torsdag 29. januar 2009

Ballo og Hanssen mellom himmel og jord

Kan bønn helbrede?
Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?
Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig ellere overnaturlig vis?

En problematikk som har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tidene, får ny stimulans når politikere, Snåsamann og tabloidpressen ghår opp i en høyere enhet.
"Blødninger kan stanses med religiøse vers" forkynner VG i dag over 2 sider samt størestedelen av 1.siden. Dagbladet.no nøyer seg med å bygge på VG, mens papiravisen Dagbladet kan oppvise en annen politiker som ikke trenger vitenskapelige beviser for alt. "Jeg blir provosert av forskere som avviser Snåsamannens evner", sier Ap-nestleder Helga Pedersen. Hun går gjerne til healer.

Helseminister Bjarne-Håkon Hanssen har i VG fortalt om sønnen som ble helbredte pr.telefon av Snåsamannen. "Helseministeren går her god for et syn på sykdom og helse som får hans egne fagfolk til å rive seg i håret", mener Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, og anbefaler Stoltenberg å flytte Hanssen til net annet departement.

"Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt?" spør Simen Ekern i en kritisk artikkel i Dagbladet.Professor Jan Mæhlen sier til VG at "uvitenskapelige utsagn, enten det kommer fra prester, sjuamaner eller Snåsamannen, bør ikke være ebn legitim del av helsevesenet".

Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Jeg stilte det spørsmålet i forbindelses med at helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen like før jul kunne fortelle at han skal ”gjøre folk friske i nytt hus til 25 millioner” Fædrelandsvennen. "Jesus Heals Ministries International healing centre", intet mindre.

Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad (82) er blitt høstens boksuksess, men han taler ydmykt med små bokstaver der Pedersen ytrer seg i 96 pkt. fet Times. Jeg siterer fra et intervju med Gjerstad i Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar