som mulig for å hjelpe sine barn dersom de kommer i problemer. Det var det Ernst Baasland gjorde.
Så er helt klart at biskopen ikke hadde den oversikten han burde over de økonomiske forholdene. Men manglende styring over personlig økonomi er ikke kriminelt. Og det gjør heller ikke Baasland uegnet som biskop.
Vi mener også at biskopen har taklet saken meget godt etter at låneproblemene ble kjent tidlig på høsten. Han har stått frem på en ydmyk, åpen og troverdig måte som tjener både ham selv og den kirken han representer til ære.
Det vi er aller mest bekymret for i denne saken er den mulige signaleffekten. Vi er redd kirken i enda større grad skal bli oppfattet som en institusjon der det bare er rom for perfekte mennesker.
Da ville ingen av oss ha en sjanse.
Her hadde man kunnet synliggjøre noen av kirkens og den kristne tros viktigste verdier: Tilgivelse, nåde og sjansen til å gå videre. Den muligheten gikk dessverre i vasken.
Mer generelt: Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten. Kristen tro må ikke primært sees på som tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist – og evangelisk – innhold.
Kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilispørsmålet. For det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.
Kjølaas står, Baasland går.
Dersom etiske spørsmål bindes for tett til kirkens forkynnelse av evangeliet, står Kirken i fare for å gjøre evangeliet til lov, og dermed også å gjøre mennesker fremmede for hva som er det sentrale i kristen tro.
Kjølaas vil bli og Bassland ville blitt en bedre biskop etter dette. De har opplevd manges hverdag på en helt annen måte enn fra en beskyttet bispetilværelse, de har møtt motgang, de har vist at vi har alle vårt.
Biskop Per Oskar Kjølaas (60) i Nord-Hålogaland skiller seg fra sin kone, kan Nordlys/VG fortelle i dag. "Jeg hadde aldri trodd at noe slikt skulle skje meg", sier han.
Aldri før har en norsk biskop tatt ut skilsmisse
Biskop Ernst Baasland i Stavanger ga midt i desember beskjed om at han ville fratre som biskop. Å oppdage sønnens svik, hans kones mange låneopptak og å se smerten hos långiverne,og en konkursbegjæringen som oppleves urettferdig, gjorde det "vanskelig å leve med som biskop… Belastningene det siste halve året har vært så store at jeg ikke ønsker at den nåværende situasjon skal fortsette".
Aldri før er en norsk biskop erklært personlig konkurs.
Biskopers privatliv er ikke bare privat. Det samme gjelder for politikere, både når de begår større eller mindre lovbrudd, og når de mottar pensjonsytelser de ikke har krav på, skjønt i det siste tilfelle er det ikke minst og fremst Stortinget som institusjon og Riksrevisjonen som har håndtert den aktuelle sak uhyggelig lemfeldig, som bør stå anklaget.
Forhold som angår embetsførsel og forholdet til lover og bestemmelser må bli kjent for offentligheten. En annen sak er at deler av media forlengst har sprengt alle grenser mellom det som bør være privat og det som bør ha offentlig interesse.
Kjølaas holder muligheten åpen for å gifte seg igjen, "det er en velsignelse å kunne begynne med blanke ark". Så har da også synet på skilsmisse og gjengifte endret seg sterkt i Den norske kirke de siste to generasjonene. Jeg husker godt at man lå 50-tallet kjente navnene på de ytterst få prestene som var skilt. Og helt frem til 70-årene kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er spørsmålet stort sett udramatisk, med unntak for tilfeller der det har vært utroskap i bildet.
Flere prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte, og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Stadig flere finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom.
Noen synes derfor at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet. Det sistnevnte synet får stadig større gjennomslagskraft.
Norge anno 2009 er samfunn der skilsmisse dessverre er blitt mer og mer vanlig. Mange gifter seg flere ganger, med store konsekvenser for barn og familie. Jeg er enig med Den norske kirkes Lærenemnd som fremholder at det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv.
Tolkningen av Bibelens ord har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.
I Danmark har det vært foreslått et eget skilsmisse-ritual. I forkant av denne seremonien skal paret gå til en rekke samtaler som resulterer i et avskjedsbrev. Dette avskjedsbrevet leses opp under ritualet som også inneholder tekstlesing fra Bibelen. Begrunnelsen for dette er at ritualet setter livet inn i en større sammenheng, hjelper også med å fjerne fokus fra små ødeleggende konflikter, og strider ikke mot ekteskapets løfte om å holde sammen "inntil døden skiller dere ad".
I Norge har man vært skeptisk til dette, fordi det kan oppfattes som en legitimering av skilsmissen. Kirken bør ikke gi etter for en utvikling der stadig flere skiller seg og som er svært uheldig for barna.
Biskop Olav Skjevesland har derimot luftet en interessant tanke om å tilby en skriftemålsordning før inngåelse av et nytt ekteskap. Etter samtaler med en prest, kunne den skilte ha avgitt et skriftemål som en del av forberedelsene til et nytt ekteskap. En slik ordning kunne i tydeligere grad ha ryddet opp i tidligere forhold.
Når det gjelder biskop Baaslands konkurs, er det ikke uten videre noe konkret bibelord som kan brukes. Lagmannsretten mener han har vært bevisst uaktsom, at han visste mer enn han selv sier at han visste. Andre jurister synes dette er et høyst diskutabelt utsagn, mener siden jeg er en av Baaslands nærmeste venner, skal jeg ikke prosedere hans sak bortsett fra et synspunkt om at både biskoper og deler av kristenfolket har vært nokså bleike i denne saken, og forøvrig slutter jeg meg heller til Vebjørn K. Selbekk,som skrev i DagenMagazinet:
"Det ville ha vært fullt mulig for Den norske kirke at Ernst Baasland hadde fortsatt i bispestolen.
For det er vår oppfatning at det biskopen gjorde i denne saken, er det de aller fleste fedre ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Som foreldre prøver man å strekke seg så langt som mulig for å hjelpe sine barn dersom de kommer i problemer. Det var det Ernst Baasland gjorde.
Så er helt klart at biskopen ikke hadde den oversikten han burde over de økonomiske forholdene. Men manglende styring over personlig økonomi er ikke kriminelt. Og det gjør heller ikke Baasland uegnet som biskop.
Vi mener også at biskopen har taklet saken meget godt etter at låneproblemene ble kjent tidlig på høsten. Han har stått frem på en ydmyk, åpen og troverdig måte som tjener både ham selv og den kirken han representer til ære.
Det vi er aller mest bekymret for i denne saken er den mulige signaleffekten. Vi er redd kirken i enda større grad skal bli oppfattet som en institusjon der det bare er rom for perfekte mennesker.
Da ville ingen av oss ha en sjanse.
Her hadde man kunnet synliggjøre noen av kirkens og den kristne tros viktigste verdier: Tilgivelse, nåde og sjansen til å gå videre. Den muligheten gikk dessverre i vasken.
Mer generelt: Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten. Kristen tro må ikke primært sees på som tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist – og evangelisk – innhold.
Kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilispørsmålet. For det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.
Kjølaas står, Baasland går.
Dersom etiske spørsmål bindes for tett til kirkens forkynnelse av evangeliet, står Kirken i fare for å gjøre evangeliet til lov, og dermed også å gjøre mennesker fremmede for hva som er det sentrale i kristen tro.
Kjølaas vil bli og Bassland ville blitt en bedre biskop etter dette. De har opplevd manges hverdag på en helt annen måte enn fra en beskyttet bispetilværelse, de har møtt motgang, de har vist at vi har alle vårt.
onsdag 14. januar 2009
Om kommentatorer og nostalgi
Det blir en hard vår. Meningsmålingenes rullende fonn velter over oss og begraver oss i tall, opp og ned hver måned, i en jenka, der man åpner med å gå i en lang rekke, så går man først til høyre, deretter til venstre, så tar man et skritt frem, så etterfulgt av et tilbake.
Kommentatorene og politikerne spår, men velgerne rår.
Og den halvtår lange valginnspurten kan gi mange overraskelser. Det har skjedd rare ting før i norsk politikk. Jeg husker at jeg i valgkampen i 1965 skrev en valganalyse i Vårt Land og dristet meg til å antyde at NRK-kjendisen Halfdan Hegtun hadde en viss sjanse til å ta mandat i Akershus. Venstre i Akershus? Latteren runget, og irriterte KrF'ere tok kontakt med avisen for å meddele sin bestyrtelse over denne vettlause Venstre-propaganda som hadde fått slippe til. Men det var ikke den gangen at en forarget abonnent sa opp avisen, med følgende hilsen: "Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den".
Skråsikkerhet er farlig. Tenk bare på human-etikernes verdenskongress for noen år siden, der det allerede første dag ble hevdet at verdens farligste mennesker er de som er så skråsikre på sannheten. Ja, det var human-etikerne helt sikre på.
Tilbake til 1965. Den kaffedrikkende, godehistorierfraTotenfortellende og amerikansk valgkampinspirerte Hegtun demonstrerte at undernes tid ikke er forbi. Det var forøvrig han som laget den til alle tider aktuell fleipen om mannen og kona som begge stemte Venstre og følgelig sto langt fra hverandre politisk. Helge Seips slagord "Sett en tiger på Tinget" ble velvilligst oppfylt av Oslo-velgere, og valget fikk et utfall som gjorde at historiebokskriverne måtte korrigere sin 20 år gamle formulering som kunne gjentas i alle nyutgivelser av historiebøker for realskolen: "Norge er et demokrati og statsministeren heter Einar Gerhardsen" (Oscar Torps mellomspill tidlig på 50-tallet og John Lyngs lille trudelutt i Kings Bay-dur 28 dager høsten 1963 skjedde begge mellom to utgivelser. Et faktum på linje med at den amerikanske dollaren alltid sto i 7.15, måtte revideres).
Den gang var det bare en meningsmåling pr. måned, og den var så hemmelig at bare de politiske toppene kjente tallene og ingen journalister skrev om dem (iallfall ikke før....nå ja,vi kutte nostalgien der). I dag er det ni - minst - målinger pr.uke. Nesten alle partier kan finne et tall som gir uttrykk for håp om et bedre resultat til høsten enn i 2005. Og kommentatorene kan boltre seg i et antall usedvanlig velassorterte beveglser, der det sikreste er at det partiet som får en stor opp- eller nedgang i en måling den ene måneden, får en ned- eller oppgang den neste. Pål T. Jørgensen vil stille kloke spørsmål til Stein Kåre Kristiansen (begge Vårt Land-medarbeidere på 70-tallet. I NRK og TV2 vil det oppføres stadig nye varianter av "Gengangere", i hovedrollene Arne Strand (nok en VL-medarbeider fra steinalderen) fra Dagsavisen og Harald Stanghelle (han har bare vært i Dagen, men hans bror var i VL) fra Aftenposten (der sjefredaktør Hans Erik Matre er gammel VL-redaktør og hans i øyeblikket vikar Hilde Haugsgjerd fikk sin journalisthøyskolepraksis i Vårt Land fordi Aftenposten ikke turde ha henne på grunn av AKL (ml)-meningene sine. Unnskyld, det ble mye nostalgi likevel, det er en av oss selv skattet hovedbeskjeftigelse for gamle redaktører).
Det gjelder å holde hodet klart i tiden fremover og ikke bli forvirret av kommentatorer og politikere som definitivt ikke kommer til å skille klint og hvete. Rød-grønt flertall? Sp under sperregrensen? Har finanskrisen betydd at Frp mister grepet, eller har partiet bare gjort som toppidrettsutøverne: dratt til tynnere luft for å lufte sine høytsvevende fremtidsvyer og så komme fryktelig tilbake? Er Arbeiderpartiet for tidlig i form, har man skapt pakkeforventninger som har fått velgere og kommuner til å lage ønskelister som uansett kan skape mange skuffelser når papiret og den lyserøde sløyfen blir revet av 26.januar? Eller vil hurtigheten i oppslutning bare øke?
Vil kommentatorene stille spørsmål om ikke egentlig Per-Kristian Foss hadde vært en mer tiltrekkende statsministerkandidat for Høyre? Er SVs eldre ryttere i ferd med å ta kjepphestene ut av ideologistallen og svinge lansene mot Kristin Halvorsens mer sosialliberale og regjeringskåte trekk?
Vil Israel-fundamentalistene slå større sprekker i KrFs grunnfjell og samle seg rundt Moses Jensen i vandringen mot det lovede regjeringsland? Er Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten så fastbundet til "nei til Frp"-masten at de som synes regjeringsmakt er viktigere enn politikkens innhold, hopper overbord?
Jeg avstår fra parafraser over min tro på at enten får vi en mindretallsregjering av Ap (til stor glede for de av partiets velgere som da slipper å ergre seg over SV og Sp), eller noe mindre sannsynlig av H+V+KrF, hvis da Høyre får hodet opp av bekvemmelighetssanden og markerer den avstand til Frp som dagens aktuelle politikk beviser.
Og jeg slutter meg helt ut til statsminister Jens Stoltenberg når jeg leser Kjetil Løsets TV2-blogg:"Med et smil om munnen forsøkte Jens Stoltenberg å skjule begeistringen da jeg traff ham og ba om kommentarer til målingen. Han har åpenbart bestemt seg for å være avventende, svare at meningsmålinger svinger og verken tør eller vil juble."
Måtte statsministeren, i denne sammenhengen, få mange med seg.
Kommentatorene og politikerne spår, men velgerne rår.
Og den halvtår lange valginnspurten kan gi mange overraskelser. Det har skjedd rare ting før i norsk politikk. Jeg husker at jeg i valgkampen i 1965 skrev en valganalyse i Vårt Land og dristet meg til å antyde at NRK-kjendisen Halfdan Hegtun hadde en viss sjanse til å ta mandat i Akershus. Venstre i Akershus? Latteren runget, og irriterte KrF'ere tok kontakt med avisen for å meddele sin bestyrtelse over denne vettlause Venstre-propaganda som hadde fått slippe til. Men det var ikke den gangen at en forarget abonnent sa opp avisen, med følgende hilsen: "Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den".
