Fotballbigami, opprykksstøtte og tekstreklame

Dette skal handle om fotball, uprinsipielle politikere og uprinsipielle medier. Men først et spørsmål til meg selv: Hva er det med fotball? Hvorfor skal jeg kaste bort tiden med å skrive om fotball, jeg som ikke er sportsjournalist og ikke kan se at Drillos gummistøvler i reprise er en slags Lasarus-begivenhet?
Selvfølgelig fordi fotball engasjerer. Selv har jeg i tykt og tynt fulgt Tottenham Hotspurs – mellom de virkelige venner ”The Lilywhites” og ikke Spurs – siden 1951. Da vant laget sitt første ligamesterskap, en bragd gjentatt 10 år senere. Til topps åtte ganger i FA-cupen og fire i ligacupen, syv Charity Shield, en seier i europacupen for cupvinnere (1963) og to seire i UEFA-cupen. Senere har det dessverre vært så som så, og denne sesongen har det vært en Premier seigpining å følge de blå og hvite (hjemme) og helblå (borte) i kampen mot nedrykkingsdøden. Men jeg er ikke så gal som velgeren jeg krysset av i manntallet i 2007, han hadde fått offentlig godkjennelse på å forandre etternavnet til Tottenham Hotspurs!

Jeg har gledet meg med Jimmy Greaves, Glenn Hoddle, Steve Perryman, Teddy Sheringham, Pat Jennings og Robbie Keane. Og jeg gråt da Erik Thorstvedt for 19 år siden i går i sin debut hjemme mot Nottingham gjorde en grusom tabbe da han slapp inn et skudd fra Nigel Clough. Det gikk bedre siden, 173 kamper for laget fra Nord-London.
(Innimellom lurer jeg på om den egentlige grunnen til Tottenham-entusiasmen var at jeg som gutt hadde rødt hår og ble omtalt som ”rød i totten”. Jeg spilte litt fotball i oppveksten, på Olymps guttelag. En gang skrev avisen dette om min innsats: "Ytre venstre hadde en farlig fart, men det var også det eneste han hadde”).

Men naturligvis kan man ikke være fotballbigamist, og min første kjærlighet er evigvarende, den til hjembyens hvite og blå (der også) Molde Fotballklubb, MFK. I min oppvekst var det Langevåg, Clausenenga, Åndalsnes og nabobyenes AaFK og KFK som kom til Rivalbanen. Senere (fra 1974) har det vært 27 år i Eliteserien. Da jeg var i Oslo ble det ekspedisjoner til Drammen (Strømsgodset), Fredrikstad, Lillestrøm og andre fotballbyer. Mye glede, noe nedtur – det verste var kampen mot Moss da vi bare trengte uavgjort for å bli seriemestre, da vi hadde klart overtak spillemessig men tapte (hørt den før?) 2-0. Da var det mange som bedrev ord, men rekorden i så måte må vi nok gå til TV-sporten for å finne. Etter beskjeden om å spare 1,3 millioner kroner (det er noen år siden, ja) lot Kjell Kristian Rike følelsene slippe løs og uttalte til VG: ”Det er som å slå i hjel sine egne unger”.

De ekstatiske selvopplevde triumfer er naturligvis cupseirene mot Lyn (3-2 i 1994) og Lillestrm (4-2 i 2005). Men MFK-toppen var deltakelsen i Champions League i 1999 der både Real Madrid, Porto og Olympiakos besøkte Røkkeløkka (gave fra fiskeren og Bjørn Rune Gjelsten, byggesum 212 mill.kr i 1998). Ingen annen by med et så lite innbyggertall har hatt et lag på fotballens øverste-øverste trinn. Og jeg minner om at Ole Gunnar Solskjær ble solgt fra MFK til Manchester United, Åge Hareide til Manchester City og Kjetil Rekdal til Borussia Mønchengladbach.

Så til det som egentlig utløste dagens blogg. I går vedtok et enstemmig formannskap i Stavanger å gi å gi 500 000 kroner (dvs. Frp ville gi det dobbelte, som vanlig) i et ekstraordinært tilskudd til SIF (Stavanger Idrettsforening), som i år rykker opp i 1.divisjon. Dette forutatt at klubbens kreditorer viser velvilje når det gjelder å dekke gammel gjeld. Ordføreren argumenterte blant annet for bevilgningen med å si: ”Dette er laget som bærer byens navn”. Men det er det faktisk også ganske mange andre lag som gjør.
Jeg har i kulturstyret i Stavanger gått imot at SIF bør få et slikt tilskudd. Jeg ønsker SIF alt mulig godt og håper naturligvis at A-laget vil gjøre det godt. Men det kan ikke være en kommunal oppgave å belønne en klubb som har rykket opp en divisjon, kanskje først og fremst fordi den har brukt penger den ikke hadde til gode lønninger for spillerne, mange av dem hanket inn fra andre lokale lag. Jeg er dessuten noe tvilende til at tabellposisjonen utover året vil ha den store reklameverdien for byen. Og når politikerne understreker at dette er et engangsbeløp, og at tildelingen ikke skal skape presedens, må en nesten spørre om ikke andre lag som rykker opp i nest øverste serie i ulike idretter også må få engangstilskudd. (For ordens skyld: Jeg sitter i kulturstyret og stemte der imot bevilgningen).

Stavanger er i gang med en beundringsverdig ”tidenes idrettssatsing”. Men det er grunn til å spørre om den aktuelle bevilgning gir et riktig prioriteringssignal i en by der, for å sitere nyhetsredaktøren i Rogalands Avis,”mangelen og standarden på kommunale boliger, rustiltak og barnehjemsplasser er på et absolutt lavmål og er en skam”.

I denne bloggen har jeg bevisst brukt betegnelsene 1.divisjon og Eliteserien. Fotballforbundet har solgt seg til en statlig og en privat bedrift som begge har fått sine navn knyttet til våre to øverste serier. Men journalister bør ikke føle seg forpliktet av dette, kanskje kunne man med fordel ta mer på alvor Tekstreklameplakatens ord : ”Vær kritisk ved bruk av produkt- og firmanavn og lignende som er satt som navn på arrangementer, arrangementsteder eller tilsvarende. En eventuell bruk skal være journalistisk motivert”.