torsdag 22. januar 2009

Unødvendig og uprinsipielt Kringkastingsråd

Trenger vi Kringkastingsrådet? Jeg mener nei. Hva skal allmennheten og NRKs ledelse med et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor behandler en klage over at RedaksjonEn valgte Ari Behn som gjest istedenfor to norske leger som var kommet hjem fra Gaza?

Dette spørsmålet har dessverre rådet drøftet samvittighetsfullt i dag. Var det et godt valg, fikk legene beskjed for sent om at de ikke var aktuelle til dette programmet men "bare" fikk være med i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen? Flere stilte seg noe undrende til at saken sto på kartet, men ifølge referatet manglet det likevel ikke på synspunkter. Konklusjonen var at rådet ”har full tillit til RedaksjonEn og til de valgene de tar”.

En slik behandlingen burde vi vært spart for. Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblik i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demontrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag.

NRK-ledelsen registrerer naturligvis alt dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle.
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om Ti i skuddet bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.

Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".

Alt dette er prinsipielt galt etter min oppfatning. Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks,engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og jeg kan forsikre at der ble det ikke satt av noe tid til å vurdere enkeltprogrammer eller ytringer om at "Viggo Johansen er en til tider noe arrogant og overfladisk debattleder" (sitat fra den aktuelle klage). Noe Kringkastingsråd er ikke nødvendig i denne sammenheng,og enda mindre når det gjelder konkrete programmer.

I den grad de har lyst og tid bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål,imøtegå kritikk. Men det viktige og riktige må være at Pressens Faglige Utvalg (PFU)tar seg av klager der noen føler seg forulempet, er utsatt for vinkling som gir et etter deres mening skjevt bilde av saksforholdet, der man mener at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv. Generelle klager på enkeltprogrammer eller prioriteringe og stoffvalg i bredere sammenheng, hører først og fremst hjemme i leserbrevspaltene eller i intervjuer hvis en redaksjon
synes det har tilstrekkelig bred interesse (eller i noen tabloide sammenhenger inneholder stoff av det mer pikante, private, oppslagsskapende slag).

En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkasgtingsrådet. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den. I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr f.ek.s at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å freemme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.

Min erfaring (vel vitende om at jeg ikke er en nøytral observatør) etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Koemmer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder så saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.

Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil,og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt,og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.

NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punkt om kildekritkk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling.

Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar