mandag 26. januar 2009

"Takker dere mye?"

Det er vondt å miste jobben. Vondt å være 57 år og få høre at du må omskolere deg, det du har gjort i mange år er det ikke behov for lenger.

Det er vondt ikke å få lån til bedriften du leder. Vondt fordi du ikke kan ekspandere, sikre arbeidsplasser eller endog skape nye.

Det er vondt å være 98 år og bli sendt hjem fra sykehjemmet fordi du ikke er syk nok til å være der og fordi vi ikke har nok sykehjemsplasser, nok helsearbeidere.

Alenemødre, rusavhengige, arbeidsledige, sprik mellom visjon og virkelighet. Listen over de som har det vondt og det som oppleves vondt, er langt. Og så er det lett for en som sitter med en pensjon større enn svært manges arbeidsinntekt, å si at det er milliarder rundt om i verden som har det mye, mye verre enn de som har det vondt i Norge. Men fattigdom er et relativt begrep, vi måler oss alltid i forhold til andre. Hvis alle rundt oss har det like karrig, like vanskelig som oss, er det lettere å bære enn om vi kan se på nært hold alle som har det bedre, tildels mye bedre.

La meg likevel ta med et bilde, som en påminnelse i disse dager da global krise nok også har nådd norske lengde- og breddegrader, men der ikke minst ufattelig oljeflaks gjør at vi har kunnet spinne et solid sikkerhetsnett, tett, med små hull slik at ikke så mange faller helt utenfor. "Det er klart bedre å være arbeidsledig i Norge enn i jobb i Polen", sier en som har vært her mer enn et år og derfor fortjent nyter godt av gode ordninger. Vi trengte polakkene i mange år for å øke vår egen rikdom, det skulle bare mangle at de ikke fikk de samme gode ordninger når behovet for dem (midlertidig) går ned.

En påminnelse det kan være sunt å ha i bakhodet når statsbudsjettet kommer og indignerte røster samles i et mangestemt, delvis rustent kor preget av årvisse repetisjoner om velferdssamfunnets skavanker, om manglende eller feilaktige prioriteringer, "i verdens rikeste land må vi ha råd til dette".

Jeg var i Sør-Afrika. I en av de mange landsbyene som er bygget i utkanten av Cape Town av tilfeldige materialer, bølgeblikk, plankerester og steiner. Millioner som er kommet til byen fra landsbygda for å finne lykken, men så er den ikke der heller.
Jeg møtte en mann som lurte på hvordan vi hadde det i Norge. Jeg prøvde å fortelle om norsk hverdag, om våre hjem, om bokhyllene, stereoanlegget, farge-tv, hytte, sydenturer, at svært mange har egen bil, at omtrent alle voksne kan lese, om syketrygd og arbeidsledighet, osv osv.
Kontrasten til de omgivelsene vi befant oss i var naturligvis skrikende, og jeg skjønte at han ikke trodde på meg. ”Snakker du virkelig om vanlige mennesker?” spurte han med skepsisen dryppende.
Og da han var blitt overbevist, bare så han på meg, sukket og sa: ”Dere må være verdens lykkeligste folk. Dere takker vel mye for det?”
Jeg turde ikke svare ham.

Vet vi, vil vi egentlig vite, hvor heldige vi er?
Og stadig sliter vi med å få utviklingshjelpen vår opp i 1 prosent av BNP.
"Hva skulle du ønske at Gud ville si hvis du kom til himmelen?" spør Dagbladet i en liten serie.
Ja, hva vil hun si?

1 kommentar:

  1. Vi burde definitivt takke mer og være mer ydmyke i forhold til hva vi faktisk har.
    Jeg har hatt lignende opplevelser som din i møter med mennesker i Øst-Europa. Land med 37% arbeidsledighet, der unge mennesker må droppe ut av studier for å forsørge en hel familie på en servitørlønn. Mange triste skjebner.

    Det føltes nesten flaut å komme dit og innse at man ble sett på som "overklasse" av dem.

    SvarSlett