Skråsikkerhet er farlig. Tenk bare på human-etikernes verdenskongress for noen år siden, der det allerede første dag ble hevdet at verdens farligste mennesker er de som er så skråsikre på sannheten. Ja, det var human-etikerne helt sikre på.
Tilbake til 1965. Den kaffedrikkende, godehistorierfraTotenfortellende og amerikansk valgkampinspirerte Hegtun demonstrerte at undernes tid ikke er forbi. Det var forøvrig han som laget den til alle tider aktuell fleipen om mannen og kona som begge stemte Venstre og følgelig sto langt fra hverandre politisk. Helge Seips slagord "Sett en tiger på Tinget" ble velvilligst oppfylt av Oslo-velgere, og valget fikk et utfall som gjorde at historiebokskriverne måtte korrigere sin 20 år gamle formulering som kunne gjentas i alle nyutgivelser av historiebøker for realskolen: "Norge er et demokrati og statsministeren heter Einar Gerhardsen" (Oscar Torps mellomspill tidlig på 50-tallet og John Lyngs lille trudelutt i Kings Bay-dur 28 dager høsten 1963 skjedde begge mellom to utgivelser. Et faktum på linje med at den amerikanske dollaren alltid sto i 7.15, måtte revideres).
Den gang var det bare en meningsmåling pr. måned, og den var så hemmelig at bare de politiske toppene kjente tallene og ingen journalister skrev om dem (iallfall ikke før....nå ja,vi kutte nostalgien der). I dag er det ni - minst - målinger pr.uke. Nesten alle partier kan finne et tall som gir uttrykk for håp om et bedre resultat til høsten enn i 2005. Og kommentatorene kan boltre seg i et antall usedvanlig velassorterte beveglser, der det sikreste er at det partiet som får en stor opp- eller nedgang i en måling den ene måneden, får en ned- eller oppgang den neste. Pål T. Jørgensen vil stille kloke spørsmål til Stein Kåre Kristiansen (begge Vårt Land-medarbeidere på 70-tallet. I NRK og TV2 vil det oppføres stadig nye varianter av "Gengangere", i hovedrollene Arne Strand (nok en VL-medarbeider fra steinalderen) fra Dagsavisen og Harald Stanghelle (han har bare vært i Dagen, men hans bror var i VL) fra Aftenposten (der sjefredaktør Hans Erik Matre er gammel VL-redaktør og hans i øyeblikket vikar Hilde Haugsgjerd fikk sin journalisthøyskolepraksis i Vårt Land fordi Aftenposten ikke turde ha henne på grunn av AKL (ml)-meningene sine. Unnskyld, det ble mye nostalgi likevel, det er en av oss selv skattet hovedbeskjeftigelse for gamle redaktører).
Det gjelder å holde hodet klart i tiden fremover og ikke bli forvirret av kommentatorer og politikere som definitivt ikke kommer til å skille klint og hvete. Rød-grønt flertall? Sp under sperregrensen? Har finanskrisen betydd at Frp mister grepet, eller har partiet bare gjort som toppidrettsutøverne: dratt til tynnere luft for å lufte sine høytsvevende fremtidsvyer og så komme fryktelig tilbake? Er Arbeiderpartiet for tidlig i form, har man skapt pakkeforventninger som har fått velgere og kommuner til å lage ønskelister som uansett kan skape mange skuffelser når papiret og den lyserøde sløyfen blir revet av 26.januar? Eller vil hurtigheten i oppslutning bare øke?
Vil kommentatorene stille spørsmål om ikke egentlig Per-Kristian Foss hadde vært en mer tiltrekkende statsministerkandidat for Høyre? Er SVs eldre ryttere i ferd med å ta kjepphestene ut av ideologistallen og svinge lansene mot Kristin Halvorsens mer sosialliberale og regjeringskåte trekk?
Vil Israel-fundamentalistene slå større sprekker i KrFs grunnfjell og samle seg rundt Moses Jensen i vandringen mot det lovede regjeringsland? Er Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten så fastbundet til "nei til Frp"-masten at de som synes regjeringsmakt er viktigere enn politikkens innhold, hopper overbord?
Jeg avstår fra parafraser over min tro på at enten får vi en mindretallsregjering av Ap (til stor glede for de av partiets velgere som da slipper å ergre seg over SV og Sp), eller noe mindre sannsynlig av H+V+KrF, hvis da Høyre får hodet opp av bekvemmelighetssanden og markerer den avstand til Frp som dagens aktuelle politikk beviser.
Og jeg slutter meg helt ut til statsminister Jens Stoltenberg når jeg leser Kjetil Løsets TV2-blogg:"Med et smil om munnen forsøkte Jens Stoltenberg å skjule begeistringen da jeg traff ham og ba om kommentarer til målingen. Han har åpenbart bestemt seg for å være avventende, svare at meningsmålinger svinger og verken tør eller vil juble."
Måtte statsministeren, i denne sammenhengen, få mange med seg.
tirsdag 13. januar 2009
Den store julereisen - svar
Oppdal. Matt. 25, 35. Sokneprest fra Sierra Leone. Dovrebanen (1921). Sau. VM i saueklipping (Bjerkreim).
Gildeskål (norrønt). Elias Blix (salmer på nynorsk, fra fattige kår til professor og statsråd). Bodø, Nordlandsbanen. Bodø-Glimt (bronse i år).
Vega. ”Himmelblå”. Unescos verdensarvliste. Nordenskjøld-ekspedisjonen gjennom nordostpassasjen (1878-79).
Sortland. Sarah Ferguson. Lars Saabye Christensen, ”Halvbroren”. Blå. Fiskeboller fra Vesteraalens Hermetikkfabrikk.
Trollfjorden. Hurtigruteskipet ”Trollfjord”, Kaare Espolin Johnson, ”Håkon Jarl”, Johan Bojer, ”Den siste viking”, Rein kirke i Rissa.
Lebesby. Gullskatt. Ålesund (bevarte plassen i eliteserien). Anton Johansen, Lebesbymannen. Kinnarodden er det nordligste punkt på det europeiske fastland.
Hull. Premier League. Sorte hull. Cordell Hull (1945).
Windsor. Peter Philips, dattersønn av britiske dronning Elizabeth. Prins Charles og Camilla Parker Bowles. (Konge)Huset Windsor, tidligere huset Sachsen-Coburg-Gotha. Slipsknuten Windsor.
Aidensfield (Goathland) ”Hearthbeat”, Buddy Holly, York(shire), Jorvik pub, begravelsesbyrå. Serien innspilt i Goathland med Galtvang stasjon.
Harlem. Harlem Globetrotters (basket), Spanish Harlem Orchestra, Harlem Gospel Choir. Gudmund (sosial og forsvar), Hanne (justis) og Gro(statsminister og miljø).
Route 66. Den store depresjonen, ”The Grapes of Wrath”, ”Get your Kicks”, “Når man blir 66”.
