onsdag 28. januar 2009

Privat og statlig skatteflukt

Bør staten være skatteflyktning?
Jeg spør fordi Dagens Næringsliv i dag kan berette at statens heleide energiselskap, Statkraft, har flyttet sin internbank til Brussel. Gunstige belgiske skatteregler gjør at selskapet betaler store beløp i skatt.
Nærings- og handelsdepartementet synes etableringen er OK. ”Når vi skaper merverdier, øker det verdiskapningen for eieren”, sier en representant for Statkraft.

Mer generelt: Dagbladet viser i en serie artikler, den siste i dag, hvordan folk utnytter skatteparadiser for å slippe å bidrag til fellesskapet. Og Dagbladet forteller i en annen artikkel at skatteetaten gransker 50 nordmenn med hemmelige konti i Lichtenstein.
Noen nordmenn med finansielle muskler i milliardklassen har fått adresser i London, Kypros og mer eksotiske steder. Rallystjerner, alpiness og fotballspillere med norsk flagg på landslagsdrakten søker skattemessig ly i Monaco.
Skattemessige bevegelser har bare tiltatt siden salig statsminister Christian Michelsen i sin tid flyttet fra Bergen til Fana for å få mindre skatt.

Belgia er ikke det store skatteparadiset, sammenlignet med Bahamas, Caymanøyene, Jomfruøyene, Kanaløyene, Monaco osv. Men husker jeg rett er det ikke lenge siden statsrådene Kristin Halvorsen og Erik Solheim meget betimelig gikk til krig mot skatteparadiser. Hvor vil de trekke paradisgrensen?

Er det forskjell mellom liv og lære når politikere med den ene munnviken snakker varmt om at alle må yte og bidra til fellesskapet, samtidig som de med den andre sier ja og amen til skattemotiverte flyttinger? Når de bruker harde ord om lederes gyldne fallskjermer, urimelige opsjoner og altfor høyt lønnsnivå, samtidig som deres styrerepresentanter ikke gjør anskrik når dette vedtas i statskontrollerte/-eide selskaper?

Har Norge et troverdighetsproblem når vi har en klar policy om at vi ikke skal investere i selskaper som lager visse typer våpen, mens vi kan handle med de samme selskapene? Forsvaret kjøper materiell fra Lockheed Martin, for eksempel noen jagerfly en gros Men Lockheed Martin produserer også klasebomber. 3.desember i fjor ble Klasebombekonvensjonen undertegnes av 107 land i Oslo Rådhus.

Mange kritiserer Israel for å bryte menneskerettigheter og oppfordrer til boikoitt av produkter derfra. Men gjennom våre statsobligasjoner investerer vi i staten Israel.
Vi ser, leser og hører mange som i dag kritiserer Israel nettopp for brudd på menneskerettigheter i Gaza. Hørte vi like sterke røster mot USAs behandling av fanger på Guantenamo?

Er det konsekvent at politikere insisterer på kjønnskvotering i politikk, bedriftsstyrer og i mange andre sammenhenger, men ikke i ekteskap?

Er det sammenheng mellom en regjerings som ser ytringsfrihet som en viktig verdi men samtidig er ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten?

Fremskrittspartiet vil ha et sterkt og sentralt sykehusdirektorat. Hvordan rimer det med partiets grunnholdning om et samfunn med avgrenset makt?

Er det greit med sterk lovprisning av offentlig skoler og sterk skepsis til private, hvis man selv sender barna til privatskoler? Og når vi er inne på skoler: Er det for stor avstand mellom den virkelighet elever og lærere møter i skolens hverdag på den ene siden og skolens intensjoner, og ikke minst de ressurser den tilføres, på den andre?

Jeg trenger ikke å gå lengere enn til mitt eget liv for å se det daglige sprik mellom idealer og praksis, mellom liv og lære. Hver søndag vedgår jeg i kirken at "jeg har krenket Deg i tanker, ord og gjerninger".
Poenget med denne bloggen er da heller ikke triumferende å henge ut noen, skjønt politikere som skaper for store sprik mellom valgkamp- og annen retorikk må finne seg i å bli vurdert etter sine gjerninger. Vi må holde fast på idealer, og vi må fastholde at alt ikke er relativt, ikke like godt, ikke like viktig. Likevel kan det være nyttig å rasjonere litt på våre sterke ord, vår adjektivbruk og løfter som vi vet ikke kan oppfylles. Det holder med gode intensjoner.

Kampen mellom det gode som jeg vil og det onde som jeg ikke vil, er gammel. Vi kan gå til Bibelen, og vi kan med fordel lese både den og Platons "Staten", der Kleitofon i en dialog kritiserer Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet.
Med et sosialiberalt utgangspunkt har jeg i mange sammenhenger stor sans for den israelske forfatteren Amos Oz, når han sier: "I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser. Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død".

Når jeg leser 60- og 70-årenes debattinnlegg om kvinnelige prester, tenker på sin tids forsvar for slaveri og apartheid, husker at straffelovens forbud mot ugift samliv ble avskaffet først i 1972,osv. osv., må jeg bare erkjenne at i enkelte sammenhenger vil sannhet i en generasjon endres i den neste eller den deretter.

Så kan vi jo bare spørre: Hvilke absolutter, hvilke politiske og andre sannheter anno 2009 både i kirke og samfunn generelt, er det våre barnebarn vil sukke over og si: Ja, ja, de visste vel ikke bedre.
Sa noen miljøspørsmålet?
(Oppdatert kl.14.20)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar