Utfordringer i 2009

Nyttår er blikk bakover – til året som var. Hvordan brukte vi dagene, hva lærte vi, hva kan vi gjøre bedre i 2009? Og det er visjoner fremover, om å ”rette opp att feila frå i går”, om å skape et bedre samfunn.

I skrivende stund har jeg hørt to taler, to gode taler som hver i sine ulike sammenhenger satte oss inn i et større bilde. På nasjonalt plan: Kong Harald. Han talte godt – bedre enn noen gang jeg har hørt ham ved nyttår – om menneskerettigheter og om at dersom vi erkjente at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. Om at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge – i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige. Og om at vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar.

I olje- og kulturbyen Stavanger snakket ordfører Leif Johan Sevland naturligvis om de lokale utfordringer i året som ligger foran. I en by som er privilegert i forhold til de fleste lokalsamfunn i Norge, maktet han også å løfte blikket og satte vår norske velstand inn i det globale perspektiv der 1,4 milliarder mennesker tjener under 10 kroner dagen.

Den kristne humanist og fredskjempen Albert Schweitzer som fikk Nobels fredspris i 953. Han ble gravlagt ved sitt kjære Lambarene i 1965 og fikk en gravstøtte med følgende skrift:
"Søk og se om det ikke er et sted i verden der du kan investere din medmenneskelighet”.

Dette er en oppfordring som er mer aktuell enn noensinne. I dag er vi kalt til dette i møte med mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og med den himmelropende utrettferdighet andre steder. Den ekstreme fattigdom i deler av verden er i dag er vår tids største utfordring, det mest presserende verdispørsmål sammen med miljøutfordringen.

Fattigdomsbekjempelse er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det også selvsagt, men ikke bare. Det er en tendens til, på dette felt som på mange andre, at man tror man kan kjøpe seg ut av problemene ved stadig større bevilgninger. Men de fattige, som i tillegg til sin fattigdom har et stort panorama av andre problemer, får det ikke uten videre bedre ved å få mer penger mellom hendene. Det dreier seg om også om arbeid, nye livsvaner, kompetanse til å bo, ta ansvar for eget liv og ikke minst: Komme inn i sosiale nettverk der en kjenner seg trygg og ønsket.

Norge tar i mot både flyktninger og innvandrere. Ikke så mange som et av verdens Ikke så mange som et av verdens rikeste land burde være forpliktet til å gjøre. Men i hvilken grad følger vi opp de som kommer ved å hjelpe dem til å bli integrert i våre lokalsamfunn?

Og når det gjelde verdens fattigdom: Et tilbakeblikk på vår egen historie viser at Norge nettopp fikk sjansen til utvikling ved å få selge de produktene hvor vi hadde komparative fortrinn. Som mange utviklingsland i dag var Norge den gang et fattig land, men rikt på naturressurser. Store skoger, mineraler i berggrunnen og rike fiskeforekomster utenfor vår langstrakte kyst la grunnen for vår eksport og vår vekst.

Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker. Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder. U-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.
Norge burde være moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning.

En av de store utfordringer i årene fremover må være aktivt å motarbeide stadig sterkere tendenser til at et nytt verdimål tvinger seg på: økonomi som mål for de verdifulle liv, som utfordring for fellesverdiene. Sammenhengen mellom arbeid og formue er i vår spekulasjonsøkonomi ikke lenger så synlig som før. Kanskje kan finanskrisen endre på dette, men sant å si er jeg redd for at når kurvene svinger oppover igjen, har vi glemt Vinjes ord om at penger er ”storkna mannasveitte”.

På 60-tallet ble jeg i min hjemby Molde kjent med banksjef Tor Moursund, senere sjef i Christiania Bank & Kredittkasse. Han understreket alltid at Romsdals Fellesbank var en samfunnsinstitusjon, med en sosial oppgave i samfunnet. Terje Vareberg i SR Bank her i Stavanger står for den samme forankring. Men slike holdninger synes helt fraværende når vi opplever hvordan provisjoner, opsjoner og fallskjermer har bredt seg, og hvordan utnyttelsen av ”enker og faderløse” gjennom aggressivt og uetisk salg av tvilsomme bankprodukter har ført til store tap for enkeltpersoner som er blitt lurt.

I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk.
Et godt nytt år kan det bli dersom vi tar kongens sluttappell på alvor. I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer. Sammen bygger vi Norge. Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre. Sammen skal vi kunne leve som hele,feilbarlige mennesker i et raust Norge.