Om kommentatorer og nostalgi

Det blir en hard vår. Meningsmålingenes rullende fonn velter over oss og begraver oss i tall, opp og ned hver måned, i en jenka, der man åpner med å gå i en lang rekke, så går man først til høyre, deretter til venstre, så tar man et skritt frem, så etterfulgt av et tilbake.
Kommentatorene og politikerne spår, men velgerne rår.

Og den halvtår lange valginnspurten kan gi mange overraskelser. Det har skjedd rare ting før i norsk politikk. Jeg husker at jeg i valgkampen i 1965 skrev en valganalyse i Vårt Land og dristet meg til å antyde at NRK-kjendisen Halfdan Hegtun hadde en viss sjanse til å ta mandat i Akershus. Venstre i Akershus? Latteren runget, og irriterte KrF'ere tok kontakt med avisen for å meddele sin bestyrtelse over denne vettlause Venstre-propaganda som hadde fått slippe til. Men det var ikke den gangen at en forarget abonnent sa opp avisen, med følgende hilsen: "Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den".

Skråsikkerhet er farlig. Tenk bare på human-etikernes verdenskongress for noen år siden, der det allerede første dag ble hevdet at verdens farligste mennesker er de som er så skråsikre på sannheten. Ja, det var human-etikerne helt sikre på.

Tilbake til 1965. Den kaffedrikkende, godehistorierfraTotenfortellende og amerikansk valgkampinspirerte Hegtun demonstrerte at undernes tid ikke er forbi. Det var forøvrig han som laget den til alle tider aktuell fleipen om mannen og kona som begge stemte Venstre og følgelig sto langt fra hverandre politisk. Helge Seips slagord "Sett en tiger på Tinget" ble velvilligst oppfylt av Oslo-velgere, og valget fikk et utfall som gjorde at historiebokskriverne måtte korrigere sin 20 år gamle formulering som kunne gjentas i alle nyutgivelser av historiebøker for realskolen: "Norge er et demokrati og statsministeren heter Einar Gerhardsen" (Oscar Torps mellomspill tidlig på 50-tallet og John Lyngs lille trudelutt i Kings Bay-dur 28 dager høsten 1963 skjedde begge mellom to utgivelser. Et faktum på linje med at den amerikanske dollaren alltid sto i 7.15, måtte revideres).

Den gang var det bare en meningsmåling pr. måned, og den var så hemmelig at bare de politiske toppene kjente tallene og ingen journalister skrev om dem (iallfall ikke før....nå ja,vi kutte nostalgien der). I dag er det ni - minst - målinger pr.uke. Nesten alle partier kan finne et tall som gir uttrykk for håp om et bedre resultat til høsten enn i 2005. Og kommentatorene kan boltre seg i et antall usedvanlig velassorterte beveglser, der det sikreste er at det partiet som får en stor opp- eller nedgang i en måling den ene måneden, får en ned- eller oppgang den neste. Pål T. Jørgensen vil stille kloke spørsmål til Stein Kåre Kristiansen (begge Vårt Land-medarbeidere på 70-tallet. I NRK og TV2 vil det oppføres stadig nye varianter av "Gengangere", i hovedrollene Arne Strand (nok en VL-medarbeider fra steinalderen) fra Dagsavisen og Harald Stanghelle (han har bare vært i Dagen, men hans bror var i VL) fra Aftenposten (der sjefredaktør Hans Erik Matre er gammel VL-redaktør og hans i øyeblikket vikar Hilde Haugsgjerd fikk sin journalisthøyskolepraksis i Vårt Land fordi Aftenposten ikke turde ha henne på grunn av AKL (ml)-meningene sine. Unnskyld, det ble mye nostalgi likevel, det er en av oss selv skattet hovedbeskjeftigelse for gamle redaktører).

Det gjelder å holde hodet klart i tiden fremover og ikke bli forvirret av kommentatorer og politikere som definitivt ikke kommer til å skille klint og hvete. Rød-grønt flertall? Sp under sperregrensen? Har finanskrisen betydd at Frp mister grepet, eller har partiet bare gjort som toppidrettsutøverne: dratt til tynnere luft for å lufte sine høytsvevende fremtidsvyer og så komme fryktelig tilbake? Er Arbeiderpartiet for tidlig i form, har man skapt pakkeforventninger som har fått velgere og kommuner til å lage ønskelister som uansett kan skape mange skuffelser når papiret og den lyserøde sløyfen blir revet av 26.januar? Eller vil hurtigheten i oppslutning bare øke?
Vil kommentatorene stille spørsmål om ikke egentlig Per-Kristian Foss hadde vært en mer tiltrekkende statsministerkandidat for Høyre? Er SVs eldre ryttere i ferd med å ta kjepphestene ut av ideologistallen og svinge lansene mot Kristin Halvorsens mer sosialliberale og regjeringskåte trekk?
Vil Israel-fundamentalistene slå større sprekker i KrFs grunnfjell og samle seg rundt Moses Jensen i vandringen mot det lovede regjeringsland? Er Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten så fastbundet til "nei til Frp"-masten at de som synes regjeringsmakt er viktigere enn politikkens innhold, hopper overbord?

Jeg avstår fra parafraser over min tro på at enten får vi en mindretallsregjering av Ap (til stor glede for de av partiets velgere som da slipper å ergre seg over SV og Sp), eller noe mindre sannsynlig av H+V+KrF, hvis da Høyre får hodet opp av bekvemmelighetssanden og markerer den avstand til Frp som dagens aktuelle politikk beviser.

Og jeg slutter meg helt ut til statsminister Jens Stoltenberg når jeg leser Kjetil Løsets TV2-blogg:"Med et smil om munnen forsøkte Jens Stoltenberg å skjule begeistringen da jeg traff ham og ba om kommentarer til målingen. Han har åpenbart bestemt seg for å være avventende, svare at meningsmålinger svinger og verken tør eller vil juble."

Måtte statsministeren, i denne sammenhengen, få mange med seg.