Mississippi. Britney Spears. Oprah Winfrey. Elvis Presley.
Detroit. T-Ford. ”Modern Times” med Charlie Chaplin. “Rock around the Clock” med Bill Hayley. Tromsø. Diana Ross (og The Supremes) Motown.
Grytviken på øya Sør-Georgia. Carl Anton Larsen. Hvalfangst. Ernest Henry Shackleton, Sydpolen (1909).
Malawi. Madonna, adopsjon, dokumentarfilmen ”I am because we are”.Hastings Banda. Malawisjøen.
Rwanda. Hutuer og tutsier. Filmen ”Hotel Rwanda.
Gambia. Jaysuma Saidy Ndure (10,06 på 100m, 19,89 på 200m).Senegal. Flyplassa bygger fore at romferge kan foreta Transoseansk Abort Landing i løpet av 20 sekunder 2-3 min. etter utskytning. Rootsfestival (Alex Hayley).
Sydney. Liv Ullmann, ”Sporvogn til begjær”, ”I remember mama”, ”Et dukkehjem”. Sydney Pollack, ”Out of Africa”, ”Tootsie”, Dustin Hoffman”. Ayers Rock/Uluru ( Uluru-Kata Tjuta National Park)i Australia. Monolitt- Hellig sted for aboriginer. På engelsk: The Olgas (mange hoder).
Samarkand. Odd Nordstoga, Amin Maalouf, morbærtre (tolleren i Bibelen), Titanic.
Mustang (eller Lo).Tilber Buddha, Nepal er hinduistisk. Bilen Mustang fra 1964, hesten Mustang.
Jemen. Shibam. Dronningen av Saba.
Golanhøydene. Drusere. Syria, Libanon, Jordan,Israel.
Armenia. Tyrkia, folkemord (uenighet om betegnelsen),år 301, Svartehavet og Kaspihavet. 27. Bilbao. Guggenheim-museet. Kurt Asle Arvesen, landeveissykling amatører. Lance Armstrong, Tour de France. Baskerland.
Weimar. Goethe Faust), Schiller (Maria Stuart), Bach (hoffkapellmester),Lisztr (Lohengrin). 1910-33, konstitusjonen vedtatt der.
Bayreuth. Richard Wagner. Opera. Lohengrin, Den flyvende hollender, Stefan Herheim, Parsifal. CSU.
Waterloo. Frankrike og England. Brussel. Abba vant Melodi Grand Prix.
Karelen. Frontkjempere. Kalevala.
Skara. Sigrid, Arn Magnusson. Væneren, Vætteren.
Ystad. Kurt Wallander (Henning Mankells bøker). Polen, Bornholm, (Finn) Rønne, første kvinnelige overvintring i Antarktis, Weddelhavets vestkyst.
Hvaler. Maria Blix i ”Hvaler”(TV2). Jens Stoltenberg (hytte). Sigurd Slembe. Bjørnstjerne Bjørnson. Henry Larsen.
Grini. Kjersti Grini, håndball. Lars Grini, verdensrekord i hopp, 150 m i Oberstdorf 1967, hoppet etter Bjørn Wirkola i Kollen i 1967.
Hurum. Saltkraftverk. Hovedflyplass. Leo Trotskij, Stalin.
Horten. ”O’Horten”, filmprisen ”Oscar” (Borg), riksrevisor Jørgen Kosmo, Olaf Tufte med dobbelt OL-gull (au).
Jomfruland. Hvitveis. ”Kristin Lavransdatter. Jomfru Maria.
Sør-Fron. Dale-Gudbrand, Olav den Hellige og Kolbein som knuste bildet av Tor. Anne Hov laget Gudbrandsdalosten i 1863 (tilsatte fløte).
Beitostølen. World Cup i langrenn. Radison SAS Resort. World Travel Award. Fjellmaraton. Erling Stordah, Ridderrennet, “Måke fortell”, “Piken i dalen”, ”Midnattsolens land”.
Jøssingfjord. Jøssing (opprinnelig lansert av NS om engelskvennlige nordmenn)-Norske kontrollører oppdaget ikke 300 britiske fanger om bord i ”Altmark” i februar 1940. ”Admiral Graaf Spee. 70 tonn bevegelig steinblokk. Søderberg-metoden.
Fædrelandsvennen
Søgne. Magne Haugland, ”Do svidjana – På gjensyn!”. Jørgen Rostrup, orientering. Laila Østrem, rumerere. Barnehage på Sangvikjordene, hengebro for tursti ved Stitjønn, Frank Thomassen, tyggegummi.
Vanse. Abraham Berge (brennevinsforbud og riksrett for ikke å ha informert Stortinget), Brooklyn Square (Square = kvadrat, ”lapskausaveny”). Mobil altertavle av Kjell Pahr-Iversen. Kjellvis.
Froland. Skogbrann. NM i akrobatflyging. Utdanning av trafikkflygere. Gullknapp.
Finsland. Jakob Sande, ”Fløytelåt”, ”Berrføtt i fjell og finne” (utmark). Finse 1222 m.o.h. Anne Holt (justisminister). Gaute Heivoll, Sørlandets Litteraturpris, Hege Storhaug (2007). Elgsafari.
Stavanger Aftenblad
Forsand. Nr.3 i SSB/Dagens Næringslivs kåring. Gunn Randi fra Songesand i satiriske ”Oppdrag Norge”. El-bil. Espedal-Frafjord. ”Lysefjorden er særlig fryktyinngytende”.
Jelsa. Tønnefabrikken. ”En himmel full av stjerner, taket i kirken. Stavangerske Dampskipsselskap. ”Skriv det på Jelsapresten”.
Orre. Gammel kirke. Friluftshuset. Alexander og Kitty Lange Kielland. Orrestranda. Grønnsaker. Karakterer i orden og oppførsel i 6. og 7.klasse.
Sola. Pia Tjelta (Kodenavn Hunter), Kathrine Sørland (Brudesalongen Agape) og Rita Eriksen (Tir n`a noir). Jentene på Flatholmen (1894).
Adresseavisen
Tiller. CO2-fangst. ”Nabotåget” til Østersund. Carl Frode Tiller, Nordisk Råds litteraturpris (2007), ”Kong Ler”. Henry Tiller, bokser, mellomvekt 1936. ”Deep Frost”, poplåter til USA.
Rostad. Ole Richter, norsk statsminister i Stockholm, selvmord. Bjørnstjerne Bjørnson, ”Paul Lange og Tora Parsberg”. Norsk Misjon blant Hjemløse, Kirkens Sosialtjeneste. Inderøy, Gullflyndra (rødspette). Trones i Verdal.
Gjørv gård. Karolinerne (1718). Inger Lise Gjørv, odelstingspresident. Inge Ryan og Øystein Djupedal. Hjorteoppdrett. Innherredssodd. Norsk Kulturarvs Olavsrosa.
Snåsa. Joralf Gjerstad. Minnesten for 17.mai fra 1837. Ole Rynning (”Amerika-boka”. Sørsamer. Jan Åge Tyldum. Orkideen marisko.
