Barnevern, anbud, ideologi og "kvalitet"

Når Anniken har møtt sine BUF'fe troll,
og blitt bundet fast til vedtak,
Da synger de søtt i etatens fold
de vakreste ord de kjenner:
Ja,ja,ja,ja BUF, ja,ja,ja ETAT
Ja,ja,ja,ja,ja B-U-F, ja,ja,ETAT

Dette er en historie om Dreieskjevå, en tragedie med den statlige barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir) og Kirkens Bymisjon i hovedrollene, og statsråd Anniken Huitfeldt,lokale ordførere, politikere og fagfolk i biroller - og utsatt ungdom i taperrollen.
Om noen saker i samfunnet som ikke egner seg for New Managements anbudspraksis.
Om et skolesystem som er pålagt tilpasset undervisning, men der nye krav ikke er fulgt opp av resursser – slik vi ser det på mange andre områder. Vedlikehold og daglig drift er ikke så spennende som nye tanker, nye forsøk, nye vedtak, nye pressekonferanser.

Over til Sandnes (Norges 9.største by, omtrent like stor som Drammen, et bortimot ukjent faktum for ikke-rogalendinger). Dreieskjevå (dreieskiven) har vært en langtids barnevernsinstitusjon for ungdom 13- 20 år. For ungdom som har det vanskelig, som av ulike grunner ikke kan bo hjemme eller som ikke har fungert i fosterhjem og andre institusjoner. De har gjentatte oppbrudd knyttet til seg, de fleste har fungert dårlig i skolesystemet. Det siste skyldes nok at de ikke kan nyttiggjøre seg videregående opplæring fordi tilpasningen av undervisningen er for dårlig. Et par kontaktlærere på nesten 30 elever, som er standard på videregående skole, er for lite når så mange faller utenfor.

Tre av fire som har vært innom Dreieskjevå de siste 10 årene lever nå rimelig godt. Uten rusmisbruk, uten fengselsopphold eller opphold i psykiatriske institusjoner. På Dreieskjevå har de fått økt tro på seg selv, egne muligheter, egen verdi. Individuell behandling er prioritet, og de ansatte jobber kontinuerlig med egne fordommer, fordi de som kommer nødvendigvis føler seg i kamp med alle autoriteter.

Det er Kirkens Bymisjon som driver Dreieskjevå. Bufdir satte i høst i gang en lukket anbudskonkurranse for private ideelle organisasjoner om kjøp av plasser i barnevernsinstitusjoner. Den nye loven om offentlige anskaffelser gjorde det nødvendig med en slik konkurranse, mente departementet. Resultatet ble at alle institusjoner av denne typen i region Vest fikk beskjed om at de var for dyre, og Dreieskjevå fikk i tillegg beskjed om at kvaliteten ikke var god nok.
Hvordan Buf visste det? Hadde man vært på besøk, snakket med personale og ikke minst de unge som er der eller hadde vært der? Hva med de som hadde samarbeidet med institusjonen lokalt?

Nei. Buf hadde lest dokumenter, lest Dreieskjevås søknad. Punktum. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette var irrelevant. Buf lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Dette prinsippet er naturligvis heller ikke uproblematisk. Ideologisk ligger jeg nærmest Ole Brumms "ja takk, begge deler". men da er det viktig å få med Brumms fortsettelse: "men ikke for mye av noe". Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned når man det ris ideologiske kjepphester.

Arnfinn Fiskå i Kirkens Bymisjon har en meget presis beskrivelse av Bufferne:
"Dei har tydelegvis ikkje sett det problematiske i at det ikkje automatisk er samanfall mellom det som er meint og slik mottakaren forstår teksten. Ein skal ikkje ha arbeidd mykje med tekstar for å vita det, men i Bufdir hevar dei seg suverent over slik kunnskap. Dei les teksten slik alle fundamentalistar les, i trygg forvissing om at det ikkje er nokon avstand mellom teksten og eiga forståing av teksten".

For å gjøre en lang og trist historie kort: Buf synes styrt av ideologiske forutsetninger, og innbiller seg at virksomheten ikke er ideologi, bare fag og metode, høyt hevet over ideologi og meningsdannelse.

Skal barn med problemer settes ut på anbud? I praksis virker det slik. Men nei, sier Buf. Ikke anbud, men "konkurranse med forhandlinger, der kvalitet og ikke pris er hovedkriteriet". Jaha, men kvalitetsvurderingen lider altså av betydelige svakheter. Når institusjonene fyller kravene for godkjenning, og fylkesmannen ikke har noe å si på kvalitet, må ikke Buf sørge for at man bryter opp den enkelte unges trygghet og flytte dem rundt om i landet som annen ”pakkepost”.
Ordførere i Rogaland skriver et brev om situasjonen for barnevernet i fylket, om mangelen på langtidsplasser: "Det er noen områder i vårt samfunn som ikke egner seg for anbud, fordi de det gjelder er spesielt avhengig av kontinuitet, trygghet og kompetanse. Dette gjelder blant annet barnevern og ulike attføringstiltak. Disse brukerne trenger til enhver tid å vite at det tilbudet de har skal vare over tid".

Nå kan Dreieskjevå bli historie, det er svært vanskelig å holde på fagpersonalet i en institusjon uten kontrakt. Buf sier at man i løpet av våren vil utlyse en ny konkurranse for å dekke behovet, og det kan bli aktuelt å kjøpe plasser hos "private kommersielle aktører". Og da vil "kvaliteten" bli bedre???

Fredag besøkte barne- og likestillingsministeren Stavanger for å orientere seg om barnevernskrisen i Rogaland, som dreier seg om adskillig mer enn Dreieskjevå. Men Anniken Huitfeldt har begrenset makt i slike sammenhenger og ønsket åpenbart ikke å overprøve de vurderingene Bufdir har gjort. Det forstår jeg godt ut fra dagens system og rollefordeling fra dagens system forstå.
Denne saken er en av mange som reiser spørsmålet om hvor mye makt byråkratiet skal ha i forhold til de folkevalgte organer.

Mange tror at "den Herren gir et embete, den gir Han også forstand". Men det er ikke slik. ”Den Herren giver et Embede, den give Han også Forstand”. Siste halvpart er ønskende konjunktiv, i denne sammenheng et ønske om at Vårherre også utdeler en smule forstand blant annet til barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.