Holtålen. Killingdal gruber er Nord-Europas dypeste. Ap-styre siden 1907. Jon Østeng Hov. Leif Juster, Jens von Bustenskjold, Anders Bjørgaard.
Buvika. E 39. Møllearbeider skutt av streikebryter. Skottet i Buvika. Mølla.
Heimdal. Worlds Mind Sports i Beijing, bridge, Geir Helgemo. Kongefamilien i 1905. Guden Heimdall.
Bergens Tidende
Osterøy. Mons Mjelde, Kniksen-prisen. Austria Wien. Erland Hanstveit, sir Alex Ferguson, Manchester United. Automatisering, rasjonalisering og tett samarbeid ansatt/sjef. Benk, tusenårsgave som ble gitt bort.. ”Vikinger” av Atle Nielsen.
Eidfjord. Størst overskudd av unge kvinner i hele fylket. Lonely Planet. ”Heilagbrotet” i Simadal. Ragnhild Asoldotter (død 1310) . Måbødal-ulykken. Kurt Nielsens gitarformede hytte. Strikking.
Skjolden. Ludvig Wittgenstein, filosof, keiser Wilhelm. Jørgen Norheim, ”Adjutanten”, kandidat til Nordisk Littearturpris (2003). Urnes stavkirke. Mørkridsdalen, Fortundalen, Sognefjorden. ”Romantiske vegen”.
Ulvik. NM i motbakkeløp. Pallepadling. Olav H-Hauge. ”Spør vinden”, jubileumsforestillingen ”Kom ikkje med heile sanninga”. Robert Bly, Ambolt-prisen. Nils J. Lekve , siderreklame. Dag Østereng, bispedømme med ”homofil- liberale” prester.
Sotra. Skilpaddeegg. Den kristelige Menighet (Smiths Venner) leier Marsteinen Hotell og planlegger nytt konferansehotell. Dung-saken. Knut Tørum, Rosenborg 2006. Arne J. Nilsen, ordfører og forslagsstiller.
Gildeskål (norrønt). Elias Blix (salmer på nynorsk, fra fattige kår til professor og statsråd). Bodø, Nordlandsbanen. Bodø-Glimt (bronse i år).
Vega. ”Himmelblå”. Unescos verdensarvliste. Nordenskjøld-ekspedisjonen gjennom nordostpassasjen (1878-79).
Sortland. Sarah Ferguson. Lars Saabye Christensen, ”Halvbroren”. Blå. Fiskeboller fra Vesteraalens Hermetikkfabrikk.
Trollfjorden. Hurtigruteskipet ”Trollfjord”, Kaare Espolin Johnson, ”Håkon Jarl”, Johan Bojer, ”Den siste viking”, Rein kirke i Rissa.
Lebesby. Gullskatt. Ålesund (bevarte plassen i eliteserien). Anton Johansen, Lebesbymannen. Kinnarodden er det nordligste punkt på det europeiske fastland.
Hull. Premier League. Sorte hull. Cordell Hull (1945).
Windsor. Peter Philips, dattersønn av britiske dronning Elizabeth. Prins Charles og Camilla Parker Bowles. (Konge)Huset Windsor, tidligere huset Sachsen-Coburg-Gotha. Slipsknuten Windsor.
Aidensfield (Goathland) ”Hearthbeat”, Buddy Holly, York(shire), Jorvik pub, begravelsesbyrå. Serien innspilt i Goathland med Galtvang stasjon.
Harlem. Harlem Globetrotters (basket), Spanish Harlem Orchestra, Harlem Gospel Choir. Gudmund (sosial og forsvar), Hanne (justis) og Gro(statsminister og miljø).
Route 66. Den store depresjonen, ”The Grapes of Wrath”, ”Get your Kicks”, “Når man blir 66”.
Mississippi. Britney Spears. Oprah Winfrey. Elvis Presley.
Detroit. T-Ford. ”Modern Times” med Charlie Chaplin. “Rock around the Clock” med Bill Hayley. Tromsø. Diana Ross (og The Supremes) Motown.
Grytviken på øya Sør-Georgia. Carl Anton Larsen. Hvalfangst. Ernest Henry Shackleton, Sydpolen (1909).
Malawi. Madonna, adopsjon, dokumentarfilmen ”I am because we are”.Hastings Banda. Malawisjøen.
Rwanda. Hutuer og tutsier. Filmen ”Hotel Rwanda.
Gambia. Jaysuma Saidy Ndure (10,06 på 100m, 19,89 på 200m).Senegal. Flyplassa bygger fore at romferge kan foreta Transoseansk Abort Landing i løpet av 20 sekunder 2-3 min. etter utskytning. Rootsfestival (Alex Hayley).
Sydney. Liv Ullmann, ”Sporvogn til begjær”, ”I remember mama”, ”Et dukkehjem”. Sydney Pollack, ”Out of Africa”, ”Tootsie”, Dustin Hoffman”. Ayers Rock/Uluru ( Uluru-Kata Tjuta National Park)i Australia. Monolitt- Hellig sted for aboriginer. På engelsk: The Olgas (mange hoder).
Samarkand. Odd Nordstoga, Amin Maalouf, morbærtre (tolleren i Bibelen), Titanic.
Mustang (eller Lo).Tilber Buddha, Nepal er hinduistisk. Bilen Mustang fra 1964, hesten Mustang.
Jemen. Shibam. Dronningen av Saba.
Golanhøydene. Drusere. Syria, Libanon, Jordan,Israel.
Armenia. Tyrkia, folkemord (uenighet om betegnelsen),år 301, Svartehavet og Kaspihavet. 27. Bilbao. Guggenheim-museet. Kurt Asle Arvesen, landeveissykling amatører. Lance Armstrong, Tour de France. Baskerland.
Weimar. Goethe Faust), Schiller (Maria Stuart), Bach (hoffkapellmester),Lisztr (Lohengrin). 1910-33, konstitusjonen vedtatt der.
Bayreuth. Richard Wagner. Opera. Lohengrin, Den flyvende hollender, Stefan Herheim, Parsifal. CSU.
Waterloo. Frankrike og England. Brussel. Abba vant Melodi Grand Prix.
Karelen. Frontkjempere. Kalevala.
Skara. Sigrid, Arn Magnusson. Væneren, Vætteren.
Ystad. Kurt Wallander (Henning Mankells bøker). Polen, Bornholm, (Finn) Rønne, første kvinnelige overvintring i Antarktis, Weddelhavets vestkyst.
Hvaler. Maria Blix i ”Hvaler”(TV2). Jens Stoltenberg (hytte). Sigurd Slembe. Bjørnstjerne Bjørnson. Henry Larsen.
Grini. Kjersti Grini, håndball. Lars Grini, verdensrekord i hopp, 150 m i Oberstdorf 1967, hoppet etter Bjørn Wirkola i Kollen i 1967.
Hurum. Saltkraftverk. Hovedflyplass. Leo Trotskij, Stalin.
Horten. ”O’Horten”, filmprisen ”Oscar” (Borg), riksrevisor Jørgen Kosmo, Olaf Tufte med dobbelt OL-gull (au).
Jomfruland. Hvitveis. ”Kristin Lavransdatter. Jomfru Maria.
Sør-Fron. Dale-Gudbrand, Olav den Hellige og Kolbein som knuste bildet av Tor. Anne Hov laget Gudbrandsdalosten i 1863 (tilsatte fløte).
Beitostølen. World Cup i langrenn. Radison SAS Resort. World Travel Award. Fjellmaraton. Erling Stordah, Ridderrennet, “Måke fortell”, “Piken i dalen”, ”Midnattsolens land”.
Jøssingfjord. Jøssing (opprinnelig lansert av NS om engelskvennlige nordmenn)-Norske kontrollører oppdaget ikke 300 britiske fanger om bord i ”Altmark” i februar 1940. ”Admiral Graaf Spee. 70 tonn bevegelig steinblokk. Søderberg-metoden.
Fædrelandsvennen
Søgne. Magne Haugland, ”Do svidjana – På gjensyn!”. Jørgen Rostrup, orientering. Laila Østrem, rumerere. Barnehage på Sangvikjordene, hengebro for tursti ved Stitjønn, Frank Thomassen, tyggegummi.
Vanse. Abraham Berge (brennevinsforbud og riksrett for ikke å ha informert Stortinget), Brooklyn Square (Square = kvadrat, ”lapskausaveny”). Mobil altertavle av Kjell Pahr-Iversen. Kjellvis.
Froland. Skogbrann. NM i akrobatflyging. Utdanning av trafikkflygere. Gullknapp.
Finsland. Jakob Sande, ”Fløytelåt”, ”Berrføtt i fjell og finne” (utmark). Finse 1222 m.o.h. Anne Holt (justisminister). Gaute Heivoll, Sørlandets Litteraturpris, Hege Storhaug (2007). Elgsafari.
Stavanger Aftenblad
Forsand. Nr.3 i SSB/Dagens Næringslivs kåring. Gunn Randi fra Songesand i satiriske ”Oppdrag Norge”. El-bil. Espedal-Frafjord. ”Lysefjorden er særlig fryktyinngytende”.
Jelsa. Tønnefabrikken. ”En himmel full av stjerner, taket i kirken. Stavangerske Dampskipsselskap. ”Skriv det på Jelsapresten”.
Orre. Gammel kirke. Friluftshuset. Alexander og Kitty Lange Kielland. Orrestranda. Grønnsaker. Karakterer i orden og oppførsel i 6. og 7.klasse.
Sola. Pia Tjelta (Kodenavn Hunter), Kathrine Sørland (Brudesalongen Agape) og Rita Eriksen (Tir n`a noir). Jentene på Flatholmen (1894).
Adresseavisen
Tiller. CO2-fangst. ”Nabotåget” til Østersund. Carl Frode Tiller, Nordisk Råds litteraturpris (2007), ”Kong Ler”. Henry Tiller, bokser, mellomvekt 1936. ”Deep Frost”, poplåter til USA.
Rostad. Ole Richter, norsk statsminister i Stockholm, selvmord. Bjørnstjerne Bjørnson, ”Paul Lange og Tora Parsberg”. Norsk Misjon blant Hjemløse, Kirkens Sosialtjeneste. Inderøy, Gullflyndra (rødspette). Trones i Verdal.
Gjørv gård. Karolinerne (1718). Inger Lise Gjørv, odelstingspresident. Inge Ryan og Øystein Djupedal. Hjorteoppdrett. Innherredssodd. Norsk Kulturarvs Olavsrosa.
Snåsa. Joralf Gjerstad. Minnesten for 17.mai fra 1837. Ole Rynning (”Amerika-boka”. Sørsamer. Jan Åge Tyldum. Orkideen marisko.
Holtålen. Killingdal gruber er Nord-Europas dypeste. Ap-styre siden 1907. Jon Østeng Hov. Leif Juster, Jens von Bustenskjold, Anders Bjørgaard.
Buvika. E 39. Møllearbeider skutt av streikebryter. Skottet i Buvika. Mølla.
Heimdal. Worlds Mind Sports i Beijing, bridge, Geir Helgemo. Kongefamilien i 1905. Guden Heimdall.
Bergens Tidende
Osterøy. Mons Mjelde, Kniksen-prisen. Austria Wien. Erland Hanstveit, sir Alex Ferguson, Manchester United. Automatisering, rasjonalisering og tett samarbeid ansatt/sjef. Benk, tusenårsgave som ble gitt bort.. ”Vikinger” av Atle Nielsen.
Eidfjord. Størst overskudd av unge kvinner i hele fylket. Lonely Planet. ”Heilagbrotet” i Simadal. Ragnhild Asoldotter (død 1310) . Måbødal-ulykken. Kurt Nielsens gitarformede hytte. Strikking.
Skjolden. Ludvig Wittgenstein, filosof, keiser Wilhelm. Jørgen Norheim, ”Adjutanten”, kandidat til Nordisk Littearturpris (2003). Urnes stavkirke. Mørkridsdalen, Fortundalen, Sognefjorden. ”Romantiske vegen”.
Ulvik. NM i motbakkeløp. Pallepadling. Olav H-Hauge. ”Spør vinden”, jubileumsforestillingen ”Kom ikkje med heile sanninga”. Robert Bly, Ambolt-prisen. Nils J. Lekve , siderreklame. Dag Østereng, bispedømme med ”homofil- liberale” prester.
Sotra. Skilpaddeegg. Den kristelige Menighet (Smiths Venner) leier Marsteinen Hotell og planlegger nytt konferansehotell. Dung-saken. Knut Tørum, Rosenborg 2006. Arne J. Nilsen, ordfører og forslagsstiller.
fredag 2. januar 2009
Oppgjør med alkoholpolitikk
Hurra for Jonas Gahr Støre!
I dagens VG tar han et beinhardt oppgjør med deler av norsk alkoholpolitikk. Utenriksministeren mener det må ”fokuseres mye tydeligere på alkoholens rolle og problem i det moderne norske samfunn”. Han ”krever handling for å motvirke helgefylla.Alkoholbruken i ung alder er en vesentlig, men også undervurdert, del av rusdebatten”.
Selv har Gahr Støre nulltoleranse for alkohol til hans barn er 17-18 år, og han er strengere mot sine egne sønner enn hans egne foreldre var.
Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre øker tilgjengeligheten på alkohol i et misforstått og kostbart forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill
De minst restriksjonsglade politikerne - vi finner flest av dem i Høyre og Fremskrittspartiet - samler seg gjerne om trylleformularet «mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få politikere villige til å ta konsekvensene av det vi vet: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Skal ungdom ha mulighet for å foreta reelle valg omkring rus og rusmidler, er de avhengige av gode rollemodeller. De viktigste rollemodellene ungdom har, er foreldre eller de nærmeste foresatte
Vi hører stadig oftere at politikere ikke godtar at alkohol er et samfunnsproblem, «det er et individproblem». Eller som en tidligere Høyre-leder sa det: ”I iveren etter å begrense alkoholforbruket i samfunnet vil man innskrenke vanlige folks frihet til å skaffe seg alkohol”. Det er en grunn analyse. Hvorfor ikke like godt slenge på noe om ”friheten til å skaffe seg narkotika” - et rusmiddel som er et mindre samfunnsproblem enn alkohol.
Det er politisk korrekt å være imot narkotika-bruk, mens alkoholen strømmer stadig friere. Et lyspunkt - omtrent det eneste - har i det siste vært enkelte kommuners vilje til å redusere åpningstidene for alkjoholskjenking.
Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder. 96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.
Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.
Man roper på opplysning, men er ikke like villig til å ta konsekvensene av påvisninger av typen: Jo lettere tilgang til alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, desto større samfunnsproblemer.
Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og feige politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.
Forsøk i skolen viser at det nytter å ta opp skadevirkningene ved alkoholforbruket. Enda mer gagn i den moraliserende grensesetting vil det være om elevenes foreldre trekkes inn. Desto sterkere moralnettet er i en befolkning, jo færre sosiale problemer blir det i et samfunn. Derfor bør både oppdragelsen i hjemmene og pedagogikken i skolen styrke verdifellesskapet i strid med den nye ideologien om verdinøytral pedagogikk.
De minst restriksjonsglade politikerne samler seg gjerne om trylleformularet «Mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få villige til å ta konsekvensene av det vi vet. Nils Kjær har sagt at alkohol er en subtil væske, som siver gjennom det snedigste nett av lovparagrafer. Det er ingen dum observasjon, men må ikke hindre at politikerne tar ansvar. Mener de noe med at de ønsker å bekjempe voldsbruken i dagens Norge, må de gjøre noe konkret for å redusere tilgjengeligheten av alkohol. Kortere skjenketid og salgstid er et godt virkemiddel for å dempe voldsbruk.
Jeg ønsker meg flere verdiorienterte politikere som er villige til å erkjenne problemene og så gå til handling. Gahr Støre - hva kan du få dine kolleger i regjeringen med på? Kan vi kanskje begynne med å få vekk den totalt inkonsekvense ordningen med tax-free alkohol, parfyme, sjokolade og hva dte enn måtte være?
I dagens VG tar han et beinhardt oppgjør med deler av norsk alkoholpolitikk. Utenriksministeren mener det må ”fokuseres mye tydeligere på alkoholens rolle og problem i det moderne norske samfunn”. Han ”krever handling for å motvirke helgefylla.Alkoholbruken i ung alder er en vesentlig, men også undervurdert, del av rusdebatten”.
Selv har Gahr Støre nulltoleranse for alkohol til hans barn er 17-18 år, og han er strengere mot sine egne sønner enn hans egne foreldre var.
Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre øker tilgjengeligheten på alkohol i et misforstått og kostbart forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill
De minst restriksjonsglade politikerne - vi finner flest av dem i Høyre og Fremskrittspartiet - samler seg gjerne om trylleformularet «mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få politikere villige til å ta konsekvensene av det vi vet: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Skal ungdom ha mulighet for å foreta reelle valg omkring rus og rusmidler, er de avhengige av gode rollemodeller. De viktigste rollemodellene ungdom har, er foreldre eller de nærmeste foresatte
Vi hører stadig oftere at politikere ikke godtar at alkohol er et samfunnsproblem, «det er et individproblem». Eller som en tidligere Høyre-leder sa det: ”I iveren etter å begrense alkoholforbruket i samfunnet vil man innskrenke vanlige folks frihet til å skaffe seg alkohol”. Det er en grunn analyse. Hvorfor ikke like godt slenge på noe om ”friheten til å skaffe seg narkotika” - et rusmiddel som er et mindre samfunnsproblem enn alkohol.
Det er politisk korrekt å være imot narkotika-bruk, mens alkoholen strømmer stadig friere. Et lyspunkt - omtrent det eneste - har i det siste vært enkelte kommuners vilje til å redusere åpningstidene for alkjoholskjenking.
Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder. 96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.
Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.
Man roper på opplysning, men er ikke like villig til å ta konsekvensene av påvisninger av typen: Jo lettere tilgang til alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, desto større samfunnsproblemer.
Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og feige politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.
Forsøk i skolen viser at det nytter å ta opp skadevirkningene ved alkoholforbruket. Enda mer gagn i den moraliserende grensesetting vil det være om elevenes foreldre trekkes inn. Desto sterkere moralnettet er i en befolkning, jo færre sosiale problemer blir det i et samfunn. Derfor bør både oppdragelsen i hjemmene og pedagogikken i skolen styrke verdifellesskapet i strid med den nye ideologien om verdinøytral pedagogikk.
De minst restriksjonsglade politikerne samler seg gjerne om trylleformularet «Mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få villige til å ta konsekvensene av det vi vet. Nils Kjær har sagt at alkohol er en subtil væske, som siver gjennom det snedigste nett av lovparagrafer. Det er ingen dum observasjon, men må ikke hindre at politikerne tar ansvar. Mener de noe med at de ønsker å bekjempe voldsbruken i dagens Norge, må de gjøre noe konkret for å redusere tilgjengeligheten av alkohol. Kortere skjenketid og salgstid er et godt virkemiddel for å dempe voldsbruk.
Jeg ønsker meg flere verdiorienterte politikere som er villige til å erkjenne problemene og så gå til handling. Gahr Støre - hva kan du få dine kolleger i regjeringen med på? Kan vi kanskje begynne med å få vekk den totalt inkonsekvense ordningen med tax-free alkohol, parfyme, sjokolade og hva dte enn måtte være?
torsdag 1. januar 2009
Utfordringer i 2009
Nyttår er blikk bakover – til året som var. Hvordan brukte vi dagene, hva lærte vi, hva kan vi gjøre bedre i 2009? Og det er visjoner fremover, om å ”rette opp att feila frå i går”, om å skape et bedre samfunn.
I skrivende stund har jeg hørt to taler, to gode taler som hver i sine ulike sammenhenger satte oss inn i et større bilde. På nasjonalt plan: Kong Harald. Han talte godt – bedre enn noen gang jeg har hørt ham ved nyttår – om menneskerettigheter og om at dersom vi erkjente at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. Om at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge – i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige. Og om at vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar.
I olje- og kulturbyen Stavanger snakket ordfører Leif Johan Sevland naturligvis om de lokale utfordringer i året som ligger foran. I en by som er privilegert i forhold til de fleste lokalsamfunn i Norge, maktet han også å løfte blikket og satte vår norske velstand inn i det globale perspektiv der 1,4 milliarder mennesker tjener under 10 kroner dagen.
Den kristne humanist og fredskjempen Albert Schweitzer som fikk Nobels fredspris i 953. Han ble gravlagt ved sitt kjære Lambarene i 1965 og fikk en gravstøtte med følgende skrift:
"Søk og se om det ikke er et sted i verden der du kan investere din medmenneskelighet”.
Dette er en oppfordring som er mer aktuell enn noensinne. I dag er vi kalt til dette i møte med mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og med den himmelropende utrettferdighet andre steder. Den ekstreme fattigdom i deler av verden er i dag er vår tids største utfordring, det mest presserende verdispørsmål sammen med miljøutfordringen.
Fattigdomsbekjempelse er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det også selvsagt, men ikke bare. Det er en tendens til, på dette felt som på mange andre, at man tror man kan kjøpe seg ut av problemene ved stadig større bevilgninger. Men de fattige, som i tillegg til sin fattigdom har et stort panorama av andre problemer, får det ikke uten videre bedre ved å få mer penger mellom hendene. Det dreier seg om også om arbeid, nye livsvaner, kompetanse til å bo, ta ansvar for eget liv og ikke minst: Komme inn i sosiale nettverk der en kjenner seg trygg og ønsket.
Norge tar i mot både flyktninger og innvandrere. Ikke så mange som et av verdens Ikke så mange som et av verdens rikeste land burde være forpliktet til å gjøre. Men i hvilken grad følger vi opp de som kommer ved å hjelpe dem til å bli integrert i våre lokalsamfunn?
Og når det gjelde verdens fattigdom: Et tilbakeblikk på vår egen historie viser at Norge nettopp fikk sjansen til utvikling ved å få selge de produktene hvor vi hadde komparative fortrinn. Som mange utviklingsland i dag var Norge den gang et fattig land, men rikt på naturressurser. Store skoger, mineraler i berggrunnen og rike fiskeforekomster utenfor vår langstrakte kyst la grunnen for vår eksport og vår vekst.
Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker. Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder. U-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.
Norge burde være moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning.
En av de store utfordringer i årene fremover må være aktivt å motarbeide stadig sterkere tendenser til at et nytt verdimål tvinger seg på: økonomi som mål for de verdifulle liv, som utfordring for fellesverdiene. Sammenhengen mellom arbeid og formue er i vår spekulasjonsøkonomi ikke lenger så synlig som før. Kanskje kan finanskrisen endre på dette, men sant å si er jeg redd for at når kurvene svinger oppover igjen, har vi glemt Vinjes ord om at penger er ”storkna mannasveitte”.
På 60-tallet ble jeg i min hjemby Molde kjent med banksjef Tor Moursund, senere sjef i Christiania Bank & Kredittkasse. Han understreket alltid at Romsdals Fellesbank var en samfunnsinstitusjon, med en sosial oppgave i samfunnet. Terje Vareberg i SR Bank her i Stavanger står for den samme forankring. Men slike holdninger synes helt fraværende når vi opplever hvordan provisjoner, opsjoner og fallskjermer har bredt seg, og hvordan utnyttelsen av ”enker og faderløse” gjennom aggressivt og uetisk salg av tvilsomme bankprodukter har ført til store tap for enkeltpersoner som er blitt lurt.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk.
Et godt nytt år kan det bli dersom vi tar kongens sluttappell på alvor. I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer. Sammen bygger vi Norge. Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre. Sammen skal vi kunne leve som hele,feilbarlige mennesker i et raust Norge.
I skrivende stund har jeg hørt to taler, to gode taler som hver i sine ulike sammenhenger satte oss inn i et større bilde. På nasjonalt plan: Kong Harald. Han talte godt – bedre enn noen gang jeg har hørt ham ved nyttår – om menneskerettigheter og om at dersom vi erkjente at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. Om at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge – i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige. Og om at vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar.
I olje- og kulturbyen Stavanger snakket ordfører Leif Johan Sevland naturligvis om de lokale utfordringer i året som ligger foran. I en by som er privilegert i forhold til de fleste lokalsamfunn i Norge, maktet han også å løfte blikket og satte vår norske velstand inn i det globale perspektiv der 1,4 milliarder mennesker tjener under 10 kroner dagen.
Den kristne humanist og fredskjempen Albert Schweitzer som fikk Nobels fredspris i 953. Han ble gravlagt ved sitt kjære Lambarene i 1965 og fikk en gravstøtte med følgende skrift:
"Søk og se om det ikke er et sted i verden der du kan investere din medmenneskelighet”.
Dette er en oppfordring som er mer aktuell enn noensinne. I dag er vi kalt til dette i møte med mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og med den himmelropende utrettferdighet andre steder. Den ekstreme fattigdom i deler av verden er i dag er vår tids største utfordring, det mest presserende verdispørsmål sammen med miljøutfordringen.
Fattigdomsbekjempelse er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det også selvsagt, men ikke bare. Det er en tendens til, på dette felt som på mange andre, at man tror man kan kjøpe seg ut av problemene ved stadig større bevilgninger. Men de fattige, som i tillegg til sin fattigdom har et stort panorama av andre problemer, får det ikke uten videre bedre ved å få mer penger mellom hendene. Det dreier seg om også om arbeid, nye livsvaner, kompetanse til å bo, ta ansvar for eget liv og ikke minst: Komme inn i sosiale nettverk der en kjenner seg trygg og ønsket.
Norge tar i mot både flyktninger og innvandrere. Ikke så mange som et av verdens Ikke så mange som et av verdens rikeste land burde være forpliktet til å gjøre. Men i hvilken grad følger vi opp de som kommer ved å hjelpe dem til å bli integrert i våre lokalsamfunn?
Og når det gjelde verdens fattigdom: Et tilbakeblikk på vår egen historie viser at Norge nettopp fikk sjansen til utvikling ved å få selge de produktene hvor vi hadde komparative fortrinn. Som mange utviklingsland i dag var Norge den gang et fattig land, men rikt på naturressurser. Store skoger, mineraler i berggrunnen og rike fiskeforekomster utenfor vår langstrakte kyst la grunnen for vår eksport og vår vekst.
Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker. Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder. U-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.
Norge burde være moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning.
En av de store utfordringer i årene fremover må være aktivt å motarbeide stadig sterkere tendenser til at et nytt verdimål tvinger seg på: økonomi som mål for de verdifulle liv, som utfordring for fellesverdiene. Sammenhengen mellom arbeid og formue er i vår spekulasjonsøkonomi ikke lenger så synlig som før. Kanskje kan finanskrisen endre på dette, men sant å si er jeg redd for at når kurvene svinger oppover igjen, har vi glemt Vinjes ord om at penger er ”storkna mannasveitte”.
På 60-tallet ble jeg i min hjemby Molde kjent med banksjef Tor Moursund, senere sjef i Christiania Bank & Kredittkasse. Han understreket alltid at Romsdals Fellesbank var en samfunnsinstitusjon, med en sosial oppgave i samfunnet. Terje Vareberg i SR Bank her i Stavanger står for den samme forankring. Men slike holdninger synes helt fraværende når vi opplever hvordan provisjoner, opsjoner og fallskjermer har bredt seg, og hvordan utnyttelsen av ”enker og faderløse” gjennom aggressivt og uetisk salg av tvilsomme bankprodukter har ført til store tap for enkeltpersoner som er blitt lurt.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk.
Et godt nytt år kan det bli dersom vi tar kongens sluttappell på alvor. I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer. Sammen bygger vi Norge. Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre. Sammen skal vi kunne leve som hele,feilbarlige mennesker i et raust Norge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
